Bokelskere.no

we must

we must bring
our own light
to the
darkness.

nobody is going
to do it
for us.

as the young boys
ski
down the
slopes

as the fry cook
gets his last
paycheck

as dog chases
dog

as the chessmaster
loses more than
the game

we must bring
our own light
to the
darkness.

nobody is going
to do it
for us.

as the lonely
telephone
anybody
anywhere

as the great beast
trembles
in nightmare

as the final season
leaps into
focus

nobody is going
to do it
for us.

Charles Bukowski (1920-1994)
Septuagenarian Stew - Stories & Poems

Claire Douglas er kanskje ikke et navn man legger merke til, da hun skriver mer stillferdige thrillere.

Dette er den andre boka jeg har lest av henne. Tidligere har jeg lest Ung kvinne forsvunnet som var hennes debutbok, og må si at jeg likte Paret i nummer 9 bedre.

Overraskende funn
Paret i nummer 9 er om et ungt par. De er bare tjuefire år gamle, men de er allerede svært ansvarsfulle. Begge er i fast jobb, de har overtatt huset til Saffrons bestemor på landet, de venter et barn, og ting blir ikke helt det samme da arbeiderne finner to lik i hagen. Huset er i ferd med å bli pusset opp, og man vet aldri hva man kan finne da. De to skjelettene som ble funnet, skal ha ligget der i over tretti år. På grunn av funnet, vil politiet snakke med Saffrons bestemor, siden hun er husets eier. Problemet er at hun bor på et hjem fordi hun er dement. Hun har sine klare øyeblikk, men de forsvinner raskt. Det spørs hvor mye de kan stole på svarene hennes. Samtidig får Saffron og Tom besøk av Saffrons mor. Hun bor i Spania og ser dem ikke så ofte, men når hun besøker dem, kan hun ta noe plass. Vil ting roe seg ned for gravide Saffron, og er det å bo på landet egentlig idyllisk?

Dette er en bok som består av et stort persongalleri, og som hopper frem og tilbake i tid. Man blir blant andre kjent med en ung versjon av Rose, som er Saffrons bestemor, som møter mystiske Daphne. De innleder et forhold som de må holde hemmelig siden samfunnet hadde et snervert syn på den tiden, og det virker også som om de begge flykter fra noe eller noen. Spørsmålet er om de kan stole på hverandre eller ikke.

Kan leses som en psykologisk thriller
Boka er stemplet som krim, mens syns den heller mer mot psykologisk thriller da politifolka er mer i bakgrunnen, og vanlige folk er mer i fokus. Historien er svært dyster og tar for seg noen aktuelle og alvorlige temaer. Den var også svært fengende lesing, så det var så vidt jeg ga den en femmer. Bare synd at det var fortellerstemmen som trakk det noe ned. Handlingen er svært mørk og dyster, men fortellerstemmen ble en smule fluffy. Det skapte på en måte stor kontrast. Usikker på om det har noe med oversettelsen å gjøre, eller ikke. Følte ikke at fortellerstemmen passet til handlingen. Det andre som trakk litt ned var at det var synd at Rose og Daphne ikke fikk mer plass i handlingen, for syntes de var mer spennende å lese om dem i stedet for Saffron og Tom. Er det en ting jeg er lei av å lese om i thrillere, så er det gravide karakterer. Det har det vært mange av i det siste. Skjønner det er en naturlig del av livet, men det er ikke et tema som er interessant å lese om ....

Bortsett fra disse tingene, var dette en fenglende thriller, og likte måten Claire Duglas bygget opp historien på. At boka blefortalt fra forskjellige perpsektiver, er noe jeg har sansen for. Da føles det mer ekte. Så er glad jeg ga forfatteren en sjanse til.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse.

Small Viennese Waltz

In Vienna there are ten girls,
a shoulder on which death is sobbing
and a forest of dried-out pigeons.
There is a fragment of morning
in the museum of frost.
There is a salon with a thousand
windows.

Ay, ay, ay, ay.

Take this waltz with your mouth
closed.
This waltz, this waltz,
about itself, about death and cognac
that wets its tail in the sea.

I love you, I love you,
with the armchair and the dead book,
through the melancholy hallway,
in the dark attic of lilies,
on our bed of the moon
and the dance dreamed by the tortoise.

Ay, ay, ay, ay.
Take this waltz of the broken waist.

In Vienna there are four mirrors
where your mouth and echoes play,
There is death for the piano
that paints the boy blue.
There are beggars on rooftops.
There are fresh garlands of weeping.

Ay, ay, ay, ay.
Take this waltz that dies in my arms.

Because I love you, I love you, my love,
in the attic where the children play,
dreaming ancient lights of Hungary
through the noise, the balmy afternoon,
seeing sheep and lilies of snow
through the dark silence of your forehead.

Ay, ay, ay, ay.
Take this «I will always love you» waltz.

In Vienna I will dance with you
in a costume with
a river’s head.
See how the hyacinths line my banks!
I will leave my mouth between your legs,
my soul in photographs and lilies,
and in the dark wake of your footsteps,
my love, my love, I want to leave
violin and grave, the ribbons of the waltz.

Frederico Garcia Lorca (1898-1936)

Frederico Garcia Lorca - Collected Poems

Leonard Cohen satte melodi til teksten i 1986.
Som en kuriositet kan det nevnes at Cohen var så begeistret for dikteren Lorca - at han også kalte datteren sin for Lorca.

Når Norge rammes av trusler ...

Patrioter er en bok som kan leses både som krim og thriller, da den overlapper begge sjangrene. Den beskriver et realistisk bilde på hvordan ting er i verden i dag, og hvor raskt det utvikler seg.

Stort persongalleri på godt og vondt
I denne krimthrilleren blir man kjent med mange karakterer, og det skiftes perspektiv hele tiden. Man blir kjent med Jens Meidell som er "alenefar" og som er en smule bekymret for sin mor, da hun viser tegn på at hun kanskje er i ferd med å bli dement. Hun var Arbeiderpartiets første kvinnelige toppleder, og Jens leker litt med å tre inn i politikken selv, da Christina Nielsen vil samarbeide med ham. Hun er en bestemt kvinne som mange har en del meninger om. Selv om de er på "lag" møter de to på en del utfordringer. De er ikke bestandig enige. En annen karakter som har en stor rolle i boka, er Martin Tong som tidligere var i PST, men som har valgt å trappe ned og jobber nå i politiet. Men da det blir gjort et grufullt funn, trenger Liselott en partner, og Martin Tong havner på en måte i PST igjen.

Har fått med meg at Patrioter er blitt en svært populær bok, og skjønner godt hvorfor. Boka består av flere aspekter som kanskje flettes sammen, og temaene er skremmende relevante. Norge har stort sett vært et lite og trygt land, men i det siste har det vært noen uroligheter, så helt trygg kan man ikke være her, heller. Noe Patrioter gir et realistisk eksempel på.

Johnsrud skriver godt og liker at handlingen blir fortalt fra flere perspektiver, noe som gir det et ekte preg. Noen av dialogene kan kanskje virke noe gjentakende, og det er noen tørre partier her og der, men det må man regne med i de fleste bøker. Kapitlene er stort sett korte, og nedtellingen til stortingsvalget, gir handlingen et troverdig preg.

Noen karakterer var mer interessante enn andre
Likevel ble jeg ikke helt revet med. Til tross for godt språk og levende karakterer, ble Patrioter for min del en smule tørr. Jeg synes at politikk og terrorisme er interessant, men personlig hadde jeg nok foretrukket handlingen på skjerm fremfor i bokformat, da det ble noe gjentakende og ikke alle karakterene var like spennende å bli kjent med. Jeg foretrakk Jens Meidell fremfor Martin Tong, for syntes at Meidell hadde flere lag og det var en karakter jeg ble mer nysgjerrig på.

Sier ikke at dette er en kjedelig bok, men er ikke så interessert i kunstig intelligens og algoritmer, da jeg burde egentlig være det i disse tider, men interessen for det er bare ikke der. Syntes det var mer fascinerende og fengslende å lese om terroristene/høyreekstremisme siden det dessverre er en stor vekst av det.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse

the bluebird

there’s a bluebird in my heart that
wants to get out
but I’m too tough for him,
I say, stay in there, I’m not going
to let anybody see
you.

there’s a bluebird in my heart that
wants to get out
but I pour whisky on him and
inhale
cigarette smoke
and the whores and the bartenders
and grocery clerks
never know that
he’s
in there.

there’s a bluebird in my heart that
wants to get out
but I’m too tough for him,
I say,
stay down, do you want to mess
me up?
you want to screw up the
works?
you want to blow my book sales in
Europe?

there’s a bluebird in my heart that
wants to get out
but I’m too clever, I only let him out
at night sometimes
when everybody’s asleep.
I say, I know that you’re there,
so don’t be
sad.
then I put him back,
but he’s singing a little
in there, i haven’t quite let him
die
and we sleep together like that
with our
secret pact
and it’s nice enough to
make a man
weep, but I don’t
weep, do
you?

Charles Bukowski

The Last Night of The Earth Poems

Acquainted with the Night

I have been one acquainted with the night.
I have walked out in rain - and back in rain.
I have outwalked the furthest city light.

I have looked down the saddest city lane.
I have passed by the watchman on his beat
And dropped my eyes, unwilling to explain.

I have stood still and stopped the sound of feet
When far away an interrupted cry
Came over houses from another street,

But not to call me back or say good-bye;
And futher still at an unearthly height
One luminary clock against the sky

Proclaimed the time was neither wrong nor right.
I have been one acquainted with the night.

Robert Frost

Scanning the Century,
The Penguin Book of the Twentieth Century in Poetry.

"Da jeg var student, kunne jeg ikke fordra Schopenhauer; senere forsto jeg hva jeg måtte akseptere av teoriene hans, nemlig at alle følelsesmessige forhold er en mulighet til angrep, og at jo flere mennesker jeg slipper innpå meg, desto flere kanaler kan faren strømme mot meg gjennom. Det var ikke enkelt å innse at jeg fra nå av også måtte regne med Emerenc, hennes eksistens var blitt et element i mitt eget liv, og tanken på at jeg en gang kunne miste henne, fylte meg med gru, og om jeg overlevde henne, ville hun bli enda en av skyggene i den skaren hvis uhåndgripelige nærvær gjorde meg oppskaket og fortvilet.»

På bokomslaget siteres en kritiker om at romanen Døren av Magda Szabó (f. 1917 – d. 2007) er en av de beste bøkene hun har lest. Jeg synes boken var god, helt klart verdt å lese. Men ikke en av de beste jeg har lest. Det var noe med slutten som jeg synes ble unødvendig detaljert sammenlignet med første del. Romanen ble utgitt i 1987 og på norsk i 2006.

Interessant.