Bokelskere.no

Jeg veit ikke om jeg får lov, sier jeg, selv om jeg aldri ikke får lov

Adam var opplært til å tenke at de som hadde noe negativt å si, var dem man skulle lytte til. Og ingen hadde mer negativt å si om Adam enn Adam selv.

Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde?

Jeg har aldri sett på livet mitt som et bankinnskudd der jeg kan leve av rentene i alderdommen. Tida er en ferskvare, og den skal brukes

Det tristeste jeg kan huske er alle de som var alene da det virkelig gjaldt

Ikke alle kan være ekstraordinære. Middelmådighet er er fint ideal

Det første faren min gjorde da de satte opp trafikklys inne i Kongsvinger, var å kjøre på rødt. Det gikk bra den gangen, og det gikk bra den neste også, men som på de fleste andre områder i Elias Kamphsugers liv, har ikke alle gode ting alltid vært tre.

Det er noe usigelig trist over det at den du var før, skal definere hvem du er nå

Og så var hun ikke mer, annet enn i bildene bak øynene mine hver gang jeg la meg for å sove, i lyden av telefonen som ikke ringte og i det vage avtrykket i madrassen på hennes side av dobbeltsenga

Jeg liker å tro at om jeg ikke har lært unga all verden, så har jeg lært dem én ting:hva det vil si å være fattig på en rik måte

Og vi vokste ikke opp sammen, vi vokste opp ved siden av hverandre

Sikkerhetsbrosjyrene om bord i flyet, menneskene alltid tegnet uten trekk, atypiske, de gir inntrykk av å være så rolige, på illustrasjone rusler de ut av flyene, i en panikk, alltid alene, aldri sammen, aldri noen som holder hverandre i hendene, de vet bare at det gjelder å holde deg flytende trekke i stroppene, så ordner det seg. De vet at noen skal komme. Det er det tristeste jeg vet. Det hadde jeg svart. Om noen hadde spurt

Jeg er veiet og funnet for lett. Jeg og Sarah. Vi trenger lodd for å ikke legge fra bakken

Det var ikke det at far min ikke tenkte gjennom sine handlinger, det var bare det at han aldri gjorde det på forhånd

Og i det blå skimmeret ser hun yngre ut enn hun har gjort på mange år. Og det er da jeg forstår det, disse sprekkene i mamma, det er ikke der lyset siver ut, det er der det fortsatt slipper inn

Alkohol er det skapende menneskets friminutt

Overbærenheten overskygget kjærligheten

Drit i himmelen, den er bare et blått tak over livet vårt

Frisyren er annerledes enn sist. Mer moderne. Kortklipt på sidene med langt, bakovergredd hår oppe på hodet. På avstand ville jeg kanskje tenkt at han var fått livet sitt opp på veien igjen, men øynene hans får meg til å tenke på solbær som så vidt har overlevd den første nattefrosten. Det er lite ved meg som tyder på at jeg har klart å akspetere ‘den belastningen livet kan gi’, som terapeuten kalte det

De eneste barna som bodde alene med fedrene sine på Skogli da jeg var gutt, var de som hadde mistet mødrene sine. Mistet som i døde. Som barn lurte jeg ofte på hvorfor vi brukte et slikt uttrykk, det fikk det hele til å virke så tilforlatelig, som om disse personene bare var blitt forlagt som et nøkkelknippe eller en genser, noe man kunne finne igjen bare man tok seg tid til å lete. Jeg mistet virkelig mora mi, men jeg lette aldri etter henne