Bokelskere.no

Jeg er ingen tenker, men jeg tenker hele tiden, det er det eneste jeg ikke klarer å la være. Det tar aldri slutt.

Jeg forakter dem... bil, båt, hus jobb, to armer, to ben, lykkelige barn, de vet ingenting om det å leve, de vet ikke hva en enkel tanke kan utvikle seg til, de vet ingenting om det å tenke, de vet ikke hva det vil si å sitte i en stol dag etter dag, å bære vekten av en halvdød kropp og et altfor stort hode...

Jeg er ikke meg selv, jeg er så full av dritt at det er tvilsomt om det er jeg som sitter her, det er ikke meg, det er alt dette andre, det er det som holder meg oppe, de har spist seg igjennom alt sammen, denne kroppen består av bakterier fra haken og ned, jeg er inne i dem, hver enkelt av dem, jeg består av tusenvis av små biter som alle har en tynn hud rundt seg, et par bittesmå øyne, noen ørsmå ben, det vrimler av dem, de flytter på seg hele tiden, det er meg, denne hæren, jeg løfter armen, jeg snur på hodet, men det er ikke jeg som gjør det, det er dem...

Jeg er som Gud, som også har et dødt blikk, et blikk som hviler over oss, men som ikke ser noe, som vi vet ikke ser noe, men som vi likefullt underkaster oss i det øyeblikket vi tror at det har vendt seg mot oss...

Jeg hadde ganske visst mistet noe, gjennom å få synet redusert til en tilnærmet blindhet, men samtidig var jeg også blitt fritatt for en hel del, jeg slapp å se alt som var stygt og avskyelig, jeg slapp å være i tvil om det jeg så var riktig eller ikke. Jeg likte i hvert fall legens beskrivelse, tilnærmet blindhet, om det så var av barmhjertighet eller av hensyn til trygdekassen at han valgte akkurat det uttrykket...

Vårt evige fokus på frisk, slank, lykkelig og vellykket gjør det ensomt å bli syk, ensomt å dø, ensomt å sørge.

På torsdag danset Ida. Fredag ble hun diagnostisert med leukemi. Lørdag var hun innlagt på Rikshospitalet. Søndag truet milten med å sprekke. Mandag fikk hun sin første cellegift.

Passasjerene går mot det hvite lyset, mot åpningen, ramler ut av vognene, de lemstre kroppene har nesten ikke beveget seg på over et døgn. Sonja ser et skilt over perrongen: Auschwitz. Det sier henne ingenting.

Bladene i de støvete gatene, tørre og sprukne, gule, røde, de ligger i hauger langs bygårdene og venter på å råtne. Lufta er skarp og full av noe, en lukt, en brist. Snart vil det blåse opp, snart vil regnet sile, tromme mot vinduene, mot asfalten, lage dype renner i grusen. Snart blir jorden fuktig og kald, full av krypdyr, av mark og biller som ivrig forsyner seg. Snart vil bakken bli hard og gjennomtrengelig, snart kommer det snø. En hard hinne over vann som har frosset og gress som har stivnet, hvit og kjølig for å gi hvile til alt som er dødt.

The images of his infinite pasts and infinite futures washed over him as he waited, paralyzed, in the present.

I'm all alone, he said.
You're not alone, she said, taking his head to her chest.
I am.
You're not alone, she said. You only feel alone.
To feel alone is to be alone. That's what it is.

I must inform you, Jonathan, that I am a very sad person. I am always sad, I think. Perhaps this signifies that I am not sad at all, because sadness is something lower that your normal disposition, and I am always the same thing. Perhaps I am the only person in the world, then, who never becomes sad. Perhaps I am lucky.

(...)once you hear something, you can never return to the time before you heard it.

This is love, she thought, isn't it? When you notice someone's absence and hate that absence more than anything? More, even, than you love his presence?

It's true, I am afraid of dying. I am afraid of the world moving forward without me, of my absence going unnoticed, or worse, being some natural force propelling life on. Is it selfish? Am I such a bad person for dreaming of a world that ends when I do? I don't mean the world ending with respect to me, but every set of eyes closing with mine.