Bokelskere.no

Jeg hadde det sånn med Dave Eggers "Et forbløffende, talentfullt, dypt rystende verk". Boka var forbløffende - det skal være sikkert! Jeg elsket den boka!

He he, du får trøste deg med at dere er like uforståelige for oss.. selv om vi later som om det motsatte er tilfellet ;)

Nå er jeg stort fan av Shakespeare, men jeg må virkelig si at dette skuespillet går selv ham i rangen. Jeg har kost meg stort og ledd mye under denne gjennomlesningen! De vulgære ordspillene kommer som perler på en snor og enkelte replikker kan få selv en trønder til å rødme! Maken til vellystighet har jeg faktisk ikke vært borti før innen litteraturen. Da jeg leste etterordet, forsto jeg at originalen faktisk har et enda friskere språk. Så, for dere som tviler; klassikere er vel verdt å få med seg!

Synes som kvinne det er ekstra spennende at det er nettopp kvinner som er de mest sentrale karakterene her. Stykkets karakterer vet å ta for seg av de gode ting i livet; mat, vin og ja, sex. Kvinnene bruker det beste våpenet de mener å inneha for å stanse mennenes krigføring. Ekstra artig er det at denne sexnekten er like uutholdelig for dem som for mennene… Det er så lett å glemme at synet på kvinner og seksualitet var et annet i tiden før kristendommen fikk grep over Europa.

For den som måtte være interessert i å lese denne korte perlen, er den i sin helhet å finne her. God bok ;)

Det går fint an å lese disse bøkene enkeltvis, men man mister visstnok en slags rød tråd i handlingen. Jeg har bare lest fem av de i alt 10 bøkene om Fredric Drum, og jeg leste dem ikke i riktig rekkefølge ... ;-)

Herlig! ;-)

Les min anmeldelse om boka på huvenes.no

Takk, hyggelig sagt. Og dermed følger vi hverandre!

Spennende blogg! Den må jeg selvsagt bli følger av! ;-)

Korea - Noveller om kjærleik er omtalt på huvenes.no

Hva er det med fortiden? Diskusjon om forholdet mellom romanskriving og historieskrivning.

Les mer om arrangementet på huvenes.no

Dette var en merkelig opplevelse. Jeg synes Erik Wahlström skriver godt - spesielt godt – men likevel legger jeg boka vekk etter 130 sider og sier meg fornøyd med det. Hva skjedde?

Erik Wahlström er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris av Finland. Boka handler om Johan Ludvig Runeberg, Finlands nasjonalskald som levde fra 1804 til 1877. Han skrev dikt og salmer.

At Erik Wahlström skriver godt er det ingen tvil om. Han har en kraft i språket som gjør at mye av det han skriver blir stort. Språket til Wahlstöm gjenspeiler på en måte inntrykket jeg får av storheten i Runebergs personlighet og diktning.

Wahlström er også en mester til å variere formen på teksten. Hvem som forteller historien veksler hele tiden og innenfor samme kapittel. Alt fra hovedpersonenes synsvinkel som jeg-fortellere, til en allvitende tredjepersons fortellerstemme, til at plutselig arten ‘hund’ som i ‘canis lupus familiaris’, uttaler seg. Han blander fortellende stil, dialoger, klassisk scenetekst, argumentasjoner og tanker – alt flettes sammen samtidig som tidsperspektiver hele tiden skriftes. Her finnes ingen kronologi.

Jeg følger de fortellende delene best. Da er jeg helt med. Jeg sliter mye i andre deler av boka. Rett og slett fordi jeg ikke forstår. Meningen forsvinner. Jeg forstår ikke alltid hvem jeg leser om, hvilken kontekst og hva det handler om. Jeg leser mange sider med for meg meningsløse ord og setninger. Feilen ligger ikke hos Wahlström. Det er en kombinasjon av uvanlig konstruert tekst, svensk språk og innholdet som nok lettere gir mening til de som har vokst opp i en kulturell kontekst hvor Runeberg er en del av en nasjonalarv du får med deg fra du er liten. Som Wergeland eller Ibsen hos oss.

Her har jeg skrevet mer om boka: http://knirk.wordpress.com/2011/02/21/flugtamjaren-erik-wahlstrom/

Beklager, det var overhodet ikke meningen å insinuere at du har andre meninger enn de du selv har beskrevet. Har egentlig heller ikke noe problem med noe av det du har ytret, men lot meg overraske over at du, da du kommenterte innlegget mitt, kun sa noe om ”politisk korrekthet”. Grunnen til at jeg trakk inn rasisme og innvandringspolitikk, var at du skrev at uttrykket i seg selv har/hadde noe rasistisk over seg. Hadde du ikke sagt noe om det, hadde jeg nok kun holdt meg til det jeg mente å henvise til i mitt innlegg: det er politisk korrekt å mene at kunst, litteratur osv. er viktig og skal satses på. Jeg mente overhodet ikke å insinuere at du er rasistisk eller har noe mot andre religioner. Jeg prøvde kun å beskrive hva jeg legger i det i være ”politisk korrekt”.

Tror du i et tidligere innlegg skrev at vi snakket forbi hverandre, dette tror jeg er saken nå også. Igjen, beklager at jeg har uttrykt meg på en måte du føler var uredelig. Det er ikke alltid like lett å få fram meningen, eller for den sags skyld valøren, i det en skriver..

Ok, jeg biter på, selv om dette egentlig ikke har noe med denne tråden å gjøre, eller for den slags skyld bøker/lesing. Unnskyld til alle dere bokelskere som har sett dere lei på at diskusjoner utarter seg til noe som i utgangspunktet ikke var intendert.

Så: Tror du og jeg har svært forskjellig oppfatning om hva det er å være politisk korrekt. Det kan godt hende at uttrykket opprinnelig hadde noe rasistisk over seg, historikken kjenner jeg dessverre ikke. Jeg nevnte uttrykket på grunn av den valør det har i dag: det er fælt at alle ”politisk korrekte” mener at kultur er viktig og oppbyggende.. I tillegg er det visst politisk korrekt å mene at vi skal gi u-help over statsbudsjettet, ta vare på flyktninger/asylsøkere som kommer hit, gi alle religiøse retninger en stemme… Huff og huff, er det ikke en vederstyggelighet å være politisk korrekt?

Ellers er jeg enig i at trådstarter har fått støtte også..og bra er det.

Digresjon:har ikke nettopp du slått et slag for at vi skal være rause her inne og ikke kritisere andre? Skrev du ikke for litt siden at du følte at du ble jaget bort første gang du var medlem her inne? Tror vi alle, meg inkludert, kan vise mer raushet og aksept for andres meninger.

Synes i grunnen det er ganske vanskelig å ytre noe i denne tråden. På den ene siden tror jeg spørsmålet som opprinnelig ble stilt var temmelig uskyldig og oppriktig ment. Tror trådstarter har fått ufortjent mye kritikk for ordlyden… (For det aller meste er det skjønnlitteratur som diskuteres her inne, ikke faglitteratur; kanskje det er dette som har fått folk til å reagere?) Samtidig skjønner jeg at medlemmer har inne vil ivareta den gode og inkluderende tonen som for det aller meste råder. Enhver bokelsker kan kommentere hva hun/han vil, uten å bli konfrontert med utdannelse eller annen bakgrunn. Det er nettopp dette jeg liker så godt med denne nettsiden! Alle blir hørt, det er heller verkene vi leser/diskuterer som skiller oss.

Jeg er veldig enig i det KjellG skriver i sitt flotte innlegg. Samtidig er det trist at begrep som akademiker, eller for den slags skyld feminist og politisk korrekt, har fått noe negativt over seg. Utdannelse er flott, det er bra å være politisk bevisst (uansett meningsståsted) og det burde vel ikke være noe negativt i det å mene ”det rette”? Personer som har utdannelse i ”harde” fag innen naturvitenskapen høster for det meste anerkjennelse ute i samfunnet, mens personer som har utdannelse innen kunst eller litteratur ofte blir anklaget for å være en del av en elite. Dette synes jeg er veldig trist.

For ordens skyld: jeg har lærerutdannelse fra høyskole, i tillegg har jeg tatt en del eksamener ved NTNU (engelsk). Min mor er revisor, min far bilmekaniker. Ingen av dem leser bøker, så min store interesse har jeg arvet fra min bestemor, som jobbet i kiosk… Min bakgrunn eller utdannelse har slett ikke noe ”fint” over seg, men jeg kaster med likevel ut i diskusjoner om store litterære verker. Synes takhøyden her inne er stor, og da må vi nesten la et nytt medlem, som denne trådstarteren er, få the benefit of the doubt…

He he, er litt over halvvegs og koser meg skikkelig. Snakk om artig stykke!

Denne lille boka, som er i finne på årets Mammut-salg, fanget ved en ren tilfeldighet min oppmerksomhet her om dagen. Kanskje var det en kombinasjon av bokas beskjedne omfang, det faktum at forfatterens navn åpenbart hadde en muslimsk klang samt baksideteksten som gjorde utslaget. Boka fikk i alle fall bli med meg hjem. Det er jeg veldig glad for!

Forfatteren er av marokkansk opprinnelse, men flyttet sammen med sin ektemann til en forstad av Paris på begynnelsen av 1980-tallet. Nokså raskt fikk de to døtre. Fatima var analfabet, og følte seg hele tiden dratt mellom sitt marokkanske og sitt nye hjemlands verdier og kultur for øvrig. Så ble hun skilt, og plutselig måtte hun forsørge seg selv og barna sine. Uten språkkunnskaper, uten å kunne lese eller skrive, uten å kunne så veldig mye mer enn å stelle et hus, ga i grunnen yrkesvalget seg selv. Hun tjente til livets opphold ved å vaske hjemmene til sosieteten i Frankrike. Etter hvert slet hun seg fullstendig ut, og først da det skjedde en ulykke som gjorde at hun ikke kunne fortsette, tok livet en annen og ny vending for henne. Boka "Bønn til månen" er et resultat av dette. Her skriver hun om sine tanker, hva det har gjort med henne å forlate sitt opprinnelsesland, hvilke ofre hun har gjort i forhold til egen kultur osv.

Boka "Bønn til månen" er ikke et litterært storverk. Like fullt er det en kraftfull liten bok det er tale om, selv om språket og uttrykksformene er relativt famlende og forsøksvis poetiske. Boka er for øvrig spennende og ikke rent lite eksotisk, fordi vi får innblikk i hvilke tanker de ellers så tause innvandrerkvinnene har. Fatimas skjebne er nok like fullt veldig spesiell, for uten at hun hadde opplevd en skilsmisse, hadde hun sikkert forblitt innenfor husets fire vegger. Det spennende er like fullt hvilke talenter som ble forløst i henne som følge av den ulykken hun ble utsatt for. Som en av flere i sin søskenflokk fikk hun dessverre ingen utdannelse - på tross av at hun åpenbart hadde store talenter. I dag er hun student og i gang med bok nr. 2.

Det er interessant å merke seg hvilke bøker som oppnår stor oppmerksomhet i Frankrike for tiden. Det hander om portnersker som er mer intelligente enn hva omgivelsene tiltror dem (jf. "Pinnsvinets eleganse"), om uforløste talenter hos mennesker man aldri ville trodd hadde potensiale til noe som helst (jf. "Å telle duer"), om kassedamers betroelser etc. "Bønn til månen" vakte stor oppmerksomhet i Frankrike da den utkom i 2006, og føyer seg sånn sett inn i denne trenden mht. hvilke bøker som slår godt an for tiden.

Jeg anbefaler denne lille boka, fordi den er så annerledes og original. Det er ikke veldig krevende å lese den, men jeg anbefaler likevel å bruke litt tid på den, la avsnittene synke inn før man rusher i vei til neste side. Egentlig burde boka fått terningkast fem pga. sin originalitet, men jeg nøyer meg med en firer. Det skal imidlertid bli spennende å følge denne gryende forfatteren i fremtiden!