Jeg skjønner godt hva du mener: tross alt er det ikke til skade for noen om du og jeg velger å IKKE lese ei bok. Ironien i det hele består vel helst i at de eneste skadelidende nettopp er oss selv, siden vi lar fordommene bestemme over hva vi vil lese eller ikke, og at vi dermed står i fare for å frarøve oss selv gode leseopplevelser ;)

Men: det er bra å være "rar" og til syvende og sist må en som leser erkjenne at en aldri vil få lest alle bøkene en ønsker... Derfor gjør vel vi to som alle andre: vi velger oss bøker vi har tro på kommer til å gi oss noe.

Ja, vi har alle våre preferanser og fordommer ;) Leste Mitt navn er Asher Lev i sommer, til tross for en noe intetsigende tittel, etter anbefalinger fra andre bokelskere (blant annet deg). I går postet jeg et innlegg om nettopp denne boka. Hadde aldri lest den hadde det ikke vært for Rose-Maries bokanmeldelse og de påfølgende kommentarene.

Grunnen til at jeg kjøpte og leste Gulldronning, perledronning var denne tråden. Her fikk jeg forståelse for hvorfor mange (nå til og med undertegnede!) setter boka høyt. Det var godt at mine fordommer ble gjort til skamme, samtidig tror jeg ikke jeg greier å endre meg så alt for mye.. Men: veien til endring går vel gjennom erkjennelsen av at man har visse fordommer som bør bekjempes, så det er vel håp?

Denne boka er helt herlig - en søtt drops! Håper filmatiseringen svarer til forventningene ;)

Du har helt rett i at bedreviter er en bedre oversettelse av besserwisser ;) Likevel synes jeg uttrykket "forståsegpåer" har en like negativ klang.

Utrolig bra innlegg, Solveig! Beskjemmet må jeg innrømme at jeg kjenner meg godt igjen..

1. Ekle titler er intet hinder, heller pirrer de min nysgjerrighet, men titler som for meg er for svulstige styrer jeg ofte unna. Lenge “overså” jeg Gulldronning, perledronning nettopp på grunn av denne antipatien, men heldigvis tok jeg sjansen og fikk lest denne gode boka. Til tross for at dette motbeviste min teori om at innholdet i en bok samsvarer med en klisjepreget tittel, fører ryggmargsrefleksen min til at jeg stort sett fremdeles holder meg borte fra denne typen titler.

2. Jeg prøver meg stadig på nye sjangre, blant annet har jeg blitt nyfrelst på skuespill og grafiske romaner. Men… jeg greier stort sett ikke bli entusiastisk ovenfor fantasybøker (med unntak av klassikerne fra Tolkien og Lewis’ hånd) og SF har jeg vel nesten ikke snust på en gang… Faglitteratur leser jeg mer av nødvendighet enn av lyst…

3. Dette er det eneste punktet jeg er uenig med deg i. Til tross for at jeg er estetiker og opptatt av både kunst og design, spiller ikke bokas utforming noen rolle for meg. De eneste unntakene måtte være om bokas form eller størrelse gjør den uhåndterlig eller om jeg ønsker meg en praktutgave av et bestemt verk.

4. He he; ja det er nettopp sånn det er. Greier ikke å lese noen av Ari Behns bøker, ei heller har jeg lest noe av Ragde. Litt morsomt når det gjelder sistnevnte i grunn, for jeg tror egentlig at jeg har en del fellestrekk med henne. Det er bare det at når en slik negativ tanke har fått satt seg, så er det vanskelig å komme bort fra den..

5. Truffet igjen! Kanskje det nettopp er derfor jeg ikke har lest noe av Ragde? En eller annen indre stemme forteller meg at det er greit å ha lest og like veldig populære og hypede bøker, så lenge jeg har vært “tidlig nok ute”. Er jeg ikke det, har toget ofte gått fra meg. Igjen er det ryggmargsrefleksen og småligheten som råder.. Det er ganske morsomt å analysere seg selv og se på de fordommene en besitter.

Håper at jeg kan bli en bedre og mer fordomsfri leser framover, men jeg kan slett ikke garantere det ;)

Jeg likte den ganske godt. Boka er lettlest og underholdende. Det jeg liker best med Moen Rustens stil er hennes stadige perspektivskifter og tidvis gode språk. Det gir assosiasjoner til engelske landsbyserier hvor presten sykler forbi kona i vinduet som rusler ut til katten i bakgården som hopper over til naboen som sysler med noe i kjelleren som snakker i mobilen til dattera osv. Det liker jeg.

Det er noen fine karakterer i boka, men Rustens valg om å håndtere over 20 hovedpersoner i løpet av 250 sider, gjør at det blir veldig overflatisk. Og det er synd. Litt for mange personer, litt for mange mord og tidvis litt for dårlig psykologisk feeling. Jeg har skrevet mer om boka her:

http://knirk.no/2011/08/se-min-kjole-solveig-moen-rusten/

Jeg er enig i at politisk korrekt har en noe negativ klang over seg. Samtidig synes jeg det er ganske fornøyelig at det å ha en mening som sammenfaller med de styrende (ja, folkevalgte!) krefter, eller majoriteten i et samfunn, tilsynelatende skal ha noe negativt og fordervet over seg. Når jeg leser debatter som utspiller seg på ulike avisers nettsider, ser det ut til at det å være pk betyr at man overhodet ikke kan tenke selv. Jeg er pk når det gjelder enkelte områder og stolt av det. Mine meninger er mine og basert på erfaringer og egne tanker, uansett om andre mener det samme eller ikke ;)

Når det gjelder forståsegpåer er jeg uenig i din analyse. Jeg har alltid oppfattet det å være besserwisser som noe negativt. For meg er en forståsegpåer et menneske som har et kategorisk og unyansert syn på en sak. I tillegg er dette mennesket ikke villig til å ta inn over seg at andre kan ha avvikende syn.. En besserwisser vil aldri forandre mening, til tross for all verdens argumenter, fordi denne personen er klokkeklar i sin tro på egne meninger og egen fortreffelighet..

Tja… Dette var i grunnen en vanskelig problemstilling! Enkelte ganger møter jeg på forfattere jeg nærer sterke antipatier ovenfor etter å ha lest noen av deres verker (som Coelho nevnt av Jenny), men aller oftest er jeg negativ i forhold til forfattere kun basert på deres rykte; altså før jeg har lest noe av dem. Så overflatisk og lite karakterfast er jeg faktisk til tider. Tror det er flere som har det som meg; blant annet har Knausgård blitt negativt omtalt (ikke av meg!) av mange som ikke har lest noen av bøkene hans. Misnøyen har kun handlet om at de aktuelle debattantene har mislikt hans Min Kamp-prosjekt. Selv har jeg det på samme måte med Ari Behn. Tror aldri jeg kommer til å lese noen av hans bøker.

I skrivende stund kommer jeg ikke på noen hverken sterkt over- eller undervurderte forfattere. Tross alt har de aller fleste bøker verdi for noen lesere… Tror jeg kun kan bidra med en anbefaling av en forfatter ikke alt for mange nordmenn har lest særlig mange bøker av: Tom Robbins. Bøkene hans er herlig surrealistiske og leseren blir tatt med på en hvirvelvind av absurde hendelser og tanker. Still life with Woodpecker er oversatt til norsk. Deilig!

Denne boka har blitt en av mine favoritter også! Var så heldig å finne den til en billig penge på en bruktbokhandel i sommer. (NB: det er mulig det finnes noen spoilere her!). Sakte, men sikkert, snek Asher Lev og hans skjebne seg inn under huden min. For en fortvilet situasjon hovedpersonen befant seg i når han på mange måter måtte velge mellom å være tro mot seg selv eller tro mot den verden han hadde vokst opp i og kjente. Til tider var lesingen hjerteskjærende: kjærligheten som kom til syne gjennom tegningenes og malerienes linjer ble ikke sett eller forstått av mange av dem som sto Asher nærmest.. Det slo meg at det er lett å bli “syk” om man fornekter seg selv eller sin egen måte å kommunisere på. Ashers og morens skjebne har i så måte visse paralleller; moren var “syk” helt til hun fikk en måte å utvikle og uttrykke seg på. Kort sagt: det handler om meningen med livet for det enkelte menneske og det man må ofre for å være seg selv fullt og helt.

Ashers familierelasjoner gjorde inntrykk. Balansegangen som krevdes av de ortodokse foreldrene var til tider vanskelig å ta inn over seg. Det at hensynet til egen familie måtte vike for religionens og tradisjonens beste var nærmest uforståelig for meg. Den styrken Asher selv viste midt i stormen var nærmest umenneskelig, samtidig som den var nødvendig for hans egen overlevelse.

Til slutt: i tillegg til at boka er godt skrevet og har en interessant tematikk, satte jeg pris på referansene til noen av mine kunstfavoritter, for eksempel Matisse, Giacometti og Picasso. For meg førte disse referansene til at jeg følte en slags gjenkjennelse og samhørighet med Asher og hans verden.

Cormac McCarthys The Sunset Limited er a novel in dramatic form (en roman formet som et skuespill). Siden jeg er svært glad i å lese skuespill, gjerne av det mer melankolske eller mørke slaget, var denne teksten midt i blinken for meg. Enkelte steder fant jeg gjenklang fra blant annet Samuel Beckett og Jon Fosses tekster.

I boka møter vi to svært ulike menn, som befinner seg i den ene mannens leilighet. Mennene omtales kun som Black og White, noe som viser til deres etnisitet. Black, som bor i leiligheten, er en afroamerikansk, positivt innstilt og kristen tidligere fengselsfugl. White er en hvit, ateistisk, desillusjonert og velutdannet mann, faktisk tituleres han som professor. B har tatt med W hjem etter at sistnevnte prøvde å ta livet av seg ved å kaste seg foran The Sunset Limited. Forsøket mislyktes fordi B greide å gripe fatt i ham.

I den noe klaustrofobiske atmosfæren i leiligheten finner en svært interessant samtale sted. B forsøker, blant annet ved hjelp av sin religion og sine livserfaringer, å få W fra sin avgjørelse om å gjøre slutt på livet. W holder likevel hardnakket på sitt eget ateistiske og negative verdenssyn.

Maybe birthdays are dangerous. Like Christmas. Ornaments hanging from the trees, wreaths from the doors, and bodies from the steampipes all over America.

Det er lett å skille de to ulike stemmene fra hverandre. Ws språk er svært korrekt, mens Bs språk er mer slangpreget. Til tross for dette og til tross for de to mennenes ulike livssituasjon, er samtalen mellom dem likeverdig. De to tar for seg påvirkningen utdanning, religion, livserfaringer, kunst og litteratur kan ha på et menneske.

W:

.. Books and music and art. Things like that.
.. Those are the kinds of things that have value to me. They’re the foundations of civilization. Or they used to have value. I suppose they don’t have so much any more.

Samtalen dem imellom flyter lett, selv om de møter på noen meningsbarrierer underveis. Ikke til å undres over, siden samtalen til syvende og sist jo handler om meningen med livet.

Til tross for den mørke tematikken, finner vi lesere mye humor (selvsagt av det svarte slaget) i teksten.

A funny thing happened to you on your way to work

I løpet av samtalen finnes det også en god del ironi:

Oh Lord have mercy oh save us Jesus. The professor’s done blasphemed all over us. We aint never gone be saved now.

Må si jeg likte denne boka så godt at den har fått en plass på favorittlista mi. Tematikken og meningsutvekslingene mennene imellom satte tankene mine i sving og nå etter endt lesing kjenner jeg at jeg fremdeles er påvirket av bokas ord. Anbefales!

I morgen... Om fire uker ble det visst. Men nå har jeg gjort det. Trukket en vinner altså. Du vet hvor du finner svaret: huvenes

Her er noen lyttetips:

Å høre Ut og stjæle hester med Jan Grønli er en av de beste lytteropplevelsene jeg har hatt. Jan Grønli er særdeles god.

Andre godbiter er Sverre Anker Ousdal som leser Gabriel Scott sin Kilden.

Innsirkling 1 av Carl Frode Tiller er snedig utført med tre ulike stemmer til tre ulike personer/brev. Jan Grønli og Lasse Kolsrud kommer best ut av det. Ane Dahl Torp klarer ikke å redde en svak slutt på boka.

Jo Nesbø sine krimromaner er ren underholdning. Men Trond Espen Seim er av ypperste klasse som innleser og gjør faktisk Frelseren til en spennende roman.

Brudd er en helt middels god samtidsroman av Karin Fossum. Gisken Armand gjør boka svært lytteverdig.

Var noe skeptisk til at Anders Ribu skulle være innleser av Min Kamp 1-5 av Karl Ove Knausgård, men han løste den oppgaven utrolig bra og beviser at han er en av landets beste innlesere.

Om jakten på det gode liv

Aldri før har vi hatt så mange materielle goder, så mye fritid og så mange muligheter som nå. Likevel klager vi verre enn noen sinne. Hvorfor er vi ikke lykkelige? Og hva er egentlig lykke og livskvalitet? Kanskje handler det om å finne noen fellesnevnere for hva som skal til for å leve "det gode liv"? Å finne en balanse mellom rask tid og langsom tid, slik at vi verken stresser oss ihjel eller kjeder oss fordervet ...

Sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen leser i et heseblesende og engasjerende tempo sin egen 280 siders bok i løpet av drøyt syv timer, og det er nesten ikke den ting han ikke er innom. Boka, som mer har preg av et morsomt og poengtert talkshow enn et vitenskapelig dypdykk, er etter mitt skjønn meget god og fortjener faktisk å bli lest mer enn en gang. Er det virkelig slik han hevder at alt handler om å ha litt mer enn naboen for å bli lykkelig eller føle seg vellykket? For noen handler det nok mye om dette, mens atter andre rammes av lokalsamfunnets klamme krav til konformitet, hvor man på død og liv ikke bør skille seg for mye ut fra resten av flokken. Ellers risikerer man å bli rammet av misunnelse, sjalusi og sosial utstøtelse. Fordi ens egen vellykkethet i for stor grad minner de andre om deres egen utilstrekkelighet ... Og den prisen - utstøtelse - kan for mange bli så høy at man heller velger middelmådigheten i det lange løp.

Mange ganger underveis begynte jeg å skoggle. Som for eksempel da forfatteren og sønnen sitter i sin relativt lille og lite påkostede båt, og det kommer en svær cabincruiser "seilende" forbi. Da sønnen utbryter at "Å, pappa! Kan ikke vi også få en sånn båt?", ville nok de fleste ha svart noe slikt som at "Er du klar over hvor dyr en sånn båt er?!" Men ikke Thomas Hylland Eriksen! I stedet svarer han at han nok ikke tror at de har det koseligere ombord på sin båt, fordi de f.eks ikke kan kjenne på badetemperaturen med tærne fra sin båt, må bruke masse tid på å rydde og gnikke på alt som er blankt for at det skal skinne (noe de selv ikke behøver å tenke på), bekymrer seg for å få skrammer på båten osv. Og sønnen? Han godtar denne forklaringen helt uten videre, og så fortsetter far og sønn og kose seg i den lille båten deres ... Herlig historie!

Hylland Eriksen problematiserer dessuten om det er veien eller målet som er lykken, og ingen bør bli forbauset over at det er veien til målet som fyller oss med mest lykke. Og kanskje er nettopp dette vår tids svøpe? At vi ikke trenger å vente så lenge på å få oppfylt våre ønsker og mål ... Dermed går vi glipp av gleden ved å gå og vente på noe godt, nyte kriblende forventninger etc. Visst kan man til en viss grad "kjøpe" litt lykke, men anskaffelser av materielle goder og den lykken som følger med dette er dessverre skuffende kortvarig. For før vi får snudd oss, er flatskjermen, den fine nye bilen eller lignende blitt en selvfølge likevel. Som vi så til de grader tar for gitt og derfor ikke ofrer en tanke.

Mange mennesker innser antakelig for sent at det ytre aldri kan bli noe mer enn en kulisse, og at du ikke har noe annet valg enn å ta med deg selv når du drar fra et sted til et annet. Dersom man ikke trives i eget selskap, hjelper det ikke å forflytte seg til et sted med asurblått hav og ellers paradisiske forhold.

Denne boka elsket jeg rett og slett! Jeg synes at Hylland Eriksen på en klok og interessant måte åpnet opp mange porter for meg hva gjelder storeulvsyndromet! Og som forfatteren nevnter opp til flere ganger i boka: Jo flere muligheter vi har, dess mer går vi glipp av. Mange valg som aldri blir tatt, gir seg imidlertid selv. Som når Hylland Eriksen påpeker at han f.eks. aldri kommer til å begynne å spille fiolin og at naboene hans ikke aner hvor heldige de faktisk er!

"Slangen i vårt jordiske paradis heter håpløshet. Du mister til slutt håpet hvis du er ekstremt fattig, men tro om du ikke også gjør det når du er ekstremt rik? Det er lite å løfte seg selv etter håret for om dagen. Drømmene er små, private og stort sett realistiske. Det er neppe bra i det lange løp. Når du tilbringer novemberkveldene med å drømme om en ferie ved en smaragdgrønn lagune på en tropisk koralløy, og kommer deg dit allerede neste år, er drømmen for liten og for realistisk. (Du blir uansett skuffet når du kommer dit og stedet viser seg å være søvndyssende og stillestående.)"

Dersom det ikke hadde vært for at denne type bøker aldri får terningkast seks av meg (dette forbeholder jeg kun bøker jeg mener holder en høy litterær kvalitet), ville nettopp denne boka oppnådd dette av meg. I stedet må den nøye seg med terningkast fem! Og jeg som nettopp har funnet ut at jeg liker Thomas Hylland Eriksens fortellerstemme, kommer til å lese flere av hans bøker i fremtiden!

Det gjør selvsagt jeg også! Her er min:

Rose-Maries litteratur- og filmblogg

Boka er rett og slett helt fantastisk! Men vær forberedt på at den er krevende å lese fordi den favner over så mye. Jeg er veldig sikker på at dette er en bok jeg kommer til å lese om og om igjen.

Sterk historie!

I mars 1998 forlot ti år gamle Natascha sitt hjem i en bydel i Wien. På vei til skolen ble hun dratt inn i en bil, og etter dette opphørte alle spor etter henne.

Kidnapperens navn var Wolfgang Priklopil, og han hadde lenge planlagt å kidnappe et barn. Kjelleren i huset hans var allerede innredet som et fangehull, knapt fem-seks kvadratmeter stort. Dette fangehullet skulle de neste årene - i nøyaktig 3096 dager - bli Nataschas nye "hjem" ...

Boka "3096 dager" er Natascha Kampusch´ egen fortelling om et fangenskap gjennom åtte år, og om hvordan hun klarte å holde ut uten å miste verken seg selv eller forstanden. I løpet av disse årene ble hun mishandlet på det groveste. At hennes historie også omhandlet seksuelt misbruk, nevner hun så vidt, men av hensyn til seg selv og sin egen verdighet, orker hun ikke å utdype dette nærmere. Da hun slapp løs, var hun 18 år og veide kun litt over 40 kg. Kidnapperen brukte nemlig sult som et middel til å kontrollere henne under fangenskapet.

Det er en sterk historie som fortelles! At hun klarte å opprettholde et visst minimum av verdighet oppi det hele, er nesten ikke til å tro. Underveis hadde hun faktisk noen muligheter for å stikke av, men ulike omstendigheter gjorde at hun ikke klarte dette likevel. Mest av alt fordi hun var så nedbrutt og nedpsyket at motet sviktet hver gang. Aller sterkest fant jeg hennes analyse av de reaksjonene hun ble møtt med da hun omsider klarte å flykte. Fordi hun nektet å gå inn i en offerrolle, ble hun også møtt med sterke antipatier fra omverdenen. En egenskap som nettopp gjorde at hun kom gjennom fangenskapet med forstanden i behold ... Hun tar også et oppgjør med det såkalte "Stockholm-syndromet", der offeret sympatiserer med overgriperen, og denne delen av boka fant jeg svært interessant. Jeg synes boka fortjener en sterk firer på terningen.