Bokelskere.no

«Eg henger ut meisebollar til småfuglane og matar skjorene i nabolaget med usalta peanøtter. Eg sluker historier om fuglar som flyg høgt og langt, ser gjerne fugleprogram på tv og har begynt å få ei ganske bra samling med fuglebøker. Eg frydar meg over nøttekråkene som kvar seinsommar kjem for å plukke kongler frå ei cembrafuru — eit slags pinjetre — i gata der vi bur, og som brukar ei veleigna kløft i vår eiga furu som nøtteknekkar. Eg lar det gjerne henge igjen litt eple i trea til sidensvansen, som kjem inn til byen i store flokkar om hausten for å meske seg i frukthagane. Kvart år er det like spennande å sjå kor mange ungar gråmåsen har klekt ut på stabburstaket ved sommarhuset vårt på Veiholmen. Men eg veit ikkje stort om desse fuglane som eg likar å betrakte. Korleis dei lever, kva dei lever av, kvar i verda dei er når eg ikkje ser og høyrer dei.»

Jeg kjenner meg igjen i Brit Bildøens beskrivelse av egen kompetanse i boken Over land og hav Eit år med trekkfuglar før hun startet sitt prosjekt som boken handler om. Det hun lærte deler hun med oss i boken. En bok som var verdt å lese.

Er ting som de ser ut som?

Når livet endelig har roet seg ...
Etter fem kaotiske år, har livet til Mia Hamlin omsider normalisert seg. Hennes døde ektemann Zach, var professor, og han skal ha tatt sitt eget liv mens en av studentene hans forsvant. Han skal ha tatt sitt eget liv i studentens leilighet. Etter hans død har også Mia fått mye pepper. Men en god del år etter hans død, har både hennes og datteren Freyas liv stabilisert seg. Mia har også en ny kjæreste. De bor ikke sammen, og hun nøler selv om Will ofte hinter om å flytte sammen. Hun vet ikke om hun klar for det.

I mellomtiden jobber Mia hjemme. Hun har sitt eget kontor hjemme hvor hun tar i mot pasientene sine. Hun er psykolog og en dag blir hennes verden snudd opp ned igjen, da hun får en ny klient. Hun heter Alison og påstår at Zach ikke tok sitt eget liv. Mia vet at hun burde være ferdig med dette og gå videre med sitt eget liv, til tross for at det er tungt. Men samtidig føler hun at hun kanskje skylder Zach og henne selv å få vite sannheten. Samtidig må hun passe seg for om jenta snakker sant eller har andre hensikter ...

Man følger gjennom Mias perspektiv og Josies perspektiv. Josie er en person denne Alison bodde med. De ble plassert sammen i en leilighet da de var studenter, og av en eller annen grunn tålte de ikke hverandre. Josie er også studenten som forsvant og som Zach var en smule opphengt i. Man får vite om Josies bakgrunn; om at hun kom fra en voldelig familie der ingen brydde seg om henne, og hun er bekymret for broren sin som er for ung til å flytte for seg selv.

Hva skjedde mellom Zach og Josie, og hvorfor brydde Zach seg så mye om denne Josie? Burde Mia grave mer i saken og påføre seg selv mer smerte fra fortiden?

Tause løgner er en psykologisk thriller som ble opprinnelig utgitt i 2017, og min utgave er fra 2019. Jeg har lest en bok av Kathryn Croft tidligere, og det var: While You Were Sleeping, som jeg ikke likte i det hele tatt, men ville gi forfatterskapet hennes en sjanse til.

Mange gjentakelser fra Mias perspektiv
Denne psykologiske thrilleren er en slags hvem lurer hvem, og en mulig en twist mot slutten. Hvem vet? For min del ble det for lett å gjette seg frem til slutten, og jeg likte å lese om Josie bedre enn Mia. Mia ble svært gjentakende, både når det gjaldt tankespinneriet hennes, mistankene, og at uansettt hvor risikabelt det var det hun gjorde, måtte hun finne ut sannheten. Det ble gjentatt til det kjedsommelige, nesten hver kapittel om henne. Hun ble en smule slitsom å lese om og det var vanskelig å føle sympati for henne, og datteren hennes hadde nesten ingen rolle i boka. Kjæresten Will hadde en større rolle, noe som var litt rart, mens datteren dukket så vidt opp i boka.

Et eksempel på gjentakelsene:

Leiligheten hvor Zach døde, blir gjentatt to ganger på side 308.

Lettlest psykologisk thriller og det var fascinerende å lese om Josie, men handlingen ble for gjennomsiktig og noen av kapitlene ble svært repeterende, spesielt fra Mias perspektiv, og det var vanskelig å synes synd på henne. Småspennende partier underveis, men språket var ikke det sterkeste. Om jeg kommer til å lese mer av Kathryn Croft eller ikke, har jeg ikke bestemt meg for ennå. Vi får se.

Fra min blogg: I Bokhylla

Ukjent bok og noen ganger gjør det susen.

Jeg leste denne boka av to grunner: Den var samlesing for en gruppe på Goodreads jeg er med i. Det var samlesing for august, og den var også en del av en leseutfordring i en annen Goodreads gruppe som jeg ble invitert i for noen år siden. Det var en leseutfordring der man valgte selv hvor mange bøker man skulle lese i en gitt periode, og handlingen skulle foregå om sommeren eller inneholde sommerrelaterte ting. Jeg leste den også fordi jeg ble interessert i den, og ikke hadde hørt om den før. Er svak for mystiske hus i bøker.

Krevende tid og forandringer
Handlingen går tilbake til 1919. Kitty Weekes ankommer Portis House. Et herskapshus som er blitt omgjort til et sykehus med ansatte og mannlige pasienter med traumer og skader etter krigen. Familien som eide huset, bare forsvant og ingen vet hva som skjedde med dem. Kitty blir satt på prøve av Matron som er sjef for de ansatte. Hun setter henne ikke barepå prøve fordi hun er ny, men Kitty aner ikke hvorfor. Og hva skjedde med kvinnen som hadde jobben før Kitty? Hun skal bare ha stukket av og etterlatt seg noen av tingene. Det virker som Kitty selv har noe å flykte fra, da hun nevner at hun ikke har andre steder å dra til. Får man vite mer om bakgrunnen hennes og hva hun egentlig skjuler? Det er også en mystisk pasient i huset. Paisent seksten. Han forlater aldri rommet og Kitty har ennå ikke truffet ham. Hva er så spesielt med ham?

I tillegg til å jobbe som sykepleier et helt nytt sted, må Kitty venne seg til nye folk og huset som består av svært merkelige lyder. Hun får også snart erfare at pasientene føles seg nervøse på grunn av huset. Hva er det huset skjuler? Hva skjedde med familien som bodde der før, og hvorfor stakk bare jenta av som hadde jobben før henne? Mange mysterier oppstår i en og samme bok.

Noen ganger er det godt å lese bøker som ikke er så synlig hele tiden, og som ble utgitt for noen år siden. Silence for the Dead ble utgitt i 2014, og den holder seg godt. Dette kan høres ut som en typisk spøkelseshus bok, men det er det ikke. Den er mer enn det.

Vakkert språk
Har hørt om Simone St. James før,og er nå overbevist om å lese mer av henne, for hun har et nesten poetisk språk når hun skriver, uten at det føles tilgjort. Hun beskriver både huset og det øde landskapet svært realistisk og med mye atmosfære. Kapitlene er korte, og det er fort gjort å lese noen sider ekstra, for man blir knyttet til både karakterene og handlingen. Denne boka kunne lett ha fått en femmer, men dessverre var det et aspekt i boka som jeg ikke likte, og som ble noe malplassert i det hele. Boka hadde vært så mye bedre uten den biten. Hva det aspektet går ut på kan jeg ikke nevne da det kan være avslørende. Hadde likt boka mye bedre hvis forfatteren kuttet ut den delen, for det føltes ikke nødvendig.

Bortsett fra det var Silence for the Dead avhengighetsskapende lesning med mye stemning, og Simone St. James skriver svært godt og levende. Likte at det var flere lag av mysterier og det enorme herskapshuset fikk nesten lik stor rolle som karakterene.

Klassisk setting og sterke karakterbeskrivelser. Håper på å lese mer av henne i løpet av høsten, og er da svært interessert i å få med meg: The Sun Down Motel.

Fra min blogg: I Bokhylla

«Ungdomstidens leseerfaringer er skjellsettende. Som barn og unge leser vi med en innlevelse og en besatthet som for mange, kanskje de fleste, går tapt med årene. Det er sterke forbindelser som skapes, og sorgen over å måtte forlate mennesker vi har levd sammen med i intense lesetimer, kan være stor. «Disse menneskene som hadde fått oss til å gispe og hulke, dem skulle vi aldri få se igjen, vi skulle aldri få vite noe mer om dem», som den franske forfatteren Marcel Proust skriver når han minnes barndommens lesestunder.
Om lesingen foregår i det stille, minner den oss til gjengjeld på at vi ikke er alene om følelser som ensomhet eller skam, eller forelskelse og glede for den saks skyld. Selv om forfatterne vi leser, ikke nødvendigvis har brukt våre ord, eller sett tingene helt på vår måte, har vi likevel delt noen felles erfaringer, eller like ofte: De åpner opp for et nytt blikk på den verden vi tror vi kjenner.
Noen har vært her før oss og blåst liv i ordene.»

Det skjer at jeg stiller meg spørsmålet om det er så viktig å bruke tid på å lese bøker. Særlig perioder der jeg leser lite. Da hjelper det på å lese bøker som boken Leselyst Om bøker, liv og litteratur av litteraturprofessor Tone Selboe. Jeg har en del bøker med samme tema i bokhylla. Boken til Tone Selboe har jeg lånt, men jeg bør kjøpe den. Fordi den er av de bøkene jeg kan lese flere ganger.

Når jeg leste sitatet over som er i det første kapitlet, kom tanken: hvordan hadde mitt liv vært uten bøkene jeg har lest fra jeg var barn og frem til i dag. Boken til Selboe får meg til å se verdien det har gitt meg. Takknemmelighet for at vi har bibliotek. Det er som Vamp synger:

«Så takk ska du ha, kjære gud, Eller kim du nå va? Du så fant opp dei finaste ting.»

Tone Selboe skriver om bøker jeg har lest, og bøker som jeg ikke har lest. Minner meg på bøker jeg har tenkt å lese. Bøker jeg må lese om og igjen Hun setter litteratur i sammenheng med mange temaer.

Fra temaet Kjærlighet:

«Verken lesing eller skriving foregår i et tomrom. Alle vi som leser, enten vi er alminnelige lesere eller berømte forfattere som Dante og Proust, inngår i et fellesskap som utgjør en slags stille samtale, eller kanskje riktigere: et ekkokammer av mange stemmer. Når jeg leser om Francesca og Paolo, rykker derfor uvilkårlig minnet om min egen første store kjærlighet smertelig nær. Også den var uløselig forbundet med svik og med lesing, og om den ikke akkurat ga opphav til stor litteratur, så endte den, slik føltes det i hvert fall den gang, i et slags lite helvete.»

Om Smak der hun viser til hva Virginia Woolf uttalte:

«Smaken kan nok trenes og temmes gjennom lesing, og vi kan til en viss grad lære å kontrollere den, men det krever lesing og atter lesing før vi kan se allmenne og ikke bare personlige kvaliteter ved et litterært verk, kvaliteter som binder verker sammen i grupper, kategorier eller sjangre. Uansett hva vi leser og vurderer — dramaer, dikt, romaner, biografier eller historiske verk — vår egen personlige smak bør ifølge Woolfvære vår viktigste veileder: Vi lærer ikke bare gjennom opplysning og tanke, vi lærer vel så mye gjennom følelsen. Vi skal ikke skamme oss over det vi leser og liker, vi er selv den viktigste dommeren! Det synes jeg er et godt råd å ta med seg.»

Til slutt en smakebit fra Gjenlesing:

«Den litteraturen som klarer å ryste og skake oss, selv om vi har lest den mange ganger før, slutter aldri å forundre. Jeg opplever det ofte når jeg skal forberede en bok til undervisning: Jeg tar den opp for å lese den igjen; tenker i utgangspunktet at det strengt tatt ikke er nødvendig, for jeg kjenner den jo så godt, men så opplever jeg ord, setninger og tanker som nye og slående, som om jeg enda en gang blir tvunget til å tenke på hva de betyr, ordene på siden, og jeg blir revet med og oppslukt av lesingen, men må også tenke gjennom egne ord og standpunkter igjen, slik at jeg nesten blir fremmed for meg selv.»

Sam Lloyd er mest kjent for boka Minneskogen som ble utgitt på norsk i 2021. Selv om den hadde fått mye skryt og jeg likte den, var den samtidig noe lunken. Ble ikke helt betatt.

Selv om man ikke ble helt begeistret, er det kjekt å gi et forfatterskap en ny sjanse, for man vet aldri hvilken retning det kan gå. Det er enten eller.

Idyll varer vel ikke evig?
Kjølvann er om Lucy Locke som har alt. Et vakkert hus, mann og fine barn. Etter en noe turbulent fortid, har hun endelig livet på stell. En livstruende storm er på vei, og hun får en beskjed som forandrer tilværelsen hennes helt. Hun får vite at det er blitt sendt et nødsignal, og båten deres er funnet. De regner med at det er hennes mann, Daniel som har sendt nødsignalet. Men det er ikke det verste. Hverken han eller datteren eller sønnen er å se noe sted. Har han tatt dem med i båten? De nærmeste timene blir svært avgjørende, og Lucy lever i en uvisshet da hun ikke får tak i noen av barna. Er hun i ferd med å miste alle sammen?

I mellomtiden blir man kjent med etterforsker Abraham Rose, og han gjør jobben sin til tross for helseproblemer, og han er heller ikke den med størst selvtillit på grunn av utseende. Likevel prøver han å gjøre jobben sin og hjelpe Lucy så godt han kan.

Ujevn drivkraft
Dette er en krim og må si at boka var svært tam med tanke på begynnelsen og hvilken sjanger den tilhører. Introen var god, og så opplever man en dødtid før man er midtveis i boka da ting tar seg opp igjen, og så daler det enda en gang. Både Abraham og Lucy var karakterer jeg ikke fikk noe bånd til. Lucy virket noe høy på seg selv og etterforskeren er typisk som sliter med et eller annet, og som prøver å holde fokus på jobben på tross av ting han sliter med.

Det jeg likte aller minst var nok fortellerstemmen. Det var lite driv, savnet mer milljøbeksrivelse og likte ikke de religiøse partiene i boka. Derfor var boka dessverre et slit å fullføre. Det var en bok jeg gjerne ville like, da konseptet virket interessant og i sommer leste jeg to båtkrim. Det var denne og Svarte seil av Rebecka Edgren Aldén, og jeg må si jeg likte Svarte seil mye bedre. De har ingen likheter når det gjelder selve handlingen, men siden begge dreide seg delvis om båt, var dette grunnen til sammenligningen.

Syntes Kjølvann ble noe tungtrødd, karakterene hadde lite kjøtt på beina, og savnet mer suspense. Bokas hensikt var å være spennende og rørende, men jeg følte ingen av delene. Den hadde noen gode partier, men de ble for lite utnyttet. Minneskogen var et hakk bedre.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

Forfatterhelt Stephen King fyller 76 år i dag, og la oss håpe at han ikke pensjonerer seg med det første.

Han tenkte på å pensjonere seg for mange år siden, men heldigvis ombestemte han seg og har skrevet flere bøker siden, blant annet Fairy Tale som ble utgitt i fjor.

Ingen ny favoritt av King
Kjente jeg ikke gledet meg spesielt til denne da jeg visste det var fantasy. Vet at Stephen King behersker mange sjangere, for har lest The Dark Tower serien som jeg likte veldig godt, og siden jeg ikke er noen fantasyleser, visste jeg nok at denne ikke ville bli noen ny favoritt. Leser fantasy av og til, men da helst urban fantasy eller fantasy blandet med litt horror. Fantasy skjønner jeg mer på skjermen enn når jeg leser om det. Men siden Fairy Tale var skrevet av King, måtte jeg jo lese den siden han er min favoritt.

Fairy Tale er om sytten år gamle Charlie som ikke har hatt et enkelt liv. Moren hans døde du hun ble påkjørt på vei til butikken, og faren hans har lenge slitt med alkhohol etter det, så Charlie er blitt tvunget til å bli tidlig voksen. Samtidig har han skolen han må gjennom. Livet hans forandrer seg da han hører en febrilsk hund. Gjøingen kommer fra et nedslitt hus som omtales som et slags spøkelseshus i nærområdet. Siden gjøingen ikke slutter, trenger Charlie seg inn på eiendommen, og finner en skadet mann med hunden i nærheten. Charlie tilkaller ambulanse og selv om han og Mr. Bowditch ikke kjenner hverandre, og han må oppholde seg på sykehus en stund, tilbyr Charlie seg å passe på huset og hunden mens han er borte. Etter mye om og men, får Charlie ansvaret for huset, hunden og attpåtil skolen. Charlie og hunden Radar får et spesielt bånd og hunden begynner å bli like gammel som eieren i menneskeår. Charlie får beskjed om å holde seg unna skjulet i hagen. Hva skjuler det seg der?

En spesiell hemmelighet
Etter at Charlie og Mr. Bowditch oppnår mer fortrolighet når Mr. Bowditch er hjemme igjen, får han vite om en magisk løsning som kan få den gamle Radar til å bli bedre og kanskje leve litt lenger. Men da må han legge ut på en underlig reise gjennom en slags portal som ingen andre vet om, og selv om denne løsningen ikke kan garantere hjelp for hunden, er det likevel verdt å prøve.

King slo gjennom som horrorforfatter og siden den gang har han gitt ut både horror og bøker i andre sjangere. Selv om jeg vet at han mestrer andre sjangere, foretrekker jeg ham som horror og thriller forfatter. Det er da jeg syns han er best.

Interessante bånd
Fairy Tale er et sjarmerende konsept, spesielt hvis man har et bra forhold til dyr, og man skjønner hvorfor Charlie blir så knyttet til Radar. Man vil jo at dyrene man har i livet sitt, skal være friske og leve så lenge som mulig. Likvel slet jeg meg gjennom boka fordi som sagt, ren fantasy er ikke helt min sjanger i bøker. Jeg har da store vanskeligheter for å se for meg disse verdenene som blir beskrvet. Her begynner ikke fantasybiten før på side rundt 170, og før den biten likte jeg boka godt. Jeg likte å lese om Charlie og hans forhold til den gamle mannen og hunden hans. Charlie er kanskje veslevoksen, men det ligger i blodet hans å hjelpe andre.

Grunnen til at jeg slet med å komme meg gjennom boka, og fantasydelen hadde begynt, ble det litt for mye Alice i Wonderland. Selv om hensikten var god, var det en smule surrealistisk og vel rart. Ofte føltes det som om boka var skrevet av en helt annen forfatter, både når det gjaldt historie og stil. Men likte illustrasjonene i boka som dukket opp hver gang et nytt kapittel begynte.

Fairy Tale er en god bok når det kommer til coming of age som han er svært dyktig på å beskrive, og karakterer generelt. Likte også båndet Charlie fikk til Radar. Et bevis hvor lett det er å bli glad i dyr, men Fairy Tale er dessverre ikke Kings beste. Mye av grunnen er nok at dette er en fantasy, en sjanger jeg ikke leser mye av, og den ble noe rar og tungtrødd etter hvert. Tror kanskje at fantasyelskere vil like denne bedre.

PS: Hvis du har samme utgave som meg (den med en gutt og en hund som er i skogen utgaven), ikke les baksideteksten før du skal begynne med boka, siden baksideteksten er svært lang og altfor avslørende, noe som er synd.

Fra min blogg: I Bokhylla