Bokelskere.no

Påskelektyre: Islams gjennomgripende «toleranse»
”Dette er jo faglig kriminelt!” Det var ordene som falt ned i tankene mine da jeg gikk gjennom et meget leseverdig og oppsiktsvekkende essay av religionshistoriker Alexandra Irene Larsen, der hun analyserer en bok som er pensumlitteratur ved universiteter i Norge. Boken Ei verd bygd på islam av professor Knut Vikør, direkte feilformidler, sprer myter og har en så tendensiøs språkbruk i favør av islam, at man undrer seg over hvor Vikør står ideologisk. Islams påståtte toleranse er gjennomgående i Vikørs bok, der endog slaveri gis en ”positiv spin”.
av Hege Storhaug.

Investor kjøper 4 000 bøker til politikere og journalister.
Av Rita Karlsen

En norsk investor har gått til innkjøp av 4 000 eksemplarer av Islam. Den 11. landeplage. Dette gjør vedkommende etter å ha lest boken med sorg og bekymring for sine barn og barnebarns fremtid. Alle bøkene som sendes ut får et eget brev vedlagt, som investoren har vært med å forfatte sammen med HRS, og som Hege Storhaug signerer.

Har sett interessante tankar om tekstene (liknar på mine eigne). Trur det er viktig å hugse at dette er forteljingar, ikkje noveller, og da blir den gode, erfarne lesarens krav til tematikk mindre. Det blir stemninga, miljøet, handlinga eog tankane som kjem i sentrum.

Boken vil jo stå der også etter at du har forandret fra leser til har lest..

Eg har lese ei dansk utgåve med kommentarar til historiske ting o.l. som blir nemnde. Bokklubben har eit hefte, ja, og slike hefte bruker å handle om forfattaren og om verket. Hefta, relativt fyldige, blir gitt ut separat, saman med boka. Eg har ikkje sett heftet til denne boka.

Eg vil gjerne høyre synspunkt frå andre lesarar (mitt eige eksemplar er for tida pakka ned, så eg vil, om denne boka vinn, lese kommentarar meir enn å skrive dei - og sjølvsagt komme med synspunkt der det passar). Eg meiner at desse var i utgåva mi: "Vejene omkring Pisa", "Den gamle vandrende Ridder", "Aben", "Syndfloden over Norderney", "Et Familieselskab i Helsingør", "Drømmerne" og "Digteren".

Og nå går BBCs dramatisering av Krig og fred i fjernsynet på tysdagar. Så langt er eg fornøgd, sjølv om enkelte ting går litt raskt på skjermen samanlikna med romanen, som eg for tida køyrer i reprise som lydbok i bilen. Eg trur at dette er eit svært vanskeleg verk å dramatisere, for styrken ved det ligg vel nettopp i dvelinga og dei lange skildringane, ikkje i dramatiske opptrinn.

Tidlegare framlegg i reprise: Syv fantastiske fortællinger av Karen Blixen.

Dette vart store mengder kjedeleg oppramsing av uinteressante hendingar og replikkar, av og til med ein fin referanse til gresk historie, litteratur og kunst, mytologi («Tiresias in Love») og USAs historie («Go west, young man», innvandringsbølgjer, forbodstida ...) innimellom. Når det gjeld skjønnlitteratur, er vel ikkje det interessante i våre dagar at ein roman handlar om kjønnsidentitet, men korleis dette blir fortalt. Og her klarte ikkje boka å fenge meg.

De "politisk korrekte" og de med den "gode vilje" tror ikke på slike historier. Det er på tide at folk flest drar opp øyelokkene litt og ser på hva som skjer ,også her i Norge..