Bokelskere.no

Det er bare tre år siden sist jeg leste denne boka - eller rettere: hørte den som lydbok. Den gangen tenkte jeg "hvilken fryd det ville være å høre en mer moderne innlesing av boka!" Og knapt hadde jeg tenkt tanken, før jeg fikk nyss i at Aksel Hennie hadde lest den inn på nytt (etter oppdrag fra Lydbokforlaget).

Jeg har allerede omtalt den forrige lydboka ovenfor, og nøyer meg derfor med å vise til denne. Mens jeg forrige gang fant boka litt kjedelig i perioder, var dette fullstendig eliminert bort i denne utgaven med Aksel Hennie. Med stor innlevelse gikk han opp i rollen som den stolte jeg-personen som går rundt og sulter i Kristiania, og som ikke vil falle så dypt å be noen om hjelp. Enkelte passasjer var så godt innlest at jeg hørte dem om igjen flere ganger.

Med en spilletid på 5 t og 37 min. skulle det faktisk være overkommelig for hvem som helst å komme gjennom denne boka! Det anbefales på det varmeste!

Terningkast fem!

Jeg er veldig langt på vei enig med deg, Strindin! Det er mye bruk av klisjeer i denne boka. Samtidig synes jeg ikke man kan underslå at det er en sterk historie som fortelles og at dette gjør at boka er viktig. Jeg skulle selvsagt også ønske at det kom sterkere skriveføre som kunne formidle Palestinas lidelser på en mer litterær måte.

Jeg har skjønt at du har mer kunnskaper om denne delen av historien enn de aller, aller fleste, og de færreste (av oss) er på ditt nivå. Vi andre begynner derfor på et annet nivå enn deg, og vil forhåpentligvis jobbe oss oppover hva gjelder å tilegne oss mer dybdekunnskaper. ;-) Jeg har for øvrig lest "verre" ting enn dette.

Jeg håper ikke at folk lar være å lese denne boka selv om den litterært sett er svakere enn ønskelig. Jeg ble i alle fall grepet av historien, men falt nok litt av på slutten da dokumentarstilen overtok (dvs. den delen du opplevde som sterkest). Tatt i betraktning alle de bøkene som er skrevet om jødenes lidelser, synes jeg det er viktig med balanse i mitt lese-regnskap. Og jeg endret faktisk ikke rent få oppfatninger og holdninger etter å ha lest denne boka.

Jeg har laget en liten tekst om dette diskusjonsforumet. Knallbra idé å ha en lesesirkel på bokelskere.no om Henrik Ibsen! Les om Kongs-Emnerne på huvenes.no

Jeg kjøpte denne boka nylig på Ark til 69 kroner. (Den er fremdeles å få på salg der, men det synger nok på siste verset av opplaget ...)

Jeg hadde aldri hørt noe om forfatteren før jeg kom over denne diskusjonstråden ved en tilfeldighet, og ble nysgjerrig. Og da var det dobbelt flaks at den atpåtil var på salg!

Tittelen på boka ga meg assosiasjoner til Ivo Andrics fantastiske "Broen over Drina".

Nå gleder jeg meg i alle fall VELDIG til jeg kan klare å få lirket denne boka inn i leseprogrammet mitt utover våren!

Det har du jammen rett i.

Dette sluttet å virke tidligere i uka, men nå har jeg funnet og fikset feilen.

Takk for at du sa fra!

Den finnes på Ark til 69 kroner for tiden.

For meg har definitivt veldig mye forandret seg siden jeg oppdaget bokelskere. I flere år hadde jeg stort sett bare lest krim. Det føltes som om det var det eneste jeg hadde ork til å lese, spesielt i travle perioder. Nå har lesevanene mine endret seg fullstendig. Siden sommerferien har jeg bare lest ei krimbok, resten av det jeg har lest er bøker jeg har fattet interesse for etter å ha lest hva andre bokelskere skriver om dem. Bøker som Symposion, Naustet, Himmelarkivet, Kvalmen, Fortæring, Lysistrata, Persepolis, Sveve over vatna og Opptegnelser fra et kjellerdyp, bare for å nevne noen nye favoritter, hadde nok fremdeles vært uåpnet og oversett hadde det ikke vært for den inspirasjonen jeg har fått her innefra. I tillegg har jeg oppdaget hvor givende det er å diskutere bøker med andre som deler min store interesse. I dag kan jeg nesten ikke forestille meg hvordan det hadde vært å ikke være medlem her. Heldigvis slippet jeg det ;)

Ja, dette er nok ei temmelig ufyselig bok, så jeg skjønner din skepsis. Tror neppe boka passer alle (hvilken bok gjør i grunnen det?), men for meg var den givende. Synes det er interessant å dukke ned i slike forstyrrede sinn som det dvergen her representerer.. Boka er rimelig kort, så det skader vel ikke å gi den en sjanse? Hadde vært spennende å vite hva du synes om den ;)

Er enig i at den er godt skrevet. Men temaet er litt for sært til å fange min interesse. Ikke desto mindre er det mye engelsk humor og understatements for en god del humring.

;-) "Bikubesong" er en av de aller, aller beste novellesamlingene jeg noen gang har lest! Og da jeg kom over den veldig, veldig tykke "Noveller i samling", MÅTTE jeg ta den med hjem! Jeg følte at jeg hadde fått tak i en skatt!

Romanen "På St. Jørgen" er en fortsettelse av "Professor Hieronimus". Else Kant har vært innlagt på en psykiatrisk klinikk under professor Hieronimus´ bestyrelse i en måneds tid, og professoren har besluttet at Else skal overføres til St. Jørgen. Han har forespeilet henne et opphold der i minst ett år. Else er dypt fortvilet fordi hun vet at hun ikke er sinnsyk. Samtidig er hun lettet over å slippe unna den oppblåste, selvhøytidelige, hatske og straffende professoren som hun har vært så lite klok å våge å sette seg opp mot. Før overføringen har hun fått høre at overlegen på St. Jørgen er en vennlig sjel, og hun har derfor et stort håp om at denne overlegen skal skjønne at det er en feiltakelse at hun er sendt dit.

Grunnet professor Hieronimus´ løgner overfor Elses mann, Knut, er det meningen at hun skal ha opphold på en avdeling med de virkelig gale, der man er ti personer som deler et rom. Å få sove under slike omstendigheter, ville ha vært en umulighet for Else, hvis eneste lidelse er at hun ikke greier å sove og derfor er helt utslitt og trenger maksimalt med hvile. Den gode overlegen ved St. Jørgen får seg imidlertid ikke til å sende Else til denne avdelingen. I stedet får hun enerom - med mulighet til å stenge døren bak seg når hun går til sengs om kvelden.

Else er ikke forberedt på at overlegen ved St. Jørgen ikke våger å sette seg opp mot professor Hieronimus´ dom om at hun er sterkt sinnslidende. Og det på tross av at Else gang på gang utfordrer ham og spør om han mener at hun er gal, og han nærmest motvillig må svare at nei, det kan han ikke se egentlig ... samtidig som han gjør det klart for henne at det ikke er gjort i en håndvending å avgjøre dette og at han derfor trenger å ha henne der til observasjon.

Else er meget sint på sin mann, som ikke har besøkt henne og som faktisk har ønsket at hun skulle bo på et timannsrom. Etter et besøk av en venninne skjønner hun at også dette er professor Hieronimus´ verk ... Han har manipulert ektefellene og satt dem opp mot hverandre, slik at de gjensidig skulle tro at den annen ikke ville vite av han/henne.

Mens jeg holdt på å gå ut av mitt gode skinn mens jeg leste "Professor Hieronimus", øynet jeg mye mer håp i denne boka. Like fullt er det opprørende å lese om hva pasientene som havnet innenfor psykiatrien ble utsatt for. Og dette var for øvrig før psykiatriske pasienter ble dopet ned under innleggelser, og det var betimelig å stille spørsmål ved hva som gjorde pasientene mest gal - den tilgrunnliggende sinnsidelse eller overdreven medikamentbruk? Dette med medikamentbruk er ikke et tema som kommer på spissen i Amalie Skrams bøker. På St. Jørgen er heldigvis personalet mer opptatt av pasientenes velbefinnende enn hva tilfellet var på professor Hieronimus´ klinikk. Her får Else tilgang på sitt håndarbeide, brev er ikke åpnet før hun får dem og det er interesse for å fremskaffe bøker hun har lyst til å lese. Else er fra seg av takknemlighet for ting som egentlig burde ha vært en selvfølge også der hun var først.

Ikke bare er denne boka - som den foregående - godt skrevet, men historien er så gripende fortalt at jeg som leser ble helt satt ut. Selv om jeg er ferdig med begge bøkene, er jeg ikke ferdig med historien. Det tror jeg faktisk aldri at jeg kommer til å bli. "På St. Jørgen" fortjener terningkast seks.

Vet ikke helt hvorfor jeg fattet interesse for denne boka, men da jeg først hadde åpnet den forsto jeg at dette var litteratur for meg. Pär Lagerkvists dverg er i tjeneste hos en fyrste. Dvergen ser ned på alt og alle, med unntak av kanskje fyrsten selv. Han (dvergen) mener at han er noe annet og mer enn et vanlig menneske. Gjennom dvergens øyne følger vi hoffliv, kriger som utkjempes og beleiring, selvsagt sett fra hans ståsted.

Dvergen skjønner seg ikke på menneskene, deres kjærlighet og åndsliv, han mener det er noe nedrig ved disse følelsene menneskene synes å inneha. Selv forakter han de fleste, ser bare opp til sin mester fyrsten og enkelte soldater – han mener det riktigste er å krige og bekjempe andre. Dvergen har et storslått inntrykk av seg selv, sin fortreffelighet og intelligens. Samtidig skjønner en som leser at dvergen blir utnyttet av fyrsten; dvergen står bak nedrige handlinger som fyrsten selv kan vaske sine hender rene for… Dvergen mener å skjønne alt, samtidig går det etter hvert opp for leseren hvor lite dvergen egentlig forstår av omgivelsene og menneskene rundt ham.

Uten å røpe for mye, vil jeg påstå at dvergen på en måte er fyrstens vrangbilde, samtidig som han er fyrstens våpen. Han gjennomfører de mest avskyelige handlinger fordi han tror det er nettopp dette fyrsten ønsker. Dvergen fungerer som fyrstens onde side, dette billedgjøres gjennom at han alltid er ved fyrstens side, kledd som ham…

Hovedpersonen er et lite menneske, både av størrelse, tanker og handling. Jeg som leser synes nesten til tider synd på ham og hans manglende livsforståelse, samtidig er det absolutt noe frastøtende både ved hans vesen og hans handlinger. Jeg synes denne korte boka er såpass kompleks at jeg ikke forundres over at litterære priser har vært nevnt for å belønne forfatteren!

De som måtte være interesserte i å lese denne lille perlen, kan finne den her

Frode Grytten må med på denne listen! Han er en av de flotteste, norske novellistene jeg vet om! "Noveller i samling" av ham er et must i et bokelskerhjem!

He he; det hadde nok jeg også gjort, var det ikke for at du allerede hadde "tatt" enkelte sitater jeg ville fremheve (jeg kunne likevel ikke dy meg for å resitere narrens ordspill om fool/wit, denne gangen på engelsk!) ;) Synes i grunnen det er morsomt å finne fram til slike sitater av Shakespeare, selv om det iblant kan virke som hans agenda var noe kvinnefiendtlig. Heldigvis har vi som har lest en del av skuespillene hans funnet ut at det ikke er tilfellet ;)

Det er veldig mange karakterer som opp gjennom årene har gjort inntrykk på meg, men bare enkelte av dem er fremdeles med meg. Sånn er det vel bare; bokas karakterer blir dine gode venner en stund, men som ellers i livet kan det hende man etter hvert mister kontakten.

En av dem som fremdeles gjør inntrykk på meg er Nora i Et Dukkehjem. Hennes oppvåkning fra å være en lerkefugl til å bli en selvstendig kvinne, er etter min mening av det aller ypperste som noen gang er skrevet. Jeg er utrolig glad for at jeg som kvinne ikke levde i hennes samtid og synes det var svært modig av Ibsen å skape en karakter som henne. Så stykket på Trøndelag Teater denne uka og det er ikke tvil om at deler av tematikken fremdeles føles svært viktig og gjeldende.

Av Shakespeares karakterer har jeg et nært forhold både til Beatrice (*Much ado about Nothing) og Kate (The Taming of the Shrew). Skulle virkelig ønske jeg hadde Beatrices munnrapphet og selvstendighet – tenk å være å være så flink med ord og så tøff! Kate ser jeg opp til fordi hun fremstår som en person og ikke et objekt ; hun står på sitt og ønsker ikke bøye seg for noen eller noe.

Til slutt vil jeg nevne Holden i The Catcher in the Rye. Hans fortvilelse, ja, forbitrelse, over samfunnet og voksenverdenen gjorde et uutslettelig inntrykk. For er det ikke slik at voksne på mange måter er falske, i alle fall sett med et barns øyne? Som barn/ungdom føler en ofte at en ikke blir forstått og at de voksne, som mener å sitte med fasiten, ikke egentlig er annet enn nettopp falske…

Det er ennå mulighet for å være med på trekningen av en hemmelig bokgave. Alt du trenger å gjøre er å dele hva du har på nattbordet av lesning. Legg igjen beskjeden i kommentarfeltet på artikkelen På nattbordet på bloggen min.