Bokelskere.no

I går var alt vakrere,
musikken i trærne
vinden i håret mitt
og, i dine utstrakte hender,
Sola.

Sånn går det til at jeg som lite barn, helt tilfeldig og uten å merke det, blir smittet av den uhelbredelige lesesyken.

Kriser blir ofte kalt overganger, fordi de tvinger fram vanskelige valg. Planer må forkastes eller gjøres om på. Fremtiden får en ny retning. Livet får et vendepunkt. [...] Kriser har en kraft i seg som ikke automatisk fører til et forverret liv. Kriser kan også føre fram mot en nødvendig endring, en bedre livssituasjon - på sikt.

Det er ikke mange som trenger å gå på line i høy alder, men de fleste vil ha glede av ikke å snuble og falle. Nettopp derfor er det viktig ikke å slutte med å stå på ett bein. Min beste balanseøvelse er å stå på ett bein, svinge med det andre og så lukke øynene. (Øv deg i nærheten av noe du kan holde deg i.)

De som vet at nedsatt hørsel er vanlig blant familiens eldre, bør være oppmerksomme på varsler. Hvis du begynner å synes at folk snakker utydelig, eller at det er vanskelig å følge med når flere snakker i et rom, kan det være et tegn på at du bør sjekke hørselen og vurdere om du trenger høreapparat. Jeg undres stadig over fordommene mot høreapparat, når vi som trenger se-apparat, har et hav av former og farger å feste i ansiktet.

Hvordan tror du forresten at andre ser deg? Antagelig er de mye mindre kritiske enn deg selv. Ta likevel med et lite råd på veien: Ta med glede imot omsorgsfulle hint om å fjerne sjenerende hår fra ører og nese, flass på skulderen, matrester i munnviken og eggesøl på klærne. Du merker det sikkert ikke så lett selv når hårene vokser og årene går.

KVA KAN EG SEIE DEG, BARN?

Seier eg: Arbeid!
Kva veit eg om arbeid i di framtid?

Seier eg: Kast deg aldri i armane på den sterke
som vil kle deg i uniform - grøne brune svarte grå gule
eller raude.
Kva veit eg om uniformer i di framtid?
Seier eg: Kast deg aldri i armane på ein religion - den kristne -
muslimreligionen - aldri i armane på Mercur, Venus, Mammon.
Kva veit vel eg om religionar i di framtid?

Seier eg: Rop aldri med dei som ropar
høgast, skrik aldri med dei
som skrik høgast, gråt aldri fordi alle andre græt - le aldri
fordi andre ler -
Kva veit vel eg om skrik eller gråt eller latter i di framtid?

Kanskje kan eg våge meg til å kviskre til deg: Elsk om du kan
elske, og om det fins nokon å elske i di framtid.

TIL FOSCO FRÅ STINA

Eg blir så aleine i landsbyen når du flyr av garde.
Det er som om du skal gifte deg med stjernene
og skyene og meg og dei store glitrande byar
langt, langt borte.
Eg er sjalu på havet som skal ha deg under seg
på lufta som skal vere deg langt, langt bort ifrå meg!

DU

DU må vere komen til byen!
Eg kan tydeleg sjå det.
Alle hus ligg og smiler til meg.
Dei har forstått at eg elskar deg.

Du må vere komen til byen!
Eg ser det på trea i parken.
Dei står med bivrande lauv,
tar imot kyss frå sol og vind.

Du må vere komen til byen!
Derfor
denne ufattelige glede
frå lyset og lufta
frå seglbåtane i brisen.

Alt er onnorleis i dag.
Det som i går var grånande husrekkjer
er i dag overstrøymt av gull og purpur
frå solnedgangen.

Det som i går var kvardagsmenneske
på veg til bussar og bilar,
er i dag personlegdomar
med indre liv.
Det som i går var trafikk og bråk
er i dag klang frå byens hjarte,
det store som driv alt framover!

Kort sagt: Du må vere komen til byen!

Da den vonde perioden som ledet frem til skilsmissen og de kaotiske årene etterpå lå bak dem, snakket de begge godt om hverandre. Kjærligheten var ekte, men de klarte ikke å ta vare på den.

DET LIGG EIT HAV IMELLOM OSS

Det ligg eit hav imellom oss,
mellom deg og meg.

Det ligg eit hav mellom
bringa di og mine bryst.

Men augo set kvarandre stemne på polstjerna
og hjarto kan møtast over bylgjene.

Og vinn du over havet
så er eg løna di

og varme hender
kan leite over mjuk hud.

Men møtet mellom hjarto
over havet er det heilage.

Huset vårt hadde alltid levd sitt høyst eget liv. Alle var velkommen inn. Vennene mine elsket å komme på besøk, særlig hvis pappa var hjemme. Pappa bød i aller høyeste grad på seg selv. Historiene spant raskere enn rognebær fra hule kleshengerrør. Problemet var at han aldri skjønte når det var nok. Heldigvis var det enkelt å stoppe ham. Jeg minnet ham bare på hva han selv én gang hadde sagt: «For de aller fleste barn over ti år er forledre mest av alt en nødvendig del av interiøret.»

Hun sparte gråten sin til farfar sov middag på sofaen inne i stua. Han sovnet så tungt og lenge at hun tok seg tid til å gråte litt for morgendagen også. Farmor var glad i alt som var unnagjort.

Jeg trakk ut innholdet. Tørt papir, både på leppene og inne i konvolutten. Jeg dro arkene fra hverandre. Tolv tettskrevne sider. Jeg ristet lett på papiret. Ingenting ramlet av. Alle kråkebokstavene satt bom fast. Jeg la arkene sammen i riktig rekkefølge. Jeg fylte brystet med mot av den aller skjøreste sorten og begynte å lese.

Vi var nybegynnere i å miste, og finstemt balansekunst på fire minus ett bein virket så langt ikke å være noe for tre amatører som oss selv.

VI BAKER BRØD OM NATTEN

Vi baker brød om natten,
to ganger i uken.
Duften av stekt hvete,
havre og rug
fyller leiligheten.
Ute er det mørkt
og ofte vind og regn.

Går det egentlig an
å huske en duft?
Jeg mener:
huske den helt,
lukke øynene,
fremkalle den og
la den fylle nesegangene,
la den leke med luktenerven,
nervus olfactorius?
I så fall vil vi huske
disse nettenes dufter
resten av livet.
Det aller beste
av pandemien.

DONASJON

Å nei da,
jeg har ikke tenkt å gi meg enda,
men jeg donerer herved min kropp
til medisinsk forskning
og mine upubliserte manus
til min kone.

Min glede over hvitveis og grågåstrekk
skal gå til alle med vinter i sinnet.
Min tro på at folk flest er bra folk
gir jeg til de gretne misantropene,
og min kamplyst skal deles ut til de
som nesten har gitt opp.
Jeg overlater min humor til de humørløse,
min trøst til de trøstesløse,
og mitt håp om en bedre fremtid
donerer jeg uavkortet til ungdommen.

Under en stor stein
på fjellet Løvstakken
har jeg begravet
mine hemmeligheter.
De skal bli liggende.

ERKJENNELSE EN SØNDAG FØR MIDDAG

Jorden -
et pinlig punkt
på lysårenes bue gjennom evigheten,
et sandkorn
i galaksenes svimlende sus
Fatte dette?
Ane en mening bak The Big Bang?

Nei,
men duften av lammestek
med hvitløk og rosmarin
er nå en gang
duften av lammestek
med hvitløk og rosmarin.

ØYENE DRAR FORBI

Øyene dro langsomt forbi.
Jeg husker at vi lente oss mot rekken,
to tenåringer,
husker den salte lukten av sjø og tang,
at vi kjente duftene fra land,
av nyslåtte enger og nymalte naust,
husker den trygge, dunkende duren
fra dypt under dekk,
husker måkenes dans
over kjølvannets virvlende vei,
og det lange, lyse håret hennes
som flagret så viltert i vinden.
På babord side
dro de vakre øyene langsomt forbi,
og hun og jeg snakket sammen
som om vi alltid hadde kjent hverandre,
helt uanstrengt,
med en trygg og stillferdig ro,
en uslipt, undrende klokskap
som finnes hos unge mennesker
fordi de skal leve lenge ennå
og sjelden ofrer døden en tanke.
Og øyene dro langsomt forbi,
tusen lave holmer og skjær.
Jeg så henne bare denne ene gangen,
på nordgående Hurtigrute
langs Helgelandskysten.
Vi sto der ved rekken
i mindre enn en time, tror jeg,
og tiden har gjort ansiktet hennes uklart,
og tiden har gjort stemmen hennes uklar,
og tiden har gjort samtalen vår uklar.
Likevel har jeg
tenkt på henne,
igjen og igjen,
hele livet.