En populær oppvekstroman om vennskap og gaming. Noen grunn til at denne boka er så populær som den er?
Uventet vennskap
Sam og Sadie møter hverendre i ung alder på sykehus. Sam er pasient, men det er ikke Sadie. Etter en alvorlig bilulykke har ikke Sam snakket med noen, og Sadie og foreldrene er mye på sykehus fordi søsteren hennes er alvorlig syk. Sam og Sadie kommer i snakk mens de gamer. Underveis hoppes det i tid da de både ikke har så mye kontakt med hverandre, og når de har et nært vennskap. Sammen med en kompis, Marx, oppretter de et gaming firma og sammen designer de og utgir spill.
Man blir kjent med denne trioen gjennom oppturer og nedturer. Gjennom krangling, gjennom jobb, og sorger og gleder. Kommer de til å være venner for bestandig, og er det så lurt å kombinere vennskap og jobb?
Tung bok å komme seg gjennom
Må innrømme at det ble et ork å komme seg gjennom denne boka, spesielt de siste to hundre sidene. Boka er på nesten fem hundre sider, og personlig har jeg ikke noe i mot store bøker, men syntes denne var noe unødvendig stor. Jeg likte vennskapet mellom Sam og Sadie. Det er ogå imponerende at de klarer å være venner oppgjennom årene, i hvert fall stort sett. Selv ville jeg lese boka på grunn av at det handlet delvis om gaming siden jeg gamer en del selv. Så den delen var det lett å kjenne seg igjen i.
Dette er ingen romantisk bok, men heller en oppvekstroman. Handlingen hopper veldig mye frem og tilbake og personlig fikk jeg ikke noen bånd til noen av karakterene, egentlig. Jeg har i det minste lest boka, og jeg ville lese den litt på måfå siden det er kanskje boka jeg hørte mest om på YouTube i fjor.
Konklusjonen er nok at jeg sitter igjen med at på en måte forstår jeg hvorfor boka er populær og samtidig ikke. Men det har hendt før. Ofte styrer jeg unna bøker som er hyperpopulære, og venter med å lese den senere hvis interessen for boka fremdeles er der. Men som regel ender jeg opp med å få et lunkent forhold til dem. Noe som også skjedde denne gang. Problemet mitt med denne boka var nok fortellerstemmen som var svært tørr og syntes at handlingen var en smule kjedelig. Jeg liker egentlig ikke å bruke ordet kjedelig, men det er det mest dekkende ordet denne gang. Beklageligvis var ikke I morgen, og i morgen, og i morgen en bok for meg.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse
siljehusmor siterer Filmskaperen av Daniel Kehlmann (side 72)
08:44, 25. juni 2024 Ingen har det som favoritt.
To riddere møttes til duell, en gangster med pistol robbet en bank, en liten mann med hatt og stokk ble jaget av politiet. Mens han flyktet, fulgte kameraet ham nedover gaten, slik at man som tilskuer måtte holde seg fast for å ikke bli revet med og miste balansen.
siljehusmor siterer Filmskaperen av Daniel Kehlmann (side 24)
08:43, 25. juni 2024 Ingen har det som favoritt.
Jeg ser på skjermen. Ser meg selv, at jeg ser i en vilkårlig retning – naturligvis, skjermen er jo ikke kameraet, man må se inn i kamera for å se seg selv ut fra skjermen, bare at man jo ikke kan se seg selv da, fordi man ser inn i kamera og ikke på skjermen. Og nå viser skjermen, selv om den jo viser meg, samtidig noe annet, og for ikke å se det, lukker jeg øynene, men det hjelper ikke, og jeg ser dem ennå: svarthvite mennesker i en konsertsal. Høyt oppe fra ser jeg ned på dem, som om jeg flyr, en lysekrone stråler, jeg sitter ved siden av kameraet på bommen oppe i en høy kran, alle ser fremover, for de har ikke lov til å heve blikket.
«Hva skjer når vi skriver?
Hva er disse kreftene som gjør at ord kan skape verdener, hvordan kan det ha seg at noe kan bevege seg fra å være en vag ide, en fornemmelse et sted i magen eller hjertet hos skriver, til å bli et dikt som puster alene, og forundrer selv den som har skrevet det? Eller en fagartikkel som bringer en ny og klar tanke inn i verden? Eller en roman som mange år etter forfatterens død får en leser til å briste i gråt fordi hun nettopp har møtte noe levende?»
Romanen Korset av Sigrid Undset fikk meg til å tenke på sitatet over som er fra innledningen i Skriveboka til Merete Morken Andersen. Historien om Kristin Lavransdatter er bare fantastisk. Punktum.
Forlaget beskriver romanen slik:
«Korset er tredje bind i trilogien om Kristin Lavransdatter, et verk Sigrid Undset fikk Nobelprisen i litteratur for i 1928. Handlingen i trilogien er lagt til første halvdel av 1300-tallet, og Korset avslutter historien om Kristin og Erlend og deres konfliktfylte kjærlighetssamliv. Som gammel ser Kristin endelig sammenhengene mellom sitt jordiske liv og forholdet til Gud. Hun vandrer pilegrimsveien til Nidaros, der hun avslutter sin livsgjerning som nonne i et kloster.»
Syv sønner har Kristin og Erlend når romanen starter der den yngste, Munan, er fire år og den eldste sønnen Nåkkve (Nikualus) er 16 år. Hun har mange bekymringer for sønnene, de samme bekymringen har ikke den lettsindige Erlend:
«— Hun skjønte nok at Erlend var såre vanskelig stillet. Fra han satt på sin fostermors kne hadde han aldri visst annet enn at han var båret til å byde og råde over alt og alle omkring sig. Og hadde han latt sig råde med og byde over av andre, så hadde iallfall mannen aldri skjønt det selv.
Han kunde umulig være slik som han lot. Han måtte vel vantrives her. Hun selv —. Farsgården på bunnen av den stille, stengte dal, de flate jorder efter elvens blanke slyng gjennem olderskogen, gårdene på de dyrkede bøer lavt nede ved fjellfoten og stupsteile bergsider over, med grå skar mot himmelen høit oppe, ras av lys ur nedover og granskog og løvskog krabbende opover gjennem liene fra dalen av — nei, dette tyktes ikke mere henne selv den vakreste og tryggeste heim i verden. Her var stengt. Erlend måtte vel synes her var stygt og stengt og utrivelig.
Men ingen kunde merke annet på ham enn at han trivdes vel —«
Som omtalen viser til, er forholdet mellom ektefellene konfliktfylt og når det ser ut som om de kan finne sammen igjen blir Erlend drept:
«AIle ilder brenner ut omsider.
«Der kom en tid da disse ordene til Simon Darre klang igjen i Kristins hjerte.
Det var om sommeren det fjerde året efter Erlend Nikulaussøns død, og av sønneflokken var bare Gaute og Lavrans tilbake hos moren på Jørundgård. To år i forveien var den gamle smien brent, og Gaute bygde op en ny nord for gården opover mot storveien. Gamlesmien hadde ligget syd for husene ned mot elven i et lavt sveip på jordet mellem Jørundshaugen og nogen veldige røiser som skulde være ryddet av jordene i forn tid. Næsten hvert år under flomtiden gikk vannet innover helt frem til smien.»
Hver gang jeg har lest historien om Kristin Lavransdatter, og det har jeg gjort noen ganger, har jeg funnet noe nytt som jeg lar meg berøre av. Denne gangen var det Kristins livs i Korset som traff meg mest. Tror Kristin ville, som meg, nikket gjenkjennende til det Kari Bremnes synger om i sangen Det er mykje som er trist fra albumenet Og så kom resten av livet
«Det e mykje som e trist
når du får leita litt
og det e ikkje bestandig
du ska leite lenge heller
når du kommer dæ i stemning
står tragedian i kø
du kan bære bynn å blø»
Ord over grind
Du går fram til mi inste grind
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.
Aldri trenge seg lenger fram,
var lova som galdt oss to.
Anten vi møttest titt eller sjeidan
var møtet tillit og ro.
Står du der ikkje ein dag eg kjem
felldet meg lett å snu
når eg har stått litt og sett mot huset
og tenkt på at der bur du.
Så lenge eg veit du vil kome iblant
som no over knastrande grus
og smile glad når du ser meg stå her,
skal eg ha ein heim i mitt hus.
Haldis Moren Vesaas (1907-1995)
Ord over grind blir av mange lese som eit kjærleiksdikt, men det er nok meir eit dikt om venskap, og ikkje minst om vyrnad for det inste hos eit anna menneske. Halldis hadde den finlandssvenske diktaren Solveig von Schoultz i tankane då ho skreiv dette diktet.
Halldis Moren Vesaas og Tarjei Vesaas - Liv og dikt i lag
Dikt og prosa sett saman av Olav Vesaas.
Efter någons död
Det var en gång en chock
som lämnade efter sig en lång, blek, skimrande kometsvans.
Den hyser oss. Den gör TV-bilderna suddiga.
Den avsätter sig som kalla droppar på luftledningarna.
Man kan fortfarande hasa fram på skidor i vintersolen
mellan dungar där fjorårslöven hängar kvar.
De liknar blad rivna ur gamla telefonkataloger -
abonnenternas namn uppslukade av kölden.
Det är fortfarande skönt att känna sitt hjärta bulta.
Men ofte känns skuggan verkligare än kroppen.
Samurajen ser obetydlig ut
bredvid sin rustning av svarta drakfjäll.
Tomas Tranströmer (1931-2015)
Tomas Tranströmer - Samlade dikter 1954-1996
Interessant perspektiv om Svalbard som er og blir et fascinerende sted.
Imponerende kunnskap
Er det noen som kjenner Svalbard godt, er det journalist Birger Amundsen. Han har tidligere skrevet bøker om Svalbard, blant annet Førti år alene på Svalbard. I anmeldelser liker jeg å fortelle litt om hva boka er om, men siden dette er sakprosa og historie, har jeg ikke tenkt å måle "kunnskapene" mine om Svalbard med Amundsen. Derfor blir det en noe kortere anmeldelse enn til vanlig.
Spillet om Svalbard kan kanskje ved første øyekast virke noe tørr og saklig, delvis er den det også, men den har også noen thrillerpartier. Det er mye om politikk, og om at mange viste stor interesse for Svalbard, blant annet Russland og datidens Sovjetunionen. Amundsen skriver også om hvor strengt det var på Svalbard etter krigen og at mye var mistenksomt. Det er til og med hemmelighetsskremmerier som er strengt hemmelig den dag i dag. Det skrives også om KGB- agenter, CIA og avhoppere. Han møter blant annet avhopperen Galina som han blir god venn med. Han beholder kontakten med henne og datteren hennes oppgjennom årene, og besøker dem ofte. Mot slutten er det en stor del om Ukraina og turbulentene der, siden det er der Galina bor, og Birger holder øye med hvordan hun og datteren klarer seg i den urolige tiden.
Innholdet kunne ha vært mer begrenset
Amundsen vet godt hva han skriver om og kunnskapene hans er imponerende. Til tross for at det meste av boka var interessant og man lærte mye nytt, var kanskje fortellerstemmen en smule monoton. Skjønner at dette er sakprosa, men språket ble vel leksikonaktig. Selv om det som skjer i Ukraina er leit, syntes jeg at den delen kanskje kunne ha vært i en bok for seg selv som en en oppfølger eller noe. Det tok vel mye plass og det føltes litt som man leste to bøker i en, men skjønner verdien i et vennskap.
Selv om språket kunne til tider være noe tung, var det en bok der man hele tiden lærte noe, og Svalbard fascinasjonen har ikke bleknet.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse
alle med hjertet i boka, for et herlig uttrykk, må innrømme at jeg aldri har hørt det før, det slo meg her og nå om det kanskje er ditt?
siljehusmor siterer Jamie av L. D. Lapinski (side 189)
21:21, 18. juni 2024 Ingen har det som favoritt.
‘I didn’t think this was that big of a deal,’ he said softly. ‘I genuinely didn’t think it was the sort of thing you’d get yourself into trouble over, I just thought it was... a way of defining yourself.’
‘It is,’ I said. ‘It defines me and it is me. It’s not a badge I can take on and off. It’s me twenty-four hours a day, seven days a week. I have to think about that part of myself all the time.’
‘All the time?’ He looked at me, eyebrows furrowed.
‘All the time,’ I repeated.
siljehusmor siterer Pride and Prejudice av Jane Austen (side 53)
11:54, 18. juni 2024 Ingen har det som favoritt.
‘How pleasant it is to spend an evening in this way! I declare after all there is no enjoyment like reading! How much sooner one tires of any thing than of a book! – When I have a house of my own, I shall be miserable if I have not an excellent library.’
Bok nummer fem i Harinder Singh serien, og kanskje den roligste?
En meget kjent advokat blir skutt og drept utendørs, og et annet lik blir funnet ikke langt unna. Et mulig øyevitne som gjerningspersonen ville kvitte seg med? Men er alltid et åsted som det ser ut som, eller kan det ligge noe mer bak?
Samtidig er Harinder Singh bekymret over sin niese Amandeep som har vært som forduftet de siste årene etter en hendelse. Da foreldrene hennes får tilsendt en eske med hennes eiendeler, frykter de det verste. Er hun død eller er det en advarsel om noe?
Rolig hverdagskrim
Bøkene om Harinder Singh byr kanskje ikke på de mest actionfylte handlingene krimsjangeren kan by på, men heller mer saklig og realistisk krim, som kanskje kunne ha skjedd i virkeligheten? Harinder Singh er også en stødig fyr som både går egne veier og som har sansen for å være rettferdig. Liker også forholdet mellom Harinder og Amandeep. De har et spesielt bånd, selv om de av og til er skeptisk på hverandre, og det med god grunn. Med alt Amandeep har opplevd i det siste, vet man ikke alltid hva hun er i stand til. Næss føyer også til fin humor i bøkene sine.
Spesielt og fascienerende bånd
Personlig likte jeg å lese om båndet mellom Amandeep og Harinder. Hvor langt er de villige til å gå for å redde hverandre, eller er en av dem mer egoistisk enn den andre? Man blir aldri helt sikker, og syntes det var mer spennende å lese om dem enn selve saken. Lignende saker har man stort sett lest i andre krimbøker allerede.
For min del som foretrekker mer hardbarket, brutal og mørkere krim, ble dette for hverdagslig og rolig. Kapitlene er korte og lettleste, og det var stadig noe som skjedde, men ble aldri helt revet med. Men kommer nok til å lese neste bok, da jeg har sansen for Harinder Singh. Liker det når etterforskere består av flere lag.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse
«Furlong hadde arbeidet seg opp fra ingenting. Mindre enn ingenting, ville nok noen si. Moren hans var blitt gravid som sekstenåring, mens hun jobbet i huset hos Mrs. Wilson, som var enke og protestant og bodde i herskapshuset noen kilometer utenfor byen. Da det ble kjent hvordan det var fatt med moren, og familien hennes gjorde det klart at de ikke ville ha noe mer med henne å gjøre, hadde Mrs. Wilson, i stedet for å sende moren på dør, latt henne bli boende i huset og beholde arbeidet. Den morgenen Furlong kom til verden, var det Mrs. Wilson som hadde fått moren på sykehus og hentet dem hjem igjen. Det var den første april 1946, og enkelte sa at det kom til å bli en narr av gutten.»
Igjen en god roman fra den irske forfatteren Claire Keegan. Småting som dette ble utgitt i 2021 og på norsk samme år. Jeg ser frem til å lese romanen I seneste laget, det er ventetid på 3-5 uker på biblioteket.
Forlagets omtale av Småting som dette:
«Det er jul i den lille irske byen New Ross, og kullhandleren Bill Furlong har det travelt med årets siste leveranser. Hjemme forbereder han høytiden med kona og de fem døtrene. Aller siste tur, på selve julaften, går til byens nonnekloster. Her møter Bill et menneske som virvler opp hans egen fortid, og som stiller ham overfor et moralsk dilemma. Skal han sikre seg og familien, eller lytte til sin egen samvittighet?
Småting som dette er en tidløs julefortelling om menneskelighet og mot.»
(…)
Du måtte vara stark
händer det
att mänskor säjer
till mej
Och jag tänker
på allt som har hänt
- kanske
jag är stark
Ja, det er väl så
Jag är väl stark jag
Starka mänskor böjs inte
De bryts
och brister
-Märta Tikkanen
Århundradets kärlekssaģa, 1978
Ingvild S siterer Demokratiets langsomme d√∏d av Janne Haaland Matlary (side 40)
08:37, 12. juni 2024 Ingen har det som favoritt.
Moralisering er tidens forbannelse.
siljehusmor siterer Frihet av Svetlana Aleksijevitsj (side 65)
20:38, 11. juni 2024 Ingen har det som favoritt.
Vi oppdaget at frihet var en fest bare på gaten, mens det i virkeligheten var noe helt annet. Frihet er en lunefull blomst, den kan ikke vokse opp hvor som helst, av ingenting. Bare av våre drømmer og illusjoner.
«To menn, begge lave, ingen påfallende trekk. Jeg ikke ha lagt merke til dem om jeg hadde passert dem på gaten.
Mann én: lav, tett, velformet hode. Uttrykksløs.
Mann to: lav, tett, stort hode. Uttrykksløs.
Hell og Sajnovics så ut som hverandres speilbilde. En ung og en eldre variant. Det var Sajnovics som hadde det store hodet. Han hadde dessuten digre hender og smilte hjertelig. «Er det De som er studenten?» sa han på tysk da jeg grep ham i neven.
« Borchgrevink. »
«Freut mich.»
Romanen De stjernekyndige skrevet av Vetle Lid Larsen ble utgitt i 2023 og er godt mottatt av kritikerne. Grunnlaget for romanen er denne historien som er omtalt her på Forskning.no:
Historien er så levende fortalt og krydret med forfatterens diktning at det er en fryd å lese. For en film dette kunne blitt.
Du kan høre Vetle Lid Larsen fortelle om romanen og mye mer her i NRK programmet Drivkraft:
Det er ikke vanskelig for programlederen å få Vetle Lid Larsen til å fortelle – også programlederen lar seg more over fortellergleden til forfatteren.
Forlagets omtale av De stjernekyndige:
«En historisk pageturner inspirert av faktiske hendelser. Tre menn. Et svimlende mål. En desperat reise gjennom Norge. I 1767 får keiserlig hoffastronom i Wien, Maximilian Hell, en overraskende oppgave: Reise så langt nord og øst det er mulig å komme i den kjente verden for å observere Venuspassasjen. Det er en ferd på 5000 kilometer, under brutale forhold, til klodens mest ugjestmilde sted, Vardø, med ett overordnet mål for øye: å fastslå jordens avstand til solen. Det er en ekspedisjon som skal ta flere år, utstyrt med tidens fremste teknologi, fulgt med argusøyne av klodens samlede vitenskapelige elite, stillet overfor uløselige problemer; logistikk, isolasjon, indre motsetninger og voldsomme naturkrefter. Men Maximilian Hell har Gud med på ferden. Og den mislykkede nordmannen Jens Finne Borchgrevink.»
Death Before Birth (DBB)
A pallid smile on the face of the sky.
A nightingale departs the wet earth
to start its day, looking for seeds to eat.
A drop of cold water falls from its beak
onto a lazy snail.
Everything is in motion:
the air, the branches on the trees.
An apple falls.
The sound of a drone
intrudes violently.
It fails to move on and
leave us alone for some seconds,
refuses to listen to music
or the whistling of birds.
People die,
Others are born.
For us,
the fear of dying before living
haunts us while we are still
in our mothers’ wombs.
Mosab Abu Toha
Things You May Find Hidden In My Ear - Poems from Gaza
City Lights Bookstore - San Francisco
Jubilanten som fyller femti år i år og som holder seg svært godt. Noe av språket og noen av ordene som er brukt kan være noe utdatert, men samtdidig gjorde det ikke noe, da meste av spenningen var til stede.
Et sjeldent haiangrep
Den er om politisjef Martin Brody som har mye ansvar nå som feriesesongen er i anmarsj, også 4.juli feiringen som nærmer seg med stormskritt. Amity (som er et fiktivt sted), er et sted folk strømmer til om sommeren og leier seg hus for hele sesongen på grunn av strendene, og for å komme seg vekk fra byene en stund. Da en kvinne forsvinner og blir senere funnet, mest sannsynlig på grunn av haiangrep, vil Martin Brody stenge strendene for noen dager. Selv som politisjef, har han andre over seg på øya som også kan bestemme over ham, så han kan ikke alltid gjøre som han vil. På grunn av redsel for avisoppslag og skremme vekk turistene vekk, får han beskjed om å late som ingenting, og heller følge ekstra nøye med.
Da flere angrep skjer, er Martin Brody mer bestemt på å stenge strendene for noen dager. Han er usikker på om det er bare en, eller om det er snakk om flere haier, og om den eller de eventuelt kommer tilbake. Samtidig klarer han å få overtalt en marine biologist (Hooper) til å komme for noen dager for å observere. Men er det nok og kommer alltid turismen fremfor sikkerhet til å komme først? Snakker han til døve ører?
Sterk åpning
Jaws ble utgitt i 1974 og filmatisert året etter. Har fått med meg at boka er noe upopulær og at mange foretrekker filmen. Selv syns jeg at boka og filmen er omtrent er like gode, og filmen ser jeg omtrent årlig. Boka har en del likheter og ulikheter når det gjelder filmatisering. I boka har Martin Brody mer ryggrad og kan være litt drittsekkaktig. I filmen er han mer beskjeden og puslete på en sjarmerende måte. I boka har han tre sønner, men i filmen har han to. Kona Ellen er noe fraværende i filmen, men har en større rolle og egne partier i boka. Boka er veldig lik filmen de første 140 sidene, så begynner forskjellene å merkes mer. Det boka og filmen har til felles er at de har en av de beste horror åpningene. De er også litt forskjellige, men like intense og fascinerende. Susan Backline som spilte jenta i introen i filmen døde dessverre tidligere i år, og det er en åpnig jeg ikke glemmer. Føler det samme med boka. Det er sjelden man leser slike intense og urovekkende åpninger.
Mange vil nok synes at midtpartiet i boka er noe treg og kjedelig da det er en del snakk om politikk og turisme angående om de skal bevare turismen eller stenge strendene på grunn av haiangrepene, men syntes også den delen var veldig fascinerende å få med seg. Det nevnes jo også litt om det i filmen, men i boka går de litt mer i dybden om nettopp det. Den eneste delen som kjedet meg litt var å lese om Martin Brodys kone om hennes hverdagsproblemer. Syntes det skapte en liten ujevnhet i handlingen.
Personlig foretrakk jeg å lese om haipartiene siden haier er fascinerende og misforståtte dyr, og om Martin Brody som krangler om øyas sikkerhet. Boka er tynn og hadde en fin og jevn tempo, så kjedet meg ikke med denne. En bok som er ypperlig å lese nå som sommerferien nærmer seg for de fleste.
Peter Benchley døde i 2006 og selv om han også har skrevet andre bøker, skrev han en bok som de aller fleste kjenner til. Noe som er godt gjort.
Fra min blogg: I Bokhylla
siljehusmor siterer Ixelles av Johannes Anyuru (side 156)
10:50, 4. juni 2024 Ingen har det som favoritt.
Etter krangelen skulle hun legge Ruth, synge en liten sang fra hjemlandet for henne, og det ville oppstå et dalsøkk i krangelen mellom henne og Mathijs. Men senere kom de til å fortsette og ikke slutte før de la seg, når alle de harde ordene ville ha gjort dem triste og hudløse, og morgengryet ville allerede lyse i sprekkene i persiennene, og en av dem ville endelig strekke seg etter den andre, famlende fra et stumt sjeledyp der de alltid trengte hverandre.
siljehusmor siterer Det er vi som er her nå av Jostein Gaarder (side 146)
09:55, 4. juni 2024 Ingen har det som favoritt.
Ethvert menneske burde en gang iblant stille seg opp foran speilet, for eksempel en gang i uken, se seg selv inni øynene og spørre sitt eget speilbilde: Er jeg et snilt menneske? Ønsker jeg det beste for mine medmennesker? Eller for kommende generasjoner? Bidrar jeg til å verne om livsmangfoldet på min egen planet?
Og speilet svarer. Så sant vi ikke viker med blikket, stirrer øynene i speilet tilbake på oss selv.
Sist sett
