Bokelskere.no

Det er de aller første setningene i boka. Den tåler veldig godt å leses om igjen. Anbefales.

Flere år siden jeg leste den. Husker den som en god bok, og tåles å leses igjen.

I følge forfatteren er våre overordnede mål

Sitat
at alle mennesker skal ha et lykkelig liv, være friske og leve godt mens vi tar vare på kloden, har økonomisk vekst og hva vet jeg
Sitat

Menneskehetens overordnede mål drøftes ikke inngående, og er selvsagt noe man kan være uenig i. Poenget er at forfatteren avslutningsvis advarer om at utviklernes og forskernes mål kan være mer kortsiktige og profittorientert, og at dette igjen kan bli farlig for mennskeheten når AI-systemene utvikler superintelligens og dersom denne superintelligensens mål er forskjellige fra målene menneskeheten egentlig har.

Jacques Deza has been told he has a gift: he can see through people; guess just from their faces what will become of them. When he encounters the enigmatic Bertram Tupra at a party, Deza is persuaded to join a mysterious underground group. His task: to observe an assortment of people - politicians, celebrities, seemingly ordinary citizens - and predict their next move. But where will Deza's descent into this twilight world eventually take him? The first part of Javier Marias' masterly trilogy asks how well we truly know and understand those around us.

«Elskov som bryter alle lover, mektige døler og trøndere, alle livets detaljer på Jørundgård. Hun maner og maler med ord mens hun av og til ser på Lågens tunge strøm og åslinjen som mørkner over Vingrom. Midt i sin egen såre livssituasjon former hun sin Kristin og sin Erlend. De kom til liv på en helt annen måte enn hennes ungdoms Agnete og Svend, selv om de var i slekt. Nå hadde hun psykologisk innsikt og realistisk erfaring. For ikke å snakke om mengden av detaljkunnskap om hus, mennesker, dyr, klær, våpen og hesteutstyr. Hun tegnet kart og hun skisserte historiske hendelser. Hun studerte gamle lovverk. Fant nøyaktige årstall som kunne stemme med historien til hennes fiktive personer. Husket steder hun hadde vært med sin far og oppsøkte dem på nytt. Handlingen skulle ikke bare foregå i Gudbrandsdalen, det skulle også handle om gamle Oslo og om hennes fars Trøndelag. Hun glødet over materialet, glemte at hun holdt seg våken på kaffe og sigaretter og at det sikkert ikke var bra for morsmelken. Tok hun seg da et glass vin? Smilte hun kanskje fornøyd mens hun så ut på den lysnende Vingromsåsen da hun endelig la ned blyanten på det foreløpig siste tettskrevne arket? Hun hadde latt Kristin bli født ved Folden sørøst for Kristiania, på gården Skog, der i Svartskog hvor hun selv hadde sittet på et pensjonat og skrevet Jenny. Hvor langt hadde hun ført Kristin denne natten? Skogene ved Gerdarud, der hun lar Kristin gi seg hen til Erlend, er de samme traktene hun vandret noen sommernetter med Svarstad da de kom hjem fra Roma. Slik laget hun sin billedvev, og slik forsøkte hun å se langt inn i Kristins framtid.»

Sitatet over er fra Sigrid Slapgards biografi om Sigrid Undset: Dikterdronningen. Kransen, som er første bind i triologien om Kristin Lavransdatter, leste jeg i august 2022.

Språket i en roman utgitt i 1920 gjør til at jeg leser saktere enn jeg vanligvis gjør. Det er også ord som jeg ikke kjenner. Jeg har ikke klart å holde oversikten over alle personene som er med i handlingen. De historiske hendelsene blir innimellom for ukjente. Allikevel: Kransen er en fantastisk roman.

Kransen får meg til å tenke på at det må være mye Sigrid Undset i Kristin. Erlend forlot sin frille Eline for Kristin. Svarstad forlot sin kone for Sigrid. Som Sigrid, har Kristin et sterkt forhold til sin far. Kristin strever i livet på grunn av hendelsen der Eline døde. At hun var gravid da hun giftet seg med Erlend, som bare hun kjente til, det plager Kristin.

Sigrid ble katolikk. Kristin vender seg til prestene for å komme seg gjennom den tunge tiden. Hun må forholde seg til barna Erlend fikk med Eline. Som Sigrid måtte forholde seg til Svarstads barn. Kristin er som Sigrid den perfekte husfrue. Kjenner stor kjærlighet til barna sine. Men forholdet mellom Kristin og den sorgløse Erlend skranter.

*«Selv hadde hun valgt ham. Hun hadde valgt ham i en rus av elskov, og hun hadde valgt påny hver dag i de hårde årene hjemme på Jørundgård. Hans uvørne elskov fremfor farens kjærlighet som ikke nennet at en vind blåste umildt på henne. Hun hadde vraket den skjebne som faren unte henne da han Vilde legge henne i armene på en mann som sikkerlig skulde ha ført henne på de tryggeste veier og enda Vilde ha bøid sig for å ta unda hver liten sten som hun kunde ha støtt foten sin på. Hun hadde valgt å følge med den annen som hun visste f6r på villstier. Munker og prester hadde pekt på angerens og bodens vei hjem til fred — hun hadde valgt ufreden hellere enn hun Vilde slippe sin dyrebare synd.
Så var der bare det ene for henne — ikke kny eller klage, hvad som nu skulde gå over henne ved denne manns side. Svimlende langt tilbake i tiden syntes hun nu at hun hadde forlatt sin far. Men hun så hans elskede ansikt, husket hans ord den dagen i smien, da hun drev det siste knivsting i hans hjerte, husket da de taltes ved deroppe på fjellet i den stund hun skjønte at dødens dør stod på glytt bak hennes far. Uverdig er det å klage over den lagnad en selv har valgt sig — Hellige Olav, hjelp mig, så jeg nu ikke må vise mig aldeles uverdig til min fars kjærlighet —

Erlend, Erlend Da hun møtte ham i ungdommen, blev livet for henne som en strid elv i løp over stubb og stener. Disse årene på Husaby hadde livet bredt sig ut, ligget vidt og rummelig som en sjø, speilende alt omkring henne. Hun husket hjemme, når Lågen i vårtiden flommet over, lå bred og grå og mektig i dalbunnen, bærende drivgodset som kom flytende, og løvkronene som var rotfaste i bunnen, vugget på vannet. Uti viste små mørke, truende hvirvler hvor strømmen gikk strid og vill og farlig under den blanke flate. Nu visste hun at slik hadde hennes kjærlighet til Erlend gått som en stri og farlig strøm under hennes liv i alle disse årene. Nu bar det utfor — hun visste ikke til hvad.
Erlend, elskede venn —!»*

Omtale fra Aschehoug:

«Husfrue er andre bind i trilogien om Kristin Lavransdatter, et verk Sigrid Undset fikk Nobelprisen i litteratur for i 1928. Handlingen i trilogien er lagt til første halvdel av 1300-tallet, og Husfrue skildrer Kristin og Erlends liv på storgården Husaby. Kristin føder syv sønner, og forholdet til hennes elskede Erlend - som hun egenrådig og mot familiens og kirkens vilje giftet seg med - blir satt på sterke prøver.»

For to år siden leste jeg min første bok av Grady Hendrix, og det var The Final Girl Support Club, og jeg må si at jeg likte denne bedre, selv om jeg elsker final girls konseptet, også.

Selv om The Southern Book Club's Guide to Slaying Vampires ikke består av final girls konseptet, var denne mer underholdende, mørkere og morsommere å lese. Dette er en bok som ikke er alvorlig horror og det er heller ingen grøsserkomedie, men har en hårfin grense. En fin mellomting.

Kjedelig hverdag
Som man skjønner på grunn av tittelen, er dette en vampyrbok. Det er 90-tallet og Patricia Campbell er lei av husmorlivet. Hun lager mat, passer barna, vasker hus og steller hage. Mannen ser hun ikke ofte til da han jobber mye, og moren hans bor hjem hos dem siden hun er senil og pleietrengende. Heldigvis har Patricia bokklubben, hvor hun får anledning til å snakke med andre kvinner. De velger bøker, leser dem og møtes for å drøfte dem. De leser ofte mørke bøker som true crime, thrillere og horror. Da noen dør i nærområdet deres i Old Village, flytter James Harris inn, og påstår at han er grandnevøen til husets tidligere eier. Han blir godt likt av alle.

Men helt siden han har flyttet inn, begynner Patricia å oppleve merkelige ting. Hun føler seg ikke lenger trygg i sitt eget hjem, og da hun blir vitne til noe grusomt og uforståelig, må hun sørge for at alle får vite hva som egentlig foregår. Men hvordan skal hun fortelle det uten at folk skal se på henne som en sprø person?

Noen ganger er det lov å være dorutsibar
Boka kan virke forutsigbar, og noen ganger gjør det ikke noe, hvis boka er skrevet på en god og underholdende måte, og det var denne, uten tvil. Har ofte lest horror hvor jeg har likt stemningen og konseptet, men lenge siden jeg har blitt underholdt som med denne, og det var virkelig på tide. The Southern Book Club's Good Guide to Slaying Vampires minnet meg litt om skrekkfilmer jeg elsket å se under oppveksten på 80 og 90-tallet. Da filmene var noe hemningsløse og mer vågale.

The Southern Book Club's Guide to Slaying Vampires er en slags blanding av Deseperate Housewives og en voksen versjon av Fright Night. I Fright Night filmene, både i originalfilmen og nyversjonen, er hovedkarakteren en tenåring, men her er hovedkarakteren en godt voksen kvinne. Det er det jeg mener med voksnere versjon.

Karakterene er ikke spesielt troverdige og det var heller ikke noen å relatere til, men det gjorde ikke noe. Her gikk sidene nesten av sted av seg selv, stemningen var både småmorsom og uhyre interessant. Kunne ha sagt så mye mer om boka, men dette er en bok man bør oppleve. Skjønner at The Southern Book Club's Guide to Slaying Vampires ikke er noe for alle, men hvis man liker hemningsløs, dyster og underholdende vampyrbok, er det bare å hive seg over denne. Hadde nok ikke kjedet meg i Old Village.

Fra min blogg: I Bokhylla

Når hele sommerferien går til helvete ...

Urettferdig sommerferie?
Særlig hvis man hadde andre planer og man har foreldre som forandrer på dem. Det skjer med Karoline. Hun hadde sett for seg en herlig sommerferie med bestevenninnen, men på grunn av oppussing hjemme, sender foreldrene henne bort på campingtur med bestemoren. De skal tilbringe sommeren ved Hersjøen Camping. Verre kan det ikke bli. Med laber stemning, blir hun med bestemoren sin da hun ikke har noen valg. På campingplassen begynner hun å henge med Norah, og de blir nysgjerrige da en gutt som heter Mathias dukker opp. Hvem er han?

Samtidig er Karoline dødsforelsket i en gutt som hun følger på sosiale medier, og jo mer hun blir kjent med Mathias blir hun usikker på hvem han er, fordi det føles ut som om det er noe han ikke forteller henne.

Det er nok sommerferie for de fleste og mange er ute etter drømmeferien. Denne boka er et godt eksempel på det. Dette er en ungdomsbok med mye følelser, sommerstemning og det å føle seg litt utenfor, spesielt når man bruker sosiale medier. Selv om ting ikke går helt etter planen, kan det skje noe fint eller kanskje ikke noe skjer i det hele tatt, og det blir en vanlig ferie. Karoline får oppleve begge deler. Hun blir kjent med seg selv, hun blir kjent med ukjente følelser, og innser at ikke alle er verdt å forelsket i, for ikke alle er den de utgir seg for å være.

Altfor forutsigbart
Kjendiscrush er første bok i Kjendiskjæreste trilogien. Den er svært lettlest og er delvis om umulig forelskelse som er beskrevet på en god måte, og som mange ungdommer kanskje kan kjenne seg igjen i. For noen voksne kan Kjendiscrush virke vel fluffy og noe utroverdig. For min del ble dette altfor åpbenbart, selv til ungdomsbok å være. Kommer nok ikke til å lese resten av trilogien, da dette ikke er min sjanger eller tema.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

Ekte gjenferd er en fin innføring for barn som vil ha noe skummelt å lese, og som kanskje vil bedre kjent med norske spøkelser?

Faktabok om kjente gjenferd
Hva man tror på eller ikke, er ikke så nøye. Selv leser jeg slike bøker fordi det er fascinerende. Ofte leser jeg slike bøke for moro skyld og for å lære mer om temaet. Det er jo en kjent sak at Norge består av mange overnaturlige myter, og dette er en samling av de mest kjente. Denne samlingen består av sytten myter/fenomener. og de er kjente for oss fleste. Selv kjente jeg til alle. Boka er på ingen måte skummel, heller ikke for unge lesere, tror jeg, da tonen er ganske saklig. Boka er beregnet som en slags faktabok for unge lesere fremfor at det skal være skummelt og uhyggelig. Noe Camilla Otterleigjør på en fin måte. Tekstene er passe lange, saklige og forståelige. De kan kanskje bli en smule monotone, hvis man leser flere av historiene i samme slengen.

Illustrasjonene er laget av Tiril Valeur og de passer godt til målgruppen og historiene, men for min del ble det litt barnslig. Jeg liker fargebruken og stemningen de får frem, men stilen minner meg noe om manga som jeg av en eller annen grunn ikke er så glad i. Kunne ha tenkt meg mer creepy illustrasjoner, men så er ikke boka beregnet for voksne, noe man må huske på.

Kom gjerne med tips til lignende bøker
Bakerst i boka er det med kilderegistrering, og det er synd at de fleste er fra forskjellige nettsider i stedet for kilder til bøker. Grunnen til at jeg etterlyser dette, er at jeg selv kunne ha tenkt meg å ha lest flere lignende bøker, samme om det er på norsk eller engelsk. Synes det er vanskeligere å finne spøkelseshistorier/fakta om gjengerd i bøker nå enn det var før i tiden. Synes det er både spennende og uskyldig moro.

De mytene jeg likte best å lese om var Dødens budbringer, Den hevnlystne hustrua og Den grusomme nazisten, og savnet flere historier og fra større deler av landet, men alt i alt en fin innføring for unge lesere som vil lese om det overnaturlige og myter generelt. En god bok å få med seg en rolig sommerkveld. Terningkast fire til handling og terningkast to til illustrasjonene.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse

I den floden som er av intetsigende nyheter og bøker, og med bakgrunn i min interesse for foto og historie, måtte jeg kjøpe boken til Sveinulf Hegstad: Fotohistorier fra Nord-Norge. Jeg påstår at du ikke må ha røtter i Nord-Norge for å finne den verdt å lese.

Fra bokens forord:

*«Fotohistoriene er tidsvindu med mennesker i sentrum. Det å være menneske og kunne føle glede, sorg, sinne og kjærlighet er uavhengig av tid og sted. Men livet vårt blir likevel påvirket av hvor og når vi har levd. De særegne livsvilkårene nordpå har derfor stått i sentrum for valg av foto og dermed for utvalget av historier. Temaene det knyttes an til, er mange sosiale endringer, etnisitet, krigen, humor og døden – foruten også gleden ved livet. Området fotohistoriene er hentet fra, strekker seg fra Helgeland til Varanger, fra Svalbard og Ishavet til det grenseløse samfunnet samene har vært en del av i århundrer. Selv om landsdelen av mange betraktes mer som en symbolsk enn en reell enhet, er det et stort register av erfaringer, assosiasjoner og følelser som kan knytte menneskene i området sammen.»*

Fra innledningen:

«De fleste fotografier vi massivt bombarderes med, kan vi forholde oss likegyldige til. Det er når man kommer tett på mennesker – også i møter med de som for lengst har gått bort – at bildene kan gripe oss som betraktere. Men fotografiene gir oss like vel bare et innblikk i livet deres; vi kan aldri fullt ut forstå situasjonene de inngikk i, eller i særlig grad vite hva de tenkte og følte. Da er det bare nysgjerrigheten overfor andre som gjenstår. Vi vil alltid undres over menneskene – blikkene – vi møter. Den følelsen vil aldri fortape seg. «

I boken er det 100 bilder med tekst, noen av tekstene er korte, andre er lengre. Og teksten er oversatt til engelsk. Derfor er det en fin gavebok til slektninger som en gang bodde i Norge.

En fotohistorie er om Betty og Aagot:

«Betty (t.v.) og Aagot Mack ble født i 1885 i Tromsø med Mack, Giæver og Holmboe i slektsporteføljen – kjøpmenn og embetsmenn i generasjoner. Tvillingsøstrene som var nært knyttet til hverandre, fikk helt ulike livsløp. Betty gikk telegrafskolen og ble ansatt som telegrafistinne i Kristiania. Hun giftet seg, og senere i livet tok hun opp yrket og hadde en stilling for telegrafstyret til hun var 80 år. Aagot forble ugift. Etter pasientopphold på Vår Frue Hospital i hovedstaden, konverterte hun til katolisismen. Brodering av kirketekstiler ble hennes livsoppgave. Tvillingenes liv ble preget av to århundrer, men på ulikt vis. Aagots håndarbeid innenfor hjemmets rammer videreførte 1800-tallets sosiale norm for kvinner av borgerskapet – Betty grep det nye århundrets muligheter for at også kvinner kunne få utdannelse og et yrke.»

Noen bilder er om datidens kjendiser. Men det er ikke bilder, som i dag, av kjendiser som flusher puppene sine for å beholde sin posisjon som kjendis. Eller dagligdagse hendelser i livet til kjendiser som som er kjendiser fordi de har vært gift med en kjendis.

En av datidens kjendiser som er omtalt i boken er flypioneren Gidsken Jakobsen. Hvorfor har ikke NRK laget radioprogram om Gidsken Jacobsen som de har gjort her om Amelia Earhart. Gidsken Jacobsen var helt ukjent for meg. Men det kan hun jo ikke ha være; hun er (har vært?) halehelt på flyene til Norwegian.

«Det er en gave i livet at vi ikke vet hva som venter oss. «

Jeg mener at det ikke bare er en gave i livet at vi ikke vet hva som venter oss. Det er også en gave i livet at traurige perioder i livet så lett havner i «glemmeboken», og vi går videre i livet. Som koronaperioden. Men ved å lese romanen Lucy ved havet utgitt i 2022, på norsk i 2023, kom minnene frem. Det er en periode av livet jeg mer enn gjerne kunne vært foruten.

Det er i mars 2020 denne romanen starter. Lucys tidligere ektefelle William har fått overbevist Lucy at de må reise fra New York til Maine:

«Dette visste jeg ikke den marsmorgenen: Jeg visste ikke at jeg aldri kom til å se leiligheten min igjen. Jeg visste ikke at en av venninnene mine og et familiemedlem kom til å dø av viruset. Jeg visste ikke at forholdet til døtrene mine kom til å forandre seg på måter jeg aldri kunne ha forutsett. Jeg visste ikke at hele livet mitt ville bli nytt.
Alt dette visste jeg ikke den marsmorgenen jeg gikk til Williams bil med den lille, lilla trillekofferten min.»

Som Lucy trodde jeg at ting kunne normalisere seg raskt. «God sommer, god jul og god påske», sa jeg til kollegaene da jeg gikk fra jobben den 12 mars. De lo, jeg mente det selvsagt på tull. Fordi jeg trodde at det at vi ble beordret på hjemmekontor var en overdrivelse. Men så feil kunne jeg ta.

«Nøyaktig én uke etter at vi kom dit, ringte jeg en av legene mine i New York. Han gir meg sovepiller, og piller mot angstanfallene mine, og jeg ringte fordi jeg holdt på å gå tom for disse pillene, og jeg hadde ikke sovet godt etter at jeg hørte at Elsie Waters var død. Legen var ikke i byen lenger selv, han hadde dratt til Connecticut, og den dagen sa han at jeg skulle vaske klærne mine etter å ha vært i butikken. «Seriøst?» spurte jeg, og han sa: «Ja». Jeg sa at det sikkert var William som kom til å gå i butikken når vi var ute av karantene, og da sa han at da burde William vaske klærne sine etter å ha handlet.
Det var jo helt vilt. «Seriøst?» spurte jeg igjen, og han sa at det ikke burde være annerledes enn å vaske klærne sine etter å ha vært på trening.
Jeg sa: «Men hvor lenge tror du dette kommer til å vare?» Og han sa: «Vi kom sent i gang, over et år, tipper jeg.
Et år.»

Lucy ved havet er den beste romanen jeg har lest av Elisabeth Strout om Lucy Barton. Den er så lettlest og god at den leser man lett i løpet av en helg. Og så tidsnær, og mye jeg kunne kjenne meg igjen i.