Winner of the 2019 Albertine Prize and Lambda Literary Award Kimiâ Sadr fled Iran at the age of ten in the company of her mother and sisters to join her father in France. Now twenty-five and facing the future she has built for herself, as well as the prospect of a new generation, Kimiâ is inundated by her own memories and the stories of her ancestors, which come to her in unstoppable, uncontainable waves. In the waiting room of a Parisian fertility clinic, generations of flamboyant Sadrs return to her, including her formidable great-grandfather Montazemolmolk, with his harem of fifty-two wives, and her parents, Darius and Sara, stalwart opponents of each regime that befalls them. It is Kimiâ herself―punk-rock aficionado, storyteller extraordinaire, a Scheherazade of our time, and above all a modern woman divided between family traditions and her own “disorientalization”―who forms the heart of this bestselling and beloved novel, recipient of numerous literary honors.
Elena Ferrante, the bestselling pseudonymous Italian author behind "My Brilliant Friend", has named her favourite 40 books by female authors around the world.
Deler her Elena Ferrante sin fullstendige liste, inkludert beskrivelser av alle bøkene på listen. God og variert inspirasjon til hva man kan lese av kvinner fra hele verden.
Første bok i en kort serie. Kommer jeg til å lese resten?
En merkelig sak
Alle mine barn, kom hjem er en vekker om at ikke alle familier har det bra. En gutt i barnehagen blir funnet sammen med en livløs barnehageassistent. De to søstrene hans er forsvunnet, og hvorfor fikk ikke han være med? Barnevernspedagog Lise Lotte Mehl, tar ham med seg hjem i noen dager, selv om hun har sine egne problemer. Hun har selv en datter og deres mann og far sitter inne i fengsel på grunn av voldtekt. Han har levd et dobbeltliv. En dag vil han slippe ut, noe Lise Lotte gruer seg til. Han tar nemlig ikke hintene da han sender dem mange brev, som aldri blir åpnet.
Hva har skjedd med jentene som forsvant eller eventuelt ble kidnappet fra barnehagen? Tiden er knapp, og det er mye som kan skje på kort tid. Lise Lotte klarer ikke å holde seg vekk fra saken. Hun er nødt til å gjøre noe. Attpåtil holder hun øye med noen kvinner som hun føler et slags ansvar for. Hvorfor?
En spennende sak i grunn, og første bok i en serie er alltid viktig, noe May Lis Ruus har erfart tidligere, da hun egentlig skriver romanserier. Noe som bærer preg i denne boka, spesielt med tanke på språket. Synes språket blir for barnslig og lett, noe som ikke passer helt inn i krimsjangeren. Sier ikke at det er noe galt med romanserier, for har lest en del av det selv. Synes bare at språket ble noe fluffy i forhold til innholdet. Det passer ikke helt sammen.
Interessant aspekt
Boka tar for seg et viktig tema, som ikke alle er vant til, nemlig når noen i familien sitter i fengsel. Det er kanskje ikke uvanlig for noen, men det er noe ikke alle kjenner til, så det var en interessant å lese om. Hva skjer når den innsatte slippes ut, og hvordan forholde seg til en skam av å kjenne noen som sitter inne? Særlig når noen har gjort noe så alvorlig som det Lise Lottes mann har gjort. Hvordan går man videre fra detn når hele livet blir snudd opp ned? Man tror man kjenner en person, men så gjør man det ikke likevel. Det må være svært vanskelig å forholde seg til, også for datteren deres som er gammel nok til å forstå hva han har gjort, og ha et ønske selv om man vil ha kontakt med ham eller ikke.
Til tross for spennende tematikk og sårbare hendelser, opplevdes ikke dette som en krimbok, men mer som en roman. Det gikk noe trått, noen av karakterene ble noe blasse, og utviklingen ble svært forutsigbar. Det ble aldri helt spennende. Om jeg kommer til å lese resten av serien, er jeg ikke sikker på ennå. Det frister ikke med det første. Som første bok i en serie, var dette noe tamt.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse.
Gud trøste den, der sidder ene,
Naar han maa se
Paa Livets vexelrige Scene
Med Længsels-Ve.
De glade Toner trænge
Sig til hans Vraa;
Med dem hans Hjertes Strenge
Vil sammenslaa.
De vil saa gjerne, — men der mangler
Han ved ei hvad;
Der fattes Klang til Rangler,
Og Klang til Kvad.
Og Verden kan ei skue
Hans Livs Forlis;
Snart heder han en Skrue,
Og snart en Vis.
Gud trøste ham, naar Vaaren kommer
Med Lys og Lyst,
I Svanesky'r og Blommer
Og Lærkers Røst, —
Og naar den kolde, blege
Vinter er nær,
Med Dands og Spil og Lege
Og Juletræ'r.
Gud trøste den, der har et Sæde
I broget Lag,
Blandt fabrikeret Glæde,
Dresseret Nag;
Hvor man er sød og sindig,
Hvor man er from, —
Og dog saa mat og vindig
Og sjeletom.
Og stræber han sin Tvang at bryde,
Og bliver hed, —
Det er den største Lyde,
Som Nogen ved.
Hans Hjertes Melodier
Og Aandens Ild
Dør hen i Parodier
Og Maskespil.
Gud trøste ham, naar man forlader
Sit Vinterbur,
Med Vrøvl om Promenader
I Guds Natur, —
Og naar man midt i Sneen
Er øm og kvik,
Med Kvalm i Soireen
Og Kunstkritik.
Johan Sebastian Welhaven
Leaving Childhood Behind
When I left, I left my childhood in the
drawer
and on the kitchen table, I left my toy horse
in its plastic bag.
I left without looking at the clock.
I forget whether it was noon or evening.
Our horse spent the night alone,
no water, no grains for dinner.
It must have thought we’d left to cook a
meal
for late guests or to make a cake
for my sister’s tenth birthday.
I walked with my sister, down our road
with no end.
We sang a birthday song.
The warplanes echoed across the
heavens.
My tired parents walked behind,
my father clutching to his chest
the keys to our house and to the stable.
We arrived at a rescue station.
News of the airstrikes roared on the
radio.
I hated death, but I hated life, too,
when we had to walk to our drawn-out
death,
reciting our never-ending ode.
Mosab Abu Toha
Things You May Find Hidden In My Ear: Poems from Gaza,
City Lights Books, San Francisco
Dette er den fjerde boka jeg har lest av Sigbjørn Mostue, og jeg har likt de fleste av dem. Denne er nok en av hans mørkeste hittil.
Et krevende skoleår
Det er ingen horror bok, det er ikke derfor jeg kaller den mørk, bare for å understreke det. Det er heller en bok om press, utfordringer og forventninger, og hva det kan ha med seg på veien. Det hender blant annet med Diana, som går siste året på videregående skole. Hun er en ensom ulv, er hjemme når det er helg, og gjør ofte lekser. Foreldrene hennes har store forventninger til henne, og det har hun også til seg selv.
Mye forandrer seg da Simon begynner på skolen. Han er kjekk og legger merke til henne. Siden hun synes at han er kjekk, er det likevel uvant med oppmerksomhet. De finner fort tonen sammen, og etter å ha gått ut sammen, føler hun ikke at hun er seg selv lenger, fordi hun vet ikke at han har dopet henne ned. Når hun ser seg selv i speilet, ser hun en heks, som hun snakker til og vil ha vekk. Hun skjønner på en måte ikke at det hun ser, er seg selv. På et russetreff, eskalerer problemene seg til noe større, og medelevene får se en helt annen side av Diana ... Hun er ikke like stødig og behersket som før.
Mostue kommer med et viktig stikk
Mostue er god på å beskrive det Diana går gjennom, selv om man ikke har vært gjennom noe lignende selv. Han beskriver godt hvor hard man kan være mot seg selv noen ganger, spesielt når det gjelder skolearbeid og fremtid. Sette krav og foreventninger til seg selv. Han gir også et innblikk i hvor sløvt helsesystemet kan være, for når hun omsider rapporterer hendelsen om Simon, er det ikke mye oppfølging å få. I hvert fall ikke i begynnelsen.
Hex er en mørk og svært dyster ungdomsroman, som setter fokus på å miste seg selv, og den lange veien tilbake til det normale. Selv om Mostue er god med sine beskrivelser om det meste, ble denne korte boka, likevel noe langdryg, Grunnen er at enkelte partier ble en smule repeterende, og foreldrene var en god del i bakgrunnen. De dukker jo opp underveis i handlingen og som ungdom, er det viktig at ungene deres også får litt frihet, men likevel opplevdes de som noe fjerne. Eller så var Diana lenge en god skuespiller, før de gjennomskuet noe? Ikke godt å si. Boka inneholder riktignok et aktuelt tema, som er viktig å drøfte, men handlingen ble noe tungtrødd i lengden, og man mistet interessen noen ganger underveis. Man ble litt sliten av å være i hodet hennes, noe som også var meningen.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse.
Håper ingen er skadet, eller at der er noen materielle skader på hus/hjem
– Hold sinnet ditt mjukt,
sier en stemme i vinden.
– La det ikke stivne
av år og alder. Smør det
med dagenes gule soltalg,
dynk det med dogg fra en blomsterkalk,
garv det i motgangs bitre saltlake.
Hold sinnet ditt várt og villig
som greina i brisen:
en hvileplass for fugler
med vingen blå av himmelduft.
Hans Børli
Norah skrev bokomtale 8 år siden. Det har gått meg hus forbi, til du brakte boken på bane igjen. :)
Å være menneske er en sykdom.
Helbredelse er umulig,
men all vår streben består i
å finne et smertestillende middel.
Hans Børli
The night is darkening round me
The night is darkening round me,
The wild winds coldly blow;
But a tyrant spell has bound me,
And I cannot, cannot go.
The giant trees are bending
Their bare boughs weighed with snow;
The storm is fast descending,
And yet I cannot go.
Clouds beyond clouds above me,
Wastes beyond wastes below;
But nothing drear can move me;
I will not, cannot go.
Emily Brontë (1818-1848)
England
From Great Short Poems from Around the World, Edited by BobBlaisdell,
Dover Publications, INC.
Because My Students Asked Me
what I would want them to do
at my funeral, I told them:
write & perform a collective poem
in which each of you says a line
about how I made you reach for stars
until you became them,
about how much you loved
to pretend
you hated me.
You mean even after you die
you’re going to make us do work?
Er nok ikke en blodfan av bøkene til Jo Nesbø, men har likt Snømannen og Blodmåne, som var noe mørke. Så hvordan gikk det med Natthuset?
Et lite snev av krim
Natthuset er en enkeltstående bok og en bok som er noe uvanlig til Nesbø å være. Nesten som om det er et skriveeksperiment, eller noe. Mange har stemplet den som horror, men synes heller at det er spenningsroman med noen få horrorelementer. Man forbinder jo Nesbø mest med krim.Den har jo dog et snev av krim av seg, da noen kanskje forsvinner.
I Natthuset møter man fjorten år gamle Richard som har vært gjennom en del utfordringer allerede. Han mistet foreldrene sine i en tragisk ulykke, og derfor flytter han inn hos tante og onkel i Ballatyne. Richard vet at han ikke er populær, men han har noen få nære venner som han henger sammen med. I området er det et beryktet hus som visstnok står tomt, og som med mange slike tomme hus, oppstår det en del historier. Men er de sanne? Da Richard og en kompis tulleringer fra en telefonkiosk (hvis noen husker hva det er ...) , skjer det noe skrekkelig. Kompisen som ringer, blir nemlig spist opp av telefonrøret. Richard hører til og med bein som knaser, og spiserøret som smatter. Etter det blir kompisen meldt savnet. Politiet og andre mistenker Richard, siden han var den siste som så denne personen. Richard forteller sannheten mange ganger, men selvfølgelig er det ingen som tror ham.
Senere blir han også vitne til andre merkelige hendelser, og under en skolegjenforening mange år senere, da han kommer hjem som en berømt forfatter, får han godt mulig en del ubahagelige overraskelser.
Nesten som pensumlesing
Jo Nesbø skriver godt, han. Det har han vel alltid gjort, men det er ikke alt som fenger. Det gjorde ikke denne. Natthuset er på bare 219 sider, men likevel tok det flere dager å fullføre den. Det føltes ut som å lese pensum. Man vet man må lese det, selv om man kanskje ikke vil. Det er jo helst noe man ikke vil føle når man skal lese en bok. For er det noe jeg er allergisk mot, så er det pensum. Nå som man er ferdig med skoletiden, er det noe man helst vil slippe i ettertid.
Litt spesielt at en person blir spist opp av en telefon før, men har helt sikkert sett det på film. Så en pluss til kreativitet der, og Nesbø er god på å beskrive karakterer man ikke liker. Fikk ikke bånd til noen av dem, og det spilte ingen rolle hva som hendte med dem. Natthuset er en coming of age/oppvekst spenningsroman, men som føltes mer ut som en ungdomsroman. Så ikke den beste boka av Nesbø, dessverre. Men digger coveret. Det oser skrekk fra 80-tallet. En stilart som jeg har sansen for, og derfor jeg fikk veldig lyst til å lese den. Men håper på en mer engasjerende bok neste gang, samme om det er med eller uten Hole.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse.
«Jeg tenker sytti år tilbake i tiden.
Min mor kom meg uendelig nær gjennom en nesten ubrutt årrekke i mitt
liv, til hun selv gikk bort. Hun var hverdagens holdepunkt og de små sorgers
trøst den gang vi var barn. Som voksen følte jeg meg en sjelden gang
på likefot, aldri foran, alt mens min hengivelse og aktelse for henne steg.
Marie – en stolt karakter, sterk og svak på samme tid, slik motsetninger
nå engang lar seg forene i et mottagelig sinn. –
Og han, Knut Hamsun, som hadde diktet om menneskesinnets mangfold
- Marie ble den eneste for ham. Men kjente han henne? Et dårlig spørsmål.
Ingen kjenner noen som helst, ikke engang seg selv. Men de våget reisen sammen.
Forskjellige, ofte motsatte både i styrke og svakhet, i temperament og
sinnslikevekt – bundet ble de til hverandre livet gjennom.
Det krevde forståelse, lojalitet og offervilje når det røynet på. Det brast vel mang
en gang, også før den tiden som ble den hardeste.
Intelligente mennesker finner sjelden lykken.»
Velkommen skal du være.
Jeg vil foreslå at du låner boken på biblioteket. Selv har jeg ikke boken og leste litt på bokomtalen som ikke virket særlig inspirerende til noe innkjøp. Boken kan lånes på Deichman bibliotek bl.a.
Hadde vært interessant å høre andres innspill, hva de måtte foreslå.
Ingen reaksjon uansett innhold i alle tråder.
Vanligvis viser folk hensyn, jeg er blitt oppdratt slik.
Vel som medlem har lov til å kommentere hvilken som helst tråd.
Fikk du med deg at somme sitater er blitt repetert flere ganger som gir klart et politisk agenda.
Medlemmer her er både kristne / jøder / muslimer - hvilket gjør at vi viser noenlunde hensyn. Jøder rundt om i verden + Norge føler seg forfulgt & uthengt - de bor ikke i Israel.
Enhver tenkende vet om den regelen - vær varsom plakaten - som regel er det unødvendig å nevne det, fordi den plantet i noen av oss.
Bring IKKE krigen inn her. Bøker diskuteres her. Krigen får jeg med meg mer enn nok på Facebook og ellers takk.
Det burde vært en knapp for å ignorere tråder, men der ikke det enda. Det blir opp til Admin
Himmel og hav - dette er langt fra en heksejakt som er mulig å komme.
Her har det vært saklige innlegg fra oss som har svart. Disse sitatene har fått meg til å reagere og det skal mye til. De repeterende sitatene har fått en politiske undertone.
Norske jøder / muslimer / kristne skal føle seg velkommen her på Bokelskere. Ingen av oss føler noe ansvar for krigen Russland/Ukraina. Det samme gjelder norske jøder iht Israel (Israelitter) /Gaza fordi de bor ikke der men i Norge og følger som alle andre nordmenn norske lover & regler.
Vi skal prøve å forholde oss nøytrale unntatt når vi diskuterer bøker.
Husk vær varsom plakaten som skulle være unødvendig å nevne.
Iht psykologien - man overfører følelser til noen andre uskyldige.
NB! Mange i Israel er ikke enig i denne krigføringen.
I de siste årene har det kommet flere bøker som har vært kritisk mot det narrativet man har hatt som den dominerende nasjonale fortellingen om både den norske motstandkrigen under andre verdenskrig og de norske jødiske holocaust-aksjonene, der blant annet om at Hjemmefronten og Utefronten (spesielt London og Stockholm miljøene) ikke har gjort nok for å forhindre en varslet katastrofe som Nazi-Tyskland gjennomført under krigsårene 1939-45. Eller at de egentlig visste mye mer enn det de ville innrømme allerede i 1942.
Den mest kritiske boken så langt har vært "Hva visste hjemmefronten?" fra 2018, som i ettertid har blitt kritisert for mange faktafeil samt feilbruk og fortolkninger av kildene de har brukt, som regnes som den meste kjente boken som utfordrerer denne nasjonale fortellingen som har vært rådene de siste 80 årene.
"Hva visste hjemmefronten?"- ny og revidert utgaver fra 2022 er en langt bedre utgave enn "originalen", som teknisk sett aldri burde ha blitt utgitt slik den ble utgitt da det var preget å være et forhastet arbeid, til tider rotete og dårlig skrevet tekst om en hendelse man bør belyses fra flere sider. Her er flere av faktafeilene og hentydninger (blant over Carl Fredriksen Transport) blitt rett opp etter den intens debatten boken skapte og flere andre kritiske bøker har blitt skrevet de siste 3-4 årene før nyutgaven ble utgitt. Samt flere kapitler har blitt skrevet helt eller delvis om for bedre leseflyt.
Av disse grunnene har nyutgaven fått terningkast 4, som en karakter høyere fra meg enn den jeg ga originalen jeg leste for noen år tibake som fikk 3. Full honnør for både forfatter og forlag for å rette opp feil og gjøre boken til enn bedre bok enn den opprinnelig var!
Men selv om boken er bedre skrevet, har blitt oppdatert og rettet på der de groveste feilene ikke forekommer denne gangen, så er boken fortsatt sterkt preget av å se hendelsene i en moderne vår tids etterpåklokskapets briller der man kanskje ser mer etter "beviser" som støtter sin hypotese/mening enn å være objektiv og kanskje mer forståelsesfull for de som levde i det kaoset som krigsårene 1942 og 1943 under okkuperte Norge. Blant annet at Hjemmefronten anno 42 ikke hadde de samme erfaringene anno 43 hadde da den ikke enn var helt bygget som en effektiv organisasjon enda, eller at det største omfanget av holocaust ikke var kjent eller dokumentert offentlig før krigens slutt i 1945 da både dokumentasjonene fra under krigen og etterpå kunne gjennomgås skikkelig. Og at disse tingene vi vet i dag ikke minst var lett å bli tatt som rykter og fakenews i sin tid.
Dessverre forekommer det også partier der forfatteren til tider kanskje legger meninger i munnen på personer som av naturlige grunner ikke kan svare tilbake på da flere av omtalte personene har vært død en god stund da dette skjedde for mer enn 80 år siden nå. Spesielt der forfatteren har behov for å "tolke" kildene for oss istedenfor å la de få stå for seg selv.
Det er også litt problematisk at hovedkilden som ga ideen til denne boken fortsatt holdes hemmelig for allmennhet, da mye av dette (i hvert i orginal utgaven) er veldig kontroversielt tema og vanskelig å ettergå objektiv også. På den måten har denne boken også sine egne hemmeligheter, slik som Hjemmefronten, Utefronten og enkelte motstandmennene hadde (ifølge boken) etter krigen når de skulle skrive den nasjonale fortellingen av okkupasjonsårene.
På tross av disse problematiske sidene av "Hva visste hjemmefronten?", så er det ikke helt bortkastet å lese en annerledes og moderne tolkning av andre verdenskrig historien sett med nye friske øyne fra enn annen fagfelt enn historikerne. Dessuten gir boken en fin overblikk over ting som for folk flest ikke er så godt kjent vedrørende andre verdenskrig, som f.eks. mer om den skjulte tyske motstandkretsen mot naziregimet, og hvordan varslene om tidlig jødeutryddelsene ble oppdaget og spredt videre under krigen. Og at Utefronten visste mye mer enn Hjemmefronten som ikke alltid var like godt informert om utviklingen av krigen utenfor Norge.
Men det er lurt å lese flere bøker enn bare denne boka, da dette er ikke hele fasiten eller den siste boken som tar for seg dette tematikken i fremtiden.
Velkommen til Bokelskere.no
Av og til kommer det opp en tråd som ikke omtaler bøker direkte.
Som du ser er der medlemmer som kommenterer bøker som man finner på igjen på bokens side. Disse kan du som medlem svare på hvis du har noe på hjerte. I tillegg sitater fra bøker & man kan lage egne lister. Jeg har flere tråder med dikt bl.a. Dikt til oppmuntring, trøst & glede.