Bokelskere.no

Jeg skriver sjeldent bokomtaler, og når jeg gjør det er de gjerne korte. Der hender at de blir litt lengre, da er det gjerne om en bok jeg har likt veldig godt. Jeg tenker at det ofte er greit med korte omtaler, i tillegg til terningkast, som en slags begrunnelse på hvorfor man gir akkurat det terningkastet man har gitt. Jeg prøver å unngå lange omtaler om bøker jeg har lyst å lese, da jeg ofte mister poenget med å lese boken hvis jeg allerede har fått et inntrykk av den gjennom andres anmeldelse.

Mine bøker har eselører, slitte sider og perm. Prøver å unngå kaffeflekker og sånt, men ingen krise dersom jeg (eller andre) søler på de ved et uhell. Det som derimot aldri er greit er å brette bøkene som om de er magasiner. Det skjærer i sjela mi å se dette. Kanskje er vi venner, men det er vi ikke lengre hvis jeg vet at du mishandler bøker på denne måten ;)

Jeg vil si Hannibal Lecter er er heller uhyggelig, i alle bøkene. Men anbefales for de som liker creapy og nasty bøker :)

Denne boken virket veldig spennende og jeg gledet meg til å lese den, og ble egentlig litt skuffet. Historier om troll og andre skapninger er vanligvis helt i min gate, dessverre klarer forfatteren å ta livet av noe som kunne ha vært en braksuksess. Den er tung å lese, unødvendige detaljer er stappet inn som sidefyll og man mister fokuset gjentatte ganger. De siste hundre sidene skumleste jeg raskt gjennom bare for å komme til poenget. Jeg har kategorisert den som "God bok" og gitt terningkast 4 ene og alene fordi selve storyen er kjempespennende, hvis man klarer å tråkke seg gjennom boken. Siden jeg ikke har lest Stallo på orginalspråket kan jeg heller ikke ute om det er den norske oversetteren som har punktert den, eller om dette bare er en forfatter med en forkjærlighet for kronglete og langdryge formuleringer.

Lenge siden jeg har deltatt i denne tråden, så kanskje det er på tide igjen.

Jeg er snart ferdig med Akademimordene av Martin Olczak, og Say her name av James Dawson. (Say her name er ungdomsskrekk som er basert på vandrehistorien, Bloody Mary). Når jeg blir ferdig med en av disse skal jeg begynne på Evna, som er siste bok i trilogien, Ravneringene av Siri Pettersen.

Bare en av de nevnte er skrekk, og selv om jeg som regel leser litt skrekk året rundt har jeg planlagt å lese ekstra skrekk nå i oktober, som er min favorittmåned:)

God helg:)

En utfordrende spenningsbok.

Ruth Ardingly drar tilbake til sin hjemgård, dog ikke alene. Med seg har hun med noen vakter og på en av føttene har hun en fotlenke, med alarm. Grunnen til at hun ikke drar dit alene er at hun er tiltalt for mord på sitt eget barnebarn. Barnebarnet ble bare syv år. Hjemme er hun tilbake for å sone sin husarrest. Hun er tilbake til Kilden som "gården" hennes er kalt. Fordi selv om hele England er i tørke og har vært det i snart to år, er det på Kilden det kommer regn. Det er bare det at ingen forstår hvorfor. Det finnes ingen logisk forklaring på det. Dette fører til både positiv og negativ oppmerksomhet og reaksjoner. Hvorfor regner det på deres landområde og ikke hos andre eller resten av landet hvor alt tørkes ut? Ruth og mannen hennes opplever mye hets både på nettet og blir utfryst i samfunnet fordi folk mistenker dem for å ha en måte å "tiltrekke" seg regnet på, mens andre tilber dem. Meninger er splittet.

En velsignelse eller en forbannelse?
At regnet bare faller på Ruths område vekker både tilbedelse og avsky. De blir blant annet utfryst fra samfunnet, men ikke av alle. Blant annet tiltrekker de seg en sekt som drives av "søster" Amelia som tilber dette vannet og sammen med sekten prøver hun å overtale Ruth og hennes mann, Mark, om å bli med i gruppen deres. Kommer de til å bli med i denne sekten? En dag forandres livet til Ruth til et helvete da barnebarnet hennes som er på besøk, blir funnet død. Ruth blir syndebukken for hans død, men er det hun som står bak?

Lesere blir satt på prøve
I begynnelsen av boka får man vite at Ruth er mistenkt for et mord, på hennes eget barnebarn og hun soner straffen, men mens man leser undres man på om hun virkelig er skyldig eller ikke og imellomtiden krangler man med seg selv om hun er et godt menneske eller ikke. Fordi man blir godt kjent med henne, familielivet hennes og at hun alltid har prøvd å gjøre det riktige.Og mens man prøver å finne ut om hun er skyldig eller ikke, lurer man på om hun er i stand til å utføre et drap eller ikke. Helt ærlig så vet man ikke hva man skal tro og det er det som er så fascinerende med denne boka. Boka får deg til å gjette om hun har drept barnebarnet eller ikke eller om noen har satt opp en felle for henne eller om noe annet har skjedd. Mens man leser prøver man å gjette på om hun er skyldig eller ikke mens man blir kjent med henne som person. Hun har opplevd en splittet familie som hun var så kjær i, en lykkelig periode og hun kommer tilbake til en trist og tom gård. Hvor kjipt er det ikke, men fullt forståelig om hun er skyldig i dette drapet. Derfor er begynnelsen så spennende da vi med en gang får vite at hun er dømt for mord, og man blir mer og mer nysgjerrig på henne og få vite om hun har gjort det eller ikke. Dette er en person man ikke blir helt klok på og da må man bare vite sannheten.

Spesiell handling
Det er ingen tvil om at dette er en mørk og spesiell bok som stiller mange spørsmål underveis. Man vet alltid på forhånd at en sekt alltid har en dårlig hensikt eller to, og at det er en greie man ikke skal stole på. Det gjør boka enda mer spesiell, og man skjønner på en måte at ting vil gå galt. Handlingen er spesiell, persongalleriet likeså, og man vet aldri om man vil få en god slutt eller ikke. Mystikken varer og man blir stadig mer nysgjerrig. Man vil alltid håpe på det beste, men er det bare bortkastet? Lesingen går av seg selv fordi man blir så full av spørsmål som man gjerne vil ha svar på, og samtidig er dette en spesiell bok fordi innholdet er om en kultur man ikke er helt vant til. En blandig av new age og sekt. Ikke noen vanlig daglidags hverdagsliv for å si det sånn. Så litt ekstra spesielt å lese om et persongalleri som er satt i en helt annen livsstil en det man er vant til.

Der regnet faller er en spennende og en litt annerledes spenningsbok der man bør være forberedt på å bli satt litt på prøve. Forfatteren skal ha skryt for troverdige karakterer og dialoger. Ellers savner man det lille ekstra, hva det enn måtte være. Savnet mer intensitet og flere undertoner for å bygge opp mystikken enda mer. Uansett, en god bok som tvinger leseren til å lese videre selv om boka er litt ubehagelig. Men liker bøker som er en dose mørke og som utfordrer.

God ide:) Vet om noen flere titler: the woman in white av Wilkie Collins, red dragon av Thomas Harris, the green mile av Stephen King, silver chair av C. S Lewis

En ungdomsroman om å hige etter aksept og finne seg selv.

Røtter er viktig
Fine (Josefine) bor sammen med sin mor i en leilighet og hun vet ikke særlig mye om faren. Den store hobbyen hennes er klesdesign og hun blir alltid inspirert til å lage en egen klesdesign av gamle fotografier. På skolen er hun den kreative og ikke den altfor populære. Og hun er fascinert over skolens mest populære gutt, Tinos. Ved en tilfeldighet begynner de å henge sammen på fritiden og da er han skikkelig grei, men på skolen er han en ordentlig drittsekk mot henne. Hvorfor er han sånn? Samtidig lengter Fine etter å dra til et sted hvor hun ofte var i barndommen, og skape sterkere røtter, og bli bedre kjent med seg selv.

Kjærlighet kan være så mangt, men hvorfor la seg tråkke på av den grunn?
Utgangspunktet i denne ungdomsromanen er om å finne seg selv, være tilpasningsdyktig og finne glede i kreativitet. Å stå for det man gjør, og Fine er en slik person. Hun vet hva hun vil, og står på for å oppnå det hun ønsker. Men hun er ikke like tilpasningsdyktig i sosiale settinger. Hun blir venn med denne Tinos som ofte dukker opp hjemme hos henne, men på skolen er han som forandret og er bare kjip. Til tross for at Fine er en sterk peson som vet hva hun vil, lar hun dette skje om og om igjen. Hun lar seg bli tråkket på av Tinos og sier ikke og gjør ikke noe med det. Det passer ikke til karakteren hun beskrives som ellers. Det er sterke og troverdige karakterer, men man blir ikke alltid like klok på handlingene deres. Man undres på hvorfor noen lar seg tråkke på så mange ganger, og at Fine ikke finner seg andre venner eller folk hun kan stole på og trives med istedet for å henge med folk som gjør henne enda mer usikker. Hvorfor følge strømmen når hun er god i så mye?

På tide å bryte formelen
Er det en ting jeg er lei av når det gjelder ungdomslitteratur, enten det er romaner eller fantasy, så er jeg innmari lei av å lese om jenter som har det skikkelig tøft og vanskelig i livet, som føler at de ikke passer inn, og plutselig dukker det opp en gutt som forandrer tilværelsen deres totalt og de blir forelsket hverandre i løpet av et øyeblikk. Er ikke det konseptet oppbrukt, så vet ikke jeg. Det er på tide at en eller annen forfatter bryter den formelen og gir oss noe nyttt. Det trengs.

Du er her er en fin og småsjarmerende roman. Dessverre er dette ikke en bok som setter noen spor etter seg. Den blir fort glemt og det er heller ingen bok som gir noen stor inntrykk. Har lest mange andre lignende bøker før og det er et savn å lese ungdomsbøker som skiller seg ut for nå er de så altfor like, og det blir lett kjedelig.

En Wallander-krim som havner sånn midt på treet. Historien i seg selv er grei nok, men kanskje til tider litt kjedelig og forutsigbar. Jeg kan heller ikke si at jeg liker den personlige utviklingen til Wallander, men det er vel ment som et tegn på at dette er den siste boken om denne krimhelten.

Hvor i all verden var det jeg kom over denne boka? Lurer på om det ikke var i Elin aka Bokelskerinnens oversikt over ny utenlandsk litteratur i Bok og samfunn? Hvis ikke får jeg skylde på Goodreads. Hvorom allting er. Lisa Schroeder har gitt ut en rekke bøker for barn og ungdom inklusive I Heart You, You Haunt Me og The Bridge from Me to You. All we have is now er hennes syvende ungdomsbok.

All we have is now er en apokalyptisk dystopi. Handlinga finner sted i Portland, Oregon i døgnet før Nord-Amerika treffes av en asteroide. Myndighetene regner med at skadevirkningene vil være enorme i området rundt nedslagsfeltet, kanskje vil kollisjonen til og med påvirke resten av verden. For de få som ikke har forlatt området betyr det slutten, og vi følger Emerson og vennen Vince, to unge uteliggere, gjennom deres siste døgn…

Til tross for de dystre fremtidsutsiktene er ikke All we have is now noen pessimistisk roman. Boka åpner med at Emerson og Vince planlegger selvmord – hoppe fra brua. Imidlertid ombestemmer de seg da det blir klart at det er noen foran dem i køa, Carl. Carl har brukt de siste timene på å hjelpe alle han har møtt på sin vei. Han oppfyller et siste ønske for Emerson og Vince og ber dem om å gjøre som ham, hjelpe dem de møter på sin vei, eller «pay it forward» som det heter på dårlig norsk. Det gjør de. Dermed blir det siste timene deres full av gledelige øyeblikk, selv om de selvsagt også har sine tunge stunder…

All we have is now er på ingen måte stor litteratur, men det er heller ikke de fleste andre ungdomsromanene inne sjangeren. Denne boka skiller seg likevel litt ut fra de andre i og med at den handler om døgnet før katastrofen, ikke om selve katastrofen eller om samfunnet slik det ser ut mange år etter. All we have is now er ingen dramatisk, handlingsstyrt roman. Historien flyter stille avsted uten at den blir kjedelig av den grunn. Slutten er helt klart for lettvint, men samlet sett er er inntrykket godt. All we have is now er en litt over gjennomsnittlig leseropplevelse. Ei god ungdomsbok som anbefales for dystopielskere!

Opprinnelig publisert i Karis bokprat

Det begynner å bli lenge siden sist jeg hadde Agatha Christie-dilla, så lenge at jeg nesten ikke husker hvilke bøker jeg leste, derfor tenkte jeg at det var på tide med ei ny. Dilla altså. Som starthjelp kjøpte jeg noen lydbøker, deriblant Doktoren mister en pasient – en Poirot-roman. I denne boka har Poirot trukket seg tilbake og slått seg ned på bygda for å dyrke gresskar. Makkeren Hastings har dratt til Sør-Amerika for å gifte seg.

Fru Ferrars har begått selvmord med en overdose veronal, og ikke lenge etter blir Roger Ackroyd myrdet på godset sitt Fernly Park i King’s Abbot, akkurat i det han er på tur til å finne ut hvem som presset Fru Ferrars for penger. Alle på godset til Ackroyd blir naturligvis mistenkte, og beleilig nok forsvinner den som kanskje hadde størst grunn til å ta livet av ham, nemlig stesønnen Ralph. Poirot får saken. Han finner en ny makker i doktor Sheppard, som i denne boka har fått kaptein Hastings funksjon som hjelper.

Doktoren mister en pasient er skrevet i første person og det er doktoren som fungerer som forteller. Han skriver historien ned underveis, og fordi han er godt kjent i miljøet, får han med seg det meste av det som skjer. Tonen i notatene hans er tidvis ganske giftig. Spesielt får søstera hans, den lokale snushanen, gjennomgå, men også bildet av Poirot er ganske morsomt. Ja, det er i det store og hele mye humor i denne boka, som også tegner et fantastisk bilde av livet på det gudsforlatte lille stedet. Jeg skal ikke si så mye mer om Doktoren mister en pasient, enn at jeg ble veldig positivt overrasket over kvaliteten. Sist jeg leste et utvalg av Christies romaner, la jeg merke til at det er store kvalitetsforskjeller mellom bøkene hennes. At dette er en av de absolutt beste jeg har lest, er jeg imidlertid overhodet ikke i tvil om. Boka ble kåret til den femte beste kriminalromanen noensinne av Crime Writer’s Assosiation i 1990, og det er nok heller ikke uten grunn at den er den eneste av Agatha Christies romaner som har fått plass på lista 1001 bøker du bør lese før du dør. Det synes jeg forresten absolutt at du skal gjøre. Lese den før du dør, altså. Du finner den i fulltekst i bokhylla.no. Der kan du lese den helt gratis så lenge du befinner deg på en norsk ip-adresse.

Opprinnelig publisert i Karis bokprat

Jack London (1876-1916), amerikansk forfatter, var uhyre produktiv og skrev til sammen over 50 bøker, inkludert en rekke romaner, noveller og artikler. Mest kjent er han kanskje for Når villdyret våkner fra 1903. Du kan lese mer om Jack London her og her

Hunden Buck blir stjålet fra familien sin i California og solgt som trekkhund til Alaska – lovløshetens land. Livet som trekkhund er hardt, her er det den sterkestes rett som gjelder, men Buck trives etter hvert i det barske miljøet og blir tilslutt en både kjent og fryktet hund. Buck skifter eier flere ganger, og ender til slutt hos en hundeelsker som vet å sette pris på ham. Buck forguder sin nye eier, men noe i villmarka kaller på ham, og villdyret i ham vekkes…

Jeg hadde vel strengt tatt ikke regnet med at jeg skulle like denne boka. Jeg leste den utelukkende fordi lydfila lå klar på iPoden min, og gjett om jeg ble positivt overrasket! Boka startet riktignok litt tregt, men etter hvert som handlinga skred fremover, ble jeg sugd inn i historien. Jeg levde meg til slutt skikkelig inn i livet til Buck i villmarka, og jeg heiet på ham hele veien til mål. Man trenger faktisk ikke å være hundeelsker for å like denne boka, det holder at man liker en god historie. Når villdyret våkner står på lista «1001 bøker du bør lese før du dør», og der hører den helt klart hjemme. Dette er så absolutt ei bok du bør lese før du dør. Ja, du trenger ikke engang kjøpe den eller låne den på biblioteket. Du kan til lese den gratis i bokhylla.no akkurat når det måtte passe deg.

Opprinnelig publisert i Karis bokprat

André Bjerkes kriminalromaner De dødes tjern og Døde menn går i land er blant mine favoritter, så jeg tenkte at jeg skulle lese resten av romanene hans også. Jeg startet med Enhjørningen fra 1963. Den er ikke utgitt under pseudonymet Bernard Borge. Nei, her har Bjerke valgt å signere med sitt eget navn. Enhjørningen er i motsetningen til de fire Bernard Borge-romanene ikke noen kriminalroman selv om et par av fortellingene i boka faktisk har et kriminalteknisk poeng. Enhjørningen tilhører heller sjangeren «fantastisk litteratur»; den er satt sammen av fire veldig forskjellige spøkelseshistorier og er en studie i parapsykologi. Boka er filmatisert og filmversjonen fra 1964 bærer tittelen Klokker i måneskinn.

Fire bekjente spiller bridge sammen: en dikter, en psykiater, en journalist og en direktør. Hver av dem forteller en historie hvor de mener at det har skjedd noe overnaturlig, men psykiateren har en naturlig forklaring på alle historiene. Psykiateren er den siste som skal fortelle, men han har ingen historie. Dermed utfordrer dikteren ham til et eksperiment…

I Enhjørningen viser André Bjerke at han kan alle knepene som skal til for å skrive en fullkommen fantastisk fortelling. Bridgelaget er her rammen rundt fortellingene, og gjestene forteller hver sin historie sett fra et førstepersonsperspektiv, slik leseren kan tro og tvile med fortelleren. I tillegg har vi denne psykiateren som har en naturlig forklaring på alle historiene. Forklaringene hans er imidlertid akkurat såpass lite troverdige at vi ikke helt vet om vi kan tro på dem heller. Så kommer slutten, som er helt fantastisk, og som løfter Enhjørningen opp til det ypperste innen fantastisk litteratur. Ja, slutten er prikken over i-en og gjør Enhjørningen til en av de flotteste fantastiske fortellingene jeg noensinne har lest, og jeg har lest mange…

Pst! Favorittfortellinga mi i denne boka var foruten psykiaterens fortelling som han ikke forteller, «Lek med gammel svartebok».

Opprinnelig publisert i Karis bokprat

Hva var det egentlig jeg leste nå? Det var et spørsmål jeg stadig stilte meg mens jeg leste denne boka, og så måtte jeg lese avsnittet på nytt. Som dette: «Ved armhulen hennes var det satt inn en stikkontakt i huden, som trynet på en gris» (s. 49). Leste jeg rett? Grunnen til at jeg stilte meg dette spørsmålet, er at vi ikke tilbys noen forklaring. Verken her eller senere. Så da er det kanskje ikke så rart at jeg ble sittende som et stort spørsmålstegn etter å ha avsluttet boka. Hva var det egentlig jeg leste nå?

Christian Kracht (f. 1966) er sveitsisk forfatter og journalist. Han debuterte i 1995 med romanen Faserland, og i september 2001 kom 1979, som ga ham internasjonal anerkjennelse. Jeg blir her i solskinn og i skygge fra 2008 er Krachts tredje roman og hans andre på norsk, boka ble nylig utgitt på Pelikanen forlag. Hans fjerde roman Imperium (2012) kom ut på Pelikanen i fjor.

Jeg blir her i solskinn og i skygge er en kontrafaktisk fortelling som skildrer en alternativ, dystopisk virkelighet. Verden slik vi kjenner den, eksisterer ikke. Lenin reiste aldri tilbake til Russland i 1917, men ble i Sveits hvor han bygget opp en sveitsisk sovjetrepublikk, SSR. Sveits har i omlag hundre år kriget mot det fascistiske Tyskland og England, og hele Nord-Europa er et eneste stort katastrofeområde. Russland har blitt utslettet i en katastrofe og eksisterer ikke lenger, og i Amerika raser borgerkrigen. Når boka åpner har sveitserne nylig gjenerobret Ny-Bern fra fascistene, og bokens jeg-person, en afrikansk offiser, setter avgårde etter en polsk jøde, en avhopper som har rømt inn i Alpene, i Reduiten som de store tunellene i Alpene kalles i boka. Hovedpersonen finner polakken i dypet av Alpene, og det markerer begynnelsen av slutten på det sveitsiske imperiet, som inkluderer store deler av det østlige Afrika som blant annet forsyner Sveits med soldater til krigen mot fascistene.

Jeg blir her i solskinn og i skygge er en av de merkeligste fortellingene jeg noensinne har lest, og sånn sett kan jeg forstå at forfatteren sammenliknes med Borges, som var en skikkelig original forteller. Boka sammenliknes forresten gjerne med Joseph Conrads Mørkets hjerte som handler om en hvit manns reise inn i hjertet av Afrika, men i denne boka er det en afrikaner som reiser gjennom et hvitt vinterlandskap inn i hjertet av Europa – Alpene. Jeg blir her i solskinn og i skygge er nok mer merkelig enn den er foruroligende fordi fiksjonsuniverset er så ulik vår virkelighet, selv om enkelte punkter kanskje kan tolkes som en kritikk av den vestlige verden. En av grunnene til at boka synes så merkelig er at teksten er så åpen, men denne åpenheten gjør samtidig boka til en tekst som tåler flere lesninger hvor hver ny lesning vil avdekke nye momenter, og det er neppe noen ulempe. Det mest dekkende adjektivet på denne boka er nok fascinerende. Anbefales!!

Opprinnelig publisert i Karis bokprat