Men kanskje er det slik det egentlig er? For oss alle? At vi undres og spør; fins det mennesket som skjønner det jeg har å fortelle?
Jeg undres, fordi jeg har hørt min egen stemme i et opptak, og den stemmen var helt annerledes enn den stemmen jeg hører når jeg snakker. Det var en stemme som løy, den ga ikke uttrykk for noe som helst av det jeg egentlig følte.
Forholdet vårt har tatt en ny retning, en bevegelse er satt i gang, og med ett synes jeg å se det på skoene hans i gangen, vendt mot ytterdøra, den ene litt foran den andre, klar til å forlate leiligheten i ett sprang, og rett ovenfor, i krøllene i jakka hans; en rastløshet, en vilje til å komme seg bort og vekk fra meg.
Enn så lenge er vi to en mulighet i universet. I alle fall vil jeg gjerne tro det.
Å ligge sammen fremstår som den virkeligste, ærligste måten å møte hverandre på. Ordene, jeg tror ikke på dem, så mange lag, så mange betoninger som må tolkes for å tro at jeg blir forstått og tatt imot. Hendene hans derimot er umiddelbare, de lyver ikke, skjuler ikke, men formidler det som er i ham, mellom oss, med det samme.
Det er umulig å fortrenge min egen tilstedeværelse, ubehaget ved den, endringen; dette selsomme i meg som har kommet til live i øynene, panna, i et bestemt drag fra nesa til munnen.
Navnet mitt gjaller gjennom skogen; alt jeg ønsker er å bli funnet, hentet, tatt vekk, men stavelsene lyder så fremmed, så uvirkelige, så langt borte fra meg selv, at da jeg hører navnet bli ropt igjen, er det som om det gjelder en annen, ikke meg.
Jeg kjenner det i hele kroppen, at jeg berøres av hans søken etter kontakt. At vi to er ett, og helt like, i vår lengsel etter mor.
Plottet legger jo opp til at dette kunne blitt en god bok; (...)får muligheten til å oppleve hvordan livet hennes kan utfolde seg på ulikt vis, alt ettersom hvilke valg og hendelser som inntreffer. Små endringer bringer hennes liv videre og i vidt forskjellige retninger". Alle har vi vel drømt om å få en ny sjanse i livet, hvordan ting hadde vært om vi hadde gjort andre valg eller om tilfeldighetene ville det annerledes. På tross av dette kom jeg ikke langt i historien før jeg mistet den berømte "røde tråden". Det er mange personer å forholde seg til, og i og med at kapitlene er såpass korte og hovedpersonen stadig blir født på ny, synes jeg det var vanskelig å holde tritt med tempoet i boken. Jeg følte at jeg leste uten å egentlig skjønne hva boken handlet om eller hvem de forskjellige personene var. Valgte å avbryte lesingen da jeg ikke følte jeg fikk noe ut av boka, så får vi heller se om det blir aktuelt å ta den opp igjen senere.
I Soweto fantes det på den tiden folk som beskjeftiget seg med to ting:langsomt å ta livet av seg og å ta et siste farvel med dem som nettopp hadde klart det
Moren tok i mot flasken med et "takk, jenta mi", skrudde av korken og gikk i gang med å bedøve den konstante smerten det innebar ikke å kunne gi seg selv eller barnet sitt en fremtid
Takk for den, jeg har oppdatert spørringen for å hente innlegg - tror jeg har fått fjernet problemet.
Sist sagt-lista er bygd opp på en litt rar måte. Det er ikke en liste over de siste ti innleggene som er skrevet.
Det er en liste over
Det nyeste offentlige
(ikke-vurdert-som-upassende)
innlegget
til de ti personene
som postet sist i en offentlig kontekst.
Jeg ser ikke hvorfor brukere skulle falle ut av Sist sagt lista, jeg måtte kikket på et konkret innlegg dette har skjedd med for å finne den feilen.
Et gammelt innlegg kan poppe opp hvis en bruker sletter et innlegg mens det ennå ligger på forsida, da vil det nest eldste offentlige innlegget til personen dukke opp der - det hadde jeg jammen ikke tenkt på.
Hun husket følelsen av å forstå at menneskene var helt alene. På ordentlig. Den voldsomme, uendelige følelsen.
Sigrid kjente at hun gjerne ville fortelle. Alt. Men hun fant ikke ord det gikk an å bruke.
Det hjalp å kutte i noe. Åpne opp. Se på noe levende. Blodårer. Involler. Tarmer. Kjertler. Det hjalp å åpne de små, noen ganger frosne, noen ganger varme musene. Det hjalp å se noe på ordentlig. Livet som bare rant ut av de små kroppene.
Alt som holdt på å rive henne i stykker, ble i stedet til blod og involler og lange, tynne musetarmer.
Og så ble det som det ble.
På jobben fikk hun som regel være i fred. Kundene så bare genseren hvor det stod 'Hva kan jeg hjelpe deg med i dag?'. Når hun tok på seg genseren, ble hun informasjonsmedarbeider, og da kunne snakke om alle slags produkter og priser til alle slags mennesker. Og selv om hun hadde overhørt Ragnhild si til Rita i kassen at Sigrid var i overkant sær, og hvordan det var mulig at en sånn som henne jobbet i informasjonen, virket det som de fleste på jobben hadde vennet seg til henne. Eller de brød seg ikke.
Her var hun helt vanlig.
Åtte timer hver dag.
Fem dager i uken.
My mother really made a fancy dinner. The kind she has when she's entertaining friends and I'm sent to bed early
Kari Nygaard debuterte med romanen Reisen til Bella Coola i 2013 og Det frosten tok er hennes andre roman. I begge romaner tar hun utgangspunkt i historiske hendelser og forteller historier om kvinner som må forholde seg til store endringer i samfunnet og livet de lever. Det frosten tok baserer seg på en hendelse i August 1811. 392 tamrein ble stjålet fra et lag samiske familier som hadde sommerboplass på Hauldalsvidda. Ingen mennesker mistet livet den dagen, men all reinen ble brutalt slaktet ned, og tapet førte til fattigdom, sykdom og død blant samene i årene som fulgte. Det var bønder fra distriktet som sto bak denne hendelsen.
Alt endrer seg den morgenen frosten ødelegger avlingen og Leas mann drar opp på vidda sammen med de andre bøndene. Når reinen slaktes, er det han som har ansvaret og han som kommer hjem en forandret mann. Marjja er en av samene som blir vitne til nedslaktningen og fra den dagen blir livet hennes helt annerledes enn det hun hadde sett for seg. I Det frosten tok følger vi bondekona Lea og samekvinnen Marjja som står på hver sin side i striden mellom fjellbønder og samer nord i Østerdalen. Til tross for sine forskjellige liv, har de to kvinnene spesielt to ting til felles: begge mister mannen sin og begge venter barn. Møtet mellom de to kvinnene fører til et usannsynlig, men sterkt vennskap.
Kari Nygaard er en historieforteller og hun skriver troverdig og engasjerende. Den til tider dramatiske historien kombineres med gode beskrivelser av karakterenes indre liv og fine miljøskildringer. Karakterene er velskrevne og lett å sympatisere med og forstå. Språket i romanen har et muntlig preg og legger vekt på gode beskrivelser. Det frosten tok handler i stor grad om frykten for det som er annerledes eller ukjent og Nygaard er god på å få frem hvordan ulike mennesker takler det ukjente. Hun beskriver menneskers fordommer og angst og deres kamp for å overleve i en hard verden. Alt dette gjør hun på en måte som gjør at man fanges av handlingen og karakterene og rives med videre.
På tross av at Nygaard er god på å beskrive og fortelle, er historien hun forteller noe stereotypisk og forutsigbar. Heltinnenes kamp mot skurken har ikke så mye nytt over seg og man sitter kanskje igjen med et ønske om at romanen var noe mer. For meg virket det hele litt for rett frem og jeg merket at jeg hele tiden savnet noe, kanskje en undertekst eller i hvert fall en tanke om at det lå noe mer der enn bare en historie. Likevel må det understrekes at Det frosten tok i aller høyeste grad er underholdende og engasjerende. Jeg likte spesielt hvordan Nygaard fikk frem det usikre, men likevel sterke vennskapet mellom de to kvinnelige hovedkarakterene. Jeg satt igjen med et inntrykk av at Nygaard har god innsikt i hva det vil si å måtte kjempe for å overleve. Dessuten likte jeg veldig godt samekvinnen Marjja, hun er nok den som virkelig bærer denne romanen. Konflikten mellom samene og dikstriktsbøndene er selvfølgelig relevant den dag i dag og det er lett å trekke linjer fra denne romanen og 1800-tallet til nåtiden.