Bokelskere.no

Hun søkte selskapet, men avviste nærheten

Det hender jeg spør meg selv, hva i all verden jeg kan ha foretatt meg, all den tiden jeg ikke har noen erindring om

Når det er sagt kan man jo ikke drive og ta livet av seg hver gang man trenger litt forandring heller, det sier seg selv

Hva skjer, eller mer presist: hva har skjedd med det menneske for hvem angsten for natten og forventningen til dagen har byttet plass? Jeg vet at jeg snakker for flere, og antar at jeg snakker for mange

Hva skjer, når en mann, eller en kvinne for den sakens skyld, men statistisk nok som oftest en mann, sovner inn hver eneste kveld med et oppriktig ønske om å ikke våkne igjen dagen etter? Og hva skjer når denne tanken med tiden utvikler seg til å bli et beroligende middel snarere enn et skremmende,

Konklusjon: arv er et folkehelseproblem

Bitterhet er som å drikke gift og håpe det vil ta livet av dine fiender

I hvert fall for min del er det ikke til å unngå å tenke slik, i en miks av fortvilelse og glede, at javel, så uteble det forferdelige denne gangen også, dette vi stadig vekk går og forestiller oss som en mulig utgang, og som vi legger slik flid i å beskytte oss mot, samtidig som vi aldri, tror jeg, gir slipp på det ørlile håpet om at det en dag skla inntreffe allikevel, at det skal skje fyldest, katastrofen vi nok stunder etter like mye som vi håper å unngå den, den som slår oss over ende med slik kraft at alt sammen blir bragt ut av bane, som tvinger oss til å gi opp alt, den som redder oss behendig ved å ødelegge oss fullstendig. Er det ikke derfor vi holder ut i Paradiset da, fordi vi driver og samler mot til å avlegge et besøk i Helvete?

Som om tristheten er det røret jeg puster gjennom, som på gode dager har gjennomstrømming og på dårlige dager tetter seg

Barn har jo ingen barndom. Det er det bare vi voksne som har. En ren tankekonstruksjon, med andre ord. Og som voksen trenger man barndommen, på samme måte som den enig tyvende bokstaven i alfabetet trenger de foregående tyve for å kunne si til seg selv at den er hva den er.

Jeg beklager å måtte si det, men det er som jeg i skrivende stund er knyttet til livet med en ytterst tynn tråd. Jeg svever i en mellomtilstand. Tilstanden er kritisk, men stabil, er det ikke det man pleier å si? Jeg er online med dødens domene. Men noen selvmorder er jeg altså allikevel ikke. Hva skulle man kalle det, når noen inderlig oppriktig ønsker sin egen død, men ikke selv er rede til å avstedkomme den?

Sterke og vakre og påvirkelige kommer vi til verden, stivbente, impotente og anonyme forlater vi den, alle som én

Og med vissheten følger den lammende tanke, at ingen, aller minst vi selv, har noe å stille opp mot den vei som alt er lagt,

Det er riktig som Gombrowicz skriver, at litteraturen har en dobbelt mening og en todelt rot. Den er på den ene siden en uegennyttig streven etter sannhet, på den andre siden et redskap i opphavsmannens personlige kamp for å posisjonere seg selv i samfunnet, i litteraturen, i historien. Den er skriving for skrivingens skyld, men også en måte å sikre sitt eget personlige drama et publikum på.

Verden ble delt i to. Og i ingen av dem kunne jeg trives.ikke i den der ute, hos de andre, hvor jeg ikke hadde tanker for annet enn alt jeg gikk glipp av, alt jeg skulle ha gjort, figurene jeg skulle ha malt, borgen jeg skulle ha bygget videre på, hærene jeg skulle ha stilt opp, slagene jeg skulle ha utkjempet. Og ikke i den der inne, hos meg selv, formørket sim den var av samvittighet for alt jeg ikke deltok i, alt jeg ikke var en del av, hele den menneskelighet jeg med dette lot meg utestenge fra

Smilet ditt er skjønt men
øynene lyver

når jeg skal sove klarer jeg ikke
verden holder meg våken

Ikke vær
redd
det er
barndommens musikk
som spiller
deg et puss

Hun kunne ha sparket Erlend på leggen om hun hadde nådd frem, hvorfor pokker skulle Frank Skår vite hvor mange soverom hadde, enn si få tankene brakt over på senger i det hele tatt. Han var kjapp til å trekke konklusjoner, den frekke københavnerhomsen.

Og hun visste ikke hva mer hun skulle gjøre for å lindre sorgen, annet enn å vende seg mot neste nattesøvn, trampe videre inn i neste morgen, neste dag, nye plikter og gjøremål, livet og livet og livet. Hele tiden dette helvetes livet som måtte leves.