Bokelskere.no

Sånne ting husker jeg: Tennisskoa som blei grønne og trange i det våte gresset, en snegle som dro blankt slim etter seg over trappa, stikkelsbærenes ovale form, og ekle, hårete overflate (som minte meg om noe jeg aldri hadde gjort), hvit rips og magaknip, utedassen og et falmet fotografi av oldefar som kjøpte Huset i 1920. Og stillheten. Stillheten innenfor regnet, under dynen og bak huden, en svær, gravid stillhet.

Den natta lå jeg og tenkte på døden, lysvåken, jeg lå langt bak øynene mine og stirra i et digert mørke, og det gikk opp for meg, uten at jeg egentlig skjønte de, at jeg allerede hadde begynt å dø, det var en motbydelig tanke, og jeg grein.

Jeg sykla hjemover og prøvde å synge den nye sangen, men jeg fikk ikke helt tak på melodien, den glapp hver gang jeg skulle begynne, som om jeg allerede hadde glemt den. Men det er ikke sant at man glemmer så lett, man lagrer alt inni seg, og så dukker det opp en dag, når som helst, hvor som helst, slik jeg nå brått kan kjenne lukten av vår syrin, av syrin etter regn, enda det er langt på høsten.

Og skulle det være slik, tenkte han, at jeg bare elsker henne på grunn av de buede linjene langs kroppen hennes, så er det er bedrag jeg kjøper

Rasisme var noe som bare ble utøvet av hvite europeere. I avisene ble all kritikk av utlendinger framstilt som rasisme. Utlendinger selv kunne ikke være rasister.

Kristian Wold (41). Der var den igjen. Parantesen. Hekkesaksen. Jeg skal selv dø, tenkte jeg. Jeg skal selv forsvinne. Jeg er selv i en viss forstand allerede borte, allerede død.

Hvorfor syntes det ikke, hvorfor gikk det ikke an å se at i dette huset var en jente blitt borte? Hvorfor så dette huset, trappeoppgangen, navneskiltet på døren, hvorfor så alt sammen likedan ut, etter det forferdelige som hadde skjedd der?

Too late for hitler he said, but but not for us.

Han smilte ned mot den sunkne byen og visste plutselig at alt som var borte og glemt likevel fantes et sted; ingenting som var gjort ble visket ut.

"Jeg bor i vannskorpen." Han lot steinene hvile. "Jeg bor i vannskorpen og teller mennesker. De fleste er fargeløse som rastløse skygger. De jager fargene bort fra seg. De er blitt for mange. Det er to milliarder for mange mennesker i verden i dag. De kjeder seg, derfor ønsker de å ødelegge verden."

Denne skjønnheten måtte beundres. Var det derfor Mino samlet sommerfugler, spredte vingene deres ut i all sin prakt? Var det for å vise all ondskap, all meningsløs brutalitet som kom hans vei: Se dette, se dette uskyldige som bare er vakkert! Slik alt skal være: bare vakkert. Han visste ikke riktig hvorfor han samlet sommerfugler. Det hadde vært hans arbeid. Nå var det glede.

Notat: Det er flere sorte hull i fortauet. Folk ramler nedi, men det later til at ingen lar seg affisere, eller at det har blitt en vane. Frykten, en enorm styrke, som bygger seg opp fra et sted i underlivet, kommer ikke av redselen for selv å falle nedi, men for hva som vil hende den dagen hullene er fullstendig fulle av folk.

Hva jeg vil? Jeg vil finnes, jeg vil bli funnet, hentet innerst inne i dette rommet, nå som jeg er så liten at jeg nesten ikke synes, nå når jeg endelig har falt sammen til drivved, når jeg ligger rolig på gulvet, livredd, når jeg ikke lenger finnes. Da vil jeg at du skal hente meg ut, at du skal sette meg foran høyttaleren, What now my love, stryke meg sakte over håret, slik man ville gjort med et barn, fortelle meg at det kommer til å gå bra, at alt kommer til å gå bra, at havet stiger langsomt, at vi alle er gode.

Vi begravde den dagen etter, min far, min bror og jeg, jeg foreslo at vi ikke skulle grave den så veldig langt ned, i tilfelle den ble bedre, og ville opp igjen. Far sa: nå er den død og begravet. Det er det samme om det er ti centimeter eller ti kilometer under jorden. Det finnes ingen retur, gutten min. Herfra blir du bare eldre.

Hun prater om tid, hun står i trappene på torget og snakker, roper, hun sier at det snart må ta en ende, i dag fant jeg en død fugl i hagen min, sier hun, den hadde fløyet på et vindu, det skjer hele tiden, vi bor i glasshus og fugler flyr på vinduene våre, og glasshusene vil snart knuses av trykket, ingenting kan ta av for det, og jeg forsøkte å sette disse bildene sammen da jeg til slutt brøt opp, bare dro, midt under appellen hennes, syklet hjem, jeg var redd, og utenfor rommet mitt, om kvelden, fant jeg, nesten selvfølgelig, en død fugl.

Den som hadde vært en katt, tenker du, med hele ansiktet dekket av pels, uforstyrret av alt omkring seg, egen og arrogant, uten anlegg for annet enn en evig gjentagelse av det samme, sove og våke, sove og våke, uten hensyn til noen eller noe. Og du tenker: Hvorfor er jeg Aksel og ikke Festus? Hva er egentlig grunnen til at det ble slik? Hvorfor er det ikke omvendt?