Bokelskere.no

II.6.I Starets Sosima og hans gjester

Men starets Sosima var ikkje daud (godt å bli mint om det korte tidsspennet som handlinga strekker seg over). Vi møter to prestemunkar til, Mikhail og Anfim. Og så kjem kveitekornet, sjølve mottoet for heile romanen, og som eg har sitert tidlegare (Joh 12,24):

Sanneleg, sanneleg, eg seier dykk: Fell ikkje kveitekornet i jorda og døyr, blir det verande berre eitt korn. Men døyr det, gjev det stor grøde.

På russisk:

Истинно, истинно говорю вам: если пшеничное зерно, пав в землю, не умрет, то останется одно; а если умрет, то принесет много плода.

Som å klage over for mykje grønsaker i vegetarretten, da.

Men vi kan sjølvsagt ha dei meiningane vi vil om religion generelt og hos Dostojevskij spesielt, men eg prøver å lese han på hans eigne premissar (dersom eg klarer å finne fram til dei), og da synest eg at han har interessante og inspirerande tankar. Kva eg sjølv meiner om desse spørsmåla, kjem i andre rekke - i denne samanhengen.

Kokeboken som vekket min bakeglede i barndommen. Har kjøpt ny utgave nå 40 år senere :)

Kjempefin roman med noen overraskende vendinger

Tusen takk, Olaug! Det er hyggelig å høre :-)

Når det kommer til ME så blir det forsket en del akkurat nå, framtiden ser lysere ut enn på lenge. Allikevel blir det gitt altfor lite forskningsmidler til denne sykdommen som rammer ganske mange veldig hardt. Den rammer folk i alle aldre, men det er en klar overvekt av kvinner.

Håper du får en fin uke :-)

Oppsummering av andre delen

Andre delen består av to bøker, «Overspenthet» og «Pro og contra».

Eg ser at eit par lesarar synest at det til nå har vore for mykje snakk om religion i Karamasovbrørne. Blir ikkje denne innvendinga som å klage over for mykje grønsaker i ein vegetarrett?

Inspirerande tankar om Tolstoj og Dostojevskij fann eg i eit foredrag av Geir Kjetsaa.

Tilfeldigvis kom eg over at Elena Ferrante nemner Dostojevskij og Karamasovbrørne i kap. 32 i L'amica geniale:

Marisa a volte ci tirava palle di sabbia, a volte irrompeva gridando: «Finitela, chi se ne frega di questo Dostoevskij, chi se ne frega dei Karamazov.»

og

Nino odiava il padre con tutte le sue energie, ecco perché parlava tanto dei Karamazov.

Det mest interessante her er sjølvsagt legenda om storinkvisitoren (her er ein av mange kommentarar). Som før sagt: Karamasovbrørne er ikkje fyrst og fremst ein roman, men ei teologisk avhandling, med kraftig drøfting «Pro og contra».

Forfattaren av innlegget oppdaga i ettertid at andre delen på langt nær er ferdig ...

II.5.VII «Det lønner seg alltid å snakke med en klok mann»

Dette er Smerdjakovs ord til og om Ivan Fjodorovitsj. Smerdjakov svarar unnvikande på spørsmål. Ivan Fjodorovitsj er fylt av hat. Gorstkin blir introdusert (s. 354). Ivan skal ikkje til Tsjermasnja likevel, men til Moskva. Smerdjakov får epileptisk anfall, neppe utan grunn. Og Fjodor Pavlovitsj og Dmitrij Fjodorovitsj tenkjer på den same dama.

II.5.VI Fremdeles er det mye som er uklart

Jo, det er det vel, uklart, altså, men eg ser – på bakgrunn av det eg hugsar frå sist eg las denne romanen – at dette kapitlet som opptakt til det mest dramatiske innslaget i boka; jf. at Smerdjakov rår Ivan til å reise til Tsjermasjnja:

Er det meningen at jeg skal reise bort, og at det så skal skje et eller annet her? holdt Ivan Fjodorovitsj på å miste pusten.

– Ja, helt riktig, sa Smerdjakov stille og ettertenksomt.

Ivan Fjodorovitsj er tungsindig. Er det tilfeldig at eg ser ein allusjon til Bibelen og Joh 14,3 der forteljaren seier at endeleg «kom Ivan i elendig humør frem til sin fars hus» (s. 339)? Jo, det er vel det; huset til Fjodor Pavlovitsj Karamasov kan da ikkje liknast med Guds hus? Igjen saknar eg den russiske originalen …

Kapitlet tek opp forholdet mellom Ivan og Smjerdakov, som Ivan altså har lagt for hat – mens Smerdjakov på si side «av en eller annen grunn begynte å anse seg for solidarisk med Ivan Fjodorovitsj i et eller annet» (s. 341).

Lettlest og til tider spennende skuespill i romanform - anbefales

Ja, det er helt fantastisk. Holder på å formulere ett forslag nå. Har heldigvis litt tid på å finne ut hvordan jeg skal få fram poenget. Tusen takk :-)

Tusen takk! Det er hyggelig å høre at du har fulgt med selv om du ikke alltid har deltatt :-)

II.5.V Storinkvisitoren

Eg har grubla lenge på dette kapitlet - og er kommen fram til at eg ikkje får ordlagt meg betre enn Geir Kjetsaa, som skreiv om dette i ein kronikk i Aftenposten:

Særegenheten hos Dostojevskij kommer imidlertid også frem i tilgivelsesproblematikken. Mens vi streber etter å tilgi hverandre, kjemper hans mennesker med en adskillig vanskeligere oppgave - nemlig med å tilgi seg selv. I de følgende romaner blir Dostojevskij stadig mer opptatt av disse stolte opprørere mot Guds verdensordning. Vi møter dem i en rekke av hans verker, særlig i hans siste roman Brødrene Karamasov, hvor Kristus-skikkelsen trer levende frem for oss i "Legenden om Storinkvisitoren". Aldri er vel frihetens problem blitt reist med slik styrke som i denne "legenden". Vi står overfor en mektig konfrontasjon mellom to uforsonlige makter: Kristus og djevelen. Storinkvisitoren fremstår som selve fornekteren av den kristne idé, som selve antikrist. Å kreve at Dostojevskij skulle gi et "tilstrekkelig" svar på det ondes problem, ville som Russland-kjenneren Erik Krag påpeker, være det samme som å kreve en løsning på selve verdensgåten. Men hvis vi betrakter hans svar som et "kunstnerisk bilde", vil vi neppe kunne avvise det som mislykket. Skal man belyse det ondes problem, bør han som filosofiprofessor Egil Wyller har påpekt, stille problemet på hodet, slik kirkefaderen Augustin gjør. Når han spør hvor det onde kommer fra, svarer han ikke på det, men stiller et annet spørsmål: "Hvis Gud ikke er, hvorfra kommer da det gode?" Da følger man ikke det ondes negative vei, men det godes vei, og kan derfra ledes til Gud. "I lidelsen ligger det en idé," skriver Dostojevskij. "Lykken består ikke i komfort, lykken må kjøpes gjennom lidelse. Det er vår planets lov, men denne umiddelbare erkjennelse som føles i selve livsprosessen, er en så stor glede at man kan betale for den med års lidelser. Mennesket fødes ikke til lykke. Det tjener seg til lykken, og alltid gjennom lidelsen." Det er Kristus-skikkelsen som ligger til grunn for disse refleksjonene. Det er Kristus-skikkelsen som skaper og nærer Dostojevskijs visjon om at mennesket gjennom lidelsen kan bli gudmenneske.

Eg høyrde han eingong førelese (det var nettopp det han gjorde; han las meir enn han snakka, men det gode innhaldet var så velfomulert at eg tilgav han at han las opp manuskriptet) om dette på Universitetet i Oslo. Det var stort.

En flott samling noveller helt etter min smak :)

En flott "romanifisering" av Kjøpmannen i Venedig. Litt vanskelig engelsk språk, men fortvil ikke den kommer på norsk 2 mai!

Skikkelig spennende fra et annet Island enn det vi er vant med

For en nydelig historie, er imponert over hvilket blikk forfatteren har på barnesinnet. Anbefales på det varmeste!

Kva type bøker tenker du på? Informative/nøytrale bøker eller bøker frå personar som er gått ut av Jehovas vitner?

Jo, kanskje. Manifestet kom jo på russisk alt tidleg i 1860-åra.