Kjersti siterer The Curious Incident Of The Dog In The Night-Time av Mark Haddon
10:09, 8. oktober 2014 Ingen har det som favoritt.
5 red cars mean that it is going to be a Super Good Day.
Kjersti siterer The Curious Incident Of The Dog In The Night-Time av Mark Haddon
10:08, 8. oktober 2014 Ingen har det som favoritt.
"I think people believe in heaven because they don't like the idea of dying, because they want to carry on living and they don't like the idea that other people will move into their house and put their things into the rubbish."
Nøkkelen er siste bok i Engelsfors-trilogien. Jeg har gledet meg så lenge på denne boka, og kjøpte den med en gang den kom ut i butikkene. Engelsfors-trilogien er en svensk serie jeg kom over for noen år siden, og jeg elsket første boka. Da den andre boka kom ut, kjøpte jeg den med en gang og elsket den óg. Derfor hadde jeg ganske høye forventninger til Nøkkelen, men jeg kan trygt si at den innfridde mine forhåpninger.
Jeg leste den norske oversettelsen av boka; jeg er ikke så veldig flink i svensk... Det er dumt, men det er vanlig at det er små skrivefeil i oversettelser. Ofte er det navn som blandes, og det var det her også. Jeg synes det er synd at det blir sånn. Det kan ødelegge opplevelsen av en bok. Jeg håper virkelig at oversettere kan skjerpe seg på det området. Det trengs!
Det er en stund siden jeg leste Ild og enda lenger siden jeg leste Sirkelen, så jeg merket at det var ting jeg hadde glemt. Heldigvis kom det tilbake til meg etter hvert. Det ble litt forvirrende, men jeg klarte meg.
Jeg blir stadig vekk imponert av hvor gode karakterer Sara B. Elfgren og Mats Strandberg har skapt. De er veldig virkelige, og jeg synes de har skildret forskjellige typer jenter veldig bra. Ofte synes jeg kvinnelige karakterer i bøker kan bli litt for like, men slik er det ikke her. Her er karakterene tydelig forskjellige, og de er veldig lett å tro på og kjenne seg igjen i. Selv kan jeg kjenne meg igjen i Minoo. Jeg har opplevd lignende situasjoner og skjønner valgene hennes svært godt.
Det dukker opp noen nye og noen gamle fjes i Nøkkelen. Noen av dem følte jeg med en gang at De utvalgte ikke kunne stole på. Spesielt gjelder det Walter og Sigrid. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg fikk den følelsen med en gang selv om jeg ikke hadde noen grunn til det. Viktor, Clara og Felix derimot, stolte jeg på med en gang. Jeg vet ikke hvorfor jeg følte det slik, og jeg kommer ikke til å fortelle om jeg hadde rett eller ikke.
Jeg likte slutten veldig godt! Jeg hadde ikke gjettet at det ville gå slik. Når jeg tenker over det, var slutten veldig passende. Det var en perfekt avslutning på en veldig spennende serie, og avslutningen tydet på at det muligens kan komme noe mer en gang. Jeg vet ikke om det kommer til å skje, men det hadde vært veldig gøy!
Hvis det er noe jeg kan klage på, er det at boka er kanskje litt lang. 800+ er litt mye, og kan gjøre at folk ikke har så lyst til å lese boka. Dessverre kjenner jeg folk som dømmer bøker på lengden... For meg var det ikke et problem, og jeg vet ikke helt hva de skulle ha kutta vekk, så...
Nøkkelen innfridde mine forhåpninger, og er en veldig spennende og god avslutning på serien. Jeg anbefaler serien til alle som like fantasy.
Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.
Jeg har fått anbefalt Good Omens ganske mange ganger, spesielt av pappa. For noen helger siden var jeg i Stavanger, og jeg fikk da vite at jeg MÅTTE lese Good Omens snart, og sener, uka etter, fikk jeg høre det samme fra en i klassen. Jeg tok dette som et tegn og begynte å lese boka, og nå lurer jeg på hvorfor jeg ikke begynte på den før. Den er fantastisk morsom og rar.
Både Neil Gaiman og Terry Pratchett er forfattere jeg har lest en del av, og jeg er kjempeimponert over det de får til. Dem sammen er helt utrolig! Jeg kunne se hint av Terry Pratchetts spesielle humor, og andre steder kunne jeg kjenne igjen Neil Gaimans poetiske, men til tider litt groteske stil. Det er en fantastisk bok de har skrevet sammen. De er to av fantasysjangerens mest profilerte forfattere, og jeg har ikke ord for det de har fått til sammen.
Det er så utrolig mye merkelig i Good Omens. For eksempel satanistnonner. Hva søren?! I tillegg har de forskjellige karakterene fantastiske navn og beskrivelser. I begynnelsen av er det en liste over de viktigste karakterene i boka. Der står det for eksempel: Crowley (An Angel who did not so much Fall as Saunter Vaguely Downwards), Thou-Shalt-Not-Commit-Adultery Pulisifer (A Witchfinder), Dog (Satanic hellhound and cat-worrier) og mye mer. Bare det at en karakter heter Thou-Shalt-Not-Commit-Adultery Pulsifer... Jeg vet ikke hva jeg si. Det hele er så fantastisk merkelig.
Historien er veldig spesiell. Det er veldig mye som skjer, og det innebærer Apokalypsens frie ryttere, en Hell's Angels-gjeng, Antikristen - en gutt kalt Adam, en demon som kjører en Bentley og en engel som samler antikke bøker, og det er bare noe av det. Vel, jeg hadde ikke sett for meg at det var slik Apokalypsen skulle utarte seg og i hvert fall ikke at det kom til å bli så morsomt. Det hente flere ganger at jeg lo høyt. Det hele er så teit og merkelig... Vidunderlig nonsens!
Alle karakterene var veldig forskjellige, og det var ingen jeg ikke likte. Jeg likte Anathema og Newt veldig godt; de var veldig søte. Crowley og Aziraphale likte jeg også veldig godt. De minnet meg litt om Castiel og Crowley (Jepp, det samme navnet. Tilfeldig? Neppe) fra Supernatural. Bortsett fra at Aziraphale hadde mer humor en det Cas har.
Det er nesten ikke noe å klage på ved denne boka, men hvis jeg skal finne noe, må det være at det av og til var litt vanskelig å forstå Shadwell. Han pratet dialekt, og det var ikke alltid like lett å forstå, Men... Dette er kun småpirk, så jeg er superfornøyd :)
Good Omens er en av de mest fantastiske og merkeligste bøkene jeg har lest i år, og jeg vil anbefale ALLE å lese den. Og så burde dere lese noe annet av Neil Gaiman og Terry Pratchett.
Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.
Jeg fant noen Agatha Christie-bøker blant pappas og mammas gamle bøker, i tillegg til at jeg kjøpte noen på et loppemarked, for ganske lenge siden. Til nå har jeg lest tre av seks. Jeg har lest Giftige krystaller, Ti små negerunger og denne, Det tause vitnet. Til nå liker jeg Ti små negerunger best.
Det tause vitnet er ganske annerledes enn jeg hadde sett for meg. Det tar lang tid før det kommer fram at det er et mysterium i det hele tatt. Jeg synes det ble litt langtekkelig, og jeg lurte på hvorfor Poirot og Hastings vandret rundt i en liten by på landsbygda i England. De hadde jo ikke noe å gjøre der, trodde jeg, men når det er en krimbok, må det være et mord. Så de måtte ha en grunn, fant jeg ut til slutt.
Dette er min første bok om Poirot. I følge Goodreads er det nummer 16 om Poirot, men de trenger ikke å leses i riktig rekkefølge. Det jeg har sett av Poirot til nå minner meg om Sherlock Holmes. Begge bokseriene har en detektiv som er litt for smart for sitt eget beste, Hercule Poirot og Sherlock Holmes. Begge har en side kick som forteller historien, og ikke alltid er like skarp som detektiven, kaptein Hastings og doktor Watson. (Watson er smartere enn Hastings, da.) I tillegg hjelper begge detektivene en førstebetjent ved Scotland Yard, Poirot hjelper Japp og Holmes hjelper Lestrade. Dette er min mening etter å ha lest Det tause vitnet om Poirot og Hunden fra Baskerville om Holmes, så ikke skyt meg hvis du mener noe annet. Vær så snill!
Jeg synes både Poirot og Hastings har et litt gammeldags kvinnesyn. Jeg vet at boka er skrevet på 1930-tallet, så det er ikke så rart, men likevel irriterte det meg litt. Jeg synes at noen av utsagnene deres var dumme og diskriminerende. For eksempel snakket de om at tåpelige kvinner er tåpelige uansett hva de snakket om, og jeg synes ikke det var en særlig flatterende beskrivelse, hverken av en mann eller kvinne. Poirot og Hastings virket litt patroniserende ovenfor kvinner.
Språket var litt gammeldags. Jeg likte det! Jeg synes det er fascinerende å se hvor mye stivere folk var da de kommuniserte før enn nå. I Det tause vitnet brukes både De og Dem, og av og til dukket det opp noen engelske ord, som Weekend; det var veldig rart. Jeg vet ikke hvorfor oversetteren har valgt å gjøre det slik.
Det hendte at det dukket opp noen ordspråk i boka, og noen var bedre oversatt enn andre. Et av ordspråkene var oversatt helt ordrett fra engelsk, og da ga det ikke mening på norsk. Da jeg leste det, var det første jeg tenkte: "HVA SØREN?!" Så lo jeg høyt. Det var litt flaut fordi jeg satt på flyet hjem fra Stavanger... Det var Poirot som sa det, og han sa: "Dere har et uttrykk, ikke sant, når det stikker noe under: 'Det er en neger i vedstabelen'." Jeg hadde aldri hørt det før, og på norsk gir det ikke noe mening... Og det ble ikke bedre. Han fortsatte med å si: "Eh bien, sånn er det her også. Det er - ikke en neger, men en morder - i vår vedstabel." "Det er en neger i vedstabelen" er visst et amerikansk uttrykk, "There's a nigger in the wood pile", men når du oversetter det til norsk gir det ikke mening... (Dette er en ganske gammel bok. Det forklarer de litt upassende ordene, og for det vil jeg unnskylde hvis noen føler seg støtt. Det er absolutt ikke meningen.)
Som de fleste krimhistorier, greide jeg ikke å gjette hva som var løsningen på gåten. Jeg er elendig på det, og tenker ofte at det kan det ikke være, og så er det det... Haha... Vel, er det ikke alltid sånn? Jeg føler i hvert fall det. Det er ikke ofte jeg skjønner hva det er som har skjedd før løsningen blir fortalt.
Det tause vitnet er en underholdende bok, men den var ikke mer en helt grei. Jeg kommer likevel til å lese mer av Agatha Christie. Liker du klassisk krim er Agatha Christies bøker for deg.
Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.
Tine Sundal som svar til Cato Haugen :
21:25, 16. september 2014 Diskusjon: Tine Sundal om Six years av Harlan Coben av Harlan Coben
Skal si du har større problem med lagring enn meg :) Hva skal jeg si til ditt spørsmål... Kan faktisk ikke huske at slutten voldte meg særlig hodebry. Nå skal det sies at jeg knapt husker boken, sier mer om min husk (lesehastighet og antall bøker på rappen) enn om boken.
Be om hjelp oftere. Hvis du ønsker giveratferd fra noen, er det enkleste å spørre. Man er ikke alltid til bry når man ber om hjelp. Noen mennesker er fivere, og når du spør disse mennesken om hjelp, gir du dem en mulighet til å uttrykke verdiene sine og føle seg verdsatt. Hvis du ber om en fem minutters-tjeneste, er det ikke store byrden du pålegger vedkommende, og hvis det er en matcher du ber om hjlp, kan du regne med at du vil få muligheten til å gjengjelde. Wayne og Cheryl Baker påoeker at man kan "tenne en gnist av gjensidighet ved å be om noe like my som ved å hjelpe andre. Vær sjenerøs og gi hjelp uten åvente noe tilbake; men be også gjerne om den hjelpe du trenger"
NYU-psykolog Peter Gollwitzer har gjennomført en serie av studeier som viser at mennesker som går ut offentlig og sier at de ihar tenkt å engasjere seg i en aktivitet som er relevant for identiteten deres, faktisk gjennomfører disse planene i betydelig mindre grad enn de som holder planene og hensikter om slik atferd for seg selv. Når folk har gjort planene og intensjonene sine kjent for andre, kan de allerede innkassere den identitetet de søker å ikle seg uten egentlig å følge opp handlingen. Gjennom å signere løftet om godhet, kunne Harvard-studentene etablere et snilt giver-image, uten å egntlig måtte oppføre seg som givere.
I boken blink avslørte Malcolm Gladwell at førsteinntrykket vi har av mennesker, ofte stemmer svært godt. Vi kan ofte merke umiddelbart om en lærer er lidenskapelig opptatt av jobben sin, om en salgsperson er av den utadvendte typen, eller om et ektepar er uvenner. men vi sliter skikkelig med å avgjøre hvem som er genuine givere.
Givere blir ikke utbrent av å ofre for mye av tiden og energien sin på å gi; de blir utbrent av når de jobber med trengende mennesker som de ikke er i stand til å hjelpe.
Fordi de snakker fortere, høyere, med større selvsikkerhet og mer skråsikkerhet overbeviser taerne oss om at de vet hva de snakker om, I en studie som ble gjennomført av en gruppe psykologer i California,, vurderte teammelemmer ofte taerne som mer kompetente, men i virkeligheten var de ikke det. Ifølge forkningsrapporten oppnår taerne innflytelse "fordi de oppfører seg på måter som får dem til å fremstå som kompetente - selv når de faktisk ikke er det"
Sist sett
