Bokelskere.no

Ofte kjøper jeg bøker på måfå for å prøve meg på forfatterskap jeg ikke har lest noe av tidligere av ren nysgjerrighet. Noen ganger blir man positivt overrasket, og andre ganger kjempeskuffet. Man vet aldri, og det kan være noe av selve spenningen i det hele.

De døde kommer tilbake
Tim Waggoner har hittil for meg vært et ukjent navn, men det er kjekt å få med seg kjente og ukjente forfatterskap. Å lese bøker av sine favoritter hele tiden kan bli noe kjedelig i lengden. I We Will Rise blir man kjent med noen inbyggere i Echo Hills, Ohio. De opplever rare ting, blant annet at noen av deres nærmeste kommer tilbake fra de døde, og virker noe ulik seg selv. Det virker som det er en slags bølge av noe slag som rammer flere kanter av stedet. De døde er voldelige og sluker til seg alle levend,e slik at de døde blir bare flere og flere. Vet det ikke høres ut som en fornuftig forklaring til handlingen, men boka er alt annet enn fornuftig. Vi blir kjent med noen karakterer en liten stund denne galskapen skjer og når de er midt i det. De slår seg sammen i håp om å flykte fra denne monsterbølgen av døde som har kommet tilbake til den levendes verden, men er det mulig å flykte fra noe uten en videre plan enn å prøve og komme seg ut av Echo Hill?

I boka blir man kjent med forskjellige karakterer gjennom deres perspektiv. Man blir blant annet kjent med en ung mann som som har et anstrengt forhold til sin døde far som alltid herset med ham mens han levde. Man blir også kjent med en ung tenåring som har skiftet kjønn, og om en bror som har noe dårlig samivttighet fordi broren hans døde mens de var med faren deres på fisketur. Samtidig blir vi kjent med noen flere karakterer. 

Ikke min type horror
We Will Rise ble utgitt av Flame Tree Press tidligere den aller første dagen i år og det er et av mine favorittforlag, og har lest mange gode horror bøker derfra, og derfor var det en av grunnene til at jeg valgte denne. Men dessverre ble dette en gigantisk skuffelse. Boka minte meg mer om en ufrivillig satire i stedet for skikkelig horror, og mange av karakterene føltes ikke helt ekte. Morsom spøkelsesbok med en annnen type form, men bortsett fra det, ble dette dessverre en svært kjedelig bok. Boka hadde lite utvikling, ikke alle karakterene var like spennende å bli kjent med, og det hele ble tåpelig fremfor grøssende. Noe som er synd da coveret er stilig og håpet at handlingen ville gi noe av den samme stemningen. Jeg er heller ikke interessert i å lese om nekrofili, men heldigvis var det ikke en stor del av det i handlingen. Problemet mitt med denne boka er at det hele ble for tullete. Jeg liker tullete horror en gang i blant for det har sin sjarm det også, men denne gang ville jeg ha noe grøssende og alvorlig. Dermed ble denne en nedtur. Jeg ble heller ikke fan av fortellerstemmen som var noe stiv og tvunget. Jeg klarte ikke helt å leve meg i det som foregikk, og dermed ble boka noe kjedelig. 

Kort oppsummert: Tåpelig og kjedelig horror. Jeg ble bare lettet over å være ferdig med denne.

Fra min blogg: I Bokhylla

Snø er tilbake med nye utfordringer.

Mer Snø
Hun heter egentlig Lydia Winther og hun dukket for første gang opp i Nabovarsel. Hun er kjent for å være i bransjen som veldig ung, og Marian Dahle har lagt merke til et talenthun har, og som jobben kan ha bruk for. Marian Dahle selv har en liten rolle i boka da det er ferietid, mens Snø opplever en slags splittelse i jobben. Hun er også redd for å møte en viss person hun har hatt en greie med ....

I mellomtiden blir man kjent med en gammel gård som drives av en godt voksen kvinne. Hun hjelper å gi kvinner som har vært i voldelig forhold et hjem, og gi dem trygge rammer til de finner ut hva de skal videre. Det er ikke åpent hele året, så tiden må brukes effektivt. Sammen hjelper de hverandre med hverdagslige sysler. Men eieren av gården liker det ikke da en av kvinnene begynner å snoke i området, og finner blant annet overvåkningskameraer utenfor.

Det er også minstenkelig når noen menn bare forsvinner. Klarer Snø å finne en sammenheng med alt dette?

Ikke begeistret over den nye retningen
Etter flere år med Cato Isaksen, er det uvant å lese om nye karakterer, først Marian Dahle og nå Lydia Winther. To helt forskjellige kvinner. Skjønner godt at forfattere ønsker å utvikle forfatterskapet sitt og prøve seg på nye ting, men personlig savner jeg Cato Isaksen. Selv har jeg ikke spesielt sansen for Dahle eller Snø. Dahle er kald og upersonlig, og Snø er superflink og oppmerksom. Man skjønner hvorfor de er som de er, men likevel synes jeg ikke de er like interessante som Cato Isaksen, og merker at han er et savn. Det er noe som mangler når jeg leser de nye bøkene av Lindell. I de fleste bøkene av Lindell var det uhygge, engasjement og man ble helt oppslukt, og merker at disse delene mangler i de siste bøkene hennes. De er ikke like avhengighetsskapende.

Det samme opplevde jeg med Fremmedlegeme som ble utgitt i høst. Lindell og Fossum er kvinnelige forfattere jeg har lest mye av oppgjennom årene, men opplever litt av det samme problemet med begge to. Etter at de har beveget seg på nye områder, har ikke forfatterskapet deres vært helt det samme som før. 

I Fremmedlegeme beviser Lindell at hun fremdeles skriver godt og hun er god på å finne på spesielle krimsaker. Men Fremmedlegeme var dessverre ikke like engasjerende og man skjønte for tidlig hva som foregikk. Syntes også at avslutningen var noe komisk og lite troverdig. Lindell kan bedre enn dette. Det har hun bevist mange ganger før og jeg kommer til å lese flere av bøkene hennes, siden det er et forfatterskap jeg kjenner godt til. Drømmefangeren er fremdeles min favoritt av henne.

Fra min blogg: I Bokkhylla

(Eksemplar fra Bonnier Forlag, mot en ærlig anmeldelse)

Det kan lett verte litt hektisk i desse adventstidene- men i dag laga det seg slik at eg fekk ei lita stund i selskap med Stefansson.
Eg må sei at han imponerer med språkbruken, ordvalet, humoren og ironien - noko han meistrar godt.
Vart imponert over oldefar som ikkje gav opp jobben med å få den maken han ynskte seg over alt…..og murskeia som var med som ein viktig reiskap, på meir enn eit vis.
-No er boka halvlesen, og likar framleis godt det eg les…sjølv om vi må vere med på å springe litt fram og tilbake i tid.
…..og tenk, kor tilfeldig det var at eg-personen i det heile kom til verda….:-)

Samme hvor ille din forrige hyttetur var, den Margaret Atwood skriver om her er mye verre. To menn og to kvinner drar til fortellerens hytte, for å finne ut hva som skjedde med den forsvunne faren hennes. Det er en gjennomgående ufyselig tur, med kjefting, overgrep og kvinneundertrykkelse side opp og side ned, og en hovedperson som sakte mister forstanden.

En blanding av Twin Peaks og De dødes tjern i den kanadiske ødemarken, pluss en hel del sivilisasjonskritikk. Dette var Atwoods andre roman, og ligner lite på debuten Den spiselige kvinnen. Selv om maktforholdet mellom menn og kvinner står i sentrum i begge romanene.

Lingering ble utgitt tidligere i år, og jeg leste den ganske tidlig i høst. Det var en stor skuffelse.

Hadde ikke hørt om boka eller forfatteren før, men det er alltid interessant å lese av forfattere man knapt har hørt om. Noen ganger finner man nye favoritter, andre ganger ikke. 

Man kan jo ikke gå lei av å lese om hjemsøkte hus?
Lingering er hjemsøkt hus horror. Det er et oppbrukt konsept, men et konsept jeg aldri går lei av. Det er noe med hjemsøkte hus som alltid fascinerer. Men paret i boka synes nok ikke det er like fascinerende. Christy og Paul er på utkikk etter hus som ligger noe øde til, da de er lei av å ha naboer i nærheten. De ønsker mer privatliv. Derfor får de omvisning i et hus som ligger nærmere naturen. Det tar ikke lang tid før de blir overbevist og tar med seg hunden, Maggie til sitt nye hjem. Men innflyttingen går ikke som planlagt da Christys far er alvorlig syk, og hun må dra dit for å pleie ham. På grunn av pandemi, er det vanskelig å finne et sykehjem han kan bo i. Hun har ikke et godt forhold til faren sin da hun ble misbrukt av ham da hun var liten, og moren hennes forlot dem. Så barndomshjemmet er både klaustrofobisk og deprimerende. Paul må derfor gjøre deres nye hus klart uten henne foreløpig. Han rekker ikke å være der lenge før han merker at hunden Maggie oppfører seg rart, og han selv legger merke til ting som ikke er helt normalt. Skal han fortelle noe til Christy, eller late som ingenting når hun selv kommer for å bo der?

Boka er ganske kort og lettlest, men opplevdes som veldig seig da den manglet både skrekk og stemning. Man skjønner at paret lever mitt i en pandemiperiode, men man trenger ikke å nevne avstand, håndvask og slike ting hver gang de er sosiale. Man skjønner tilværelsen, så all den gjentakelsen var strengt tatt unødvendig. Det på en måte overdøvet konseptet, noe som er synd. Skjønner også at det er tung for paret å være borte fra hverandre i en lang periode, men noe slitsomt med miss you, og slike samtaler underveis i boka. Veldig gjentakende og kjedelig å lese om. 

Lite stemning og detaltjerte beskrivelser av huset
Det var heller ikke så mye beskrivelser av selve huset. Så hadde ikke gjort noe om flere detaljer av det slik at det ville være lettere å se det for seg. I stedet så jeg for meg huset på coveret, og det blir ikke helt det samme. De overnaturlige elementene var det heller ikke særlig mange av, så så ikke poenget med å bli hysterisk av den grunn.

Godt at jeg ikke sparte denne til Halloween som jeg først hadde tenkt, for ikke nødvendig å ødelegge en favorittsesong med dårlig horror. Dette var bare kjedelig.

Fra min blogg: I Bokhylla

Å bo i en husbåt er vel bare idyllisk?

Spesielt forsvinningsnummer
For Hannah er det noe klamt. Hun er ikke helt godkjent som stemor ennå av Owens datter, Bailey. Hun setter henne på prøve, og Hannah gjør alt for å få ting til å fungere som en familie. Men familien oppløses en dag da hun minst venter det. Hun får en lapp på døra av en fremmed med bare en setning. Den er skrevet av Owen. Det virker ikke som om Owen kommer hjem, i hvert fall ikke med det første. Det virker som om det er opp til dem fra nå av om hva som skal skje fremover. Gjennom media får de vite at firmaet Owen jobber for, er i knipe, og Hannah er usikker på om Owen har rømt fra sitt eget liv på grunn av det, eller om det ligger noe mer bak. Med hjelp av Bailey er de nødt til å finne spor om Owens fortid i håp om å finne ut hvor han eventuelt gjemmer seg. Samtidig må de være innstilt på at det kanskje ikke får se ham igjen.

Familiehemmeligheter og mysterier er noe jeg er svak for, så derfor måtte jeg lese denne. Det siste han fortalte meg fikk Goodreads Choice Awards 2021 - Best Mystery & Thriller of 2021. En pris som jeg synes er noe ymse selv om jeg også er bruker av Goodreads. Så det har vær en bok som har vært godt synlig en god stund. 

Fattig fortellerstemme
Konseptet er god og fengslende. Alltid spennende å lese om karakterer som plutselig forsvinner, og lure på om de har forsvunnet frivillig eller ikke. Det er et konsept jeg aldri går lei av, men dessverre blir dette gode konseptet ødelagt av noe stusslig fortellerstemme. Det blir en del overforklaringer, og språket til Bailey er noe barnslig med tanke på alderen hennes. Vet det er for å virke tøff, men det blir ikke helt troverdig.

Denne handlingen hadde mange ingredienser som jeg liker å lese om i thrillere og mysterier, men dessverre blir det ødelagt av en noe klønete fortellerstemme som har behov for overforklaringer, og karakterene blir noe bleke. Både karakterene og handlingen kunne ha trengt mer energi for dette ble for tamt. Men jeg gir ikke opp jakta etter en god psykologisk thriller.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)

Eg har dessverre ikkje lese mange sidene ( s24 no), men det vesle eg har fått med meg er meir tiltalande enn eg hadde tenkt. Den vesle pjokken saman med pappa og tinnsoldatane….som får kvardagen snudd på hovudet då dama og havregrauten braut inn i tilværet hans.
Likar godt, svært godt, både språk og innhald. Originalt, trur eg….

Det har ikke vært mange horror bøker som ble utgitt i år, som har fristet mye, i forhold til utgivelsene i fjor, men denne var en av de få, og som jeg faktisk også likte.

Lønner seg å gå i ukjent terreng
Jeg velger ikke alltid de mest kjente utgivelsene, men også de mindre kjente som nesten aldri blir kjent. Det er litt morsomt med begge deler, for da man vet man ikke helt hva man går til. Man må ha litt spenning i hverdagen.

I Shadow Flicker blir man kjent med Oscar. Han er homofil og har nylig vært gjennom et tøft brudd. Han er forsikringsagent, og han får et oppdrag gjennom et annet firma, et firma som har ansvaret for vindturbiner som er satt opp på Kidney Island. Oscar jobber ikke i deres firma, men han blir hyret av dem for å dra dit, intervjue innbyggerne som påstår at de får helseplager av disse vindturbinene, og skrive rapport. Oscar blir takknemmlig for dette oppdraget for å slippe og tenke på bruddet.

Fascinerende tema og handling
Innbyggerne påstår som nevnt at det er vindturbinene de får helseplager av, og de sliter med forskjellige helseplager. Noen sliter med å sove, andre sliter med hodepine, og noen hallusinerer. Vindturbinene kaster lange og urolige skygger i skumringstimene, og da er det lett å se at noe er der, som kanskje egentlig ikke er det er der, eller ikke skulle ha vært der, men er det egentlig hallusinering?

Mens Oscar prøver å gjøre jobben sin som er å samle inn informasjon, er ikke alle like snakkesalig, og han opplever fiendlighet fra en gjeng menn som ikke liker turister/gjester. Spørsmålet er da om han får skrapet sammen en rapport, eller om han må dra tomhendt fra øya.

Bastianelli var til nå et ukjent navn, men kommer nok til å lese mer av ham. Likte hans rolige oppbygning med bruk av isolasjon og bruk av annen type horror enn man var vant til. Boka er på ingen måte nifs, dessverre. Savner å lese nifse horror bøker, men de er vanskelig å finne. Selv om denne ikke var nifs, hadde boka en del undertoner, dyster stemning og det er også morsomt når horror klinker til med akutelle tema som vindmøller/vindturbiner, som var et heftig tema rett før og i begynnelsen av pandemien. Diskusjonen er sikkert fremdeles i gang, men den var svært synlig da. Så det er kjekt å se at horror også bryr seg om aktuelle ting en gang i blant.

Syntes også Oscar var en interessant karakter å lese om som prøver å gjøre jobben sin, men som møter på mye motstand underveis. Også fascinerende å lese om at noen av innbyggerne følte på isolajson selv om de var vant til å bo på en øy.

Som sagt rolig og godt balansert horror. Bare synd at jeg ikke gikk helt overens med slutten.

Fra min blogg: I Bokhylla

Nytt liv, mindre muligheter?

Har alle politietterforskere noe å skjule?
Politietterforsker Lilly Hed har en CV mange kan drømme om. Hun har tidligere jobbet som sjef i en storby, men velger å søke jobb i et småsted. Er det for å få et roligere liv, eller for å flykte fra noen? Hun kommer raskt overens med sin nye makker Katja.

Det er forferdelig varmt, umenneskelig varmt og folk har lett for å gå i tottene på hverandre på grunn av heten, og det skal ikke mye til før brann oppstår. Brannfolk har det mer enn travelt med å holde skogsbrann i sjakk. Men da flere dødsulykker skjer i forskjellige hus, blir Lilly mistenksom, men hun føler seg noe alene om den tanken. Hun blir kjent med Jesper som er brannmann og han har en stor lidenskap for sin jobb.

Da mennesker dør i brann som ikke virker tilfedldig, har Lilly en anelse om at hun har liten tid, hvis ikke det skal gå flere menneskeliv tapt. Men vil de andre på jobben høre på henne at det er noe mistenkelig bak husbrannene som bruker skogbrannene som en slags kamuflasje?

Viktig tema, men typisk handling
Dette virket som en spennende krim da global oppvarming er i vinden og stadig oftere hører man om skogbranner i verden de siste årene. Man blir kjent med Lilly Hed som er ny i et lite sted, og andre synes at det er rart, med tanke på bakgrunnen hennes, da det viser seg at hun er en dyktig etterforsker, samtidig er noen i teamet hennes i tvil da noen fra fortiden kanskje vil ødelegge for henne. Det er en typisk krim om hemmelighetsfulle etterforskere med en fortid de svært lite vil snakke om. 

Introen var lovende, da det er en av de bedre introene jeg har lest på lenge. Utrolig intenst og heseblesende. Det er bare synd at resten av boka ikke hadde den samme intensiteten og innlevelsen, fordi etter det, dalte det noe. For det første var ikke Lilly Hed spesielt interessant å lese om. Hun blir noe blek til hovedkarakter å være, nikker veldig ofte, og en viss forelskelse var lett å se på lang vei. Jeg er ikke fan av instalove. Folk som får følelser for hverandre nesten med en gang. Slutten ble heller ikke spesielt alvorlig, en del av det, men ikke måten det muligens blir løst på, hvis saken i det hele tatt blir det. Skal selvfølgelig ikke røpe noe. Mot slutten ble det for mye komedie, selv om det helt klart ikke var meningen. Det var bare ikke en form for avslutning jeg likte.

Bra start og fengende tema, men slapt utført.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

The Good House er horror som kanskje ikke virker å være det med tanke på tittelen ...

Huset i boka blir kalt The Good House av innbyggerne Sacajawea fordi for dem er det et vamrt og elskverdig hus. Angala Toussaint vokste opp i akkurat det huset sammen med sin mor og bestemor. Moren hennes var noe ustabil å leve med, så det var trygt å ha bestemoren sin der, også, som alltid har bodd i huset. Senere tok hun over huset og hadde mange fine år med sin mann og sønn.

Tragisk familiehendelse
Under en 4.juli feiring for et par år siden, hendte det noe tragisk i huset, og Angela opplevde det verste en mor kan oppleve. Familien går i oppløsning og bare noen tjenestefolk er igjen i huset, mens Angela bor et annet sted. Hun vurderer om hun skal selge huset eller ikke. Hun blir oppmuntret av sin nære skuespillervenninne, om å bli med Angela og være i huset i noen dager, mens Angela bestemmer seg. Det går ikke mange dager, før de begge opplever merkelige ting som skjer. Er det trygt for dem å være der?

Dette kan høres ut som en typisk "haunted house" historie, men det er det ikke. Dette er mer om mørke krefter som man ikke helt vet hva det er, eller hva som står bak det hele. Jeg er ikke overbgeistret for fantasy, men syntes det hadde en fin rolle og fin blanding med horror, uten at det ble rotete eller uengasjerende.

Horror med alvorlige temaer
Horror har lett for å bli tøvete, både på film og i bokformat, men jeg synes det er gøy for det har jo sin sjarm når man er vokst opp med sjangeren, og kjenner den ut og inn, men det var også godt å lese en alvorlig og en mer voksen horror bok enn det man har lest på en stund. Tananarive Due har en fin, rolig og sofistikert fortellerstemme. Boka kan mulig være noe langdryg for enkelte, men jeg likte at hun brukte god tid, for det skapte mer stemning og ting ble mer intenst. På den måten ble man også godt kjent med karakterene til tross for at boka besto av et stort persongalleri. Jeg likte også vandringen i tid. Man blir kjent med Angela både før og etter tragedien. Så det er ikke bare horror, horror, men også om sorg og familiebånd. Synes også det er kult at sjangeren av og til tar opp alvorlig tema, som i denne som er: klasseskille og kvinner som tjener mindre enn menn selv de er i samme bransje. En veldig voksen versjon av horror for å beskrive det på den måten. 

The Good House er ikke spesielt nifs, men synes at Due får frem en annen type uhygge, en mer hverdagslig uhygge som må kjempe mot mørke krefter, ting man ikke helt forstår, og det får hun til på en overbevisende måte. Til å være horror som ble utgitt i 2003, holder denne seg imponerende godt.

Fra min blogg. I Bokhylla

Det er ikke ofte man kommer over en god bok nummer to i en trilogi. Som regel oppleves de som luft, men ikke denne gang.

Alvorlig forsvinningsnummer
Den uvanlige varmen i Hommelvik i Trøndelag fortsetter. Det er varmt i Hommelvik i forhold til resten av landet. Helene er i hardt vær da hun får gjennomgå på grunn av noen jenter på skolen. Det er ikke fred å få. Bedre blir det ikke da fostersøsteren May-Liss forsvinner. Helene føler ikke bare redsel, men også skyld. Egentlig skulle hun være med May-Liss til butikken for å kjøpe is, men i stedet gikk hun dit alene og kommer ikke hjem igjen. Hele småstedet hjelper til å lete, men tiden går, og håpet forsvinner. Fosterforeldrene føles fjerne og Helene føler at hun bare er i veien. 

Samtidig bærer Helene på en annen byrde. Hun har en evne til å kommunisere med de døde, og har fått streng beskjed om å ikke bruke de evnene. Det går rykter om et åndebrett da May-Liss forsvant, så hun er redd for å få kontakt med henne, da det betyr at hun er død. Mens forsvinningsnummeren pågår, ser man en familie i sorg og oppløsning, og mye kaos. Er May-Liss borte for godt, og hvem er jenta i sort slør som Helene stadig ser?

Som nevnt opplever jeg alltid bok nummer to i en trilogi som noe luftaktig eller en slags pausebok til ting begynner å skje i den tredje boka, men slik er ikke Den sorte bruden. Denne har mye innhold, akkurat som den første boka, og føles ikke ut som en pausebok midt i en trilogi. Noe som er uvant, men gledelig.

Man møter på noen av de andre karakterene fra i første boka, men da noen av dem som ungdom. Denne boka går mer bak i tid, så noen av de voksne karakterene man ble kjent med i Dødens spill, er i denne boka, ungdommer. Så syntes det var morsomt og spennende vri. 

Modent og tøft språk
Stødig og mørk oppfølger til Dødens spill dette. Fascinerende karakterer å lese om, underlige hendelser og liker at det er en del overnaturlige elementer. Språket er like tøft som i den første boka og hvis man vanligvis ikke liker undomsbøker, så føles dette ikke ut som ungdomsbøker, da disse føles mer modnere enn andre ungdomsbøker jeg har lest i det siste. Virkelig bra forklart dette ...

En noe kort anmeldelse denne gang, men med tanke på at dette er en oppfølger, er det noe begrenset hva man kan fortelle, og man må jo helst unngå å avsløre noe som helst. Så oppfølgere er alltid litt vrient å skrive om. Men er glad jeg ga denne trilogien en sjanse, for har ikke kjedet meg så langt.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

I selveste Halloween uka leste jeg en slasher som ble utgitt i fjor. Den er om en familie som får besøk av en liten gjeng unge folk, som er ute etter hevn ...

Rick Wood var et ukjent navn inntil i år. Han er britisk horror/slasher forfatter, og boka Home Invasion var den som fristet mest. Jeg ville ha noe voldsomt å lese. Har sett en del voldsomme filmer, men ikke bøker som er like voldsomme. Med voldsom mener jeg brutal og voldelig. Synes jo selvfølgelig det ikke er gøy, men det er jo kjennetegn på slashere, og av og til er det uskyldig moro. De som kjenner sjangeren godt, skjønner hva man mener, og man vet godt forskjell på fiksjon og virkelighet. Noen ganger vil man lese eller se noe som er småsjokkerende, og slashere går jo alltid et hakk lenger enn horror.

Uventet besøk
Home Invasion er en bok om skyld, hevn og familiebånd. Noah har nettopp sagt opp jobben. Han er lei av å forsvare de kriminelle, de som egentlig er skyldige, og ønsker mer tid med familien. Han har kone og to barn. Datteren hans er nyfødt, så det er stor aldersforskjell på barna. Men Noah rekker ikke å nyte familieidyllen lenge, da de får besøk, og det er av unge mennesker de ikke drar kjensel på. Det viser seg at de er der på hevntokt, på grunn av den tidligere jobben til Noah, og hele familien skal få betale for det. Som vanlig, har denne gjengen en leder som bestemmer hva som skal skje, og hvem som skal gjøre hva. Noah og familien hans frykter at det blir en lang helvetesnatt med mye smerte og redsel. Og gjengen som har kommet på besøk, har god tid ... Det er fint at Noah og familien bor langt unna nærmeste nabo.

Som nevnt, ukjent bok og forfatter, og valgte denne av nysgjerrighet og på måfå i for å ha noe å lese til Halloween. Jeg liker det overnaturlige i bøker, og noen ganger er det kjekt med noe annet til Halloween, også. Horror og slashere kan jo være så mangt. 

Lite beskrivelse av huset og man blir ikke godt nok kjent med karakterene
Boka var noe voldsom, men etter å ha sett en del slasherfilmer, blir man likevel ikke sjokkert. Home Invasion hadde et godt utgangspunkt, men karakterene var noe flate, og begynnelsen var spennende og hadde flust av suspense. Men ble ikke helt overbegeistret over skrivemåten da den var svært enkel og besto av svært korte setninger. Huset ble ikke beskrevet så mye, så det var noe vanskelig å se for seg det. Vet at det var er en rikmannsfamilie, men kunne tenkt meg en mer detaljert beskrivelse av selve huset for å få et bedre inntrykk av det.

Jeg likte boka frem til midtdelen da handlingen tok en noe utroverdig og latterlig retning. Det samme med avslutningen. Syntes ikke det helt matchet med resten av historien. Det ble litt vel annerledes og ikke spesielt realistisk, så sånn sett ble jeg noe skuffet. Kunne også ha tenkt meg mer uhygge og det var som nevnt lite karakterdybde.

Slasheren minner meg også litt på filmene Funny Games (originalen er selvfølgelig bedre enn remaken). Bare at karakterene i filmen driver med tilfeldig vold fordi det ligger i deres natur, mens karakterene som dukker opp hjemme hos Noah i boka, påstår at de har motiv til å være voldelige. Det er forskjellen på boka og filmen. Understreker at boka og filmene ikke har noe med hverandre å gjøre. Jeg bare begynte å tenke på dem mens jeg leste denne. Sånt skjer.

Home Invasion er ikke dårlig, men kunne ha trengt mer redigering, for som sagt er språket vel enkelt og noen av karakterene blir anonyme. Det var også synd at avslutingen ble som den ble, da begynnelsen var både lovende og givende. Man bare fryktet det verste. Wood er god på å provosere, noe slashere skal gjøre. Det gjorde han godt, men ville nok ha likt Home Invasion bedre hvis noen andre hadde skrevet den. Ser ikke bort i fra at jeg kommer til å lese noe mer av ham. Selv om jeg ikke ble imponert av fortellerstemmen denne gang, har han en del bøker som frister. 

Boka har 18-års grense. Les den på eget ansvar.

Fra min blogg: I Bokhylla

Første bok om politietterforsker Jakob Weber, og jeg leser gjerne oppfølgeren.

Tilfeldigheter eller seriemorder?
I første bok om Jakob Weber skjer det mørke ting i nord. Jakob Weber får en travel tid, da han får en ny person i teamet, og jenter forsvinner. Den første jenta som blir funnet død, er de usikre på om det var på grunn av mistenkelig dødsfall, eller selvmord. Men da en jente forsvinner under en løpetur, blir tiden knapp. De er det usikre på om de kan ha med en seriemorder å gjøre.

Noora er en person på laget som er ny som han ikke er helt klok på. Hun virker skvetten og noe tilknappet. Det får ham til å undre seg på hva hun har opplevd tidligere, spesielt med tanke på at hun har tidligere jobbet for Kripos. Blir de bedre kjent, og kommer journalisten som han samarbeider litt med, å holde det hun lover?

Jakob er kanskje ikke en vanlig etterforsker, men han er nesten like mystisk som andre etterforskere man leser om. Han er ung enkemann og har hunden Garm som selskap. Han er en Jack russell terrier. Mens han er fullt opptatt med saken om de forsvunnede jentene, dukker det opp en fremmed person i livet hans.

Ørjan Nordhus Karlsson skriver godt, spesielt når han beskriver utsikt og natur. Det er lett å se for seg det han beskriver, selv om man ikke har vært der. Språket er flytende og det er lett å lese noen sider ekstra. Synes også første boka i en ny krimserie gir et godt førsteinntrykk. Man blir godt kjent med de fleste karakterene, og de har sine hverdagsproblemer. Noora minner meg mye om Lilly Hed fra 300 grader av Pernilla Ericson som jeg leste tidligere i høst. De har litt av den samme historien.

Jordnær politietterforsker
Likte Jakob Weber, for han skal ikke spille helt og virket som en jordnær person til tross for jobben han har, og prøver å gjøre det riktige. Syntes også det var interessant å lese fra perpsektive til en bygdeoriginal. Se ting fra deres perspektiv, og beskrivelsen av at de er bevisst på at de føler seg noe uetnfor samfunnet. Hvordan han, eller eventuelt "de", betraktet de andre innbyggerne som passer bedre inn i samfunnet, var interessant. Synes også at Karlsson tar opp teamet ensomhet på en god måte.

Til tross for en noe komisk slutt som jeg ikke fikk helt sansen for og at deler av boka var forutsigbart, vil jeg gjerne bli bedre kjent med denne gjengen, og få med meg oppfølgeren. Det siste stykket hjem var noe seig i starten, men det gikk seg til. Weber virket jordnær og mystisk, og håper på enda mer naturbeskrivelser og action i bok nummer to. Det siste stykket hjem var lettlest, underholdende og god førstebok i en ny krim serie.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse)

Margaret Atwoods debut fra 1969 er (selvsagt) like aktuell i dag.

Marian har en meningsløs jobb, og en dag kommer hun i skade for å forlove seg med ekstremt kjedelige Peter. Snart slutter hun å spise det ene og det andre, uten at hun helt skjønner hvorfor. Til slutt spiser hun ingenting, men til gjengjeld treffer hun Duncan. (Lena Dunham MÅ ha lest denne boka før hun skapte karakteren Adam i TV-serien Girls. Adam er ekstremt lik Duncan.)

"Den spiselige kvinnen" er full av morsomme situasjoner og treffende metaforer. Det er et sprudlende oppgjør med de trange rammene som kvinner måtte leve livene sine innenfor på 1960-tallet.

Malfi skrev denne boka for å hedre sin nære venninne som ble skutt og drept på jobb.

Det samme skjer med en karakter i boka Come with Me. Hun blir ikke skutt og drept mens hun er på jobb, men mens hun gjør et ærend. For dette er ikke en bok om hans venninne, men han skrev denne for å bearbeide sorgen og samtidig hedre henne.

Bunnløs sorg
Come with Me er horror som ble utgitt i fjor, og er om sorg og hemmeligheter. Man blir kjent med Aaron Decker som mister sin kone like før jul. Begynnelsen av denne boka og Bag of Bones av Stephen King har litt av den samme følelsen i begynnelsen. Ektemenn som mister sin kone og som føler seg hjelpeløse uten å vite hvordan de skal komme seg over sorgen. Men der stopper også likheten.

Hans kone er på et stripesenter for å gjøre et ærend. En av de siste tingene hun sa til ham var: Come with me, men av en eller annen grunn blir han ikke med henne. Da hun ankommer stripesenteret, er det en ung, bevæpnet mann som ankommer stedet, og han er der for å ta hevn over en ekskjæreste. For å hindre ham i å drepe og skade flere, blir hun selv drept i forsøket på redde andre. I sorgen finner Aaron noe hans kone har holdt hemmelig. Det virker som hun hadde et eller annet prosjekt på gang som han ikke helt forstår, og ved hjelp av ledetrådene hun har etterlatt seg gjennom dette prosjektet hun aldri har nevnt et ord om, fortsetter han å følge disse ledetrådene uten helt å vite hva det egentlig handler om. Han tror han gjør det for å komme seg gjennom sorgen og samtidig av ren nysgjerrighet. Men klarer han å fullføre prosjektet for henne og finne ut av hva dreier det seg egentlig om?

Vet at det virker noe vagt i beskrivelsen om handlingen, men det er også med vilje, for hvis jeg avslører hva prosjektet Aaron kommer over, så avslører jeg også en del av handlingen, og det vil jeg nødig gjøre. Poenget blir på en måte borte, hvis prosjektet avsløres. Det er en fordel å begynne på boka uten å vite mye om den på forhånd.

Lavmælt og kryptisk fortellerstemme
Denne horror boka er min første av Malfi, og det blir heller ikke den siste. Har sett bøkene hans en del i det siste, og skjønner hypen. Han ga ut en ny bok i år som heter Black Mouth som jeg allerede har i samlingen, for jeg fikk fort sansen for skrivestilen hans. Trodde Come with Me ville bli en typisk bok om ektepar med hemmeligheter, men det var det ikke. Boka er mer enn som så og det skrives om en tragisk fortid. Liker at Malfi skriver lavmælt og kryptisk. Noe som gjør konseptet enda mer spennende, og man blir like nysgjerrig som Aaron om hva slags prosjekt Allison har holdt på med bak hans rygg.

Han er også god på å beskrive mennesker og deres skjebner, beskrive redselen for det ukjente og en umenneskelig sorg. Boka er ikke skremmende på noen måte, men er ikke av den grunn kjedelig. Den har flust av stemning, realistiske karakterer og en handling som hele tiden tar forskjellige vendinger. Ikke en bok til å bli skremt av, men Come with Me har en del småuhyggelig atmosfære. En av de bedre horror bøkene jeg har lest så langt i år.

Fra min blogg: I Bokhylla

Som vanleg har det vore litt «elle melle» før eg har greidd å bestemme meg for kva eg skal foreslå….
Men, trur eg landar på Stjernenes knitring av Kalman Stefansson.
Meiner eg har likt godt dei bøkene eg har lese av han tidlegare- og at fleire enn meg likar bøkene hans.

Tidligere i høst leste jeg Død for deg av Bley, og det var litt av en krim, men det er jo noe nabolandet virkelig kan.

Død for deg er en småskrullete krimbok på en god måte. Den er om Caroline og Gustav som ser ut til å ha alt. De har det huset, fine barn og vakkert ekteskap. Men sjeldent at ting er som det ser ut. Gustav tjener gode penger, og Caroline har gitt opp karrieren for å være hjemmeværende husmor, men var det egentlig hennes avgjørelse? Sammen har de to barn og en som er på vei. En dag Gustav er på jobb, blir han oppringt av politiet. Det ser ut til at Caroline er borte, barna også, og det er Carolines venninne som har ringt politiet. Spørsmålet er om det har skjedd dem noe, eller om Caroline har tatt dem med seg, og dratt frivillig.

Karrieresprang
Tidligere fotballstjerne Henrik Hedin, kjent som The Killer fra fotballkarrieren, begynner på en ny arbeidsplass som etterforsker, og han blir straks kastet ut i saken med en uventet makker. Dette er første bok med Henrik Hedin.

Visste ikke noe om boka på forhånd og det er heller ingen bok som ikke har vært så synlig, noe som var forfriskende. Bley har en fortellerstemme med trøkk, og er ikke redd for å skrive om det mørke som kan skje i hverdagen. Dette er på ingen måte en trivelig krimbok, noe hun formidler godt. Hennes fortellerstemme har tempo, virker ekte og usminket. Selv om det ofte skiftes perspektiv, blir det gjort på en ryddig og engasjerende måte, og man blir godt kjent med karakterene man leser om.

Svært engasjerende plot
Plottet egner seg nok ikke for alle da den er svært bedrøvelig uten at jeg skal avsløre mer, og kanskje ikke alle tåler det, men jeg fikk mersmak, og vil svært lese mer om Henrik Hedin. Likte ham ikke helt i begynnelsen, men han ble bedre og noe menneskelig. Så leser gjerne neste bok i serien. Dette ga mersmak for Bleys fortellerstemme og plotoppfinnsomhet er rå. Har heldigvis Jenter uten navn av henne som ikke tilhører denne serien, men serien om Ellen Tamm, og håper å få lest den boka i løpet av året. Håper den har litt av den samme stilen. Er heller ikke så nøye på kronologisk rekkefølge i krimserier, for man får med seg en god del bakgrunnshistorie om de faste karakterene uansett.

Som nevnt, en bedrøvelig krimbok, og det morsomme med denne er at når den er ferdiglest, er man litt usikker på hvem av dem som egentlig er den sprøeste.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

En god sakprosaforfatter er som en god kokk: Hen vet at det gjelder å ikke stille seg i veien for råvarene, men varsomt ta de grepene som trengs for å få dem til å skinne. Sven Egil Omdal gjør det i den nye boka om fangeleiren Sachsenhausen under andre verdenskrig. Dette er en del av Europas historie som må fortelles til hver ny generasjon.

Boka viser hvordan spirer av menneskelighet og samhold vil gro under selv de mest forferdelige forhold. Omdal sparer ikke leseren for beskrivelser av helvetet som var Sachsenhausen, men gjør det med journalistens nøkternhet.

Omdal viser fram og peker på sammenhenger, men prøver ikke å late som han vet hva alle de involverte tenkte til enhver tid. Når forfatterens egne synspunkter noen ganger skinner forsiktig gjennom, blir virkningen desto sterkere.

I Sachsenhausen og andre tyske leirer satt de senere statsministrene Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli, og mange andre som fikk sentrale roller i gjenreisingen av landet. Hvordan båndene mellom disse, og avstanden til Ap-politikerne som ikke hadde blitt merket av krigen på samme måte, fortsatte i etterkrigsårene, vil være en interessant oppfølger.

Aktuell politisk satire er den sjangeren med mest nådeløs datostempling. Vitser som var morsomme én uke, er utvitset og gamle den neste. Leit opp et gammelt Nytt på nytt, og tell hvor mange ganger du ler.

George Orwells roman Animal farm (Kamerat Napoleon) er en 77 år gammel aktualitets-satire, og burde derfor vært glemt for lengst. Den er en spissfindig harselas med Sovjetunionens utvikling under Josef Stalin i årene etter den russiske revolusjonen. De som leste den da den kom ut, tok nok flere av referansene enn jeg gjorde.

Boka har overlevd fordi satiren dessverre er tidløs. Når dyrene velter det gamle undertrykkende styret på gården, skal alt bli mye bedre. De har til og med skrevet ned en liste med regler. I stedet går det som The Who sang noen etter Orwells bok: Meet the new boss, same as the old boss. Dyrenes ledere blir minst like grusomme som menneskene dyrene var underlagt før.

Dette er ei livligere bok enn den helsvarte «1984», som Orwell skrev noen år senere. Du leser den på halvannen time, og det skal du selvfølgelig gjøre.

En alkoholisert skuespiller og en innsjø med overnaturlige evner. Hva kan gå galt?

The House Across the Lake er Riley Sagers sjette thriller, og hans egentlige navn er Todd Ritter. Han skrev The House Across the Lake da covid-19 var på sitt verste, og hele verden var nedstengt. Det har ikke noe med selve handlingen å gjøre, bortsett fra at handlingen er noe isolert på grunn av husene de bor i, ligger noe øde til.

Harde taklinger
Casey har nettopp fått fyken som skuespiller fordi hun har møtt opp på jobb etter å ha drukket for mye. Hun vet selv at hun er avhengig, og drikker så lenge øynene er åpne, men hun har nettopp mistet sin ektemann i en ulykke. Hun bærer på en ensomhet.

Hun bor i deres hus ved en innsjø hvor det er få andre hus. Noen bor der i korte perioder og andre nesten hele året. Området ligger til i Vermont. På fritiden drikker hun og spionerer på et bestemt hus. Huset tilhører en eksmodell og hennes mann, og huset har store vinduer, så Casey får følge med på mye med sin kjære kikkert. Hun vet hun ikke burde, men kan ikke noe for det. Så forsvinner eksmodellen Katherine, og bare mannen i huset er igjen i det nærmeste dagene. Etter å ha hørt et skrik, er Casey sikker på at det har skjedd Katherine noe. Casey begynner å gjøre litt detektivarbeid.

Intens nabomiljø
Vet at dette høres ut som en typisk nabothriller, men det er det ikke. Boka står av flere karakterer som dukker opp underveis, handlingen har flust av atmosfære, og Casey har en frisk personlighet. Likte sarkasmen veldig godt, noe som gjorde denne psykologiske thrilleren svært underholdende.

I motsetning til mange psykologiske thrillere jeg har lest i det siste, hadde denne mye stemning, bød på noen overnaturlige elementer, og et sært persongalleri man ble interessert i å lese om.Har fått med meg at mange ikke liker denne, og tror kanskje det er på grunn av at handlingen tar en overnaturlig retning. Leser man boka nøye, er det ikke overraskende da noe overnurlig blir nevnt veldig tidlig i handlingen, så jeg så det komme. For min del trenger heller ikke psykologiske thrillere å være realistisk bestandig, så denne gang fikk jeg det jeg var ute etter: Forfriskende karakterer, stor dose underholdning og mørk handling. Selv om jeg likte denne godt, er Final Girls fremdeles min favoritt av ham.

Fra min blogg: I Bokhylla