DÅ DU BLEI SKAPT
Natta etter det hemmelege bryllaupet vårt,
då han heldt meg i munnen sin som eit løfte
heilt til tunga hans trøytna og sovna,
låg eg vaken for å halde minnet i live.
Om morgonen tigga eg han tilbake til senga.
For seint ute kyste han anklane mine og drog.
Som ein løyndom blei eg verande i senga hans i dagevis
heilt til mor hans fann meg.
Eg synte henne gullringen min,
eg stod framfor henne naken,
vifta hendene mine i ansiktet hennar.
Ho seig ned på golvet og gret.
I gravferda hans kjente ingen namnet mitt.
Eg sat bak tantene hans,
dei saug på dadlar bløytte i olje.
Det siste han smakte, var meg.
FUGLAR
Sofia nytta dueblod på bryllaupsnatta.
Dagen etter fortalde ho meg på telefonen
korleis ektemannen smilte då han såg lakena,
at han løfta dei opp under nasen,
lukka auga og drog tunga over flekken.
Ho apte etter barytonen hans, korleis han kviskra
namnet hennar - Sofia,
rein, kysk, urørt.
Vi fniste over telefonknitringa.
Etter at han hadde lovprist henne, smilte ho, ruska han i håret,
førestilte seg mor hans der heime, toge
gjennom byen med desse sirenelakena,
vinke til balkongar, med overkroppen struttande av stoltheit,
armane kjøtfulle venger bundne til kroppen,
utan å vite at dei kunne ha floge.
HENDENE TIL BESTEFAR
Hendene til bestefar din var brune.
Bestemor di kyste kvar knoke,
ringa inn ei øy i handflata hans
og fortalde han kva område dei skulle dele,
kva delar dei ville la vere i fred.
Ho fukta ein finger for å teikne kvar havet ville vere
på handleddet hans, kyste han der,
kalla havet opp etter seg sjølv.
Hendene til bestefar din var langsame, men innstendige.
Bestemor di drøymde dei,
eit urverk av fingrar som fann stader å eige -
under tunga, kragebeinet, underleppa,
kvelven under foten.
Bestemor di gir fingrane hans namn etter årstidene -
peikefingeren, ei hetebølgje,
langfingeren, regnskur.
Nokre netter er tommelen hans månen,
lagd til kvile rett under ribbeinet hennar.
Besteforeldra dine enda ofte
i mørke rom, der dei kartla
kroppen til kvarandre,
gjorde krav på heile land
med munnen.
FØRSTE GONG MOR DI BLEI KYST
Den første guten som kyste mord di, valdtok kvinner
då krigen braut ut. Ho hugsar at då ho høyrde dette
frå onkelen din, gjekk ho til soverommet ditt og la seg
på golvet. Du var på skulen.
Mor di var seksten første gong han kyste henne.
Ho heldt pusten så lenge at ho svima av.
Då ho vakna, oppdaga ho at kjolen var våt og klistra seg
til magen, med halvmånar bitne inn i låra hennar.
Den same kvelden vitja ho ei venninne, ei jente
som gjæra vin ulovleg på soverommet sitt.
Då mor di tilstod: Eg er aldri blitt tatt på
på den måten før, lo venninna, munnen blodraud av druer,
og skaut ei hand ned mellom beina hennar.
Førre veke såg ho han køyre buss nummer 18,
kinnet hans ein opphovna morene, som villvin drog eit arr seg
over munnen hans. Du var saman med henne, heldt ein pose
dadlar mot brystet, høyrde henne sleppe ut eit djupt stønn
då ho såg kor lik du var han.
DET MOR DI FORTALDE DEG ETTER AT FAR DIN DROG
Eg trygla han ikkje om å bli
fordi eg trygla Gud
om at han ikkje ville dra.
på bagsidå av gravsteinane
står det ingenting
kanskje det burde stått någe der òg
om alt det me sakna
og ikkje fekk te
ei lidå lista øve det me konne vore
men ikkje va
og ei antydning om
at det sikkert også va någe
som ingen såg
kor mange gonger reparere du traktoren
itte at me har kjørt han i stykker
men alt det andra
som heila tidå går i stykker
rondt deg
legge du aldri
merke te det
radio lux
den støysterke stasjonen
inne i den raude reiseradioen
onna dynå udøve nåttå
dei oppjaga stemmane
som garantere at dette
e det viktigaste
me någen gong
kjeme te å gjera i livet
koss du og mor trefte
kverandre
får me aldri heilt greia på
ka e det me ikkje må få veda
eller skjemmest de
øve at de ikkje va
onge og galne nok
Døden er ingen avskjed
Hvem sier de døde sover?
Hvem sier at dette var alt, eller at
det finnes en verden av større renhet
der de som forlot oss gikk inn
til evig skinnende ungdom?
Hit har vi fulgt deg
med vår avmektige mildhet
og trøstens hjelpeløst flakkende hender
Hit har vi fulgt deg
med ord av den store uvirkelighet
som ingen klage kan gjnnomtrenge.
Til vi igjen
gikk langsomt bort under trærne.
Sover du nu, eller gikk du
inn i de lysende stjernetåkers
frysende fjernhet
Dit våre ord, våre ytterste syner
aldri kan nå?
Barn, jeg sier deg:
Døden er ingen søvn
Døden er ingen avskjed.
Uendelig nær er ditt smil, dine henders
gave av jordisk ømhet
Uendelig nær er du alltid her
er de døde bestandig her og nu
i evig lys over hverdagens skritt
på jorden.
Et rom står avlåst
Jeg lengter etter deg.
Et rom står avlåst i kroppen min.
Alle tingene dine fins der og avtrykkene
av det korte livet ditt, flyktige
som skygger på snøen i måneskinnet.
Nøkkelen har jeg og går inn
med sekunders mellomrom. Jeg tar på alt
og taler uten ord med tomheten,
en kronisk lytter.
Jeg lengter etter deg
også fordi du var likest meg. Uten deg
går jeg alene med vranglynnet mitt.
Alt som var fint i meg og nå falmer
bar du som en tidlig sommerdag, et flott
langtidsvarsel. Også lavtrykkene mine
langt vest i deg kunne hope seg opp.
Av og til
kolliderte vi og værlagene våre. Skybrudd
og solgangsbris tørnet sammen. Men oftest
hang dagene våre som enige
søskenperler på kjedet.
Lengter etter deg.
Hverken vær eller dager løper mer.
Og tomheten svarer aldri.
Kolbein Falkeid
Nei, tapper?
Venner seier til meg: "Du er tapper
som kan vise slik styrke og ro
no når han så nyleg er død." - Nei, tapper?
Det kan berast, det eg gjennomlever no.
Det tyngste er tilbakelagt. Det tyngste
var å måtte sjå korleis han
tok til å miste seg sjølv og gli vekk
inn i eit veglaust og skoddefylt land.
Visst er tomrommet der, og kulden,
og avmaktkjensla framfor stengd port.
Men det kan berast så sant ein kan tru
at for den ein har mist var det godt å gå bort.
Halldis Moren Vesaas
Til Jakob Sande
(frå visens venner)
Du var still den siste kvelden vår, kvar dyrekjøpt minutt
til du braut opp seint på natt og gav oss handa.
Ikkje song du dine viser, ikkje rørde du din lutt.
Tru du visste då du sat der at din landlov alt var slutt
og at skuta låg og venta nedved stranda?
Vi sku' følgt deg om vi visste, vore med og kasta loss
sett deg smile, som så ofte, gjennom tårer.
Vi sku' sunge deg ei vise som ei helsing ifrå oss:
om det underfulle hjarta, om eit anker og ein kross
og om havsens dei miskunnelege bårer.
Men du kjende vel kan hende det var einsemd som du trong
i den stund du høyrde skipsklokka kalle?
Kan du høyre der du sigler, at vi nynnar deg ein song?
Du må helse vesle Daniel, og Lasse, og May Wong
og ditt hav som ligg og ventar på oss alle.
Hartvig Kiran
Kjære Grønland
Det er kanskje egoistisk av meg å ville bli hørt sånn,
men jeg tror jeg forstår litt hva du holder på med,
jeg har også lyst til å forsvinne innimellom,
synke ned i bakken fordi jeg skammer meg,
eller fordi jeg blir sjenert,
eller fordi jeg er på feil sted til feil tid,
men jeg kan ikke forsvinne,
for jeg har denne menneskekroppen som jeg ikke blir
kvitt, det hjelper ikke bare å lukke øynene,
det vil se helt merkelig ut,
men jeg kan forstå følelsen din, Grønland,
det med å ville forsvinne, mener jeg,
det med å ville bli ny,
ville forandre seg.
Hver eneste dag er annerledes, ikke sant,
vi får en ny rynke her og en ny tanke der,
og hendene blir eldre og sterkere,
og vi lærer nye sanger, og blir sett av nye øyne.
Selv om det er veldig små ting, kan det bety veldig mye
så du trenger ikke forsvinne helt for å forandre deg,
du trenger ikke synke i bakken eller smelte ut i havet,
vi kan finne ut av det sammen, om du vil.
Jer er her i hvert fall,
og jeg tror kanskje jeg bare skriver litt til deg,
for ark er papir,
og papir er trær,
og en gang vokste det krokete, bleke stammer på deg,
som en hær av gamle menn på slettene dine,
og under molden flettet røttene seg sammen,
og noen av stammene var kanskje hule og bar med seg
menneskestemmer fra land langt borte.
Trærne som levde på deg,
er like som trærne som vokser i dag,
som blir til papir,
som blir til ark,
så jeg tenker, kanskje dere husker hverandre,
trærne og papirene og arkene og du.
Kjære Grønland,
jeg bare hvisker litt til deg her,
oppå arket,
gjennom den hule stammen, på en måte.
ALT DET SOM IKKE HAR LYD
I alt det
som ikke har lyd,
hører jeg deg si
navnet mitt aller høyest.
Avtrykket etter hodet ditt på puta,
et enslig hår som et spørsmålstegn
etter noe du glemte å spørre om.
Et veltet vinglass med leppestift i oppvaskkummen,
et stille frampek
mot dager som skal bli fulle av fallesyke.
Til du og jeg
ikke skal være mer,
men bare anes
av dem som visste hvem vi var,
slik skyene skygger snøen
en av de aller klareste vinterdagene
mot slutten av februar.
(Sølen)
DE GAMLE DØR IKKE LENGER
De gamle dør ikke lenger,
brått er alle blitt så unge.
Som den store gutten fra skolebussen,
han som bandt fast sekken min
så jeg måtte sitte på to ekstra holdeplasser.
Eller han jeg hadde regnskap sammen med
da vi lærte om debet og kredit,
reskontro, pluss og minus,
og at vi aldri måtte bruke mer enn vi hadde.
Jeg leser dødsannonsene nå
slik jeg før leste sportssidene,
sammenlignet målforskjellen
og sannsynliggjorde sjansen
for å unngå enda et nedrykk.
Der jeg kommer fra,
var det stort sett det beste vi kunne håpe på.
(Granli)
MER SOM ARBEID
En av de første gangene
vi dro på fjellet sammen
hadde du med deg
det nye, røde undertøyet ditt,
og vi måtte være ekstra stille
etter at barna hadde sovnet.
Nå har du på deg ullundertøy og pulsvanter,
og vi bruker skuddårsdagen
til å bære ut tanken på tørrklosettet.
Kjærligheten er blitt langsommere nå,
mer som arbeid.
Men når vi stempler ut om kvelden,
og jeg ligger ved sida av deg i mørket,
er fortsatt hånda di
alle steder jeg noen gang har ønsket å dra.
(Rendalen)
FIRBENT SAVN
Det hender jeg forsøker
å kvitte meg med sorgen,
slik man kaster noe fra
seg så langt man makter.
Og alltid vender minnet
tilbake, lik ei trofast bikkje,
logrende, med den fordømte
kjeppen i kjeften.
RESTER
Lukten av bikkja i pleddet
i stolen er forduftet.
Sender en melding til hun
jeg elsker: Ikke svar når
jeg ringer.
Ringer til signalet opphører.
Stemmen hennes ber meg
legge igjen en beskjed.
I bakgrunnen høres
tre bjeff.
Varmeflaska
i fotenden av senga
har kald snute.