Bokelskere.no

Jeg har lest på en Sony Reader siden i vår. Veldig fornøyd over hvor praktisk det er! Fint å kunne bære med seg mange bøker uten å kjenne den fysiske vekten av dem. Nå leser jeg mest manus på brett. Fantastisk deilig å slippe tykke manusbunker printet ut på A4-papir. Jeg leser i alle mulige former: på brett, på papir, i øret, myke permer, harde permer, illustrert og sort hvitt. Som regel avgjørende HVOR jeg leser, for hvilken form jeg leser i. Lesebrett på t-banen er intet mindre enn genialt. Enig med Hekkan at det viktigste ikke er i hvilken form man leser, så lenge man leser. Også enig i at vi må finne løsninger som sørger for at våre forfattere kan fortsette å leve av å skrive. Og forhåpentligvis løsninger som også sørger for fortsatt lyst til å skrive og oppdagelsen av nye unge stemmer, også på norsk.

Det var hyggelig å høre :) Selv ønsker jeg meg et hus fullt av bøker over alt, under trapper, over skap, under senger, inni kott; jeg har alltid vært dratt mot hus som lyser av bøker, bøker, bøker, bøker over alt.

Jeg tenker at med Min kamp står vi overfor en av de sjeldne romanene som det går årtier, for ikke å si ennå lenger tid, mellom. Jeg synes ikke romapersonen Karl Ove Knausgård griner så veldig mye, ikke stort mer enn jeg når jeg leser boka.

Farmor. Herregud!

Livet er en gamp, sa kjerringa, hun kunne ikke si k.

For en forfatter er det fantastisk å gi ut bøker samtidig som en kollega gjør så bra ting som dette, det er dypt inspirerende.

Jeg synes det er flott om folk kan få lese bøker akkurat sånn som de vil! Lesing er viktigere enn format. Sett fra et forfatterstandpunkt er det bare en ting jeg er opptatt av: At leserne får bøkene de ønsker seg og at de betaler for dem sånn at vi kan opprettholde en sterk og kvalitetsbevisst bokbransje, som kan fortsette å levere varene. Helt personlig kjenner jeg ingen dragning mot å lese bøker på lesebrett, rett og slett fordi jeg er forelsket i papirbøkenes suverenitet og ikke ønsker meg noen forandring i det kjærlighetsforholdet.

Jeg kjøper alt av svensk og engelsk pocket via www.tanum.no. De bruker de samme databasene som capris.no Svenske pocketbøker er billig, billig, billig!

Det jeg liker med denne diskusjonen er det stedsspesifikke som dukker opp glimtene av biografiske scener som melder seg i listene her. Pynchen uner en bryllupsreise i Provence. Marquez på Roskilde-festivalen. Deilige minner, som man nesten kan anamme!

Jeg kan bidra med dette om en bok som allerede er en av de store vinnerne på bokelskere.no:

1. september 2008 var første dag under et ukeslangt skriveopphold på hytta nede på Ogna. Denne septemberkvelden leste jeg McCarthys Veien. Jeg ble ferdig litt utpå natten, kanskje ved to-tiden, og jeg kan godt huske at jeg satt foran stearinlysene, som nesten hadde brent ned i løpet av de drøyt 250 leste sidene, at jeg satt der i en av de litt ubekevmme kurvstolene mamma har kjøpt og lyttet til morfars gjøkur som tikket fra veggen like ved vedovnen mens jeg gråt en forferdet gråt over far og sønn som bærer ilden gjennom apokalypsen, far og sønn på helvetesreise letende etter de gode menneskene.

Jeg er helt enig!

Heisann der Håkon H, det ville også forundre meg noe kolossalt om jeg ikke allerede har dummet meg godt ut her i livet og skal komme til å gjøre det gjentatte ganger i den dunkle framtiden. Skulle jeg gå på en nazi-smell, så ville det jo være å strekke det langt, men hvem vet hva vi mennesker kan finne på. Imidlertid fornemmer jeg en smått hissig tone i innlegget ditt og jeg tenker: Var nå dét nødvendig? Hamsun og du er gode venner, det kan aldri noe rokke ved, og i hvert fall ikke en 37 år gammel forfatter fra Stavanger født i 1972 som definitivt tilhører mindretallet når det gjelder Hamsun-vurderingene her til lands.

Med vennlig hilsen fra Tore Renberg

Absolutt noen som skiller seg ut i så måte:

1. Gabriel Garcia Marquez: Hundre års ensomhet. Lest på soloreise i Costa Rica og Nicaragua. Følelsen av å ferdes i landskapet.

2. J.D. Salinger: Catcher in the Rye. På Fana Folkehøyskole høsten 1993. Gråvær, regn, et arboret i farger. Følelsen av å oppdage noe ekstremt viktig.

3. Jack Kerouac: On the Road. Kjøpt av den eldgamle mannen som drev Shakespeare & co i Paris. Ankom byen med tog tidlig en morgen. Det eneste planlagte stoppet var en legendarisk bokhandel. Tror jeg ble i butikken i 4 timer i strekk - for en opplevelse! For en atmosfære! Boken ble lest på tog og billige hostels i Spania. Den er fortsatt på toppen av gode reiseskildringer for meg.

Helt enig. Forsoningen er en suveren liten fortelling.

Det er jeg enig i. Jeg synes verken Hamsuns romaner blir dårligere eller bedre av at han leflet med nazismen. Jeg synes bare, som Laxness, at Markens grøde er en dårlig roman: Men det er nok ikke den gjengse meningen om boka :)

People in here looked like skinned rats.

Liker godt innsikten du har i din egen framtid. Jeg har det helt likt. Da jeg leste Veien satt jeg med just den følelsen av visshet om at nå leser jeg en av de ti beste bøkene dette livet skal gi meg.

"Jeg kommer til å drepe alle som vil deg ondt. Forstår du?"

Dette er en utfordrer! Knallbra titler, også festlig å se Bernhards Trær som faller her, plutselig lignet den en ditksamling, og SYG KIERLIGHED, hviliken forfatter ville ikke dø for å ha en sånn tittel under vesten - men hva i all verden er punkt 2? Listen burde legges inn under "lister", sånn at alle kunne se dette.

Lars Ramslie: Biopsi Kjenner at jeg fortsatt har den i hodet, nesten 12 år senere.

Bra tekst om Ett öga rött!

Jeg leste også denne romanen på svensk for noen år siden, og den står seg svingodt i hjernen min. Respekt til bror Khemiri, for å snakke med litt hiphoplingo her.

Mht oversettelsesproblematikken er jeg prinsipielt enig med (alle bøker vil være best i originalspråket) og pragmatisk uenig: "... et verdig forsøk på å gjøre boken tilgjengelig for norske forhold, hvis det i hele tatt er nødvendig."

Jeg mener det er nødvendig, i og med at jeg ønsker at den gode litteraturen skal få størst mulig utbredelse (og hva annet er det å ønske?). De færreste leser en roman på andre språk enn sitt eget morsmål, og situasjonen mellom norske lesere og søsterspråkene svensk og dansk er ikke stort bedre enn mellom norks og f.eks. spansk. For at en bok skal passere landegrensene i Skandinavia, trengs den best mulige oversettelsen, og vi skal være glade for at det finnes bra oversettere som er villige til å gå i litteraturdøden for det. Spesielt når det handler om bøker som byr på spesifikke oversetterutfordringer, a la Ett öga rött, eller for den saks skyld McCarthys Blood Meridian, som Knut Ofstad sitter med i disse dager.

Jeg er forresten enormt spent på den, det må være vilt vanskelig, men samtidig klapper jeg høyt i hendene for at han faktisk gjør det, i og med at nå vil en av de største romanene fra 1900-tallet bli tilgjengelig på norsk. Og om man forsøker å lese den på engelsk (slik jeg har gjort, og det tok meg mange måneder), er det opplagt at en god norsk oversettelse er helt nødvendig. Ofstad gjorde jo en imponerende jobb med The Road, som duger i massevis på norsk, så det er grunn til å tro at han er rett mann for Blood Meridian.

Men altså: Alle må lese Ett öga rött. Halim er vår mann, morsom og energisk og sårbar. Og de som kan lese svensk, må selvsagt lese den på svensk.

Hvis god litteratur handler om originalitet, og originalitet ikke handler om det nye men det suverene, det enestående, det ukorrumperte og selvstendige, så kommer Erlend Loe godt ut. Åh, jeg har ledd hodet av halsen under lesningen av høstens roman, den herlige samlivsstudien Stille dager i Mixing Part. Det er en formsikker, dialogdrevet roman om Telemann og Nina som går på en smell når de er på ferie i Garmisch-Partenkirchen (Mixing Part, som oversetterprogrammet på pc-en får stedet til å bli). Inni humoren ligger et steinbra portrett av mannlig ensporethet, inni de semi-realistiske dialogene ligger fin innsikt i hvordan krangler oppstår og forsvinner. Nok en gang har Loe klart å lage en roman som med hele seg beveger seg utenfor den strenge realismen, men virker strengt realistisk. Og nok en gang ler jeg meg skakk og syk; det er så bra nazihumor i denne boka:

Hei, unger! Godt å se dere, skal vi stikke hjemover? Ja! Hva sier dere til en siste nazi-is? Hurra! Vil du også ha en is, Nina? Det vil jeg gjerne. En sånn nazi-krone? Ja, takk.

Jeg har tenkt mye på denne romanen og dette forfatterskapet i det siste. Fordi det er så radikalt, fordi det alltid kommer med skrudde perspektiv på samtiden som ingen andre legger for dagen, og fordi det er noe som skurrer i måten det blir mottatt på. Hvorfor får ikke Erlend Loe kritikerprisen og Sultprisen og Nordisk Råds Litteraturpris og jeg vet ikke hva? Hvorfor har jeg en snikende følelse av at han blir radikalt feilvurdert, at han ikke blir lagt på den hyllen han hører hjemme, at han på sett og vis avskrevet som han morsomme, ganske lange trønderen. Hva er det vi egentlig står overfor? Et av samtidens største, mest konsekvente og egenartede forfatterskap. Loe har allerede levert en håndfull skambra romaner, noe de fleste forfattere bruker et helt liv på å få til, mer enn det skal leserne virkelig ikke forvente (jeg synes Naiv.Super, Doppler, Muleum og Stille dager er mer enn knallgode). Han har like sterk signatur i arbeidet sitt som Jon Fosse, Karl Ove Knausgård eller Tor Ulven, men blir ikke vurdert som like sterk. Er det fordi han tuller for mye? Er det fordi han er for uregjerlig? Er det fordi litteraturen hans ikke strekker seg, bevisst, mot den typen vurderinger som gir en viss form for kred hos den kritiske eliten?

Det er noe galt her. Det er noe veldig galt her. Vi må få en orden på dette. Det er i tillegg julegavetider snart. Denne er en vinner, den ”setter det hele på plass”, som teaterfriken Telemann ville sagt det, og mens han kaller det teater, så kaller jeg det stor litteratur.

Det er opplagt at media er en betydelig faktor, spesielt i et kortsiktig perspektiv, men det finnes også andre historier å fortelle, heldigvis, og om dere tillater, så kan jeg fortelle et par med utgangspunkt i egne erfaringer. Det fantes en tid for meg, før jeg ga ut Mannen som elsket Yngve, da jeg ikke solgte veldig mange bøker, for å si det sånn. Men i og med at jeg arbeidet i Leseforeningen i NRK2 i 98 og 99, og var aktiv på flere fronter, så figurerte jeg en del i media. Jeg fikk relativt gode kritikker for en del av bøkene jeg ga ut. Men - og her kommer poenget - salgstallene mine endret seg ikke noe videre av den grunn. De var mer eller mindre stabile. Da det så kom til 2003, ga jeg ut Yngve-boken, som skulle forandre så mye for meg. Det folk kanskje ikke tenker så mye over i dag, eller har glemt, er at den ikke stakk seg så veldig ut den bokhøsten. Romanen fikk gode kritikker, den var hovedbok i bokklubben, men den valfartet ikke bestselgerlistene eller håvet inn priser eller prydet forsider på de store avisene, for å si det sånn. Det den derimot gjorde, var å argumentere for seg selv over tid. Den viste seg å finne en havn hos leserne, hvor den fikk vokse av seg selv og ble gitt et langt liv - og dette var lenge før filmen kom. Dette kan man ta som et eksempel på en roman som klarte seg godt på egen hånd, hvor media og kritikere på mange måter lå noe i etterkant. Så det er håp for alle. Alltid. Til og med når man ligger seks fot under. Og det er jo deilig å tenke på, for det er helt riktig som folk sier her: Det er skatter over alt, noen av dem passer media, andre ikke. Mht bokklubbene synes jeg de har utvist stort mot de siste årene og plukket mange ukjente navn, så der er jeg ikke helt enig med Ellen.

Humor med denne fylkeskaken, jeg får en fin Geir Helliesen-følelse av det. Jeg har også en følelse av at Hordaland puster både Rogaland og Oslo i nakken; de er i hvertfall aktive! Og det er bra :)