Glad i Barbarotti-bøkene til Nesser. Krimintrigen blir underordna menneskenes livshistorier og jeg ble svært fascinert av delene fra 70-tallet, fikk nesten flashback til barndommen. :-)
Hvordan kunne jeg bli så sint på han, grublet homsen Tofte. Det var ikke noe å bli sint for, og jeg har aldri vært sint før. Det bare kom, akkurat som når noe stiger og flommer over, det var som en foss!
Her finnes det ingenting som er verre enn oss selv
Det finnes ikke noe verre en å se inn i fullstendig mørke, det er som å gå rett inn i uendeligheten og ikke ha følge med noen.
i hvert fall har jeg hatt en meget morsom dag. Den har vært helt ut min egen
Mymlen drømte aldri, hun sov når hun hadde lyst til å sove og våknet når det var umaken verd å våkne.
Jeg har det godt helt ned i tærne
Han var enda trettere enn da han gikk og la seg og her var det nå en ny dag som skulle fortsette helt til kvelden og så kom det en til og en til som fortsette på samme måte som dager gjør...
Det er litt melankolsk å glemme de andres navn, men bare deilig å glemme sitt eget.
Kanskje ikke like imponerende som vol 1, men det er utrolig hvordan en historie med små mus, med små svarte museøyne, kan formidle så mange stemninger og sterke følelser. I still do like!
Nydelig bok :-) Fantastisk barndomsminne!
Fine Tambar! Urban fantasy for de yngste ;-)
Dette var ei spennende bok. Jeg syns noen av personskildringene er litt karikerte, litt sånn amerikansk high school-film-aktige, men det fungerer, og hovedpersonene utfyller hverandre. Det blir spennende å lese de neste to bøkene. Tipper denne slår an i målgruppa.
Jeg fikk lyst til å ta turen inn i skogen for å besøke Margareta - for en herlig hovedperson. Første boka har gått meg hus forbi, bør jeg lese den? Jeg vet egentlig ikke om jeg vil vite forhistorien hennes..
Hihi!
Dette var opptur etter den forrige, som jeg syntes ble noe langdryg og forvirrende. Spennende og morsomt og passe magisk,- sånn skal det være! Nå gleder jeg meg igjen til neste...
Jeg var så sprekkeferdig av stolthet at at slipset mitt var nær ved å ryke.
Til å være så stor, var hun utrolig flink til å smile. Som regel blir man stadig dårligere til å smile etter at man har fylt fire eller fem år. Men hun så ut som om hun smilte for første gang.
Sim Lolness var en stor mann, nesten to millimeter høy. Han veide minst åtte centigram. Men den tettbygde femtiåringen hadde svært begrenset erfaring med fysisk arbeid.
Det var da jeg lærte at kjekk forfatter ikke = bra bok ;-D