Bokelskere.no

Konnotsjon er tilleggstyding. Assosiasjon ligg på det personlege planet.

Det er et godt poeng, man rekker jo ikke å se for seg landskap, bygninger eller personer om man leser for fort. Jeg tror man går glipp av mye, ikke bare innholdet, men også følelsen av boken. Om hjernen klarer å oppfatte og absorbere teksten er jeg usikker på, det varierer nok fra person til person. Om man klarer det så tenker jeg det passer godt til fag.

Nå kjente jeg at jeg ble litt stressa, jeg så for meg at jeg hadde gått glipp av at påsken var her allerede. Men etter litt undersøkelser så fant jeg ut at jeg fortsatt har god tid til på å lage kabareten :-)

De siste årene har jeg virkelig omfavnet tradisjonen med krim og ikke minst grøss i påsken. Jeg synes påskekrimmen har en morsom historie med røtter helt tilbake til 1923, den synes jeg vi skal ta vare på.

Akkurat hva jeg skal lese er ikke bestemt ennå, men jeg tenker Three ghost stories av Dickens og noen short stories av Edgar Allen Poe står høyt på listen. Det blir helt sikkert noe annen krim også, kanskje noe True Crime, men det har jeg ikke bestemt ennå.

Lei av å bruke lang tid på en bok? Nå er det visstnok utviklet en app som hjelper deg å øke lesehastigheten uten at det går utover leseforståelsen. Noen som er interessert?
Her kan du lese mer og prøve det ut.

Selv om jeg ser hvorfor det kunne vært kjekt i noen situasjoner, så er førsteinntrykket selvfølgelig at jeg ikke skjønner hvorfor man skal haste gjennom en bok. I teorien vil jeg tro at mange kunne tenkt seg å bruke denne på studier og fag, men hvor mye kunnskap sitter man egentlig igjen med?

Selv på lavest hastighet ble jeg sliten med en gang så dette er nok ikke noe for meg. Om jeg sitter igjen med samme forståelse tviler jeg på, da jeg prøvde meg på den raskeste fikk jeg egentlig ikke med meg noe særlig.

Jeg synes det fungerer helt fint å flytte øynene bortover siden selv, og tar det noen timer ekstra så synes jeg det er godt brukte timer.

Hvordan synes du dette høres ut? Og fungerer det for deg?

Det er to bøker jeg konsentrerer meg om denne helgen, den første er lesesirkelboken Himmelrike og helvete av Jón Kalman Stefánsson. Dette er en bok som krever litt konsentrasjon og stille lesing, så ved siden av har jeg Svart Mamba av Nadifa Mohamed. Somaliske Mohamed forteller sin fars historie i denne boken om en gutt som legger ut på en reise for å finne sin far.

Jeg leser også fortsatt Fagerskinna, der kvinner ble brukt som valuta i maktkampen mellom konger og jarler. Dette er spesielt interessant sett i lys av at det er kvinnedagen i morgen.

Opp gjennom har vi hatt flere sterke kvinner å se opp til, en av de er den fiktive "kjerringa mot strømmen" som Andre Bjerke har skrevet en hyllest til. Dette var min store barndomshelt og det var ikke sjelden man hørte "Klippe, klippe, sa kjerringa" om jeg var uenig i noe. Med dette diktet i ære kvinnedagen ønsker jeg dere alle en god helg!

Kjerringa mot strømmen

I denne tid da frihet aktes lite,
kan det for nordmenn være godt å vite

at vi har fostret her på hjemlig mark
en frihetshelgen, større enn Jeanne d'Arc.

Hun var av dem hvis nese det er ben i,
for hun var født prinsipielt uenig.

Hun har - fordi hun var så vrang og vrien -
fått evig plass i folkepoesien.

Og sjelden var en dame som fikk plass i
et eventyr, så eventyrlig trassig!

Hun lot seg ikke engang overmanne
da hun ble holdt med hodet under vannet.

Da var det bare stemmen vannet kvalte.
For hun stakk hånden opp. Og hånden talte!

To fingre dannet klippende en saks.
Så drev hun opp mot strømmen som en laks.

Og over fossen lå hun samme aften
i suveren protest mot tyngdekraften.

Hun holdt på sitt. Hun var den bedre del
av det vi kaller Norges folkesjel.

Hun er vår adel, hun er frihetsdrømmen
hvis norske navn er: Kjerringa mot strømmen.

Hun er av dem jeg gjerne skulle kjenne.
Det beste i oss er i slekt med henne.

[Elizabeth Gilbert er forfatteren bak "Spis, elsk, lev", ja du leste vel den? Jeg digget den boken, og gledet meg storveis til å lese hennes nyeste bok. Denne her så ikke ut som en koloss, men rommet 540 innholdsrike sider. Boken er delt inn i 4 deler, og etter å ha lest noen sider av første del, pustet jeg lettet ut, jeg kjente igjen Gilberts skrivestil. Del to og tre er de lengste delene og her følte jeg at der måtte ha vært en ghostwriter inne i bildet, for flyten og følelsen var helt annerledes. Ikke før del 4 kjente jeg igjen Gilberts penn, og de siste 180 sidene frydet jeg meg gjennom.

Dette er en bok om å være annerledes, om å leve et liv ærlig mot seg selv, og gjøre det en må gjøre for å leve opp til sine egne forventninger til seg selv.]1

[Denne vakre historien starter i USA hvor vi blir kjent med Julia og hennes mor. Moren er en bisk og bitter kvinne, som påstår at faren til Julia forlot henne lenge før den dagen han forsvant. Julia reiser altså til fjellandsbyen Kalaw 1300 moh, for å finne faren sin, og her møter hun U Ba på et tehus, hvor han begynner å fortelle historien om Julias far.
Denne historien begynner med foreldrene til Tin Win. Gutten ble født på en lørdag i desember, noe astrologene sier er veldig "bad news". Moren vil ikke vite av gutten, og når naboens høns dør, og melken forsvinner erkjenner hun at det hviler en forbannelse over barnet. De oppsøker astrologen igjen, og han bekrefter at gutten vil volde dem store sorger - medisinske sorger som har med øynene å gjøre.
Når faren deretter dør, stikker moren av, og en nabo tar seg av den ulykkelige Tin Win. 10 år gammel forsvinner synet hans i løpet av kort tid, og etter en stund utvikles hørselen hans i en sånn grad at han faktisk kan høre edderkopper spinne, fugleunger hakke seg ut av egget sitt langt unna, og han hører hjerteslagene til de rundt seg.

Det er nå han møter den unge funksjonshemmede Mi Mi. Hun har forkrøplede ben, så hvis hun skal slippe å krype, må hun bli båret. Disse to hjelper og utfyller hverandre, Tin Win tar MiMi på skuldrene, han bærer og hun ser.

Mesteparten av boken går med til fortellingen om disse to barna, og historien om Julia som innledet boken er bare en liten del. Vi vet jo fra forlagets omtale at Tin Win får synet igjen, og havner i USA, men før vi kommer så langt går vi dypt, dypt ned i følelser som savn, lengsel, tillit, og vi lærer verdien av å tørre å vise svakhet. Det er på ingen måte en dramatisk bok, men en lavmælt fortelling om kjærlighet satt i et vakkert landskap i Burma.

Etter det lange mellomspillet med Mi Mi ot Tin Win som barn, ble slutten litt brå. Det var ikke så lett å få med seg hvem U Ba egentlig er og hvordan han kunne vite så mye om faren hennes. Historien er gjennomført vakker, så la ikke den brå og litt uavklarte slutten skremme deg fra å lese eller høre den.

Jeg likte boken veldig godt, det fungerte godt med to innlesere selv om det ikke var nødvendig for å markere når de to forskjellige stemmene ledet an.
]1

Jeg har syntes at bøkene i denne serien har vært utrolig spennende, og ofte i overkant dramatiske. Denne gangen derimot, steg ikke pulsen nevneverdig. Jeg hadde lest ferdig hele boken uten å sikre meg en smakebit, for jeg venter alltid på et litt spennende avsnitt... For all del det er mye som skjer i denne boken, og den er aldri i nærheten av å være kjedelig. (Utdrag fra en lengre omtale på bloggen)

Først tenkte jeg at "gutten" var sønn til en i besetningen, etterhvert tenker jeg at han oppleves som veldig alene. Han har Bardur, men det virker ikke som om det er noe slektskap. Bruken av "gutten" gir inntrykk av at han ikke er verdt å nevne ved navn, han er nederst på rangstigen, hvertfall på båten og kanskje mer generelt også.

Nå har jeg bare lest 25 sider så vi får se om det står noe forklarende om dette etterhvert.

Dette utsnittet må også varme ett bokelsker-hjerte:

...men alle ledige stunder gikk med til å lese. "Vi var håpløse. Tenkte ustanselig på bøker, på å lære mer, elleville og oppglødde hvis vi hørte om en ny og interessant bok, vi fantaserte om hvordan vi den kunne være, snakket om alt tenkelig den kunne inneholde om kveldene etter at dere var sovnet.

Streamingen synes jeg også var et veldig bra tiltak, på den måten kan de fleste få med seg noe hvertfall.

Programmet ser hvertfall veldig interessant ut. Da kommer det kanskje et blogginnlegg etterhvert også?

Jeg skal være med i hele morgen og jeg gleder meg. Var der i fjor også, og det er veldig spennende for oss som elsker krim.

I dag starter Krimfestivalen og utrolig nok har det ikke blitt nevnt med et ord på bokelskere.no. Arrangementet begynner klokka 11 i dag med festivalåpning og avsluttes lørdag klokka 22.30 med minikonsert og krimnachspiel. De har mange store forfattere som skal delta i debattene, både fra Norge og internasjonalt. Her skal de bl.a. diskutere virkeligheten brukt i bøker, blodigheten i krim og psykiatrien.

Selv har jeg ikke mulighet, men etter å ha sett programmet er det flere av debattene jeg gjerne skulle ha fått med meg.

Er du interessert, men ikke har mulighet til å møte opp så streamer de noen av debattene her.

Noen som planlegger å dra innom?

Leste ut denne boken for noen minutter siden, og reaksjonen min rett etterpå er kort sagt: WOOOW! Jeg kan ikke si at jeg ikke har lest noe lignende tidligere, fordi denne boken er inspirert av historien om Askepott. Men likevel er den sååå ulik, og jeg eelsket den! Den er spennende, veeldig god beskrivelse av denne dystopiske verdenen og det var gode beskrivelser av spesielt hovedpersonene.

Det var litt tregt i begynnelsen, men det kan ha noe med at jeg slet med engelsken. Jeg har ikke lest engelske bøker på sikkert 1-2 år, og er derfor litt rusten. Men etter 3-4 kapitler var jeg helt inn i boken!

Det som trekker litt ned er dessverre at den er litt forutsigbar. Jeg hadde noen tanker om hva som eventuelt kunne skje videre i boken, og de fleste av tankene var korrekte. Så litt forutsigbar kan man si, men likevel så spennende! Anbefales på det sterkeste dersom du har en kjærlighet for klassiske eventyrene, men likevel elsker dystopia og science-fiction ;)

Alt er vel eit spørsmål om kva ein legg i definisjonar, men dersom ein ser realisme som framstilling av livet slik det er, inneheld livet ikkje berre elende, men også folks moglegheit til å handle og gjere noko med livssituasjonen sin. Naturalistane, derimot, såg mennesket som einsidig produkt av arv og miljø, men slik er jo ikkje livet, da. Eg har derfor vanskeleg for å slutte meg til det du skriv om at naturalismen er "erenda mr realistisk enn realismen" (om naturalistane ville "fotografere" livet, stirte dei seg blind epå arv og miljø, på dei negative sidene). Ibsen sa forresten at Zola gjekk ned i kloakken for å bade seg, mens han sjølv gjorde det for å reinse kloakken. Dette synest eg illustrerer forskjellen på desse to litterære retningane og metodane veldig godt. Men kanskje er vi ikkje så ueinige likevel?

"Given name" er det navnet man blir gitt (typisk fornavn), ikke arver (typisk etternavn). Her kan du vedde med ganske gode odds :-)

Godtesyk er noe jeg bruker, men det kommer selvfølgelig ann på hva sammenhengen er.

Det har allerede blitt skrevet en del bøker om 22. juli, og det kommer til å bli skrevet enda flere. Dette er en bok som utmerker seg i så måte. Den er utrolig godt skrevet, på bakgrunn av et rikt kildemateriale og samtaler med mennesker som på en eller annen måte har vært involvert i ABBs tidlige liv, 22. juli eller rettssaken etterpå.
Forfatteren har brukt materiale som ikke er offentlig tilgjengelig, men rettferdiggjør dette med at hun anser terrorsaken som så viktig å belyse.

Deler av boken var kanskje litt i overkant brutal og detaljert. Jeg tenker da på beskrivelsene av skuddene og skadene disse påførte ofrene. Kanskje er det likevel nødvendig for at vi virkelig skal skjønne hva dette faktisk dreide seg om – at de døde ikke bare blir et tall og et symbol på terroren, men de faktiske menneskelige lidelsene.

Åsne Seierstad skriver i tillegg på en nydelig måte, hun setter alt i sammenheng med det store verdensbildet og hva som kan være grunnen til at ting gikk som det gikk. Vi blir bedre kjent med noen av ofrene og deres familier, og vi hører kritikken deres i forhold til AUF i etterkant av terrorsaken.

Boka er et veldig godt verk for å belyse saken, tiden før og etter og Åsne Seierstad har gjort et veldig, veldig godt arbeid i forhold til å skrive denne boken.

Ja, det spørs hva din definisjon av det er da, men hvis du mener "ikke fullt så bestialsk", så kan kanskje Elsebeth Egholm, Ingrid Elfberg, Camilla Läckberg og Liza Marklund være interessant?