Bokelskere.no

Knausgård har blitt kåret til Norges mest sexy mann. På den ene siden syns jeg det er veldig hyggelig at en forfatter slår fotballspillerne i attraktivitet, men på den andre er det nok andre forfattere jeg heller ville vært alene på en øde øy med. Jeg er nysgjerrig på hva bokelskerne syns om den saken ... Hvis du fikk et stevnemøte med en forfatter - nålevende eller ikke - hvem ville du valgt?

Hva var det du syns var spennende? Sandman?

Nå lo jeg godt og lenge! Det hørtes ut som en flott omskriving av "flatbanker". Lurer på om jeg kan bruke den på byen? "Beklager, jeg er ikke interessert. Jeg liker skjedekollisjoner, jeg."

Et briljant språk er vel et som kan tilpasses innhold og komposisjon og skape den effekten man ønsker? Sånn sett kan brudd på språknormer også være briljant - hvis det er en mening med det.

Og jeg er også lærer. Jeg opplever at vi har stort fokus på leseferdighet, men at elevene ikke forventes å skulle lære mer enn det aller mest grunnleggende i forhold til egen språkproduksjon. Elevene får hjelp, ja, men det kreves jo ikke svært god språkkompetanse for å bestålærerskolen, så mange elever har ikke kompetente veiledere. Elevene leser mye, ja, men lite av det de leser er språklig veldig bra. Det er et mål at elevene skal fungere språklig, ikke at de skal briljere. Som sagt, jeg syns det er en helt grei prioritering - selv om jeg skulle ønske det fantes en linje på videregående for elever som ønsker ordentlig språklig fordypning.

Nei, han må ikke mene at han selv skriver bedre. Han nevner ikke sitt eget forfatterskap med et ord. For alt vi vet, ligger han og gråter over sine egne språklige feil og mangler både titt og ofte.

Han skriver at nesten ingen norske forfattere kan skrive godt. Da mener han sannsynligvis at nesten ingen norske forfattere kan skrive godt - hverken mer eller mindre.

Hvorfor? Fordi det er mye morsommere. For forfattere og redaktører, i alle fall. For forlagssjefene lønner det seg desverre ikke i det hele tatt. Hadde det det gjort, hadde det neppe vært så enkelt å plukke fra hverandre språket i en bejublet roman.

Joda, vi er nok flere som er glade i Harry Potter her, men det var ikke så lett å forstå om du ba folk fortelle om Potter-opplevelsene sine eller om andre anbefalinger? Jeg velger å tolke innlegget som et spørsmål om leseanbefalinger. Men det finnes vel ikke så mange bøker som ligner? Bøkene om Percy Jackson har jo mye til felles med Harry Potter, men etter min mening er de mye dårligere. Men lesverdige, altså.

Når jeg ser på boksamlingen din, er jo Hobbiten og Ringenes Herre de mest åpenbare manglene. Og så Bram Strokers Dracula og Interview with a vampire av Anne Rice. Men så regner jeg meg frem til at du er fjorten år, og da er kanskje de to siste litt tunge? Hvis ikke kan du jo også vurdere å gå løs på en av de store fantasyseriene, Robert Jordans Tidshjulet, for eksempel. Da mangler du i alle fall ikke lesestoff de neste årene :) Hvis du vil ha noe lettere er serien om Paksenarrion fin.

Og må det være bøker? Neil Gaimans tegneserieserie sandman er genial. Lykke til i bokjakten!

Mener du virkelig at bare forfattere kan kritisere forfattere? At folk som ikke selv kan skrive ikke har noen rett til å mene at andre gjør en dårlig jobb?

Selv skriver jeg ikke fantasy, men jeg mener likevel jeg er kompetent til å kritisere fantasybøker. Likeledes mener jeg at Hamsun var en mye flinkere forfatter enn meg, men jeg legger gjerne ut om hvorfor jeg ikke liker ham likevel.

Mannen har helt rett i at de færreste av oss har en så god språkbeherskelse som vi burde ha. Språklig fornyelse er viktig, men den bør tuftes på en svært god beherskelse av gjeldende normer og regler.

Skylden? Den må vi nok dele. Ingen er i dag villige til å bruke den tiden som trengs for å utvikle godt språk, verken i skolen, på landets avisdesker eller i forlagene. Det anses som litt latterlig å henge seg opp i språklige feil i hverdagen, boliger i skjede og lamme lår er noe en forventes å bære over med i stillhet.

For de fleste av oss er ikke godt språk så mye viktigere i romaner enn i aviser eller sakprosatekster. Så lenge språket ikke er en direkte hindring for forståelsen, fokuserer vi på innhold. Jeg syns faktisk det er helt i orden. Jeg opplever det som et mye større problem at så mange romaner ikke handler om noe, enn at så få forfattere kan brilljere med språket.

Selv har jeg store planer om å skaffe meg et briljant språk. Om en ti års tid eller så. I mellomtiden skal jeg klare meg med mitt helt adekvate mens jeg skaffer meg uovertruffen komposisjonskompetanse, utvikler geniale plot og skriver om morsome, viktige ting. First things first.

40-åringen: Vårofferet av Lars Mytting! Et must.

Så moro at flere leser Edda! Det gjør jeg også med jevne mellomrom. Ellers skjer det stadig sjeldnere at jeg tillater meg å lese om igjen, for det er jo så mye som venter ... Men Harry Potter har jeg også lest flere ganger, på samme måte som en del andre fantasyserier der jeg leser forrige bok opp igjen når det kommer ny får å huske hva som skjedde. Og Sort Messe og Sandman-serien kan leser hvor mange ganger som helst på selvstendig grunnlag.

Men hvis spørsmplet var hva jeg har lest flest ganger, tror jeg det må bli Hvem kan trøste knøttet. Den leser jeg for meg selv og for alle barn som kommer i nærheten av meg så ofte jeg bare kan. Dvs. Jeg viser frem bildene mens jeg resiterer, for jeg kan den på rams.

Jeg syns Regine Normanns eventyr var fantastiske da jeg var barn, er det flere som husker samlingen Ringelihorn? Den kom i bokklubbens barn på 70/80 tallet og var blå med blide av en gutt som flyr på en diger fugl. De eventyrene var virkelig blodige og fæle, og når jeg har lest dem igjen ser jeg jo at språket er så gammeldags at jeg sikkert ikke skjønte alt. Men oi, så fasinert jeg var!

Jeg har en ok. samling GGP :) Men nei, de gis ikke ut lenger. Heldigvis, hadde jeg nær sagt, for Barna på Lilleøya og Dimsie er ikke akkurat moderne idealer ... Men jeg har lånt bort noen til elever innimellom, og de faller jo i smak fortsatt, for de er jo spennende nok.

Noen av dem burde i grunn være pensum. Grine-trine, for eksempel, som blir konfirmert den ene uka og flytter hjemmefra for å være hushjelp den neste. God historieundervisning!

Og jeg som nettopp sto i et dødsbo og så alle 47 ... Har seriøst ikke plass, så jeg tok bare med med tre av sentimentale grunner ... Burde sevsagt ha søkt her etter noen som ville hente dem!

dunke seg selv i hodet med noe hardt

Denne tråden var lang, så hvis dette er anbefalt før, beklager jeg. Mebn du skriver Mengele Zoo, og jeg har oppdaget en forfatter som er litt som Nygårdshaug, bare at han har mer enn en historie å fortelle, mer enn en ting å si, og han skriver bedre også. Han heter Gunnar Kopperud og er alldeles fantastisk, krigsreporter som har sett alt, som vet skremmende mye og som dessuten mener en hel del. Jeg har lest "Internasjonalen" og "Savn" og skal definitivt lese alt annet han har skrevet også.

Den testen måler jo om man knytter farge til form, men det de fleste her snakker om er vel farge til lyd? Altså at lyden A er rød og at lydkombinasjonen Aurora er rød, ikke at bokrtavformen eller bokstavkombinasjonen er det.

Jeg ante ikke at dette hadde et navn, det er stilig. Jeg tror ikke jeg kobler det visuelle med noe som helst, det er sikkert derfor jeg har så lav visuell intelligens. De andre sansene, derimot, krysskobler til stadighet.

Mange av Roald Dahl sine beste er alt for vanskelige for de yngste - Mathilda og Heksene og Danny og de har en språkføring som de færreste klarer å følge med på før 4. klasse. Men Giraffen og Pelli og Jeg og Georgs magiske medisin og Den magiske fingeren funker strålende fra første dag, og Charlie går fint fra 2. klasse hvis de er bokvante. Ellers skriver Torill Thorstad Hauger veldig høytlseningvennlig - greie perioder og god flyt - men bøkene er gammeldagse, sakte og ofte med et gammelmodig språk slik at jeg ville ventet med vikingserien til 6. klasse for å være helt trygg. Lindgren er en fryd å lese høyt. Kurt-serien er fantastisk. Og Roberto og Samson funker i alle fall fra 3. klasse, kjempemorsome bøker. Og så liker jeg å lese den første boka i leseløveseriene - om stian og Ivar, om Kasper som spiller fotball og Mia og Mette på håndballbanen og min personlige favoritt - Tae-Kwan-Do serien til Lise Blomquist. Det inspirer ungene til å lese de neste bøkene i seriene selv. Det gjelder også Lassemaja, forresten, og Viggo Vampyr.

To advarsler også: Harry Potter og Nifse Nella er forferdelige å lese høyt. Tungekrøll og sår gane, altså.

Oi. Har du mange hundre bøker liggende som du ikke har lest?! Da skjønner jeg at du er frustrert.

Jeg prøver å kjøpe bøker når jeg skal lese dem, og når jeg har vært i bokhandelen, leser jeg som hovedregel ut før jeg kjøper nytt. Det betyr at det er masse bøker jeg tenkte at jeg hadde lyst til å lese som jeg ikke kom til, men det er jo fordi det var andre ting jeg hadde mer lyst på hele den perioden boka var i butikk. Og når de uleste bøkene ikke er hjemme hos meg (hvordan i all verden får du plass!?) eller finnes på noen liste, glemmer jeg dem som oftest så jeg slipper frustrasjonen.

Man kan ikke lese alt. Det kommer, som noen påpeker lenger ned, garantert mange nye bøker i løpet av de ni årene som du har mer lyst til å lese enn mange av de to hundre du har på vent. Kanskje du skulle velge ut de hundre som er minst fristende og gi dem bort til noen du kan låne dem av igjen seinere hvis du fortsatt husker at de finnes?

Der er det igjen. ideen om at det er en motsetning mellom god kunst og meningsfylt kunst, og ideen om at meningsfylt kunst "trer politiske syn ned over hodet på romanene". Jeg syns meningsfylt kunst er god kunst, meningsløs kunst er enten en tur ned korketrekkeren eller drepende kjedelig. Jeg syns Ajvide Lindquist er en fantastisk forfatter nettopp fordi han har mye på hjertet når det gjelder mennesklige fellesskap og nordisk sosialdemokrati, for eksempel, og jeg syns Jan Kjærstad er en drepende kjedelig forfatter fordi han skriver fantastisk vakkert om ingenting.

Jeg er helt enig i at gode leseropplevelser er et gode, selv om opplevelsen ikke skulle gi leseren et eneste nytt perspektiv på noe som helst. Men da tenker jeg at det blir et gode på linje med en tur ned korketrekkeren eller en runde i høyet - moro, men kanskje ikke direkte viktig?

Og jeg skjønner jo at enhver bok kan slumpe til å faktisk utvide horisonten til enkelte lesere, takk og pris, hadde jeg nær sagt. Det som overrasker og forundrer meg er at det jeg opplever som litt skammelig meningsløst, å ikke på noen måte prøve å bevege verden, eller menneskene i den, å bare velte seg i formålsløs form, blir sett på som ikke bare helt greit, men direkte høyverdig av så mange litteraturfolk. At man anser sånn litteratur som den mest kunstnerisk verdifulle. Det må da være bedre at folk både har noe å si og er flinke til å si det?