Bokelskere.no

Vi har funnes, vi har vært her og satt vårt preg på alt, vi har vært her og nå er vi borte og ungene våre står der nede og ser opp og de blir stive i nakkene og så går de hjem og ligger med konene sine ig mennene sine og så får de barn og så forsvinner de og slik skal det fortsette hele tiden, hele tiden fødes det mennesker du kan elske, hele tiden, og alt her oppe er bra

Og jeg har tenkt at man må holde ut, det gjelder bare å holde det ut. Ta på seg redningsvesten, holde seg flytende

Nederst på skjermen ruller tekstmeldinger fra mobiltelefonener fra høyre mot venstre, stort sett ungdom, små gutter og jenter på rommene sine rundt omkring i Norge, som ikke har noe bedre å ta seg til, som burde vært ute, med hverandre, sammen, tenker jeg, ligget med hverandre og vært glade i hverandre

Men jeg blir stående ved siden av henne, forsøker å finne på noe å si, men jeg har klor i hjernen

Og hvis jeg bare er stille nå, hvis jeg bare sitter helt stille og later som jeg ikke finnes, da vil jeg kanskje ikke bli oppdaget, da vil jeg kansjke slippe å gjøre dette en gang til før siste sjanse kommer om to uker. Men jeg vet også at det er akkurat det hun ser etter, disse svakhetene, elevene som forsøker å gjemme seg bort, late som de ikke eksisterer, de skal peiles inn med varmesøkende utstyr for ansiktene deres gløder av bekymringens fortvilelse, de kan ikke dykke, de kan ikke stå i gym

Og hun smiler, men hun er fortsatt ikke pen

Vi fant deg liggende inne i leiligheten din, på gulvet, liggende på ryggen foran reven, inntil sofaen, innpakket i plast, tettet igjen alle åpninger, for du ville ikke bli funnet, du ville ikke at vi skulle lukte oss frem til deg, snuse oss innover gangene, opp trappene, inn til deg, så du gjemte deg. Men det er alltid boken som lurer, alltid noen som blir nervøse, og vi fant deg til slutt. To måneder for sent. Vi åpnet ikke posen

Klokken er halv åtte om morgenen, det er tirsdag, tirsdagsmorgen i februar, og det finnes så mange mennesker å redde der ute, så mange som ligger og henter, ligger og ser i taket, eller med lukkede øyne, forsøker å ignorere smertene i ryggen, i bena, utover i armene respirasjonsproblemer, eller de har fått over i sjokk, blitt apatiske, likegyldige til om noen vil komme, men der skal det, noen skal komme og redde også deg, vi skal få antennen til å stå, vi skal lese avisene, drikke kaffen, og du skal bli oppdaget, noen skal ringe og fortelle om deg, vi skal ta på oss jakkene, løpe ut til ambulansene, vi skal hente deg ut av rommet, opp igjen, vi skal gi deg alt du vil ha tilbake, men du må oppdages flest. Du må holde ut. Uansett hvor du er

Det ble en utrolig fin begravelse. Line lente seg tlbake i setet. Synd du ikke fikk den med deg. Jeg er ikke så god på sden type ting, sa jeg. Jeg har mer tro på å være til stede under fødsler. En fødsel har fremtiden foran seg. Jeg ser ingen fortsettelser i døden. Det spørs om du ville være like begeistret for fødsler om du selv skulle vært mora, var Lines kommentar

kan hende
har du blitt
ydmyka
og det
har du
blitt litt
ydmyk av?

Hastverket minner deg om det du ikke rekker

Hun må rekke alt hun skal legge bak seg

Sjalu? Det er et jævlig borgerlig ord. Vi har ikke eiendomsrett på hverandre

Jostein prøver å samle tankene rundt oppgaven han skal utføre. Det er det som gjelder:Utføre oppgaven. Det betyr at han ikke kan la tankene fare. Han må nøye seg med to tanker, én hovedtanke og én han kan ha i bakhånd, hvis den første ikke virker, men det henger alltid noen tanker igjen i den lørdagen for elleve år siden da Elisabeth la seg i badekaret og bare lot vannet renne. Det er ikke ulykkelig kjærlighet. Det et ikke sentimental romantikk. Det er ikke engang et sår. Det er bare et arr.

Så ble jeg løst fra mine arbeidsoppgaver og fikk takk den virkelig store ryddesjauen. Jeg trodde da at jeg med ryddingen beredte grunnen for en ny framtid her på kontoret. At jeg skulle starte med blanke ark. I tillegg til statistikkene så jeg for meg at det ville bli mer prosjektarbeid. Men her hadde sjefen åpne art andre tanker i hodet. Parallelt med ryddingen dukket dette med avtalefestet pensjon opp. Jeg ryddet altså bort min egen yrkeskarriere. Nå som jeg er på vei ut døra og inn i pensjonistenes rekker, er jeg selvfølgelig glad for at ryddingen er unnagjort. Samtidig er det forsmedelig å tenke på at det ble en såpass kort periode jeg fikk nyte opplevelsen av å sitte i ryddige omgivelser

Vi vet fra psykologisk og sosiologisk forskning at de som ender opp med å ruse seg mye, i mange tilfeller er folk som ikke passer inn i et ordinært, vanlig livsløp. Mange merker det tidlig, for eksempel når de ikke fant seg til rette på skolen. En løsning på opplevelsen av utenforskap var rusen, gjennom den fant de en måte å være på

Alle er rett og slett ikke skrudd sammen for det som forbindes med et vanlig, normalt liv. En utfordring med det, i følge Kristoffer, er at ofte er et vanlig, normalt liv man innrettes mot hvis man søker hjelp. Du får hjelp til å skaffe leilighet hvis du trenger det, du skal aktiviseres på dagtid, stå opp om morgenen, du får tilbud om kurs, kanskje er det også et krav om å delta på jobbsøkerkurs, motiveringssamtaler og arbeidstrening. I utgangspunktet er det fantastisk at samfunnet prøver å dra deg opp, mener han, at fellesskapet bruker mange ressurser på å gå deg inn i en ordnet tilværelse, og det føles som du skal være takknemlig, og du er det gjerne også. Men det tar ikke lang tid før du finner ut at dette ikke er liv laga . Savnet etter å kjenne noe blir for sterkt. Du bryter av, søker tilbake til rusen og *da slå skammen deg rett ned, nå svikter du igjen *

Politikerne som får til å heve avgiftene slik at det merkes og kanskje også begrenser noe av tilgjengeligheten, bidrar med all sannsynlighet til å redusere de alkoholrelaterte skadene-alkoholforskningen er ganske klar på at det er de universelle tiltakene som har størst effekt-men slike politikere vinner kanskje ikke valg

For jeg vet ennå ikke helt hva jeg vil bli, poet eller visesanger, jeg et sytten år og syns jeg er forsinket med alt. Jeg vet imidlertid, hvordan jeg vet det er uvisst, at jeg må finne på noe som bare har med meg å gjøre, som er under min kontroll, og jeg består foreløpig av drømmer, etterligninger, omveier og enkelte bilder jeg ikke aner hvor kommer fra. Utenfor meg er jeg hjelpesløs og absolutt upraktisk. Utenfor meg er jeg sjenert og til sjenanse. Utenfor meg er jeg det Dr. Vang vil kalle livsudyktig.