Bokelskere.no

En vakkert tegnet oppvekstroman om det å være lesbisk. Det vil si at boken går delvis utover det å være en oppvekstroman, da den avslutter i voksen alder, men hovedvekten ligger på det å være ung, finne seg sjæl - og prisen for å være lesbisk. Jeg liker veldig godt det blå som visuell markør i boken, men selv om historien er sjokkerende (den er ikke så gammel) vekker den ingen emosjonell gjenklang hos meg.

Denne må du få med deg, en spennende oppfølger til Sirkelens ende (Mer på bloggen)

Nydelig! En vakker miks mellom gammelt og nytt, tradisjon og inovasjon. Jeg elsker stilen.

Intrigene blant kvinnene og kampen om å bli den første kvinnen som setter sine ben på land i Antarktis tar mye plass, men naturbeskrivelsene og skildringer av lyder, lukter og stemninger gjør dette til en nydelig bok å lese.
Jeg føler jeg har utvidet min horisont mot et område på kloden som jeg vet jeg aldri vil besøke fysisk. Å reise dit i denne boken var en fin opplevelse. (Mer på bloggen)

De siste tre timene jeg lyttet til boken gikk jeg tur på fjellet. Det var fredag og jeg hadde fjellet helt for meg selv, men var så oppslukt av boken at jeg var fremme ved Ulriken før jeg viste ordet av det. Flere ganger kom jeg med utrop som "genialt" og "glimrende", mens jeg stompet meg frem med solen i øynene.
Ohlsson har med Papirgutten skrevet en intelligent kriminalfortelling, med et interessant bakenforliggende tema, og en løsning som ikke springer en i øynene.
I små fragmenter tar vi helt fra begynnelsen del i sluttscenen, noe som ved første fragment virket litt rart. Etterhvert viser disse fragmentene å bli som noen deilige slurker champange til en allerede velbalansert rett.
Det eneste som ergrer meg ved denne leseopplevelsen er mitt valg å droppe de fire innledende bøkene, for å gå rett på Papirgutten . Det skulle jeg aldri gjort. En ting er sikkert, hennes neste bok i serien kommer jeg til å sikre meg med en gang den kommer ut. (Mer på bloggen)

Det hele starter veldig spennende, med hendelsene som inntreffer før damen løper naken ut og kaster seg utfor Dybbølsbroen. Det er ikke før senere vi får vite navnet hennes, og hvorfor hun hadde rotet seg inn i den umulige situasjonen som førte til selvmordet.
Den andre tråden i boken er Hannahs historie. Hannah er konen til Niels. De traff hverandre i forrige bok, da de begge var gift på hvert sitt hold. Nå er de gift med hverandre, men Hannah er avvisende og innesluttet og sliter med de store spørsmålene i livet. Du kan lese videre på bloggen hvis du vil...

Tror du har lagt inn en bokanmeldelse på sitater? :)

Markens grøde leste jeg selv da jeg gikk på ungdomsskolen, så jeg har bare helt vage tanker om boken

[Dette er en fantastisk bok! Intet mindre.... Den grep meg hardt rundt hjerterota og holdt fast. Flyktningestrømmen fra Afrika til Europa består ikke bare av mennesker som drømmer om en vei til et mer lukrativt liv, her er det mange skjebner. Fattigdom, savn, håp og drømmer i skjønn forening. Skal en tro forlaget, er denne strømmen av båtflyktninger økende, ikke bare et svakt minne fra min barndoms nyhetssendinger. For, jeg synes ikke vi hører så ofte om det nå, som på 80-tallet.

Kaptein Piracci går i denne historien gjennom en personlig forvandling av de sjeldne. Han er på bunnen et godt menneske, men har i hele sitt liv jobbet med å avskjære flyktninger som kommer sjøveien fra Afrika til Italia. Et møte med en dame som ankom to år tidligere får ham til å tenke over hva det egentlig er han driver med.
Den andre historien er den til Suleiman, som er en av de som vil flykte til Europa. Denne historien er full av små overraskelser, mye blir sagt med få ord, og og selv om settingen er uendelig fattigdom, skjer det noe stort i møte mellom mennesker.

Dette er en av de få bøkene hvor jeg dagen etter jeg har avsluttet den, tenker at dette er en bok jeg må lese på nytt om ikke lenge. En liten diamant med mange fasetter, som med et elegant grep samles til et hele. Anbefales på det sterkeste!]1

Hjelp(!) denne boka er laaaang... Over 1300 sider er veldig mye, men utrolig nok brukte jeg ikke mer enn 12 dager på boka. Det ble litt for mye av det gode, og Patrick Rothfuss kunne godt kuttet ned noen hundre sider. Spesielt kunne han kuttet i delen om Kvothes tid hos Felurian. Akkurat den delen var til tider litt kjedelig og litt pinlig. Jeg kunne godt vært foruten noen sider der... Ellers er jeg veldig fornøyd med resten av boka; jeg liker denne bedre enn den første.

Det var lettere å komme seg inn i The Wise Man's Fear. Det har med at jeg allerede var kjent med verdenen og karakterene. Derfor kunne boka starte med handling i stedet for forklaringer om hvem, hva og hvor. Det er en av grunnene til at det er mye mer som skjer The Wise Man's Fear enn The Name of the Wind, men det kan også han noe med at den er omtrent dobbelt så lang. I tillegg er The Wise Man's Fear skikkelig morsom til tider!

Det er gøy å lese om hvordan Kvothe utvikler seg. Forfatteren har virkelig greid å skape en karakter med dybde og en interessant utvikling. Som alle vanlige mennesker har Kvothe sine gode og vonde sider. Det er ikke alle sidene med ham jeg liker like godt, men kan du nevne én person du liker alle sidene til? Mest sannsynlig kjenner du ikke alle sidene til folk du kjenner. Derfor kan det virke litt voldsomt i bøker når man får lese om alle sidene til en karakter. Ikke bare de sidene som karakteren viser utad. Kvothe har som alle andre sider som ikke er like pene, og jeg må innrømmet at jeg likte han bedre før han hadde vært hos Felurian. Hun satt noen snåle tanker i hodet på ham...

Bikarakterene har det vært en fryd å lese om. Spesielt Mester Elodin. Han er en lærer ved Universitetet og lærer Kvothe om "navnsetting" - jeg har ikke peiling hva det heter på norsk, men det heter "naming" på engelsk. Elodin er utrolig morsom. Hahahaha! Det må ha vært veldig morsomt å skrive om ham. Det er i hvert fall veldig morsomt å lese om ham. Han er snål han. Elodin er en av mine favorittkarakterer. Helt klart!

Jeg har også blitt veldig glad i Wilem og Simmon. De virker som de beste vennene noen kan ha. Wilem er stille og alvorlig, men stiller opp uansett hva, og Simmon er glad og lystig; en skikkelig gledesspreder. Jeg har sakte, men sikkert blitt veldig glad i dem. De er så skjønne. Spesielt Simmon...

Underveis møter Kvothe på Dedan, Hespe og Marten. Dedan og Hespe var veldig irriterende. De var brautende og trodde at de visste alt best. Spesielt Dedan. Marten, derimot, likte jeg veldig godt. Han minnet meg om Silk i David Eddings The Belgariad, en av mine favorittkarakterer noen sinne.

Jeg likte veldig godt delene med Kvothe og Tempi, leiesoldaten fra Ademre. (Det er litt flaut, men jeg leste hele boka uten å vite at mercenary betyr leiesoldat... Eheh... Jeg slo det opp nå nettopp, og da ga alt mening.) Jeg synes det var gøy å lese om at Kvothe lærte om Adem-folket, deres språk, Ketaen og håndspråket. Det var spennende og interessant, og jeg synes de delene var noen av dem jeg likte best. Derfor likte jeg godt delen hvor Kvothe var i Ademre. Det var utrolig store kulturforskjeller mellom Ademre og resten av verden. Det var rart å se. Spesielt tankene deres om musikk. Wow, noe så merkelig!

Av en eller annen snål grunn så jeg for meg folket i Ademre som kinesere; landsbyene deres, klesstilen og det at de drev med en type martial arts. Det gir egentlig ikke noe mening... En annen ting som var interessant med Adem-folket var at de var så utrolig smarte og filosofiske. Mange av tankene og ideene deres var utrolige. Hvis alle kunne leve etter dem, vil verden vært et mye bedre sted. Men når det gjaldt andre ting var de utrolig dumme. De trodde for eksempel at menn ikke har noe å gjøre med det å få barn. Det er jo helt på trynet...

Kvothe har noen spennende tanker om sinnet sitt. Hjernen. Det minnet meg om Sherlock Holmes i BBC-serien Sherlock. Jeg synes det var gøy å se slike likheter; jeg liker Sherlock veldig godt. Det er alltid spennende når jeg kan se slike likheter mellom bøker, filmer eller tv-serier. Jeg synes i hvert fall slikt er morsomt.

Alt i alt likte jeg The Wise Man's Fear veldig godt, og jeg håper at den blir oversatt til norsk. Da kan alle, og ikke bare dem som leser engelsk, få lese den. Det eneste dumme er at den er litt vel lang...

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Takk skal du ha, dette var godt å høre. Jeg har ikke gitt opp, skal låne den med meg hjem igjen når jeg kjenner jeg har roen til å fortsette :)

Jeg liker godt hvordan disse to danskene skriver, vekslingen mellom fortellerstemmene fungerer bra, språket er kjapt og greit med korte setninger og ikke mye "fyllmasse". Plottet er definitivt originalt, og denne hellige alliansen er i mine øyne troverdig. Det var få utbroderinger, ingen gjentagelser, sløve klisjèer eller hakkete setningsoppbygning, her var ikke en trykkfeil å irritere seg over en gang. Lesingen gikk helt knirkefritt, med høyt spenningsnivå og ditto leseglede, selv om "storyen" mot slutten ble litt rund i kantene, og litt for mye sto uavklart. (mer på bloggen)

Spennende om litteratur og Nobels litteraturpris

Tenk at jeg kan lese heklebøker på fransk! Når yrheten over å skjønne mønstrene la seg oppdaget jeg at ingen av oppskriftene passet for meg: De var for nybegynnervennlige (grove og enkle).

Flott bok om gjenbruk innenfor søm. På grunn av størrelsen på mønstrene + at jeg har lite klær til resirkulering er det ikke aktuelt å bruke boken til noe annet enn inspirasjon.

Søt ungdomsbok, om det å "finne seg sjæl" og den første kjærligheten.

Fine og orginale smykker i mange forskjellige teknikker.

Vi har også denne i en "forenklet" utgave, og orginalen er definitivt å foretrekke. En morsom ramme rundt et veddemål og mange spennende - og overdrevne - personligheter. Det jeg som voksen syntes var mest morsomt er hvor engelsk jeg opplever boken i stilen.

Det er sjelden jeg avbryter bøker, men her var historien så tynn og innpakkingen så tykk. Det ble for lite fremdrift for meg. Jeg ser at det er en god bok, med mye poetisk språk, men i mine utålmodige øyne blir det for lite action.

Se for deg at du er ute og kjører bil. Først holder du 30,40 og bilen er tilsynelatende en småputrende Lada. Hastigheten øker, motorduren blir dypere, og når du passerer 80 kilometer i timen flerres skinnet av bilen med et rykk, og du kjører den kuleste racerbilen i verden. Nå ligger veiene åpne og tomme foran deg, og fartsgrenser finnes ikke. Du suser avgårde i 150 og livet er herlig. Sånn er denne boken!

Det er ingenting å beklage over denne omtalen. Er helt enig med deg, det er ikke lett å skrive konstruktivt om "dårlige" bøker. Har lest og omtalt den selv, og var veldig spent på å lese andres omtaler :)