No må eg innrømme at eg ikkje heilt forstår kva du meiner... Far, Mor og oss er ei humoristisk lita bok som handlar om ein familie og liva deira under forrige verdskrig.
Hei Natalie!
Jeg har reindeksert søkedatabasen vår nå, og Kjærlighetens kraft er tilbake!
Dette betyr sannsynligvis at den norske bokdatabasen har endret på verk-id'en på boka etter at vi oppdaterte bokdata i helga.
Mot fremmede Kyster har fått to utgaver, dette skal jeg se nærmere på.
Men barn er barn eller hva jeg skulle sagt, foreldre er foreldre, de blir aldri annet og skal jeg si min mening så tror jeg de tar aldeles feil alle disse unge som aldri holder opp å oppdra på foreldrene sine enda de jo ser det ikke nytter; det er liksom bare en plikt de har tatt på seg fra gammelt.
Jeg synes oversettelsen var elendig. Nå har jeg kjøpt den på engelsk og skal prøve på nytt.
Det er merkelig at folk var så rare i gamle dager og jeg lurer ofte på om vi også blir sånn og om det blir så fort gamle dager, men det kan ikke være tale om at vi er rare, for vi er ikke rare og har ikke hatter ned i pannen eller krøller nedover ryggen eller kjoler som er korte foran og lange bak eller ballongbukser.
Skulle gjerne ha kommet, men har rett og slett ikke tid.
Lykke til med sang, musikk og mord! Og litt jul.
Nick Hornby vet å skrive, det er lett og han leker seg gjennom den egentlig litt klassisk oppbygde historien. Igjen er mennene taperne, og kvinnen den sterke. Eller, kanskje ikke sterk, men Annie kommer utrolig mye bedre ut av historien enn Duncan. Begge er litt bleike, men det er jo engelskmenn, og ingen av dem blir jeg særlig imponert over. Bokas kuleste karakter er definitivt Tucker Crowe som virkelig har rotet det til for seg i løpet av de 22 årene han har vært borte fra rampelyset. Av en eller annen grunn minner karakteren meg om rollefiguren til Bill Nighy i Love Actually. Det er her den morsomste delen av historien ligger, og det er bra det rykker til litt, for boka tenderer av og til mot å være litt trått.
Jeg likte boka, god underholdning, litt vel mye musikknerdsnakk, men absolutt verdt lesinga. God bok!
Det er en mesterlig liten bok, ganske finurlig, temmelig svart, en historie med en psykologisk nerve som i bunn og grunn handler om ensomhet, seksualitet og moral.
Boka utkom i 1905, og skapte furore. Den var uhørt provoserende for sin samtid. Både tema og det faktum at doktoren og presten framstilles helt annerledes enn det som var vanlig, kan ha bidratt til dette. Mest tror jeg likevel provokasjonen skyldes Fru Gregorius, Helga, som framstilles som en selvstendig kvinne som bestemmer over sin egen seksualitet. Det kan ha vært drøy kost for både doktorer og prester, vil jeg tro.
Naveen gaper høyt, og jeg er litt usikker på om det er lurt å gape så høyt og debutere med et såpass ambisiøst prosjekt. Men – men; det skal sies – Mala Naveen kan skrive. Hun kan skape. Hun kan blåse liv i en haug med karakterer som alle løper rundt for å finne seg selv i en kaotisk verden. Derfor blir jeg allerede nå utålmodig på neste bok av Naveen – når hun får strammet seg inn og funnet en sterkere nerve i pennen sin. For det blir litt preikete, det blir litt klumsete i oppbygningen av historien – det er flere steder hun kunne tatt skikkelig balletak på leseren (ehm…), men så glipper det – hun har ikke kraft nok…enda!
Språket kunne med hell vært strammet inn. Ikke fordi frodig ikke er bra, men fordi denne forfatteren er best når hun er nøktern, og fordi at frodig gjør at min opplevelse av boka hele tiden bremses – når jeg burde være sammen med familien Mehta, når jeg ønsker å være sammen med familien Mehta, så forhindres jeg av for mange ord.
Kate Morton er en favoritt. Hun skriver eventyr for voksne. Da jeg var ung, grep Maria Gripe meg på samme måte som Mortons bøker griper meg nå. Det er mye den samme stemningen hos de to forfatterne. Drømmer, gamle slott, store skoger, hemmeligheter, skjebner som er vevet sammen, glemte ord, landsbyer i morgentåke, folk som går seg vill, labyrinter og mennesker som en gang trådte feil. Og jeg er med. Jeg er så veldig og vanvittig med. Den gang hos Gripe. I dag hos Morton.
Mor gjør nesten alltid alt på én gang og har forkle på og leser i bøker hvordan det skal være og mens bærene koker og hermetiseringskjelen holder på å bli åtti grader leser hun romaner av amerikanske forfattere som far er rasende på fordi de er så gode.
Det hørtes spennende ut!
Ligger artikkelen ute på nettet?
Bokelskere.no var invitert til ebok-konferanse i Drammen i forrige uke, og jeg holdt en 20 minutter lang presentasjon av dette nettstedet.
Konferansen hadde mange bra innslag og var svært godt gjennomført av arrangørene.
Jeg fikk treffe en rekke flotte mennesker fra bibliotekene, kulturrådet og forlag.
Jeg traff Bjarne Buset, informasjonsdirektør i Gyldendal som sa: "Jeg elsker bokelskere.no!".
Jeg fikk også møte William Nygaard, som kom bort til meg etter presentasjonen min. Han var svært positiv til bokelskere.no, og var veldig interessert i å høre mer om nettstedet.
Alt i alt en super opplevelse. Takk til alle her som har ønsket lykke til! :-)
Takk skal du ha!
Jeg håper også at det vervet noen nye medlemmer :-) Det er også kjekt å få presentert dette for dem som jobber med bokformidling.
Takk for dette, Tao!
Jeg var svært nervøs under presentasjonen, men kom meg i alle fall gjennom teksten jeg hadde forberedt :-)
Jeg traff mange fra bibliotekene, og har fått flere henvendelser om samarbeidsformer.
For meg handler dette om hva slags bok jeg leser. Leser jeg ei bok bare for underholdningens skyld, for eksempel en drivende spennende krim, betyr bakgrunnsmusikk/støy lite; er boka spennende værer jeg ingenting rundt meg, er boka kjedelig er avbrekk inn i musikkens verden velkommen… Leser jeg annen, mer krevende, litteratur, derimot, er jeg mer sensibel for andre sanseinntrykk. Dette fordi jeg ofte stopper opp for å tenke over det jeg har lest. Selv om jeg til vanlig er glad i rock, ville jeg blitt gal av å høre slik musikk om jeg for eksempel leser Shakespeare; kulturkollisjonen blir rett og slett for stor!
Aller helst vil jeg ikke høre musikk mens jeg leser, i alle fall ikke musikk med tilhørende sang. Jeg er en uhelbredelig nynner/sanger, og ofte opplever jeg at jeg istedenfor å lese sitter og synger (jeg har et ganske kjipt talent: jeg lærer meg sangtekster alt for fort, ofte første gang jeg hører en sang. Dess verre sangen er, desto fortere lærer jeg teksten..).
Musikk og litteratur hører likevel sammen for meg, på en annen måte. Siden jeg alltid lytter til/lærer meg sangtekster, skjer det ofte at disse tekstene minner meg om bøker jeg har lest. Det synes jeg er fint. I tillegg blir sanger eller musikere enkelte ganger nevnt i bøker jeg har lest – det liker jeg. Da har forfatteren på en måte selv valgt ut soundtracket til boka. Eksempler på forfattere som er interessert i musikk er Ragnar Hovland, Frode Grytten og Johan Harstad. På forfatternes egne initiativ kan jeg oppsøke musikk de selv mener er relevante for verket, slik gir musikken boka en tilleggsdimensjon jeg ikke ville vært foruten.
Dette er den dårligste Läckbergkrimen jeg har lest! Men den var visstnok en føljetong i et ukeblad tidligere. Skuffende!
Slik gikk et menneskevesen bort, en skapning ingen hadde tatt i forsvar, ingen hadde vært glad i eller interessert seg det minste for, han hadde ikke engang vakt oppmerksomhet hos naturforskerne som ellers gjerne legger en helt alminnelig flue under mikroskopet.
Når han satt der med sine avskrifter, var det en rik og skjønn verden som åpnet seg for ham. Det sto fryd å lese i hans ansikt. Han hadde sine favoritter blant bokstavene. Når han kom til en slik yndling, ble han helt fra seg. Han lo for seg selv, blunket med øynene og tok leppene til hjelp, så man nesten kunne se på ansiktet hvilken bokstav han hold på med.
Takk for denne interessante lista! Fant ut at jeg har lest 52 av de nevnte bøkene. I tillegg er jeg i ferd med å erobre Shakespeares samlede og har lest store deler av bibelen (ambisjonen er i alle fall å lese hele GT), den første av Harry Potter-bøkene og flere av historiene om Sherlock Holmes. Nå føler jeg meg i grunn ganske fornøyd over meg selv. Hurra ;)