Bokelskere.no

Rød erica

Min far hviler for alltid
under en rød erica.
Under vissent gress,
under råtnende løv,
under fonner av snø.

Min far stiger av og til opp fra graven
og rusler ut
i de myldrende gatene,
der vi plutselig treffes,
og jeg roper bestyrtet,
far! Hva gjør du her?

Da vender han seg bort
i forlegenhet.
Går sakte tilbake
til det som er hans evige plass.
Under en rød erica,
under fonner av snø.

Rare ting

Om natten
legger jeg en hånd
over klokken.
Orker ikke å se
de lysende tallene.

Tiden står ubevegelig
som en vegg av svarte graner,
og jeg går undrende inn.

Blir der i en evighet
og venter på lyset.
Når jeg endelig kommer ut
ved morgengry,
har jeg rare ting i lommene.
Denne gangen fant jeg
et lite dikt.

Den som lever får sjå. Den som ventar, får ikkje sova om nettene. Den som saknar, gløymer å trekkja pusten. Den som gjer alt rett, skal få det beste barnet.

Til slutt sitter mamma og jeg alene igjen ved bordet. Vi ser på hverandre og vet at dette må vi to leve med, dette kan ingen andre forstå eller hjelpe oss med, og den vissheten er så sterk og så nødvendig at vi må reise oss og holde rundt hverandre lenge og hardt.

Du gleder deg. Du gleder deg med en stor og usjenert inderlighet som det alltid er en fornøyelse å være vitne til. Men du ser ikke. Du har ingen anelse, ingen mistanke om at dette selskapet ditt, som vi riktignok har lovet deg og som vi skal holde, det ser vi faktisk ikke frem til. For noen ganger er vi så usigelig trøtte, Gabriel. Noen ganger vet vi ikke om vi orker.

eg studerer huda di
i løynd
når du søv

kjenner på ei fordjuping
der barnekroppen din
møtte ein stein
i 1991

på eit arr
du fekk då du var 14
og balanserte full i høgda
for første gong

eg stryk fingrane over alle feila dine
men har mist evna til å tenkje
at dei er feil

arra dine
får meg til å elske
dei kvite frakkane
som opna deg
då du enno var liten gut

fjerna, rydda

og sydde deg saman
til dette vindskeive
du berre viser fram
under dyna

Korleis er det i huset til fiskaren når han kjem heim om kvelden?
Heile dagen har han vore ute på havet i vinden og bølgjene
Etterpå sløgde han fisken og la han på vekta
Så fortøydde han båten og rodde til land
Korleis er det i huset til fiskaren når han kjem heim om kvelden?
Stundom ligg huset hans stille i mørkret
Kona hans har gått til ro og lysa er sløkte
og ingen møter fiskaren i gangen
Ingen tar kleda hans når han vrengjer dei av seg
Korleis er det i huset til fiskaren når han kjem heim om kvelden?
Stundom er det lys på kjøkenet
Når kona hans høyrer steg, opnar ho for han
Ho tar imot fisken han har med heim til middag
Ho løftar hendene hans mot lyset og seier:
Å, kunne du berre greia å finna fred her hos meg

I hjarta har den stumme
mange lydar han kunne ha ropt

Når den stumme talar i forsamlingar
vender han seg bort

Den stumme er den klokaste
Forstår du det ikkje?
Han sa ikkje det første ordet
Innhaldet fekk sova lenge

Det viktigste jeg har lært, er at AUTISMEN ER IKKE MEG. Autismen er bare et informasjonsbehandlings-problem som styrer hvem jeg later til å være. Autismen prøver å hindre meg i å være fri til å være meg selv. Autismen prøver å frarøve meg et liv, vennskap, varme, å kunne dele, å vise interesse, å bruke min intelligens, å bli påvirket... den prøver å begrave meg levende.

Autismen er noe jeg ikke kan se. Den hindrer meg i å finne og bruke mine egne ord når jeg vil.

(du, grinediktet)

du griner nesten hver dag
hele sommeren
eller du griner hver dag
men noen dager mer enn andre
du griner sittende på stolen
du griner på senga
du griner oppreist
du griner mens andre står oppreist rundt deg
du griner på hendene
du griner på bussen, på trikken, på små spaserturer
griner på jobben
griner i veikanten
griner mens du spiser grønne druer
griner på offentlige toaletter
griner mens noen trekker i hånden din
griner under en diskokule
griner foran et 123 år gammelt maleri
griner mens hun stikker hendene i lomma
griner mens hun åpner og lukker zippoen
du griner på kaia, foran båtene
griner med en vannmelon
og et rullebrett
og helt ukontrollert
når Melissa Horn synger Kungsholmens Hamn
i Oslo spektrum
du griner på kattevakt
og barnevakt
du griner i kirker og dyre hotellrom
du griner på trappa
du griner i andres hus
og når det står på som verst
og du ikke er til å trøste
hører du noen si "du"
når det virker som om all væsken i verden
trekker gjennom øynene dine og deg
hører du et "du"
et sted fra
og det er bra
og det går litt bedre
det er bare gråt
du bare griner

kjære du
jeg hørte noe i dag:
at hvis du trenger hjelp
hvis du f eks skulle falle om på gata
så er sjansene for at noen hjelper deg
større jo færre som er i nærheten
hvis bare én ser deg
så hjelper han eller hun deg nesten uten unntak
men hvis det er veldig mange
så hjelper kan hende ingen
så gjemmer vi oss i mengden
så håper vi på noen andre
og kommer monoteismen derfra?
er det derfor Valhall forsvant?
ville vi sikre oss med bare én Gud?
så må han hjelpe
så kan du ikke gjemme deg
men

hjelper du nå?
er dette hjelp?
er det deg jeg ser
eller bare en tjukk, teit flokk
av mennesker?

Tap.
Et kjent fravær.
Visste du det ikke,
ville det være ingenting,
hvilket det selvsagt er,
et ingenting av et annet slag,
så tydelig merkbart som en blemme,
men også en uro
i hjerte- og lungeregionen,
en tomhet med et navn: Du.