Bokelskere.no

Da jeg kjørte hjem fra elva den dagen, slo denne tanken meg: Charlene slapp fra seg en svak dunst av ensomhet. Og den fryktelige sannheten er denne: Den hadde fått meg til å trekke meg en anelse unna, inni meg. Og jeg visste at det var fordi jeg alltid hadde vært redd for å slippe fra meg den dunsten selv.

Det finnes en sorg, en smerte så opplevd at det er ekkelt, de jaget meg fra seg, så ga de meg skylda for at jeg dro.

Broren vår dro ut og bort så fort han kunne og fikk lov, for mor engstet seg ikke for ham som for meg fordi han ikke hadde opplevd det jeg hadde opplevd og som virka i meg, men også i hele familien selv om det bare var to som visste om det og som visste om det på to helt ulike måter, begge fryktsomme.

Alle rundt meg ser at jeg er sint. De som kjenner meg, ser det, og de som ikke kjenner meg, ser dett også. Men ingen har noensinne spurt meg hvorfor jeg er det.

Da var jeg blitt stor nok til å skjønne at man ikke alltid skal etterligne hva folk gjør, noen ganger skal man gjøre det stikk motsatte. Ingen forteller deg hva som er hva, riktignok, det må du finne ut av selv.

Å være kvinne er å be hele familien sin om å holde kjeft, jeg klarer ikke å høre meg selv tenke.

Gleda med å vere vaksen er at ein sjølv kan velje om ein gjer noko med driten i livet.

Mennesker glemmes overraskende fort. Som oftest tar det bare et par-tre generasjoner før et menneske er totalt glemt. De fleste legges ikke i graven for å hvile der til evig tid, men til de er glemt. Så graves de opp igjen for å få plass til en annen.

Det man kaller kjærlighet er forvisning, med et postkort hjemmefra nå og da.

Ta min seng, sier jeg
så gammel er jeg ikke, sier mor
legger seg på madrassen på gulvet
i min luft
på mitt gulv
i mitt blinkende lys
nattkjole i barnslig bomull
blodårer på hånden
halsen

ser på mor når hun sover
lurer på når hun skal dra

Én blå stripe er frihet
to striper er

rystende

Du trenger ikke vise alle dine sider
sa mor
før jeg dro
eller hun tenkte det
eller jeg tenkte det
eller hun skrev det ned etter at jeg hadde dratt og skulle sende det til meg

Poenget med matpakke
sier mor
det plaskregner ute
hun står i nattkjolen
tygger ferdig den siste frokostbiten
kneip med kaviar

er
at du skal spise den
når du er et annet sted
og tenke på meg
og forstå hvor godt du og jeg har det

Disse tankene ville ha kommet som en stor overraskelse på moren min, for gjennom livet hadde hun funnet ut at hennes væremåte var den beste, og det ville ha forvirret henne at noen som kom ut av henne ville ønske å være annerledes enn henne.

[...] til å begynne med var alt så nytt at jeg måtte smile med munnvikene vendt ned.

Tror du at
bare fordi du
har blitt like gammel
som meg
og har de samme ungene
som meg
så er du ikke
ho sommerbrune jenta
med verdens yngste øyne
og smilehull
og fyr lenger
tror du det
da har du ikke fulgt
helt med eller

Sånn er det å se deg

Har du noen gang sett deg sjøl i øya
sett hvordan det lyser
som å bli blenda idet du kommer over en bakketopp
om kvelden i vintermørket
og bilen i motgående ikke har skrudd av langlysa
sånn er det å se på deg
du veit
når du kommer inn i et rom og du kjenner lukten av
en eller annen veldig god stemning
fra du var liten
en lukt som sender deg tilbake til en følelse av enkel
trygghet og glede
du husker ikke helt hvor lukta egentlig kommer fra
men den trigger noe sant og ekte i deg
noe som hele din verden er enig om at er fint
sånn er det å se på deg
[...]

Før
da vi ikke så hvem som ringte
tok vi av røret
og kjente hjertet synke
for det var ikke hun eller han
vi håpte det var
de sekundene der
bare de små fine
sekundene der
før hjertet synker
sånn er det
når jeg hører skritt i trappa
eller biler på gata
eller noen som knitrer
med posene bak meg
i butikken
en dag
må det vel være deg