Bokelskere.no

Den svenske journalisten Johanna Langhorst er ikke bare forbannet, hun er rasende i “Förortshat”. I en personlig vinklet og følelsesladd tekst retter hun skytset mot alt fra politikere til institusjoner, politi og ikke minst, den vanlige svensken i gata. Hvorfor blir klasseskillet i rike Sverige stadig større? Hvorfor øker fattigdommen og forskjellene mellom fattige og rike? Og hvorfor er det ikke-vestlige innvandrere som taper alle kampene? Trass i tittelen, er boka en varm og rødglødende kjærlighetserklæring til den utskjelte forstaden.

Utgangspunktet for “Förortshat” var at at tenåringssønnen til Johanna Langhorst, Leslie, en dag var for redd til å gå ut døra. Langhorst har i mange år bodd med familien sin i Tensta, en forstad til Stockholm som er en del av myndighetenes “miljonprogram”. Til tross for Tenstas frynsete rykte, har Langhorst, mannen hennes Daniel og deres tre barn alltid stortrivdes i forstaden og stilt seg helt utenforstående til all kritikken og den negative fokuseringen om stedet. Når Leslie blir ranet av en guttegjeng ikke bare én, men to ganger, er det dog stopp. Med tungt hjerte forstår Langhorst at hun ikke kan bli boende – sønnen hennes nekter å gå utenfor hjemmets fire vegger i ren redsel.

Å flytte fra alt det som har vært kjært og kjent siden barndommen, er vanskelig for Langhorst. En lang rekke refleksjoner rundt Tensta, vold, kriminalitet, ulikhet, uretferdighet og klasseskiller settes i gang, og det faktumet som hele tiden har ligget under overflaten i bevisstheten hennes, kommer opp i all sin kraft og stygghet: folk virkelig hater forstedene. Media og den vanlige svensken i gata legger all skyld på forstedene når noe går galt, og særlig fordi i forstedene bor det mange innvandrere.

“Förortshat” reiser mange spørsmål – så mange at både forfatteren selv og leseren til tider mister grepet. Langhorst gaper og gaper til kjeften sprekker, men bare fortsetter å gape. Det er som om hun nekter å gi seg før hun kan summere opp alt i denne ene sekken, nemlig at fra de fleste problemer i dagensk svenske samfunn, går det røde tråder tilbake til dette forstadshatet. Hun snakker med tilfeldige mennesker på gaten, hun snakker med innvandrere i Tensta, hun besøker Malmøs beryktede Rosengård, intervjuer en arkitekt, en ungdomsklubbleder og en politiker.

Til tross for sine mange kilder og intervjuobjekter, gir Langhorst en ganske ensidig fremstilling av sine synspunkter i “Förortshat”. Hun argumenterer litt på samme måten som barn, i tonen “om du ikke skjønner hva jeg mener, kan du bare være så dum. Æsjen-bæsjen!“. Hun ser ikke at hennes egen retorikk minner mye om den som kommer fra hennes motstandere; nemlig rasistene, den rike overklassen og byforkjemperne. Hvorfor ødelegger hun sitt eget prosjekt på denne måten, når hun har så mye bra og viktig på hjertet?

Den boka!

“De gule fuglene” er en roman om krig. Om unge soldater som lærer seg å drepe andre mennesker før de egentlig kjenner seg selv som mennesker, før de vet hva de vil bli når de “blir store”. Historien tar utgangspunkt i den knapt 20 år gamle amerikanske soldaten John Bartle som har vervet seg for å tjenestegjøre ett år i Irak. Det er langt fra hjemstaten Virginia til Irak, og historien hopper mellom livet før, under og etter krigen. Forfatter Kevin Powers er selv eks-soldat, og den semi-selvbiografiske romanen hviler i stor del på hans egne erfaringer fra frontlinjen.

Det finnes et eget sett med stereotypier, kan man nesten si, om livet som soldat i krig. De har blitt overlevert fra både filmer og litteratur, og har en del typiske karakterer og/eller handlingsmønstre: den venneløse, usikre soldaten som blir hele kompaniets mobbeoffer. Den sadistiske, snørrspyttende sersjanten som elsker å gjøre livet surt for alt og alle, og ikke minst den intellektuelle soldaten som er modig nok til å stå utenfor fellesskapet. I tillegg kommer de ofte overraskende og snåle vennskapsbåndene som knyttes, de tomme løftene som blir gitt til familiene der hjemme, om at “jeg lover at jeg skal komme tilbake, uskadd og i live” og brevene hjemmefra med bilder av soldatenes søte kjærester. “De gule fuglene” viderefører flere av disse stereotypiene, så når hovedpersonen John blir bestevenn med den litt rare Daniel “Murph” Murphy, blir man ikke overrasket. Heller ikke når sersjant Sterling viser sitt bøllete, mandige jeg.

Kevin Powers er poet, og man tenker at kanskje det er grunnen til det litt stive, formsatte språket. Mer enn å brutalt og ærlig skildre krigshandlinger og visuelle opplevelser, bruker han mye plass på å la John gruble, meditere og filosofere over sin egen situasjon. Og det med til tider tung bruk av adjektiver og beskrivelser som føles påtatte og oppstyltet. Eller er det oversetter Vibeke Saugestad som ikke har maktet å overføre et billedlig, metafortungt engelsk til godt norsk? Teksten er i hvertfall veldig stiv og formell, og har et flinkispreg over seg som ikke passer når handlingene som skildres er de mest naturgitte og banale i menneskers liv – nemlig kampen for å overleve.

Man skulle ønske at Powers tok det “ned” på nivået til soldatene som faktisk ligger med trynet i søla, det hadde kledd romanen mye bedre enn de anstrengte forsøkene på å beskrive krigshandlingene på en var og poetisk måte. “De gule fuglene” er klart best når leseren følger Bartle og Murph ute i kamp. Når det ligger døde kropper foran dem med invollene på bakken, når det lukter av kulebrent hud og soldatene og sersjantene snakker om øl og puling. Når de viser hvilket banalt nivå mennesker ofte senker seg ned på som en beskyttelsesmekanisme for å kunne takle det som egentlig ikke kan takles, det er denne psykologien som er mest interessant i Powers´ roman, men vi får alt for lite av den. Allikevel er det en viktig bok; viktig fordi den skildrer opplevelser av krig som ikke kan beskrives i media, for man kommer ikke nærmere frontlinjene enn gjennom øynene på de som har vært der selv. De som har holdt i geværene, de som har kjent lukten av råtne lik rive i nesa, de som har slitt seg søvnløst gjennom utallige netter.

Den boka!

Med en skildring av de forvirrende og følsomme tenårene, føyer serieskaper og bokdebutant Hanna Gustavsson seg inn i en lang tradisjon med tegneserieromanen “Nattbarn”. Det er lett å nikke gjenkjennende til fjortisen Ingrid som synes foreldrene er teite og aller helst bare vil sitte på rommet for seg selv.

Det har kommet mange talentfulle serieskapere ut av miljøet rundt svenske Ordfront og Galago de siste 15 årene, og overraskende mange av dem er kvinner. Ja, for enten man vil innrømme det eller ei, både det å lese og skape tegneserier er fortsatt en nisje hvor flertallet er gutter og menn. Suksessen som både Lene Ask, Inga Sætre og Mette Hellenes har hatt her til lands de siste årene er ikke alene nok til å endre på det. Over nabogrensa popper det derimot stadig opp nye talenter, og Hanna Gustavsson er én av dem.

I “Nattbarn” møter vi fjorten år gamle Ingrid som bor alene sammen med mamma´n sin og går på ungdomsskolen. Hun har fett hår og tannregulering, få venner og bruker store deler av fritida sittende på rommet med datamaskinen. Der opppsøker hun chatterom på jakt etter likesinnede, irriterer seg over mamma´n og den nye kjæresten hennes Bosse, sniktitter på pornofilmer med hånda i underbuksa og spiser godteri. En ganske så vanlig fjortis, med andre ord.

Ingrid føler seg utenfor og annerledes, og svever rundt i bobla av en oppfatning om at det er ingen der ute som tenker som henne, som liker det samme som henne eller forstår hva som foregår i hodet hennes. Typisk for tenårene, helt klart, og noe mange kan kjenne seg igjen i. “Spinnet” på historien kommer når Ingrid sammen med resten av klassen stiller opp til skolefotografering, og den unge, mannlige fotografen Stefan gir Ingrid litt mer oppmerksomhet enn han kanskje burde. Smilte han til meg? Liker han meg? tenker hun, og blir smigret – selvfølgelig. De oppdager en felles interesse for AC/DC og hardrock, og i Stefan finner Ingrid en kul voksenperson som ser henne for den hun er – tror hun i hverfall.

Hanna Gustavssons svart-hvite tegninger er ikke nybrottsarbe´ akkurat, men hun får til et brukbart resultat med “Nattbarn”. Hun skifter stødig mellom forskjellige perspektiver, selv om det aldri er noen tvil om hvem som har fortellerstemmen og hvem hun vil at leseren skal sympatisere med. Fortellingen går i en rett kronologisk linje, bare avbrutt av enkelte drømmesekvenser som skal illustrere Ingrids tanker. Det skjer ikke så mye i handlingen, men det gjør det kanskje heller ikke et et helt runtinepreget fjortisliv? Hvorfor Gustavsson har tegnet hovedkarakteren sin med en gigantisk, uproporsjonal nese blir man aldri klok på, og det sier vel litt når det er nesa og ikke selve historien som sitter igjen i hukommelsen etter endt lesning. “Nattbarn” er ikke dårlig, bare litt traust og lite engasjerende.

Den boka!

Å skulle gå fra kortformatet med noveller til romanformatet er ikke så enkelt som det kanskje høres ut. De to litterære sjangerne har strenge regler for oppbygging og struktur, og når danskenes novelledronning Naja Marie Aidt debuterer som romanforfatter med “Stein saks papir”, klarer hun ikke å gjennomføre det store spranget.

“Stein saks papir” er først og fremst en historie om Thomas, en mann i slutten av trettiårene som ser ut til å ha det meste på stell med en pen og smart samboer, gode venner og eget firma. Han tror han har lagt bak seg den trøblete oppveksten med den alkoholiserte og småkriminelle faren Jacques, men når faren dør i fengsel, kommer alt galopperende tilbake. Sammen med søsteren Jenny må Thomas møte både indre og ytre demoner på nytt, og ikke overraskende takler de dødsfallet på hver sin måte.

Så langt, så vel. Videre herfra kunne Aidt ha dykket ned i dype familiehemmeligheter og tatt seg all verdens tid med å brodere ut Thomas’ og søsterens traumer, men hun velger en annen vei. I stedet for en inngående skildring av et mislykket barn-forelder-forhold, får leseren presentert en smørje av bipersoner, hvor den ene er mer sprø enn den andre, uten at det gjør dem mer interessante eller relevante for historien. Niesen Alice, tanten Kristin, kollega og bestevenn Maloney og farens gamle drikkevenner er bare noen av dem. Ja, og så Luc/Luke, som Thomas aldri blir helt klok på og derfor anlegger et elsk/hat-forhold til.

Søsteren Jenny er den mest interessante karakteren av dem alle, og et speilbilde av Janice Soprano, for den som husker mafiabossen Tony Sopranos slitsomme og følelsesmessig manipulerende storesøster som kunne kunsten å skifte fra gråtende og angrende til en hatefull hevner med ett knips. Slik er Jenny også, men Thomas gjennomskuer henne hver gang.

Omtalen sier at romanen er et “ømt og nådeløst portrett av en mann og den vestlige kulturs myter om fedre og sønner”, og det er nok dette Aidt forsøker på, men uten å lykkes. Det blir simpelthen alt for mye – spørsmål om kjønnsroller, seksualitet, maskulinitet og søskenforhold sauses sammen og man ender opp med å ikke ane hvor Aidt vil hen. Ikke minst er “Stein saks papir” alt for lang. Den langtekkelige sekvensen hvor familien samles hos Kristin for en helg, med en gjettelek om dikt som liksom skal være hele romanens “clue” om “poesien som helende kraft”, er patetisk. Særlig når den kombineres med at alle spenningene skal få utløp og de konfliktfylte forholdene skal få sitt endelige oppgjør – og romanens tittel skal forklares.

Aidt er sylskarp som novellist, for da har hun stålkontroll på sine litterære rammer. Hun er dog langt unna å treffe målet med sin første roman. Historien spriker i for mange retnninger uten at hun klarer å sy dem sammen på en tilfredsstillende måte, og 384 sider er 150 sider for mye. Det er som om Naidt har så mye hun ønsker å si, at hun har kastet sin egen stilistiske stramhet, som fortjent har blitt hennes varemerke, over båtripa med et “skitt au”.

Den boka!

Mytene og skrønene er mange – om ikke uendelige – når det kommer til danskenes filmbrøleape Lars von Trier. Han er både elsket og utskjelt av samarbeidspartnere, filmfolk og publikum verden over, men det er i hvertfall ikke mange som stiller seg likegyldig til den åpenlyst pilleknaskende regissøren. Det hele startet for 25 år siden da han møtte produsenten Peter Aalbæk Jensen, og de sammen bestemte seg for å revolusjonere den danske filmbransjen.

De to mennene hadde store vyer og en eplekjekk holdning til alt de foretok seg helt på starten av 90-tallet, men visst fanden fungerte det. De grunnla filmselskapet Zentropa i 1992, hvor de enkelt fordelte ansvaret seg i mellom: von Trier skulle lage filmene, og Jensen skulle sørge for å få dem finansiert. I årene som kom vokste Zentropa over ørene på både dem og den stadig vekslende staben, og det er selskapet og bedriften som arbeidsplass den danske journalisten Anne Mette Lundtofte satte seg som mål å analysere da hun på tampen av 2009 bestemte seg for å skrive boka Zentropia.

Under Jensen og von Triers ledelse var Zentropa ingen ordinær arbeidsplass. Den var veldig langt unna enhver form for ordinær arbeidsplass, for duoens radikale og revolusjonære syn på film og kunst gjenspeilet seg også i hvordan de drev selskapet. Gjennom en lang rekke kilder Lundtofte har snakket med av både tidligere og nåværende ansatte og ledere, ikke bare skrider, men dundrer det frem et bilde av et anarkistisk jobbfellesskap der målet var å snu alt på hodet. Ingenting skulle gjøres tradisjonelt, ingenting skulle være konformt og forutsigbart. Jensen og von Trier ble oppfattet som rape gale, men de var smarte og svært bevisste på hvordan de ønsket å fremstå, både overfor sine ansatte og bransjen. Alt som kunne smake av uortodokse metoder ble skjøvet opp og frem i lyset.

Lundtofte fulgte Zentropa i tre år i arbeidet med boka, og hun har gjort en grundig jobb ved innhenting av materiale og kilder. Litt usikker blir man derimot på hennes rolle i teksten. Hun er ofte usynlig, men samtidig skinner meninger og antydninger gjennom som viser at hun fra starten av har hatt en klar formening om hva bokas budskap skal være: Zentropa var, på det verste, et klin kokos-foretak, og vokste fra å være lite og radikalt til å bli det uhyret det selv ønsket å være en motsats til. Det bet altså seg selv i halen til slutt, med andre ord.

Men visst, reisen fra 1992 og frem til 2013 gjennom fiaskoer, suksess, krangler, høy sigarføring, bløtkakekasting, nervesammenbrudd, nakenbading og naziflørting er interessant lesning. Og ikke minst (til tider) veldig morsom. Alle som kjenner litt til Jensen, vet at han er en manipulerende spradebass av dimensjoner som elsker skrøner, bråk og ståk, men så blir det da i hvertfall aldri kedeligt, mand! Så lenge ingen kom på tanken om å koble inn det danske arbeidstilsynet, klarer man ikke å la være å la seg underholde av Jensens uvanlige lederstil og -metoder. Han var nok til tider en sadistisk jævel, men steike så mye bra film – og gode historier – det kom ut av det.

Den boka!

Kjærlighet har (for) mange ord

Ordene floker seg ivrig
i frontallappen
sammenvevde meninger
konkurrerer om munnens gunst

du snur ryggen til
går rettvinklet fra meg

ordene kryper slukøret tilbake til sine
språkneuroner

ubenyttet nok en gang

dette må vi ta opp bilateralt
sier hjertet til hjernen

Diktet er selvskrevet og selvbiografisk :-)

Takk!! Og vet du hva? Det ble et gavekort fra Tronsmo!

Når man snart har bursdag og man ønsker seg gavekort fra Tronsmo, slik man gjorde året før og årene før der igjen...

Kort dikt om ensomhet

Alen e

takk for tipset!

Nå ble tiden jeg fikk til å skrive teksten så kort og boksamlingen står ennå på loftet.... Derfor ble det en kort liste med anbefalinger med noen titler som omhandler forsoning. Jeg legger ut teksten på bloggen min så fort Gatemagasinet Klar er ute med det neste nummeret sitt. Vil bidra med det jeg kan for at Klar går klar for mange flere utgivelser.

Det ble en tynn anbefalingsliste med syv titler. Teksten vil være å finne i mai-nummeret til gatemagasinet Klar i Kristiansand. Etter hvert her og på huvenes.no

Kjempebra liste!

Det gjorde jeg. Sterkt om diktene til Karin Haugane.

Skal skrive en artikkel om forsoning som tema i litteraturen. Har dere noen tips eller favoritter av bøker som dere har lest med forsoning som en del av innholdet?