Natten er sjelens dag.
Jeg er akkurat ferdig med kapittelet "Tidens tegn" i Johannes nå hvor det ses tilbake på dronning Sophie Amailes begravelse for 6 år siden.
Herlig tenker jeg, den kan jeg google og få tiden nøyaktig. Det er bare det at dronningen døde i 1685.
Er sånne ting Ok? Dronningen hadde ingen betydning for handlingen i boka, og var bare nevnt i en bisetning, så hvorfor ta det med? Det er sannsynligvis ikke meningen at vi skal sjekke sånne ting, mens andre begivenheter igjen bruker han korrekt.
Marit Håverstad skriver i en kommentar til meg i en av disse Falkberget-trådene at han skriver romaner og ikke historiebøker, men synes dere virkelig at det er greit at forfattere lyver og tilpasser historiske hendelser på denne måten. Jeg synes ikke det.
Ja, jeg har kjøpt vanvittig mange bøker siden jeg ble medlem her inne, tør ikke si hvor mange. Så til neste år er forsettet enkelt og greit :)
Godt for deg :)
Gratulerer Bente!
Din dag?
Når gleden er størst tier den. I det likner den sorgen.
Den ensomme vandrer har ikke annet følge enn sine drømmer og syner. Innimellom rusler en redsel lydløst ved siden. Den holder seg gjerne i nærheten av gleden.
Hestejelkeren kom expresse bud og bar under våpen de låste og forseglede pengepunger Kammertjeneren aller nådigst sendte fra Amsterdam. Børen var ikke tyngre enn at et nyfødt barn kunne ha båret den oppover Trondhjemsvegen.
Han visste at helvete lå i nord. Farlig å ha det i hælene. Vegen dit var like bred som lang. Det hette ikke nord og ned for ingenting.
Den utro husholder hadde store stekepanner.
Nye sår blør mest og svir minst.
Inniblant alle de latinske, religiøse, dialektiske og gammeldagse ordene har han virkelig noen gullkorn.
Litt tilleggsopplysninger. Loddsnora er et av verdens eldste verktøy og den står nevnt flere steder i Bibelen. Da ikke som verktøy, men billedlig, som Guds moralske kompass og veileder, norm og forbilde til å gjøre det rette i livet.
Ensomme sjeler setter djupe fotefár.
I al glæde stinger en nål!
Og så fløi alle djevelske rykter gjennom hodene deres - løgnen som sprang skjulte stier fra munn til munn til den ble sannere enn Luthers eget ord.
En ting visste alle: at den som påkalte den onde oppnådde hjelp både til det ene og det andre. Han sørget for sine.
Herlig!