Bokelskere.no

Katter er herlige dyr. Det er generelt alle dyr. Sånn er det å være dyrevenn.

Har selv vært kattemor i nesten femten år, men i 2017 forlot han meg grunnet alderdom og han ble syk. Det var ingen annen valg enn å avlive ham. Man vil jo ikke at kjæledyr, som fort blir som et familiemedlem, skal plages. Savner å ha en katt rundt meg fordi det er festlig, men er ikke helt klar for å skaffe meg en ny katt ennå. Å miste en god venn sitter godt i. Så det blir ikke en ny katt med det første.

Sjarmerende illustrasjoner
Men sier ikke nei takk til kattebøker, for det er bare koselig. For et katteliv! er skrevet av Brigitte Nicolas Kvarsnes, og er illustrert av Silje Oddli Skinstad. Jeg må innrømme at jeg likte illustrasjonene bedre enn selve historien. Illustrasjonene er noe barnslige, men det er ikke så rart med tanke på målgruppen boka egentlig er rettet mot. Likevel er illustrasjonene mer stemningsfulle og har mer liv i seg, og det er noe søtt med bildene. Man blir en smule nostalgisk av slike bildebøker, fordi man leste mange av dem som liten.

For et katteliv! er om Kattinka, som egentlig er en hannkatt, og av og til kan vi mennesker ta feil av kjønn. Det er ikke alltid like godt å se forskjell på kjønn når det gjelder dyr. En bondekone fra Trøndelag gir ham bort til en annen familie som kommer for å hente ham, siden hun ikke kan beholde ham og alle søsknene hans, siden de er så mange. Han er fremdeles i Trøndelag og trives sammen med sin nye familie. Han lærer seg å leve med andre katter på godt og vondt. En dag møter han på Misty, som er en sjarmerende hunnkatt. De blir straks gode venner. Da de en dag går inn i en garasje, så nysgjerrige som de er, blir de innestengt ved en feiltagelse, og Misty er uheldig som drikker sykkelolje. Kattinka viser en omsorgsfull side av seg selv, og prøver desperat å redde henne. Klarer han å redde kjæresten sin før det er for sent?

Søt, men småtørr historie
Dette er en søt, men småtørr historie, spesielt for oss voksne, og kanskje mer underholdende og spennende for målgruppen boka egentlig er beregnet for. Men er man en kattevenn, eller en dyrevenn, må man jo lese slike bøker av og til. Det er koselig med dyrebøker uansett. Det er også godt med et avbrekk fra de andre bøkene man ellers leser. Noen ganger trenger man noe lett å lese, og gjerne noe med illustrasjoner. Jeg sier ikke nei til det. Selv om man av og til trenger noe lett å lese, ble historien for min del for forutsigbart og oppramsende istedet for fortellende. Derfor klarte jeg ikke helt å leve meg inn i historien.

Jeg ble dessverre ikke begeistret over konseptet, som var noe tynt og hinsides, men samtidig er det en slags trøst å lese boka når man savner å ha et husdyr selv. Terningkast tre til historien og terningkast fire til illustrasjonene.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg har en norsk litteraturhistorie i åtte bind som ble utgitt på slutten av 1990-tallet.
Er det utgitt noe tilsvarende om den nyere norske litteraturen, f.eks et bind 9?

Eh, ja vel. En serie innadvendte og springende foredrag om emner som jeg ikke ble fenget av. (Men alle andre elsker denne, så det er nok bare meg det er noe galt med.)

Det er 75 år siden D-dagen. Beevor sin bok tar deg med tilbake i tid og gjør både store og små hendelser levende. Det som engasjerer meg mest er kombinasjonen mellom å redegjøre for det store bildet, strategiene og viktige beslutninger, samt fortelle anekdoter fra de som deltok.

The Old Man and the Sea, er en av mine favorittbøker. For noen år tilbake var jeg i Cojimar hvor fiskeren som var Hemingways inspirasjonskilde til romanen bodde. Besøket i Cojimar førte til at boken ble en enda sterkere favorittbok - analysene av alle lagene i boken ble lagt til side for en stund - og jeg satt igjen med en enkel, fantastisk historie - og en perle av en roman.

"to ensomme helter som kjemper mot hverandre".
Har nettopp lest om håndbakkampen i vertshuset i Casablanca, og det er nok også ganske amerikansk selv om det foregår i Afrika. Og så er det vel ganske macho, både håndbakvriing og kamp med en diger fisk.

Underveis har jeg lagt merke til at Santiago prater (tenker høyt?) med nesten alt mulig:
Den store fisken, andre fisker, en liten sangfugl, den venstre hånden med krampe i, stjernene, månen, sola.

Det finnes også en god del digresjoner og retrospektive passasjer (jfr. håndbakkampen).

Og så er det gutten som stadig dukker opp i den gamle mannens tanker. Gutten fikk meg til å tenke på Stefanssons trilogi som vi leste første del (Himmelrike og helvete) av tidligere i lesesirkelen.

Jeg regner med å lese ut boka i løpet av et par dager.

Boken handler kanskje mest om hvor vanskelig det er å se våre nærmeste og hvor forskjellig vi forholder oss til virkeligheten rundt oss. Helga Flatland formidler de ulike personenes tanker og følelser på en troverdig og engasjerende måte.

Torsdag 6. juni 2019

Startet lesinga av Den gamle mannen og havet

Tove Nilsen (jfr. innledende essay i Verdensbiblioteket-utgaven) leste den tre ganger i løpet av tre måneder. Må jo være verdt det, i alle fall for TN. Kanskje jeg leser den to ganger på én måned (juni).

Spøkelser fra fortiden ...

Korsika, 2016: Clotilde drar tilbake til gamle trakter etter 27 års fravær. Sammen med sin mann og tenåringsdatter drar hun til ulykkesstedet som skjedde for nettopp 27 år siden. Da Clodilte var femten år gammel, mistet hun broren og begge foreldrene i en stygg bilulykke hun selv var med i. Hun er heldig som overlever, men må dessverre bære på mange byrder senere i livet.

Vonde minner og mystiske hendelser
Under oppholdet, selv om stedet vekker vonde minner og savn, prøver Clotilde å hygge seg der sammen med familien for å se kjente og kjære slektninger. Men det er alt annet enn lett. Hun og ektemannen Franck krangler mye om smått og stort, og Clotilde føler at avstanden mellom henne og datteren blir stadig større. Ting blir ikke bedre da hun får et brev av noen som visstnok skal være moren hennes. Hvordan er det mulig når hun selv var med i bilulykken, og så at foreldrene hennes døde?

Michel Bussi har kanskje ikke fått like mye oppmerksomhet som noen andre franske forfattere har fått i det siste, blant annet Pierre Lemaitre og Bernard Minier. Han har nok levd litt i skyggen av dem. Tiden er en morder er ikke den beste thrilleren jeg har lest, men den er stødig, har et stort persongalleri, og tar mange vendinger.Ved siden av å være forfatter, er Michel Bussi også kjent for å være politisk kommentator, noe som vises godt i boka, fordi han kan mye om eiendomsutvikling og historie. Han virker å være flink til å sette seg inn i saker og ting, og har god oversikt når det gjelder det meste.

Venner og fiender
Dette er en stor bok på nesten fem hundre sider og det merkes nesten ikke da sidene går omtrent av seg selv. Boka består også av et stort persongalleri, og man rekker å bli godt kjent med de fleste. Her er det venner og fiender i fleng, som har sin skjulte agenda om det ene og det andre. Det er ikke alle man liker så veldig godt, og det er et tegn på når en forfatter er god på karakterbeskrivelser.Det er kjedelig å lese bøker med pappfigurer i og som man ikke får noen forhold til, hverken på godt eller vondt. Da blir man bare likegyldig både til konseptet og persongalleriet. Det er jo ikke noe stas.

Det eneste som legger en demper på denne thrilleren er denne Clotilde som er hovedpersonen. Hun kan til tider bli veldig slitsom. Jeg likte den yngre versjonen av henne bedre enn den eldre, for når det gjelder den eldre utgaven av seg selv, virker hun noe snobbete og selvskrytende. Hun virker opptatt av å være pen og attraktiv. Alle kan være usikker uansett alder om det ene og det andre. Det er helt menneskelig, men synes hun blir litt hysterisk og for selvopptatt.Vi blir godt kjent med denne Clotilde fordi tiden i boka veksler fra 1989 og 2016. I 1989 er hun femten år. Hun er en slags outsider som kler seg annerledes, og er en drømmer som ofte skriver dagbok. Det er lettere å like den versjonen av henne da hun hadde humor og en sær måte å skrive på. Som voksen er det som om hun mister en del av seg selv. Ikke bare på grunn av bilulykken, men på grunn av mye annet også. Hun viser mange mindre sjarmerende sider av seg selv som voksen enn da hun var femten år gammel. Hun hadde da mer selvironi.

Det kuleste i hele boka er Cassanu. Han er muligens gammel, men fremdeles kvikk i oppfatningen. Til tross for mye familiedrama, andre hendelser og en skrantet helse, er han fremdeles oppegående og vet litt om alt. Han har alltid et kort i ermet, virker det som. Han er litt i grenseland, og det er lett å bli litt usikker å vite hvilken side han er på, men det gjør ingenting da dette er en fargerik og morsom karakter å lese om.

Tiden er en morder er en lettlest thriller som både fascinerer, engasjerer og irriterer. Den har litt av alt, og den passer ypperlig hvis man vil ha lett underholdning med tempo.

Fra min blogg: I Bokhylla

Den afrikanske farm er skrevet på tampen av kolonitiden. Tanken på at den skulle gå mot slutten, er vanskelig å lese av Karen Blixens bok, her virker de hvites styre som en selvfølgelighet.

Det tar litt viljestyrke å bli vant til tonen i boka, som er full av beskrivelser av de innfødte i Kenya. Tiden har løpt fra formuleringer som dette:

"Alle negre har i sin natur et udrepelig drag av skadefryd."
"Alle innfødte har sans for dramatiske effekter."

Hvis du kommer deg over den humpen, inneholder boka også mange dvelende skildringer av dyr og landskap, som har tålt tidens tann bedre. Men en klassiker? Jeg ser ikke helt hva som rettferdigjør den statusen.

Er tobindsverket i serien "Mesterverk fra verdenslitteraturen"? (som jeg kjøpte fra antikvariat.net).

Mine blir visst liggende en tid, siden jeg har så mange andre bøker med høyere leseprioritet. Luksusproblemer er ikke det verste man har.

Jeg legitimerer alltid mine doble bokkjøp som gaver. :)