Det er jeg selvfølgelig klar over. Mener likevel ikke den holder mål.
Dette er rett og slett veldig, veldig god fantsy. Eller, det er veldig, veldig god litteratur! Uavhengig av genre.
Squeeee! (Ekte fan girl-lyd.) Tenk, en fan fiction i bokform. En "chosen one"-fan fiction! Hadde gleda meg lenge, og boka sto definitivt til forventningene. Måtte posjonere den ut for at den skulle vare lenge.
Ingen skildrer forelskelse som Rainbow Rowell. Det er så det suger til i mellomgulvet. Og her er det magi og monstre og vennskap og mørke (veldig mørke!) hemmeligheter i tillegg. What's not to like? (Ok, jeg synes det ble for mange skifter i synsvinkel. Når det er så spennende og jeg bare vil sluke boka, så kan jeg jo ikke følge med på hvem som forteller i tillegg! Men pytt.) Og når de omsider innser at det er følelser på gang... Squeeeeee!!
Så er Liva over meg igjen og vil kysse mer. Jeg rekker knapt å trekke pusten. Hun vipper hodet fram og tilbake som om hun er stiv i nakken. Og plutselig kjenner jeg tunga hennes mellom leppene mine. Det er som å få en brunsnegl presset inn i munnen. Jeg holder på å brekke meg. Knekker litt forover og smeller fortanna mi inn i tennene hennes. "Au!" Hun setter seg opp og holder seg for munnen. "Unnskyld, unnskyld. Det var ikke meningen." Hun gnir seg raskt over leppene med håndbaken og ser den. Så smiler hun. Det virker som om hun er et hode høyere enn meg. "Det går bra", sier hun. Vrir litt på seg. Jeg tror det er for å slippe meg ut av sofaen, men i stedet legger hun beinet sitt over mitt så hun ligger halvveis over meg.
Hvem kunne ant at historiske neser kan gjøre sånt inntrykk...
Denne likte jeg! Relativt klassisk fantasy, men veldig bra gjennomført. Blir voldsomt engasjert i personene. Gode parallellhistorier som så vidt føres sammen når boka slutter. (Så jeg MÅ jo høre bok to!) Litt Locke Lamora-stemning over universet.
LIK MEG NÅR JEG ER TEIT
Lik meg når jeg er teit
ikke bare
når jeg åpner verandadøra
og viser deg bilder av meg sjæl
i heldige øyeblikk.
Lik meg når jeg er teit
så skal du få være med
opp på rommet, og så
skal vi bare sitte der
og kjede oss.
Og hvis det kommer noen
og jeg tilfeldigvis
er litt johann
og kanskje bommer litt på humor'n
så skal du like meg for det!
Da skal jeg begynne å prate
om kjærlighet.
Henrik Mestad
Liker spesielt godt at det er med beskrivelser av folketro og folkemedisin rundt de ulike bærene. Mange og originale oppskrifter. I like!
Det understrekes at en trenger flora ved siden av når en leter etter ville planter, men jeg skulle likevel ønske en del av plantene hadde enda mer detaljerte beskrivelser og flere bilder. Litt kjedelige oppskrifter, kanskje? Men likevel en bok jeg vil få glede av.
Synes denne var ujevn. Treg i starten og alt for kjapp mot slutten. Men veldig god når den var god. Ikke spesielt godt lest lydbok, tørt og stakkato og mange uttalefeil.
Jeg kjenner ikke historien fra før, men denne varianten ga ikke mersmak. Varierer mellom å være treg og gå så fort at jeg ikke henger med. Og litt for healing-feeling for min smak. Men liker begynnelsen og tegningene.
Carroados er "fetteren" til Sherlock Holmes. Intrikat og festlig, men har nok ikke holdt seg så godt. Men lest av Stephen Fry, da. Da er det alltid verdt å høre på. :-)
Jeg lurer veldig på hvordan det ser ut inni hodet på denne forfatteren... Det må i alle fall være fargerikt! Ikke bare at den interaktive ideen er smart og må ha vært ekstremt krevende å utvikle, men det kryr av geniale (evt psyke) løsninger. Hvorfor tidsreiser (så langt) ikke fungerer? Hvordan enzymer fra banan og ananas kan brukes med kriminell hensikt? Hvordan befolke Norge? Her løses alt! Og jeg mistenker at det kunne fungert... Bjarte Arneson for president? Ja, bare han ikke driver med Krav maga, så.
London er Dickens remikset av en oligark.
Vi krangler ikke, sa Kristian, vi diskuterer. Synnøve sa: Vi krangler, men det er ikke noe farlig, det er bare om lapskaus.
"Jeg er ikke sta", pleide hun å si. "Men jeg gir meg aldri".
Dette var da riktig artig. Etterforskere, forbrytere og ofre fanget på ei øy i stormen, er et skikkelig Agatha Christie-grep. Og jeg synes det fungerer godt. Personene er jo selvfølgelig helt uten troverdighet og dialogene enda mindre. Men det nå en gang Lahlum. Det funker. Særlig når Nils Nordberg leser.
Jeg passer ikke på spesialskole og jeg passer ikke på vanlig skole. Jeg fungerer for godt til å bo på institusjon, men er for hjelpetrengende til å klare meg selv. Jeg er ingen stereotypisk funksjonshemmet, det er få som er det.
Foreldre vil klare mest mulig selv, mens kommunen tror foreldre ber om mer enn de trenger. Midt imellom der er barnet. Og barn sier ikke ifra, fordi de vil beskytte foreldrene. Barn frykter at foreldrne skal skilles, og derfor biter de smerten i seg. Barn er villige til å dø for foreldrne. Så om du ikke tar imot den hjelpen som finnes når du har et sykt barn, vil det alltid gå utover barnet.