Bokelskere.no

Ormeljod

Eg låg inni Lysnedalen
med smeden frå Kjos, du veit,
og gjætte på slaktesmalen
for bonden på Øvre-Tveit.
Der tok vi ein orm i tuva,
ein fræsande eitergast,
og slengde han beint opp i gruva
der glohaugen glødde kvast.

Vi såg han i verk seg krulla
då elden i kjøtet svei:
han låg der isamanrulla
og vilt seg på gloa vrei.
Men brått stod han strak på halen,
i dauden for siste gong,
og kaldt gjenom Lysnedalen
vi høyrde kor ormen song

Ein kvislande låt som trengde
frå ormen i elden ut,
og sylkvass til vers seg sprengde,
med kraft som ein iskald sprut.
Det var som ein straum av galdrar
som blindt seg or svelgen braut,
frå ein som i alle aldrar
med urette lida laut.

Vi høyrde den ville kvide
som skreik frå den dømde liv
som veit det skal dauden lide,
og verjelaust mot han driv.
Vi høyrde det skrik i våde
som stig frå den dømde sjel
som ikkje veit von um nåde,
og tiggar om liv likevel.

Men tonen skar av i hat, han,
som knivseggja kald og kvass.
Det var som eit skrik frå Satan,
I skjerande spott og trass
mot Gud og hans milde menner,
som andar i kjærleik rein,
og midt i sin kjærleik brenner
ein bortstøytt og einsam ein.

Og ormen med blodhat anda
si gift i den ville låt,
til tonen med sorg seg blanda,
og skolv som i vonlaus gråt..
Det var som han helsing sende
til villmarka stor og still,
at no var hans dag til ende,
og no stunda natta til.

Vi stod der av redsla fylte
då ormen si våbøn bad,
og smalen stod kring som trylte
og skolv liksom ospeblad.
Slik stod vi i sumarkvelden
og høyrde kor skriket steig,
til ormen i turrkvistelden
som kol ned i oska seig.

Jakob Sande (1906-1967)

Då Gud heldt fest i Fjaler
Den Norske Bokklubben 1974

Det har vært få bøker å like i det siste. Det går lenger og lenger tid mellom godbitene, men heldigvis var ikke denne så verst.

Nok en gravid karakter
Elsie er gravid og mistet sin mann for ikke lenge siden. Han døde få uker etter at de giftet seg, og hun drar nå for å bo hjemme hos ham og tjenestefolket. Tjenestefolket virker noe avmålt og anspent til henne, i hvert fall de fleste. Til tross for at hun har mistet sin mann, prøver hun å gjøre sitt beste i en ny situasjon. Hun må venne seg til å leve uten Rupert.

Om natten hører Elsie en merkelig lyd som hun ikke kan plassere, og de finner noe som heter companions. Trefigurer eller noe som ser realistiske ut, (usikker på det norske og riktige kunstuttrykket). Den ene av dem ser nesten helt lik ut som Elsie, og det er nesten som om de flytter på seg av seg selv, og hun kan sverge på at hun har sett ansiktet til den ene røre seg.

Etter å ha vært der i en lang periode, skjer det merkelige ting, som plutselige dødsfall. Er det disse figurene som er årsaken, eller er det noe ondt som styrer disse figurene som får ting til å skje? Er det trygt for Elsie å være der?

Fin blanding av gotisk horror og historisk fiksjon
Dette er en blanding av gotisk horror og historisk fiksjon. Det er litt hopping mellom tidslinjer, en om Elsies tidslinje og andre tidslinjer om hvordan figurene havnet der, og hvorfor. Hvem som hadde dem før dem. Det var mange av karakterene jeg ikke likte, som blant annet Elsie som kunne virke noe nedlatende mot andre, så av den grunn var det noe vanskelig å like henne og gi henne sympati, til tross for at hun har det vanskelig.

Purcell er god på å få frem de gotiske elementene, og få frem dyster stemning både gjennom dynamikken mellom karakterene, været og isolasjonsfølelse. De bor ikke akkurat nærmest landsbyen. Selv om jeg likte stemningen og Purcells fortellerstemme, følte jeg likevel at noe manglet. Jeg har ikke noe i mot rolige bøker, men denne var kanskje litt vel rolig, og håpet hele tiden på at noe mer skremmende skulle skje, som aldri skjedde. Samtidig likte jeg boka, og selv om noe manglet, kjedet jeg meg ikke. Dette er en av de bedre bøkene jeg har lest i det siste. Personlig likte jeg The Shape of Darkness av Purcell hakket bedre. Handlingen i den boka var en smule mer fengende og mørkere enn det The Silent Companions klarte å være.

Fra min blogg: I Bokhylla

For centuries, Hampton Court has been a place of power, scandal and intrigue: a stage for events that shaped the nation. The Palace raises the curtain on 500 years of British history with royals, politicians, criminals, and geniuses all playing their parts.

Hampton Court has been an arc of monarchy, revolution, religious fundamentalism, sexual scandals, and military coups. In this rich and vivid history, Gareth Russell moves through the rooms and the decades, each time focusing on a different person who called Hampton Court their home.

Beginning with the Tudors, Russell takes the reader from the kitchens of Henry VII and the dreams of Anne Boleyn to Elizabeth I’s brush with death and the staging of Shakespeare’s plays. To the commissioning of the King James Bible, the republican victories of Oliver Cromwell, the many mistresses of Charles II and their laxative-laced attempts to embarrass one another. The gossip and feuds of Georgian aristocrats lead into the era of the Windsors when Hampton Court becomes the place to host Elizabeth II’s coronation ball and hide the last Tsar’s sister.

Fascinating and engaging, The Palace is as atmospheric as it is gossipy and through the many sovereigns and servants that lived and worked in its halls reveals the personal tragedy and political importance of this extraordinary place.

«LIKET BLE FUNNET på en av årets korteste dager, de ikke-eksisterende, da solen har sviktet menneskene ved den nordlige polarsirkelen og knapt nok sender ut en antydning til lys. Det lå i et fundament til broen som fører over Piteälven opp mot Robotbasen, nakent og hodeløst.»

Det er lenge siden jeg har lest en bok av den svenske forfatteren Liza Marklund, og den eneste jeg har lest er en plass i solen utgitt i 2008. Jeg husker den som en god bok.

Boken jeg nå har lest, er Polarsirkelen, en bok i en serie på tre. Den ble utgitt i 2021 og på norsk samme år. Jeg likte boken. Den holder et godt driv uten å være hesblesende. Forlaget omtaler den slik:

«Fem tenåringsjenter i småbyen Stenträsk i Norrbotten møtes en gang i måneden for å diskutere litteratur. En av dem forsvinner sporløst sommeren 1980. Førti år senere blir hun funnet drept. Julen 2020 blir de fire kvinnene i boksirkelen, som de kalte Polarsirkelen, gjenforent for første gang etter venninnens forsvinning. Smertefulle hemmeligheter som har vært skjult i flere tiår, truer med å bli avslørt.»

Jentene er jevngamle og har drevet lesesirkelen siden de begynte i syvende klasse.

«Carina var den klart mest leselystne. Hun slukte bøker som andre spiste soll. Birgitta, hvis mor var lege i Piteå og faren sjef på Robotbasen, var den mest ambisiøse.
Susanne var med fordi Birgitta og Carina var med.
Agneta gikk med en forfatterdrøm i seg, noe som gjorde litteraturkunnskap til et logisk og begripelig valg.
Når det gjaldt Sofia, var målsettingen mer uklar. Hvorfor hun valgte litteratur i stedet for tegning, form og farge, ble de andre aldri helt kloke på. Den gjengse oppfatningen, som egentlig aldri ble uttalt, var at foreldrene hadde bestemt det for henne. Faren var som sagt kommunalråd i Stenträsk og dessuten vara i Socialdemokraternas mektigste indre krets — arbeidsutvalget.
Det var med andre ord fint å være med i lesesirkelen Polarsirkelen. Men da dette gikk opp for skolens øvrige elever, og de dessuten innså at de kunne få bedre karakterer ved å være med, sa sirkelmedlemmene klart ifra. Hvis andre ville studere litteraturkunnskap, fikk de starte en egen lesesirkel, ikke snylte på deres.
Slik begynte det, og slik fortsatte det.»

Jentene er i oppbruddsstemning, som unge mennesker er når det nærmer seg slutten av videregående skole.

«Med tiden skulle imidlertid glansen og glorien rundt lesesirkelens medlemmer bli mattere og fordampe. Ingen andre elever gjorde lenger krav på å få være med. Lærerne deres var nye, og de gamle hadde fått andre elever å la seg forundres av. Forskjellen jentene imellom ble tydeligere. Det kittet som barndom og isolat hadde føyd sammen, begynte å smuldre opp.
Da det nye tiåret, 1980-tallet, satte i gang, spikret de litteraturlisten for resten av året, akkurat som de hadde gjort tidligere år. To av medlemmene, Carina og Agneta, skulle imidlertid avslutte skolegangen til sommeren og eventuelt også flytte fra Stenträsk, noe som gjorde lesesirkelens fremtid uviss.
Der befant man seg nå, i en tid som uunngåelig innebar forandring.»

Neste bok i serien er Kallmyren. Håper jeg liker den like godt som Polarsirkelen.

Fire and Ice

Some say the world will end in fire,
Some say in ice.
From what I’ve tasted of desire
I hold with those who favor fire.
But if it had to perish twice,
I think I know enough of hate
To say that for destruction ice
Is also great
And would suffice

Robert Frost (1874-1963)

The Columbia Anthology of American Poetry
edited by Jay Parini

Det som drar denne boken opp til en firer på terningen er utfordringen og det psykologiske rundt dette med søvnmangel og insomni. Dette er en veldig spennende kategori. Det med kidnappingen er kanskje ikke så spennende, men man begynner å tenke om det er mulig at hovedpersonen kan ha gjort det i søvne...

En forlovelsesfest på en gresk øy som byr på intriger, hemmeligheter og drama.

Akkurat som i filmene så begynner disse bøkene å få en mer "voksen" og skummel atmosfære. Harry Potter og vennene hans utvikler seg fra barn til tenåring/ungdom og denne reisen er fylt med drama, kontroverser og tenåringsnykker. Det er om muligens enda litt mer utfordrende for Harry siden han blir urettferdig behandlet av sin "muggles family". Det er en god klassisk balanse mellom det gode og det onde, helter og anti-helter og noen misforståtte individer. Stephen Fry som leser lydboken gjør en utmerket jobb.

Det er litt uventet at jeg skulle bli så fenget av denne boken som Erlend Loe har skrevet. Boken er fult av satire og vittigheter som fører historien frem. Hovedkarakteren som har bestemt seg for at han ikke vil leve et liv fylt med suksess og penger, flytter ut i naturen. Her finner han seg selv og omdefinerer sin egen karakter. Veldig underholdene og gøy bok.

Akkurat når jeg trodde at jeg ville legge denne fantasy-ungdomsserien på hyllen så kommer denne boken! Våre helter og eventyrere har fortsatt igjen å finne og rekruttere x-antall paladiner for å motså "the nameless one". Eventyrerne har splittet opp, ettersom de må holde en lav profil når de skal infiltrere "the eternal empire" og unngå "the eternal empress" sine våkne øyne. Ahren får gjennomgå traumer som setter spor og han må møte og overvinne sine indre demoner. Dette er den beste boken i serien så langt.

Denne boken snublet jeg over i et håp om at noen tør å skrive om døden og angsten som omfavner dødens klør. Denne boken har en interessant vinkel; en litt emo lespe (er det lov å bruke det ordet?) som har en del personlige utfordringer med angst. Det er interessant å følge hovedkarakteren i sine konflikter og konfrontasjoner med familie, jobb og kjæreste. Mange av disse situasjonene hun roter seg inn i kunne nok vært unngått, men akkurat som i virkeligheten så innsier vi ikke dette før det er for sent. Etterpåklokskap er en komitragisk og totalt unyttig følelse.

Dette var boken jeg ikke visste at jeg trengte å lese; om en ork som ønsker å henge opp sverdet sitt for å starte opp en kafè. Selvfølgelig er dette høyst uvanlig i en moderne fantasy setting. En ork er en ork og de hører hjemme på slagmarken, ikke som en barista på en kafè. Det oppstår utvilsomt noen situasjoner som krever kløkt og kreativitet for å komme seg ut av, samtidig som at noen uventede vennskap oppstår. Dette er en høymoderne fantasibok som må leses!

En klassisk psykologisk thriller som får leseren/lytteren til å undre seg om hva som er sant og hva som ikke er sant. Jeg synes egentlig ikke at "The Fear" er en passende tittel. Det er en spennende historie, og vi forstår at hovedpersonen lever i frykt av at fortiden skal innhente henne, men denne angsten er ikke overhengende og jeg synes faktisk at hovedpersonen er ganske ressurssterk og har pågangsmot.

Når vi ble kjent med den androide mord-boten i første lydboken så var historien ny, spennende og det var lett å relatere til denne mord-boten som da har menneskelige nykker (som sosial angst). Men ettersom denne tredje boken ikke kommer med noe nytt så føler jeg at forfatteren prøver å melke hele konseptet til det er helt tomt. Det blir litt langtekkelig.

Neil Gaiman skriver som vanlig satirisk og morsomt. Flyten er veldig bra og utrolig nok så klarer man å følge fortellingen enda den er ganske komplisert og innfløkt. Hva gjør man når en Gud bestemmer seg for å ta over livet ditt? Unike karakterer og drama som rivaliserer de fleste såpe serier; denne boken har stor underholdningsverdi.