Bokelskere.no

Og da kan det jo være kult å vite at bak hver glugge i en høyblokk i Oblidor S3 finner du story'n om en Epp, en Lem, ei Klo og mange, mange fler. Ja, i "endeløse rekker", som Ma pleide å si når hun prata om alle liv vi har kava vårs gjennom og som vi må leve om og om igjen - helt til vi kommer til Stillhetsporten i Lysmuren rundt Alobash sitt Paradis der alt er bare heaven for ever & ever ... Men alle er den samma story'n om veien som fører til Dumpen og Folkekrematoriet på Holbreins Plass. Ovnen, som vi sier. Resten? Resten, Partner, står skrivd i stjernene.

Vel, ingenting overrasker en oblidøl. I Oblidor kan alt skje. Og det skjer. Det skjer hele tida. Det skjer nesten ikke annet. I det ene øyeblikket er'u booka for en flait til Smaragdkystens brusende strender. I det neste er du jaga vilt. Det var bare å spyle dopet og dunste før Satosh fikk fartsstriper etter peddala.

Da de ble presentert for hverandre, kom han med en morsomhet, i håp om å bli likt. Hun lo voldsomt, i håp om å bli likt. Så kjørte de hjem hvert til sitt mens de stirret rakt fremfor seg, med nøyaktig den samme grimasen i ansiktet. Mannen som hadde presentert dem for hverandre likte ingen av dem noe særlig, skjønt han lot som han gjorde det, oppsatt som han var på til enhver tid å opprettholde gode relasjoner. Man kunne tross alt aldri vite, kunne man vel, kunne man vel, kunne man vel.

Et glass vin til? Vårt nei må ha lydt som et ja, for enda en gang skjenket han generøst fra den monstrøse flasken, enda en gang fløt vårt runde marmorbord av klar, gul vin, tørket av med et mektig sveip av servietten så snart våre fem glass var løftet mot munnene -- ikke uten engstelse, for vinen i denne fjellbyen var kjent fort å være sterk og dagen var het nok til at en rus i solskinn ville kreve sine tre menn og to kvinner.

Hvis mitt mislykkede liv har noen annen begynnelse enn unnfangelsen, så var det i A. det begynte. Jeg akter ikke å redegjøre utførlig for det hverken nå eller siden, det får klare seg når jeg sier at jeg aldri skulle hatt elever. Jeg oppdaget for sent at mine kunnskaper ikke kunne oppveie mitt utseende. Elevene hadde store gleder på min bekostning, og til slutt gikk det galt. Svært galt.

En venn spurte meg en gang: "Hva er ditt yndlingssted i hele verden?" Og jeg svarte straks: "Mitt eget hode." Så kanskje min egentlige hjemby rett og slett er .. meg selv!

Det var mange grunner til at jeg elsket å lese: Jeg leste for å puste, jeg leste for å leve (mitt eget liv så vel som andres), jeg leste for å reise til andre steder, jeg leste for å flykte fra en brutal virkelighet, jeg leste for å dempe lyden av smellene fra krigen i Libanon, jeg leste for å kunne ignorere ropingen fra foreldrene mine og deres daglige krangler og kvaler, jeg leste for å tilfredstille min egen grådighet, jeg leste for å bli sterkere, jeg leste for å glemme, jeg leste for å huske, jeg leste for å forstå, jeg leste for håpets skyld, jeg leste for å kunne planlegge, jeg leste for å kunne tro, jeg leste for å kunnne elske, jeg leste for lysten og lengselen og begjærets skyld...

Før klaget han over at ingen ordnet opp. Nå må han faktisk forsøke å ordne opp selv, noe som selvfølgelig er umulig, ettersom vi alle går til helvete med brask og bram.

Man nøler med å legge for stor vekt på betydningen av sex, men ikke desto mindre ville forfatteren av selvbiografien forsømme sine plikter dersom hun ikke viet temaet et beklemmende avsnitt. Den sørgelige sannhet er at Patty snart begynte å synes at sex var temmelig kjedelig og meningsløst - den samme gamle ensformigheten - og at hun gjorde det mest for Walters skyld. Og ja, utvilsomt, uten å gjøre det særlig bra. Saken er den at det som regel var andre ting hun heller ville ha gjort. Som oftest ville hun heller ha sovet. Eller det ville komme en distraherende lyd eller litt bekymringsfull lyd fra rommet til en av ungene. Eller hun ville, i tankene, regne ut hvor mange underholdende minutter det ville være igjen av en West Coast collegebasketballkamp når hun endelig kunne skru på tv-en igjen.

For rom 21! Hvordan kunne hun ha forestilt seg rom 21? Det var slikt et søtt og rent, gammeldags rom, og Walter var slik en søt, gammeldags person. Og hun var 21 og kunne føle akkurat det i den tiltagende, rene og sterke vinden som nå kom blåsende sørover fra Canada. Hennes lille smak av evigheten.