Bokelskere.no

Det kjentes meningsløst. Men bare hakket mer meningsløst enn i det hele tatt å gå på jobb. Dette stedet hvor kunnskap i stadig større grad ble bestridt, mistrodd og tråkket på, og hvor man syntes å leve for å gjøre endringer for endringens eller departementetes skyld. Men hva skulle et menneske med doktorgrad i engelsk samtidslyrikk med særlig vekt på tehom gjøre? Hvem ellers ville ansette et menneske med minimal utdanning innen didaktikk og pedagogikk? Svaret var ingen. Ingen andre ville noensinne vurdere å ansette meg. Ikke engang jeg ville ansatt meg selv

Jeg undret meg over i hvor stor grad jeg faktisk representerte den onde siden, og om jeg burde prøve å bli et bedre menneske. Jeg burde i hvert fall prøve å være mindre Ingrid Winter

Denne innsikten lå og gnikket uavlatelig på hjernen min og jeg visste at den før eller siden kom til å mutere om til enten magesår, stresskreft eller blodpropp

Det var vår generasjon som stod for tur. Som stod i en kø hvor det som ventet oss, var usammenhengende gnåling om fortiden. Tung pusting. Skravle bein. Dårlig mage. Leverflekker i ansiktet. Høreapparat. Brukket lårhals. Grønn stær. Myk mat. Tynt hår. Bingo. Død

Det hendte at jeg var bekymret. Bekymret for utilstrekkelige restriksjoner på skjermbruk var ekvivalenten til røyking i hjemmet. Selv hadde jeg eksem og astma til jeg ble voksen, og inni meg anklaget jeg sigarettbruken til foreldrene mine for disse lidelsene. Men hva ble konsekvensene av våre egne forseelser? Manglende forståelse av sosiale bånd og relasjonener, som førte til at den neste generasjonen fremdeles var enslige når de var femti, seksti og sytti? Unge mennesker som var ensomme og deprimerte, men ikke skjønte hvorfor og fortsatte å helle nedpå med energidrikk og antidepressiva mens de binget på sesong hundre av Games of Thrones eller plaffet med andre menneskers avtarer på internett?

Men istedenfor å bestille time hos legen satte jeg meg foran Google etter at kjøkkenet var ryddet og alle var sendt avgårde til hver sin fritidsaktivitet. 'klump i nakke' og 'problemer med å svelge mat', skrev jeg inn i søkefeltet. Og fikk bekreftet at jeg hadde cirka to uker igjen å leve, og at det egentlig var altfor sent å gå til lege. Akkurat som jeg hadde mistenkt hele tiden

Jeg trodde kjærlighet innebar å oppdage et nytt menneske, men det er å oppdage seg selv, og det er smertefullt

Og hvordan skulle vi klare dette i det lange løp, om det var tungt allerede nå?

Selv tenkte jeg at jeg snart var nødt til å slippe noen helt inn, men det skjønte jeg ikke lenger hvordan man gjorde. Jeg var et primtall som ikke kunne deles på flere. Jeg hadde falt og slått meg så mye, og jeg trodde nesten at kjærligheten var noe som ikke lenger gjaldt meg, at jeg stod utenfor, at det å være to var blitt umulig

Folk møter hverandre ikke med blanke ark, uten en fortid, det er ikke sånn det er å være menneske

Jeg leter etter et sted
hvor ingen leter etter meg

Hvis jeg var
læreren som ikke
oppdaga hva som skjedde
etter skoletid ville jeg fratredt
min stilling med umiddelbar
virkning og sendt brev hjem
til de foresatte hvor jeg
ber dem
gjøre det samme

Men det er ikke sant at jeg trenger ensomheten
for den er kun et omvendt skjold
for å beskytte andre
fra sånne som meg

Å hate er et sterkt ord
men det er det eneste sterke jeg har

Du fikk en pokal for lang og tro tjeneste. Du tok imot. Gjorde så godt du kunne. Alle andre gjorde nok det samme. Din avtager var der. Fosen. Hun var førtitre. Hun kunne like gjerne vært trettitre. Ansiktet var glatt. Hva hun visste om verden var ikke godt å si. Lidelse hadde hun neppe erfart. Instituttlederen holdt til slutt en liten tale. Han kjente deg ikke. Så var arbeidslivet over. Førti år presset inn i en kopp kaffe og et wienerbrød.

Livet, ikke sant. Denne vinden som feier gjennom oss

For lengselen er jo ikke rasjonell. Den er fysisk. Det er derfor det gjør så vondt.

Ubestemmelig grått med et strøk av noe blått eller gult i det grå, og du tenker at hvis ensomhet hadde vært en farge, ville den sett omtrent sånn ut

De første dagene med en kattunge i huset. Alle bevegelsene, lydene, uroen. Men etter et par dager merker du at det går bra, At han spiser, at han liker å sitte på fanget ditt, at man maler, ar han sover rolig natten gjennom i sengen din. Den fjerde kvelden sitter du i stolen på stuen og holder rundt denne bløte skapningen. Det føles bra, som om noe inni deg faller på plass, noe som har svevd rundt der inne så lenge du kan huske. Så lite det var som skulle til. Du smiler, tenker at det er merkelig. Du som egentlig hadde slått deg til ro med at du ikke kunne forholde deg til noe annet levende enn et tre, en busk, i beste fall en plante, men heller ikke det i grunnen. Tomme gater er bare gater. Eplegrønn er eplegrønn. Men en katt? Tenk. Etter alle disse årene. Det har vært så mye rart, og så er det hele så ufattelig enkelt.