Bokelskere.no

Jeg er for så vidt enig i det du sier, men jeg har likevel lest denne serien. Jeg vet ikke hva det er som interesserer meg ved dem, men noe er det. Hvor langt leste du i serien?

• Det er for så vidt ikke uvanlig at det er den klassiske kampen mellom f.eks bitchete blondine og dronning. Så litt assosiasjoner til Harry Potter og Draco her? haha :)

"Selvmordet" var en del av pensum i faget SOS1001. Jeg hadde svært lave forventninger til denne boken, men jeg lærte ekstremt mye! Blir så inspirert av Durkheim som så på selvmord på en helt ny og ikke minst interessant måte! Anbefales for kommende sosiologer som trenger inspirasjon, og til dere som har den på pensumlisten- Den var slettes ikke noe ille! :)

Takk for tipset, den er definitivt satt høyt opp på ønskelista :-)

Det lønner seg å gå gjennom "svar til deg" innimellom, dette svaret har jeg gått helt glipp av. Hvordan går det med det russiske?

Det er noe jeg må være mer obs på og, tv'en tar fort over litt for mye lesetid. For meg går det på å være mer oppmerksom på hva jeg egentlig har lyst å bruke tid på.

Det er sikkert ikke dumt, men du kan hvertfall trøste deg med at du benytter deg av et kjempegodt tilbud som bør brukes.

Det høres ut som ett veldig godt mål, det tror jeg de fleste av oss kan jobbe mot :-)

For en kamp, ja! Det er spesielt KO-faktoren som gjør det spennende synes jeg. Selv om det er en tydelig vinner, så kan alt endre seg med ett slag.

Det er faktisk litt merkelig, bortsett fra en kort fotball-periode i ungdomsalderen var jeg allergisk mot sport jeg og. Fysisk er jeg fortsatt allergisk mot alt som minner om trening, men for bare noen år siden ble jeg veldig opptatt av å se på skiskyting. Så ble jeg interessert i langrenn og hopp, det siste er hockey og boksing. Ofte går det greit å lese ved siden av så jeg får heldigvis tid til bøker og :-)

Prosjektet om ikke-vestlig litteratur har jeg og, men så langt har det blitt dyttet litt til side.
Andre Bjerke skriver fantastisk, både dikt og bøker er verdt litt ekstra lesetid.
Høres ut som du har en god leseperiode, håper den fortsetter :-)

Begrepet «den vanskelige andreboka» gjelder ikke for Monika Nordland Yndestad. Hun brakdebuterte i 2012 med den første boka om BA-journalisten Alice Bratt med Jentene fra balletten. For denne boken fikk hun «Nytt blod – Mauritz Hansen-prisen» for beste krimdebut i 2012, og det forstår jeg godt.
Så forventningene var høye fra min side når Gapestokk kom. Og ofte er det skummelt med så høye forventninger. Men Monika skuffer ikke – tvert imot så har hun nå skrevet en enda bedre bok om Alice Bratt!!

Det ligger en skygge i bakgrunnen helt fra vi leser om bussulykken i 1986. En skygge som smyger seg gjennom hele boken, og som ikke gir oss noen klare tegn på hvem og hvorfor. Dette gir en krypende ekkel stemning, et driv og en nysgjerrighet som gjør at jeg blar og blar og blar meg videre i et forsøk på å finne svar. Og jeg trodde jeg hadde svar – ja, klart jeg hadde gjennomskuet gjerningspersonen! Men den gang ei. For å si det slik: Jeg hadde absolutt IKKE gjennomskuet gjerningspersonen før vedkommende selv viser sin identitet – til stor overraskelse.

Les alle mine bokanmeldelser på ritaleser.com

Den saken har jeg lest om tidligere og denne boken er på ønskelisten min. Høres ut som en grusom historie.

Selv om alle(?) venter spent på OL så er det fortsatt veldig mye sport å se på, det hender derfor at lesingen kommer i andre rekke akkurat nå. Ikveld er det femte og siste møte mellom New York-rivalene Rangers og Islanders, det gleder jeg meg til. Go Rangers!
På lørdag er det boksing for Brækhus, det må jeg selvfølgelig få med meg. De fleste utøverne er opptatt med oppladning til OL, derfor er det perfekt å lese ved siden av både hopp og langrenn.

Målet mitt denne helgen er å komme ett godt stykke videre i Middlemarch av George Eliot. Siden jeg såvidt har begynt på bok 5 er jeg nok litt på etterskudd, men det håper jeg å få tatt inn.
Ved siden av har jeg A Dark Mind, den tredje boken i The Lizzy Gardner Series av T. R. Ragan. Helt greie spenningsbøker som krever lite konsentrasjon, perfekt til sportslesing. Om jeg blir ferdig med den har jeg også Death with Interruptions av Jose Saramago ventende på meg. Den er litt merkelig så jeg la den bort igjen forrige gang jeg prøvde meg, men jeg har på følelsen at den er verdt det til slutt.

God helg!

De usynlige av Roy Jacobsen og Vi ses i morgen av Tore Renberg ligg begge i "ventehylla". Gler meg veldig til å lese desse bøkene. Elles er eg heilt bestemt på å ikkje lese Songfuglen av Jan Roar Leikvoll! Kanskje litt urettferdig overfor forfattaren, men etter Fiolinane så orker eg ikkje å utsetje meg for denne forfattaren på ein stund... Kan godt tenkast at eg vil lese Hanne Ørstavik si siste bok, har lest fleire av ho tidligare. De håpefulle av Nicolai Houm er eg litt i tvil om. Kritikken til Houm si bok har vore ganske varierande, så den er ikkje øvst på ønskelista mi!

En veldig morsom bok, gleder meg til teaterstykket som settes opp på DnS til vinteren igjen!

Gleden var stor da jeg begynte å lese og fant ut at handlingen er lagt til Themsens bredder, en kort båttur fra sentrum av London. Jeg elsker bøker fra London, for jeg er temmelig lommekjent, og har gått turer i områdene som beskrives i denne boken. Da jeg startet landet jeg temmelig pladask, for jeg syntes første kapittel var utrolig usannsynlig. Her satt jeg og okket og stønnet høyt, og måtte slenge fra meg boken. Heldigvis startet jeg på nytt med friskt mot, og fra kapittel to og utover bar teksten ikke samme preg av usannsynlighet.
Selvfølgelig hender det ting som er helt ufattelige, det er jo tross alt en psykologisk thriller, så litt må en tåle, også er jo hovedpersonen gal i hodet.
Sonja holder altså Jez fanget i huset sitt, mens familien hans og politiet leter etter ham. Hun er snill med ham, han lider ingen nød, og stort sett er han samarbeidsvillig. Derfor blir ikke dette en av de mange ekle psykologiske thrillerne hvor den som er fanget blir plaget og har det utrolig vont. Vi følger den skyldige tett, men det er jo synd på dama, hun er jo syk, så jeg leste meg gjennom boken med et ønske om at de på fredelig vis skulle hjelpe henne ut av knipen hun hadde satt seg selv i.
De som skal prøve å finne Jez hører vi ikke så mye om. Politiet blir etterhvert blandet inn, men etterforskningen er ikke en del av historien. Det er Jez sin tante og kjæreste som er de som etterhvert leter litt etter ham.
Deler av historien er parallellene som dras til Sonjas historie med Seb i barndommen, og det er en rød tråd gjennom hele boken.
Det er mange som liker "kosekrim", og de liker sikkert også "kosepsykologiskethrillere"

Jeg synes å huske at det var en lignende diskusjon tidligere, men fant den ikke! Tusen takk for at du fant linken :)!

Jeg vil gjerne utfordre meg selv og lese flere klassikere. Tidligere har jeg kun lest klassikere i forbindelse med skolen og de jeg har lest er disse:
i et dukkehjem av Henrik Ibsen
Forrådt av Amalie Skram
Hellemyrsfolket av Amalie Skram
Pan av Knut Hamsun

Av disse fire bøkene likte jeg helt klart forrådt og i et dukkehjem best. Pan ble for eksempel altfor sprø og underlig etter min smak.. Fikk faktisk en del spørsmål om denne boken på min muntlig eksamen i norsk, og jeg snakket av en eller annen merkelig grunn mest om denne boken? Sikkert fordi den fikk tankene mine i sving og jeg hadde aldri lest noe lignende. Men jeg syntes likevel den var for sær for min smak, men den har tydeligvis satt sine spor i meg.

Har dere noen klassikere dere mener jeg burde starte med? Helst de som er enklest i språket og de mest spennende, og jeg vil først og fremst fokusere på de innen norsk og engelsk litteratur :) Takker på forhånd!

[Jeg har ofte lange leseøkter, men det er sjelden lesingen går utover nattesøvnen. Denne boken var umulig å legge fra seg, og selv om spenningen startet på topp, så gikk det bare oppover. Med fare for å bli tatt for å være uhyre useriøs, må jeg si at det skal bli vanskelig å toppe dette! Har jeg virkelig lest årets beste krim, så tidlig på året?
Hele historien henger sammen, den er så troverdig at de få gangene sannsynlighetstrollet begynte å mumle litt, så var det ikke vanskelig å overhøre ham. Her er ingen dvelende handling og beskrivelser av dype følelser og vakker natur, vi stormer videre fra topp til topp, og mister nesten pusten.
Jeg digger at hun ikke slår over på engelsk, selv om personene snakker engelsk. Vi får kun veldig moderat henvisning til saken i forrige bok (applaus). Boken er dagsaktuell, med ombyggingen i BA hvor malingen knapt har tørket, som en del av bakbildet. Forfatteren er ikke nådig i sin beskrivelse av sin tidligere arbeidsgiver (BA).
Selv om mye av handlingen er lagt til sørsiden av Bergen, er vi til og med en tur på badeplassen Vollane i Åsane, (vidunderlig). Vi er til og med innom min favoritt bokkafè.
Å lese fra sitt eget hjemsted gir en egen snert til historien, det er lett å se for seg avstander og bygninger og en trenger ikke mange ordene med forklaring før et krystallklart bilde viser seg på netthinnen. Løsningen ligger ikke oppi dagen i denne historien, men den vaker så langt oppe at det var til tider irriterende (på en gøy måte) at jeg ikke så den. Da vi mot slutten fikk det i rene ord, kunne jeg ikke si "jeg viste det" til meg selv. Alice er med gjennom hele boken, men det er ikke hun som er den gravende journalisten denne gangen. Jeg håper selvfølgelig at hun kommer sterkt tilbake.

Som du sikkert har skjønt etterhvert er denne leseren meget begeistret for hva Monika Yndestad har fått til med i andre krim.]1

[Germain er en "gutt" det går fort å bli glad i. Han er ikke helt med, og har fått hard medfart av sin mor og lærerne på skolen i oppveksten. Kameratene hans gjør seg også morsomme på hans bekostning, og hadde han vært en mer hårsår type hadde han ikke vært lett å ha med å gjøre. Men, Germain er snill, og fra det øyeblikket han får kontakt med Margueritte i parken opplever han at noen interesserer seg for ham på en positiv måte.

Han har en skjønn, litt fatalistisk tankegang, som hjelper Germain gjennom livet.
Jeg leste boken på noen rolige søndagstimer, og det angrer jeg ikke på.
]1

Forskeren Linus Lindehage blir funnet drept på balkongen sin i Oslo. Han skulle ha holdt en forelesning på The Royal Society i London. Han har nemlig klart å dekode en gammel tekst skrevet på et pergament, som i århundrer ikke har latt seg tyde.
Alle spor peker mot at det er Lindehages kone, Livia, som står bak drapet. Hun er og arkeolog, spesialisert i keltiske offerriter. Og da en mann blir funnet skutt i London, også han var savnet fra det tidligere nevnte foredraget, peker bevisene mot Livia. Men etterhvert blir det er tydelig at her det er sterkere krefter i sving, som ikke ønsker at pergamentets innhold skal gjøres kjent!
Midt i påskehøytiden, hvor politiet i Oslo er lavt bemannet, blir det Kripos-etterforskeren Skarphedin Olsen som ufrivillig blir beordret til å lede etterforskningen.

Dette var mitt første møte med Skarphedin, og Nygårdshaug – og jeg må innrømme at det ble et meget vellykket møte! Jeg har hatt Pergamentet stående i hylla her en stund, og på grunn av den nå tross alt godt kjente oppskriften med «gammelt mysterium møter kriminalitet i nåtid og må nøstes sammen for å finne svaret» har den blitt stående lenger enn det den faktisk fortjente.
Jeg ble dratt inn i historien fra første stund. Jeg synes Nygårdshaug skriver veldig godt, handlingen drives framover av stadig spenning og Skarphedin er jo en temmelig pussig skrue som det er festlig å følge. Svarene ligger heller ikke klart i dagen, og Pergamentet beholder sitt gåtefulle innhold i det aller, aller lengste – det liker jeg.

Voynich-manuskriptet, som pergamentet heter, finnes i virkeligheten, men i motsetning til romanen, har man ikke klart å tyde det ekte pergamentet enda. Men Nygårdshaug har laget sin teori om hva et slikt dokument KAN inneholde, og det er, om ikke en sannsynlig hypotese, så er det i hvert fall en spennende en.