Bokelskere.no

Her er min omtale:

Patriarken Gebelawi har bygget et palass av et hus, som er omkranset av en høy mur som skal beskytte klanen mot inntrengere. Alle som lever innenfor disse murene har det nærmest paradisisk. Hagen beskrives som så vakker at mine tanker går hen til Bibelens Eden. Å få være her er ensbetydende med å leve i fred og harmoni. Hadde det ikke vært for den eneveldige Gebelawi som bestemmer absolutt alt ... Like fullt: det er definitivt bedre å være innenfor enn utenfor!

Gebelawi vokter over en hemmelighet. Ingen andre enn ham vet hva de såkalte 10 statuttene inneholder, bortsett fra at alle vet at dette løser gåten med hvordan arven skal fordeles. Statuttene er omspunnet med mystikk.

Idyllen blir brutt da Gebelawis eldste sønn Idris forvises fra palasset og må friste en heller kummerlig tilværelse utenfor murene. Deretter overlates bestyrelsen av eiendommene til halvbroren Adham, som er godheten selv. Med klare paralleller til Bibelens Adam og Eva-lignelse og slangens fristelser, som til slutt fører til at de forvises fra Paradis, eller for den saks skyld historien om Kain og Abel, går også Adham i fellen. Idris oppsøker ham nemlig og ønsker å få vite om han er omtalt i statuttene - altså om det blir noen arv på ham ... Adham skjønner at det vil være fryktelig galt å gå i mot patriarken, og ønsker ikke dette. Men så klarer hans kone å overtale ham. Det hele ender med at også han og kona forvises fra palasset.

Deretter følger vi livet utenfor murene. Gjennom flere generasjoner følger vi Gebelawis etterkommere, der de gjør de samme feilene om og om igjen. Det er en evig kamp mellom det gode og det onde, om hvem som skal være bosser og kreve inn beskyttelsespenger, om hvem som er inne med hvem etc. Gode figurer kommer og går - etter Adham kommer Gebel, så Rifaa, deretter Qasem og til slutt Arafa. Man skulle tro at disse skulle bringe samfunnet fremover en gang for alle, men neida. Hukommelsen er kort blant Gebelawis etterkommere. Misunnelse og sjalusi skaper maktkamper som ingen ende vil ta. Det er et hardkokt gangstermiljø som beskrives, med drap og hevndrap, blodhevn og bakholdsangrep. Det imidlertid alle har til felles, er drømmen om en gang for alle å bli akseptert av stamfaren Gebelawi, som underlig nok overlever de fleste ... Får hans undersåtter noen gang vite hva som står i statuttene?

Historien er noe av det merkeligste jeg har lest. Den er nærmest mytisk i formen, og foregår uten referanser til tid og sted, selv om jeg har forstått at den visstnok foregår i en bydel i Kairo. Det er sagt om denne boka, som Mahfouz skrev et par år etter den mer berømte Kairo-triologien (som jeg snart må få lest!) at dette er den mest kontroversielle romanen han har skrevet. Den provoserte det konservative muslimske miljøet fordi man oppfattet den som blasfemisk. Det synes jeg er underlig fordi gud omtrent er totalt fraværende i boka. På den annen side har patriarken Gebelawi egenskaper som til forveksling kan ligne en gudeskikkelse. Det er enormt mye symbolikk ute og går i boka, jf. mine tanker om parallellene til Bibelhistorien. Og jeg har sikkert ikke fått øye på mer enn en liten flik i dette bildet. Utgivelsen holdt på å koste forfatteren livet da han i 1994 ble knivstukket av et par ekstremister.

Selv om dette er en svært spesiell bok, hadde den et vanvittig driv som gjorde at jeg ble helt fjetret! Ikke bare er boka meget godt skrevet - og oversatt! - men den handler om det universelle ved det å være menneske på godt og vondt. Jeg gir toppkarakter til denne boka! Terningkast seks!

Hva med å lage en egen lenke for de ulike litteraturarrangementene som finner sted i Norge? Flere godbiter trenger flere tilhørere!

Gjøre noe i likhet med salongen.no eller slik underskog.no gjør det.

Svært godt oppsummert, Karin! Her har vi kjernen av boka! Jeg er nettopp ferdig med den, og er bostavelig talt overveldet!

I den siste tiden har jeg fått med meg at flere bokelskere har hyllet Thomas Mann og hans forfatterskap. Dette har selvsagt fått meg enda mer interessert i denne forfatteren enn jeg allerede var. Jeg innrømmer glatt at jeg er litt feig av meg; i stedet for å lese store verker som Trolldomsfjellet, Doktor Faustus eller Huset Buddenbrook, har jeg valgt en enklere vei: den korte Loven. Jeg er redd for å bli skuffet av velansette forfattere, så for meg er kortromaner/noveller ofte en test på om jeg liker den enkelte forfatters stemme eller ikke.

Tilbake til Loven. Denne teksten er et bestillingsverk: mange kjente forfattere (blant annet vår egen Undset) ble bedt om å skrive korte tekster basert på ett av bibelens bud. Mann valgte å trosse bestillingen; han skrev i stedet om alle de ti budene.

I Manns tekst møter vi Moses/Moshe. Mann forholder seg til den bibelske originalteksten, men han tillater seg samtidig å dikte fritt mellom linjene. Manns Moshe er et uekte barn, unnfanget etter et hett stevnemøte mellom faraoens datter og en arbeider (denne blir drept etter elskovsakten). Etter fødselen blir Moshe ”satt ut i sivet” og blir oppfostret i en steinhuggerfamilie. I tillegg til en fostermor og – far, vokser han også opp med to ”søsken”: Mirjam og Aron.

Faraoen er klar over sitt slektskap med Moshe og etter mye om og men lar han ham dra ut i ørkenen for å prise sine guder. Denne anledningen benytter Moshe til å flykte fra Egypt sammen med ”sitt” (farens) folk. Som kjent greier Moshe, ved hjelp av Jahve/Gud, å lede sitt folk gjennom mange farer. Til slutt slår de seg ned ved Sinai.

For å være ærlig; den første delen av boka leste jeg som svært seriøs, men etter hvert så jeg humoren og ironien i det hele. Når Moshe har ledet folket sitt fram til Sinai, begynner de virkelige problemene. Han prøver som best han kan å ta til seg det Gud forteller ham, men det er vanskelig å lede et helt folk. Ikke bare må han være deres dommer, noe som er svært slitsomt siden mange bryter de oppsatte reglene, i tillegg må han rettlede dem og gi dem diverse forbud. Disse forbudene (for eksempel at de må grave ned avføringen sin, avstå fra å ha sex med søster, mor eller tante, ikke spise enkelte dyr eller sjømat) gjør først Moshe lite populær blant sine undersåtter. Etter hvert som de blir vant til de nye reglene, går det derimot bedre.

Fostersøsknene Mirjam og Aron er derimot ikke like fornøyde. De skjønner ikke hvorfor det er Moshe, og ikke dem, som leder folket. Tross alt har de hjulpet ham godt på veien. Når Moshe i tillegg har slått seg sammen med en etiopisk kvinne, til tross for at han har kone og barn, renner begeret over. Er det virkelig slik at det ikke finnes noe forbud mot dette, midt i jungelen av nye lover og regler? Under konfrontasjonen skjelver jorden og det er tydelig at det er et vulkanutbrudd det er snakk om.

Mirjam og Aron blir grepet av ærefrykt, og Moshe benytter denne sjansen til igjen å framstå som den store lederen av folket. Han bestemmer at alle som er i stand til det skal dra bort til fjellet som har utbrudd. Der skal de andre vente ved foten, mens han selv skal stige opp til toppen for å snakke med Gud og finne ut hva det er han har å si dem. Som kjent blir han oppe på fjellet i førti dager og førti netter. Denne tiden benytter han til å lage et nytt skriftspråk (språkene han kjenner allerede, passer liksom ikke helt til å ikle budene), han meisler ut steintavler og skriver inn de ti budene på dem. Folket tror at han må greie seg der oppe alene, men heldigvis for Moshe har han Joshua som binger ham mat.

Når så førti dager og netter har gått, stiger Moshe ned fra fjellet for å tale til sitt folk. Men hva finner han? Et folk som tror han er død; de har laget en gullkalv (en tyr, faktisk!), som de danser rundt og de har helt glemt alle nye lover og regler. Her er åpenlys sex og ingen ser ut til å ense denne usynlige guden Moshe har fortalt dem om. Moshe selv blir så forbannet at han knuser både steintavlene og kalven, dømmer de som startet den usømmelige oppførselen til døden, før han igjen bestemmer seg for å bestige fjellet.

På nytt blir Moshe der oppe i førti dager og netter. Denne gangen tar det riktignok ikke så lang til å lage steintavlene, men Moshe har støtt på et nyt problem; Gud er nemlig. forbannet og det tar alt Moshe har å få Gud til å avstå fra å bryte pakten dem imellom. Moshe henviser blant annet til Guds ærefølelse; ville det ikke vært ille om folk fra andre religioner gikk rundt og sa at Gud ikke hadde greid å føre folket til det land han hadde lovet dem? En slik argumentasjon kan selv ikke Gud stå imot, og Gud velger å spare folket, med visse forbehold. Etter konfrontasjonen med Gud sier Moshe at det i grunnen var greit at han hadde ødelagt de første steintavlene i sinne, tross alt var en del av bokstavene mislykket…

Når Moshe på nytt stiger ned fra fjellet har han ikke bare med seg steintavlene med budene. I tillegg kommer han med en tordnende tale som skremmer folket inn i rekkene igjen. Det hele slutter med et ”amen” for Moshe og deres Gud.

Må si jeg koste meg godt med Mann fortelling om Moses. Det var kostelig å lese forfatterens vri på den kjente bibelske historien. Det at han gjør både Moses og Gud så herlig menneskelige, er med på å framheve komikken i det hele. I tillegg satte jeg pris på Manns bruka av blant annet semikolon og lange setninger; semikolon er en av mine favoritter når det gjelder tegnsetting ;) Tror sannelig jeg er klar for større verker fra Manns hånd

I ti år har jeg vært medlem av et lese-/reiseselskap, der vi har valgt å lese bøker vi kanskje ikke ville greid å lese alene. Leseselskapet ble opprinnelig dannet på grunn av Ulysses; mange av oss hadde allerede uten hell prøvd å erobre denne til tider lite medgjørlige boka. I 2004 var det 100-årsjubileum for Bloomsday i Dublin. og etter å ha brukt tre år (!) på å lese boka høyt og diskutere den, dro hele leseselskapet på ekskursjon dit. Hele opplevelsen, lesinga og reisen, ga mersmak og vi har siden kommet oss igjennom Don Quijote, Brødrene Karamasov og Den Guddommelege Komedie, alle med påfølgende reiser til stedet boka omhandler og/eller forfatteren er fra. Nå i januar har startskuddet for et nytt prosjekt gått: Faust. Ser fram til å reise til Weimar sammen med andre litteraturinteresserte.

Jeg anbefaler deg virkelig å bli med i et slikt reiseselskap. Om du ikke finner et som allerede eksister, er det en smal sak å finne likesinnede som vil være med på slik moro (vårt leseselskap har ikke plass til alle som ønsker å være med..). Lykke til ;)

Hjertevarm og med underfundig humor, men på samme tid trist. En stor leseopplevelse. Anbefales!

Er veldig enig i det som sies her! Når enkelte bøker har opp til 30-40 tråder, er det svært vanskelig å følge med på hva medbokelskere sier om boka. Jeg liker, spesielt etter selv å ha lest ei bok, å sette meg inn i hva andre tenker om dette verket. Enkelte ganger gidder jeg rett og slett ikke, siden det er alt for vanskelig å forholde seg til den nesten ugjennomtrengelige jungelen av tråder.

Når det er sagt, tror jeg at grunnene til at det finnes mange tråder om enkelte bøker er mange. Da jeg var helt fersk her inne var det svært fristende for meg å ”si noe om boka” jeg nettopp hadde lagt til. Det eneste som hindret meg fra å skrive ”denne likte jeg” eller ”denne likte jeg ikke”, var at jeg hadde det alt for travelt med å legge inn bøker. Tror at denne funksjonen er den største grunnen til at det finnes så utrolig mange tråder om enkelte, populære verker. Det er lett for en ny bruker å tro at det en skriver bare er et slags notat myntet på en selv.

Jeg må ærlig innrømme at jeg, til tross for at jeg kjenner godt til denne nettsidens funksjoner, nok har startet nye tråder om bøker… Denne ”ugjerningen” har jeg begått når de eneste trådene som finnes om boka er av typen ”bra” eller ”dårlig”. Om en av oss ønsker å komme med en bokanmeldelse (med terningkast), er den eneste måten (så vidt jeg vet) å starte en ny tråd…

Selv om jeg enkelte ganger blir litt frustrer over omfanget av tråder, tror jeg dette er et fenomen vi bare må leve med. Bokelskere.no skal være for alle, også de som nettopp har stukket nesen innom, og da må en nesten, slik nettstedet i dag fungerer, regne med at nye tråder oppstår…

Fremfor alt gleder jeg meg til Knausgårds "Min kamp 6"!

Nye bøker kjøper jeg dels via Bokklubben og dels i alle mulige bokhandlere jeg tilfeldigvis måtte være innom. Ellers kjøper jeg mye gammelt via qxl-auksjoner, www.antikvariat.net og på loppemarkeder. Fordelen med qxl og antikvariat.net er at man kan legge inn søk og få epostvarsel når perlene dukker opp til slutt.

Jeg er nok en smule gammeldags av meg… Joda, jeg har kjøpt en god del bøker fra diverse nettbokhandlere og har vært fornøyd med både tilbudet og servicen de har. Likevel liker jeg aller best å kjøpe bøker fra mine lokale forhandlere. Jeg er med bøker, som stort sett alt annet, en impulskjøper. Liker å gå og kikke meg rundt, dra fram ei bok, bla litt i den, lese på omslaget.. for så å sette den tilbake eller ta den med til kassa. Hva jeg kjøper eller ikke, avhenger i aller største grad av hvilket humør jeg er i. For å si det sånn; dagsformen avgjør om det er ei krimbok, en samtidsroman eller en klassiker jeg kjøper.

Her hvor jeg bor finnes både Ark, Notabene og en lokal bokhandler. Må si at jeg virkelig foretrekker den uavhengige, lokale bokhandleren. La gå at Ark har en del tilbud jeg gjerne benytter, men Ark er tross alt en kjede med alt det innebærer. Bokhandlerkjedene har etter mitt syn ofte et litt for snevert utvalg. Her pushes bestselgere og min erfaring er at det er vanskelig å få bestilt opp bøker en er interessert i. Flere ganger har jeg opplevd at butikkmedarbeiderne på Ark ikke har særlig kunnskap om bøker; jeg forventer tross alt at de har hørt om forfattere som Fosse, Tiller eller Eco…

På Stjørdal bokhandel får jeg den servicen jeg trenger. De bestiller bøker de ikke har inne for meg, og gjerne er bøkene allerede i butikken etter et par dager. De gir meg sms-beskjed med en gang boka har ankommet. I tillegg tar de inn en god del interessante bøker som i alle fall jeg ikke har funnet hos kjedene. Med andre ord: bøker som er gode, men ikke nødvendigvis bestselgere. Jeg synes også det er et poeng å støtte butikker som ikke lar seg lede av kjedenes krav til å fronte bestselgere. Det jeg kanskje liker aller best med min lokale forhandler, er at de har en omfattende billigkrok. Her kan jeg finne mange skatter som andre har oversett, siden Stjørdal bokhandel gjerne priser ned bøker som ikke selger stort/raskt. Tror sannelig jeg skal ta meg en tur dit i morgen ;)

Nå blir jeg aldeles misunnelig på deg! Selv behersker jeg kun de nordiske språkene, samt det engelske, godt nok til å lese dem. Riktignok kan jeg forstå en del tysk og fransk, men langt fra godt nok til å få meningsinnhold ut fra annet enn svært enkle barnebøker. Jeg ble litt nysgjerrig når du nevnte Balkan; er det lov å spørre hvor du kommer fra? Har nemlig et svært romantisk forhold til slaviske språk, nærmere bestemt bosnisk. Skulle gjerne lært meg språket, men det nærmeste jeg har kommet er å prøve å tilegne meg kunnskap fra en språkkurs-dvd på kroatisk..

Ja, da får jeg bare ta utfordringen og si noen ord om Portia! Faktisk har vi som lesere allerede møtt henne, hun er nevnt i The Merchant of Venize:

In Belmont is a lady richly left;
And she is fair, and, fairer than that word,
Of wondrous virtues: sometimes from her eyes
I did receive fair speechless messages:
Her name is Portia, nothing undervalued
To Cato's daughter, Brutus' Portia

Det sies at Portia var svært ung, og ikke minst svært vakker, da hun giftet seg med Brutus. Selv om hun var veldig ung i forhold til ektemannen, kom hun til å elske ham. Kilder strides om de fikk en sønn eller ikke. Likefullt: hun var datter av Cato og et godt gifte for Brutus. Shakespeare ga henne den mest sentrale kvinnerollen i Julius Cæsar.

Når Brutus i Julius Cæsar har fått besøk av konspiratørene, våkner Portia opp og er svært urolig. Hun kjenner sin mann godt og vet at han går og dveler ved noe. Allerede ved første møte med henne får vi hint om at Portias helse ikke er den aller beste:

BRUTUS
Portia, what mean you? wherefore rise you now?
It is not for your health thus to commit
Your weak condition to the raw cold morning.

Portia ber Brutus om å dele sine sorger med henne. Brutus kommer med unnskyldninger, blant annet om at han er syk; alt for å unngå å fortelle ektefellen om planene som er lagt. Men, som sagt, Portia kjenner mannen sin og skjønner at det er mer i gjerde. Hun ber ham derfor igjen om å ha tillit til henne og fortelle henne om det som plager ham.

You have some sick offence within your mind,
Which, by the right and virtue of my place,
I ought to know of: and, upon my knees,
I charm you, by my once-commended beauty,
By all your vows of love and that great vow
Which did incorporate and make us one,
That you unfold to me, yourself, your half,
Why you are heavy, and what men to-night
Have had to resort to you: for here have been
Some six or seven, who did hide their faces
Even from darkness.

Det er helt tydelig at Brutus og Portia nærer sterke følelser for hverandre. Brutus kommer med kjærlighetserklæringer, men vil fremdeles ikke dele med sin kone det som opptar ham aller mest. Portia minner ham på at ikke bare er hun en kvinne; hun er kvinnen Brutus selv valgte til ektemake:

If this were true, then should I know this secret.
I grant I am a woman; but withal
A woman that Lord Brutus took to wife:
I grant I am a woman; but withal
A woman well-reputed, Cato's daughter.
Think you I am no stronger than my sex,
Being so father'd and so husbanded?

Hun prøver å bevise at hun er verdig Brutus’ hemmeligheter ved å skade seg selv, og gjennom denne skaden bevise at hun kan tåle smerte og ikke svikte ektemannen. I det det banker på døren, lover Brutus å fortelle henne alt senere: han vet at han kan stole på henne. Denne samtalen får ikke vi lesere ta del i, men det gjøres senere klart at den har funnet sted.

Når Brutus og hans medsammensvorne drar for å utføre sin illgjerning, er Portia svært urolig. Hun sender stadig bud etter Brutus; trolig er hun redd for at det er ektemannen som må bøte med livet i en konfrontasjon med Cæsar. I tillegg virker det som om hun ikke støtter sin manns planer fullt og helt:

O constancy, be strong upon my side,
Set a huge mountain 'tween my heart and tongue!
I have a man's mind, but a woman's might.
How hard it is for women to keep counsel!

Neste gang Portia nevnes i stykket, er hun død. Brutus sier at hun ”swallow'd fire”. Det er uenighet blant historikere om hvordan hun faktisk døde. Enkelte hevder hun tok liver sitt ved å svelge glødende kull, andre mener hun brukte karbondioksidforgiftning. Atter andre hevder hun døde på grunn av dårlig helse (noe som også antydes av Brutus tidlig i stykket). Uansett: Portia fremstår som den viktigste kvinnen i stykket og ikke minst den eneste kvinnen som visste om konspiratørenes planer. Døde hun ved hjelp av egen hånd, eller var hennes endelikt naturlig? Hva tror dere andre?

Så bra at du hadde lærere som ga deg et godt forhold til nynorsk! Er selv lærer og jeg prøver å overføre min entusiasme for denne vakre målformen til elevene. Tenk så mye god litteratur, og ikke minst godt språk, de går glipp av om de velger å boikotte nynorsk! Dessverre har mange av dem et negativt forhold til nynorsken lenge før de begynner å bruke den selv. Denne forhåndsfordømmelsen er vanskelig å snu, men jeg gjør mitt aller beste for å få mine elever inn på det "rette" spor. For min del håper jeg at nynorsk stadig får nye tilhengere og at vi kan glede oss over god litteratur (og for den del offentlige dokumenter) skrevet på velklingende nynorsk i all framtid.

P.S. Jeg har en teori om at nynorsk (eller kanskje helst det at vi har to likeverdige målformer)er med på å forhindre at alt for mange engelske ord blir tatt inn i vårt skrevne vokabular. Det er selvsagt fint, og ikke minst uunngåelig, at språk forandrer og utvikler seg, men jeg setter likevel pris på at denne utviklingen går saktest mulig.

Jeg er veldig enig i det du skriver. Er også bokmål som hovedmål, men koser meg skikkelig med gode bøker skrevet på nynorsk. Flere av mine favorittbøker er skrevet av nynorskforfattere eller oversatt til nynorsk. Synd at mange av disse bøkene kanskje ikke får den oppmerksomheten de fortjener nettopp på grunn av målformen (heldigvis finnes det hederlige unntak!). Skjønner ikke helt hvorfor så mange har i mot nynorsk, tross alt ligger dette målet nærmere dagligtalen til de fleste av oss (ja, om man ikke er tilhenger av svært konsertvativt bokmål..).

På mange måter føler jeg meg nesten friere når jeg skriver nynorsk enn når jeg benytter meg av bokmål, sikkert på grunn av at jeg kan bruke dialektord og –endinger innimellom (er trønder).

Egentlig har jeg et ganske romantisk forhold til nynorsk, synes det er et vakkert og ofte poetisk språk. Har til gode å lese bøker à la hardbarka krim skrevet på denne målformen, det hadde i grunnen vært morsomt å få tak i ei slik bok! Har noen et tips eller to å komme med?

Det synes jeg så absolutt du skal gjøre. Som bokhandler hos Norli Bogstadveien fikk jeg tatt inn tre av Carsten Niebuhrs reiseskildringer på dansk. De står der kanskje ennå? De tre er noen av de sterkeste reiseskildringer som er skrevet. Punktum finale!

I følge Knut Hoem i NRK P2 er Bokvennen Litterært Magasin, “Norges beste litteraturtidsskrift”. Jeg siterer: “Tidsskriftet Bokvennen er ikke bare det litteraturtidsskriftet som har klart flest abonnenter. De lager også det beste innholdet akkurat nå.”

Norli Universitetsgaten i Oslo tilbyr Bokvennen Litterært Magasin 04/10 til en svært hyggelig pris. Tilbudet varer fram til 21. februar.

Dermed får du Bokvennen Litterært Magasin til en lommeBOKVENNlig pris.

Det stemmer! Og fremdeles elsker jeg å gå på loppemarkeder for å spore opp slike gamle skatter! ;-)

Herlig tilnærming! I like! ;-)