Bokelskere.no

Det var et skrikende misforhold mellom mellom denne universitetsbyens akademiske ry og den sparsomme klynge hus som lå rundt universitetsbygningen.

Jeg ønsket å vie meg studiene fullt og helt, som en slag klosterlig offertjeneste.

Riktignok var det min stemme, men bare den de andre hørte.

Dersom vi ikke snakket om arbeidet, gikk samtalen ofte i stå , slik at vi ble sittende der i en tung, trykkende taushet som ingen våget å bryte og som gjorde meg trist og nedstemt i timevis etterpå.

... å sitte stille og arbeide, alltid alene-nei, det klarer jeg ikke nå lenger.

... guttens engstelse for ikke å makte det jeg hadde gitt meg ut på, ikke strekke til. Derfor unte jeg meg minst mulig søvn, holdt meg unna fornøyelser, unngikk samtaler og enhver form for forlystelse.

Men det som mer enn noe annet drev meg til å være flittig, var min egen forfenglighet: Jeg ønsket å vise min lærer at jeg kunne noe...

... edelt tungsinn - melankoli som aldri lot seg fornedre til gretten surhet eller uberegnelig sinne.

... kunne vinne berømmelse og et ørlite stykke udødlighet i hjørnet av en sjakkbok ved å åpne med en springer istedenfor en bonde -et menneske [...] som i ti, tyve, tredve år satte hele sin tankevirksomhet inn på å tvinge en trekonge opp i et hjørne av et trebrett.

... var det uhyre vanskelig, ja umulig, å forestille seg tilværelsen til et levende menneske som hadde presset hele sin åndsverden sammen innenfor den trange banen mellom svart og hvit og søkte sine livs triumfer utelukkrnde ved å flytte to og tredve figurer fram og tilbake, opp og ned.

Jeg hadde ennå aldri i mitt liv hatt leilighet til å stifte personlig bekjentskap med en sjakkmester, og jo mer jeg strevde med å forestille meg en sånn type, jo vanskeligere ble det å tenke seg en hjernevirksomhet som et helt liv roterte om et rom med fire og seksti svarte og hvite feltet.

Hvis han får teften av et dannet menneske, trekker han seg inn i sitt skall ; og detfor kan ingen skryte av å ha hørt et dumt ord fra ham noen gang eller ha loddet hans uvitenhet, som etter sigende skal være avgrunnsdyp.

Som alle ensporede naturer manglet han fullstendig sansen for hva som var latterlig. Etter at han hadde vunnet verdensmesterskapet, regnet han seg som den viktigste mann på jord.

Den nye mesteren hørte strengt tatt ikke til i byen, men likevel hadde lokalpatriotismen slått ut i fyr og flamme.

Jeg egner meg ikke til arbeidslivet, mamma, det er bare det.

Alle vet det er pinlig å be fremmede om hjelp, så jeg bare fortsetter å gå framover i vill panikk og later som ingenting.

For man flytter hjerne til Oslo eller andre byer av en grunn. Og grunnen er at man skal gjøre noe. Noe samfunnsnyttig. Eller kanskje heller egennyttig.

Hvor mye koster det oss ikke bare å eksistere i verden.

Vi er bare mennesker [...] ufullkomne, uvitende, iblant hyggelige, men ofte onde. Det må vi lære oss akseptere ellers orker vi ikke leve.