Bokelskere.no

Dette var nok eit tema i tida. Same diskusjonen er oppe i Elizabeth Gaskells herlege Cranford. Merkeleg - så godt som det er å lese på toget!

God omtale som jeg kjenner meg igjen i! Jeg prøvde å lese den første boken, men jeg måtte gi opp. Svært sjeldent at jeg gir opp å lese bøker, men denne ble dessverre den første. Beskrivelsene til Tolkien ble rett og slett for overveldende, og de lange beskrivelsene gjorde at jeg følte meg "fortapt". Kanskje jeg gir disse bøkene en sjanse en dag, men det er godt å høre at det er flere med det samme synspunktet angående hans beskrivelser :)

Jeg har så lite erfaring med diktlesing, at jeg knapt føler meg berettiget til en mening, men litt om leseopplevelsen min kan jeg formidle. At hun har skrevet barnebøker som jeg digger gjorde at det var med glede og forventning jeg startet lesingen. Jeg merket fort at dette ikke var den diktsamlingen jeg forventet meg, men et handlingsforløp som strakte seg gjennom hele boken. Her fikk vi en historie som det gikk an å følge, og som ga mening fra begynnelse til slutt. Det er mye følelse i livene hun skildrer, både opprivende hendelser og glede. Det er langt fra trist å lese, men innsiktsfullt og til tider morsomt.

Ikke helt min gate dette her :)

Dette er en vakker bok, og filosoferingene rundt livets store spørsmål stopper ikke opp handlingen, eller bremser på spenningen, siden boken ikke kan kalles spennende i den forstand. Den er medrivende og lettlest, og jeg ville hele tiden vite hva som skjedde rundt neste sving. Dette er en beretning sett fra offerets side, fortellerstemmen har vært blant sine medmennesker, opplevd det samme som dem og delt deres sorger. Jeg likte veldig godt måten boken er skrevet på og jeg anbefaler gjerne boken videre. (Gå gjerne innom bloggen hvis du vil sa alt jeg skrev om denne boken)

Artig med Aslak Sira Myhre, som starta "karriera" si som politisk aktivist allereie på vidaregåande, byrja så i politikken (RV) og vidare til journalistyrket der han jobba for Klassekampen, NrK og Stavanger Aftenblad. I den tida var han ikkje heilt "stuerein", og fleire, til og med dei langt til venstre på den politiske venstrefløyen, rynka på nasen og "oia" seg over "rebellen" frå bylandet.

Han har skrive fleire bøker og har jobba aktivt for å fremje leselysta hos barn og ungdom i mange år. Nasjonalbiblioteket har vore heldige, og me har lov å vera litt stolte, me som høyrer til i denne landsdelen og som har hatt litt forkjærleik for denne "urokråka" :-)

[Hovedpersonen er riktignok død, men hun er med oss hele tiden, i og med at Sara bor i hennes hus, leser hennes bøker og omgås hennes venner. Amy er selv med i form av brev hun tidligere har skrevet til Sara, og sånn blir vi sakte men sikkert kjent med henne også.
Den lille byen Broken Wheel blir beskrevet på en måte som fikk meg til å le. Jeg kunne levende se det for meg, kjolebutikk som ikke har tatt inn kjoler siden 60-tallet, jernvarehandel som aldri selger noe, reklameplakater fra 1987, og dineren selvfølgelig, den som er likedan i alle bøker og filmer. Det er ikke vanskelig å skjønne at dette er en by hvor hjulene går saktere og saktere rundt.
Menneskene i byen får fort personlighet. Sara kjenner dem jo på et vis fra før, fra brevene til Amy, men hun prøver å skjule at Amy har skrevet om dem. De er flink å ta seg av den forvirrede turisten, så hun får fort sin egen personlige kjennskap til dem.

I løpet av handlingen får vi forklart navnet Broken Wheel, vi ser hvor tittelen på boken kommer fra og vi lærer hvorfor Allen Lane startet opp Penguin forlag. En av de episodene som sjarmerte meg mest er når beboerne i byen driver den type "langsomunderholdning" som har blitt så populær i Norge, nemlig å stå å se på Sara gjennom butikkvinduet når hun leser. Jeg skal ikke røpe hvor lenge hun satt med nesen i boken før hun oppdaget folkemassen utenfor, men det var utrolig skjønt å lese om.
]1

Etter å ha sett filmen basert på boken fant jeg ut at jeg måtte lese den. Er veldig spent på hvordan hun forholder seg til det faktum at hun kjente han, kan tenke meg at det blir en litt annen bok av det. Det som er interessant er at hun allerede hadde fått bokavtalen flere måneder før noen visste at Ted Bundy engang var mistenkt.

Historien om Ted Bundy er nok ikke for alle nei. Det var første gang allmenheten skjønte at man ikke kunne avsløre monstre basert på utseendet og oppførsel.

Er faktisk igang med å se SOA for tredje gang, den går i reprise om natten akkurat nå. Da er det greit med opptaksfunksjon på tv-boksen :-)

Her var det tordenvær og pøsregn igår kveld, veldig koselig. Sommeren er velkommen for min del, men det er deilig med litt kosevær og, spesielt når verandaen er nyoljet.

Gratulerer med å ha fullført Min Kamp! Kan tenke meg det er både deilig og vemodig.

Denne uka har jeg surmult selv faktisk :-) Jeg prøver stort sett å la være, men noen ganger er det ikke noe å gjøre. Har du lest boken til Marilyn Manson? Musikken blir litt for voldsom for meg, men jeg er fascinert av han som person og artist. Boken var hvertfall veldig bra.

Ser det er mange som har falt for Haugtussa, gleder meg til å forhåpentligvis bli forført av dette universet selv.

"The Stranger Beside me" har jeg akkurat begynt på så jeg vet ikke helt hvor skummel den er, men den er i True Crime-kategorien så de pleier ikke å være veldig skumle. Det er litt avhengig av hvor mye detaljer hun tar med og hva hun legger vekt på, men forbrytelsene til Ted Bundy var både skremmende, brutale og avvikende så jeg forventer meg uansett noen grøssninger.

Helvetes engler kan jeg tenke meg å lese, men på grunn av gjerrighet :-) må jeg nok vente en stund. Jeg er stor fan av tv-serien Sons of Anarchy og har alltid vært fascinert av disse gjengene.

Da er det helg og leseformen ser endelig ut til å være på vei tilbake. Jeg satser derfor på at jeg kommer godt igang med The Stranger Beside Me, boken Ann Rule skrev da hun fant ut at hennes gode venn Ted Bundy var seriemorderen hun skrev om i sin jobb som krim reporter. Uteboken min er fortsatt Ekstremt av Sharon Osbourne, men byttes snart ut med
Haugtussa av Arne Garborg. Jeg har såvidt begynt og selv om det er litt uvant så ser jeg frem til å lese mer.

God helg!

Dette har vært luftet ganske mange ganger i løpet av de årene jeg har vært medlem her. Noen blir sinte, noen blir lei seg, og verst har det kanskje vært når stjerner av ulike årsaker forsvinner.

Jeg mener at det eneste vi kan gjøre noe med, er hvilken holdning vi selv har til "stjernesankinga". Konkurransepreget skapes hos deg selv. Gi stjerner når du føler for det, og ikke bry deg om antallet verken hos deg selv eller andre! Slik kan du skape et avslappet forhold til antall stjerner og da blir det plutselig ikke noe farlig lenger om du får mange/få stjerner på innlegga dine.

Noen er slik som meg her inne, - aktiv i noen perioder, inaktiv i andre. Noen ganger leser jeg uten å logge meg inn og da blir det ingen stjerner. Andre ganger er jeg pålogget og da vanker det stjerner til innlegg jeg synes er interessante. Jeg nekter å la meg presse til å følge opp innlegg, selv om jeg selv har deltatt i tråden. Går det lenge mellom hver gang jeg logger meg på er tråden glemt av både meg selv og andre.

Slapp av og la stjernene sveve høyrt der opp i himmelen. Faller de ned på innlegget ditt så lyser de kanskje opp der og da, men livets gleder bør være uavhengig av stjerner fra medlemmer i bokelskere.no

Dette er ikke en parallellhistorie, handlingen foregår i "nåtid", mens vi i små drypp får vite om hendelsene i 1969, som ligger bak det som skjer nå.
Det er stort sett Aslak Eira som leder an, selv om vi også får innledende tråder hvor andre får all oppmerksomheten. Det skjer noe hele tiden, for dette er en krim med en utrolig mettet handling. Skrivestilen og kvaliteten på det jeg leser kjenner jeg igjen fra Glassdukkene, som jeg leste for bare noen uker siden, og jeg liker fremdeles det jeg leser. Forholdet Eira har til sønnen har utviklet seg, han er 17 år og har endret personlighet etter han har fått seg en kjæreste som er litt eldre. Dette innslaget tilfører handlingen en nerve som gjør lesingen riktig så pirrende, og måten det ble avrundet på gjør at jeg ser frem til neste bok.
Jorun Thørring skriver overbevisende, jeg finner ingenting å "ta henne på", om det var det jeg var ute etter. Historien er troverdig og de mange ledetrådene som blir lagt ut blir forklart og nøstet sammen til et fornuftig hele mot slutten. Dette er spennende krim på sitt beste, satt i nydelige nordnorge med samen Aslak Eiras kultur og personlighet som en samlende styrke.

En hver israeler av jødisk opprinnelse vil nok ha problemer med å lese denne boken. Den er ensidig, men sånn må det bli når det skal settes fokus på en sak på som denne. Boken er delt i fire deler, hvor handlingen følges kronologisk. Vi starter i 1955 og ender i 2009. I de årene skjedde det mye i landet Palestina, mye av det også godtatt av de vestlige landene selv om det gikk ufattelig hardt ut over den muslimske befolkningen.
Jeg hadde også litt problemer med å lese boken, det fordi det var tøff lesning i lys av at virkeligheten er så skremmende nær. Slutten var preget av håp, løsninger og positive fremtidsvyer, noe som gjør at jeg vil anbefale boken. Det er selvfølgelig en oppdiktet historie dette her, en roman i kjent format, men tøft å lese allikevel. Mer på bloggen hvis det kan friste deg :)

Som dei andre her ser eg opningsdiktet som prolog (det er vel derfor det står fyrst!), men det kunne jo ha hatt ein tittel likevel. Pussig - diktet har vel alltid vorte kalla "Til deg, du hei" - slik òg i innhaldslista i utgåva mi, men altså utan tittel. Men for eit anslag! Diktet rommar jo alt i syklusen - så sterkt og mjukt på same tid, og med optimistisk slutt:

Og um me kjenner gråt og gru
og saknad sår,
so må me lerkesongen tru,
som lovar vår.

Passar så godt nå i mai!

Boken var utrolig spennende, vi ble godt kjent med karakterene – men det var aldri klart for oss hvem som var the good guys og hvem som var the bad guys. Til det snudde det altfor kjapt og ofte – og dette var noe av det som holdt spenningen på topp hele veien.
Jeg synes boken også var veldig troverdig (se første del av anmeldelsen) – jeg satte pris på at vi ikke møtte disse karikerte aliens med en anatomi som åpenbart ikke er i stand til å utslette noen som helst rase…

Jeg ble utrolig irritert da boken var slutt – for det var ingen slutt. Er det en slik open ending, hvor leseren selv skal se for seg hvordan det skal gå i fremtiden? Det liker jeg ikke – jeg vil ha svarene! Det jeg ikke hadde fått med meg er at dette er en trilogi! Hipp hipp hurra! Da blir det to bøker til – og det var dagens opptur.

Lese hele og flere bokanmeldelser på ritaleser.com