Bokelskere.no

Samme kvalitet som på de andre "Gone" bøkene. Litt morsomt at det sånne lange serier som er trendy nå

Jeg er veldig usikker. Jeg ble helt blåst av banen av "Odinsbarn" og har lest ut "Råta" så fort som overhode mulig ... alikevel. Jeg liker den ikke, men samtidig greier jeg ikke helt å sette fingeren på hva det er jeg ikke liker? For mange elementer? Er Hirka for heroisk til at jeg tror på henne? Det er veldig rart fordi jeg likte boken godt i begynnelsen, jeg opplevde Hirka sin beskrivelse av å være flykning som mye mer "virkelig" enn feks "Ulovlig norsk", når jeg leste Hirka sin beskrivelse av å ikke ha et identitetsnummer slo det meg faktisk at: Jo slik måtte Maria Amailie ha opplevd det å være illegal i Norge. Så hvor er det punktet i boken som jeg skiftet mening om boken?

Jeg kom over The Returned på flyplassen i Amsterdam. For noen år siden så jeg serien boka er basert på, den franske serien Les Revenants (Gjengangerne på norsk), og jeg elsket den. Jeg var litt skeptisk da jeg så at boka var basert på serien, og ikke motsatt, som er vanligst. Likevel kjøpte jeg den, og det er jeg så glad for at jeg gjorde.

The Returned er helt klart den beste boka jeg har lest i år. Den klarte å gjenskape den samme atmosfæren som serien hadde, og det var en av grunnene til at jeg elsket serien. Den helt spesielle, skremmende stemningen som hele tiden lå under overflaten. Denne stemningen skilte serien fra andre serier jeg ser, og det gjorde den spesiell. Jeg er så glad for at Seth Patrick greide å gjenskape denne stemningen.

Når man tenker på mennesker som har stått opp fra de døde, tenker vi ofte i retninger av The Walking Dead, rabiate monstre som ikke tenker på annet enn å drepe. I The Returned er det ikke slik. Her kommer de tilbake uten å vite at de har vært døde. For Camille og Léna, som var tvillinger, er dette spesielt urovekkende. Tenk å komme hjem og finne ut at tvillingen din plutselig er fire år eldre enn deg. Det hadde vært grusomt.

Det er så mange triste skjebner i The Returned. Alle har opplevd traumatiserende opplevelser, og det blir ikke bedre når de døde begynner å komme tilbake. Uro og redsel senker seg over den lille byen i Alpene. Ingen vet hva som skjer. Demningen tømmes sakte for vann, de finner over 30 døde dyr i dammen, strømmen slutter å virke. Her er det mange spørsmål, og få som kan svare dem. Hva er det som skjer?

Karakterene er genialt skrevet. Alle er skremmende levende, og ingen er perfekte. Jeg likte godt at man får mer innblikk i tankene deres enn man gjør i TV-serien. Det fikk meg til å forstå dem bedre, og jeg så på noen av dem på en ny måte. Det var mye som lå skult i serien, men her kommer det frem, og jeg føler at jeg har kommet mye nærmere karakterene. De har blitt mye mer levende for meg.

Sesong to av TV-serien kommer i løpet av året, og jeg kan nesten ikke vente. Det er så lenge siden de sendte sesong én på TV i Norge, og det er en del ubesvarte spørsmål på slutten. Jeg håper virkelig vi får mange svar i neste sesong.

The Returned er den beste boka jeg har lest i år, og hvis du ikke har lest den eller sett serien anbefaler jeg det utrolig mye!! Boka er annerledes enn mye jeg har lest, og følelsen jeg fikk av boka vil sitte i meg en god stund. Det er jeg sikker på.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Å si at jeg har lest denne boken er vel å overdrive. Den er et oppslagsverk over ting man kan finne på med enkle oppskrifter og illustrasjoner. I dag er dette for min del erstattet av pinterest og internett generelt. Oppslagsverk i bøker står seg dårlig i dag.

Full klaff! Både hos meg, mannen og begge barna (14 og 10 år). Ikke akkurat noe dyp litteratur, men definitivt morsom. Egnet seg bra som lydbok.

Tematisk bok om islandsstrikk. Har selvfølgelig lyst til å strikke meg en genser i uspunnet garn, men med alt jeg har på pinnene er det vanskelig å få tid. Dessverre - det var mye lekkert og veldig særpreget i denne boken. Gitt ut på samlaget, så den er på nynorsk, første stikkeboken jeg har vært borti på det språket.

Jeg fikk Indias datter til jul av Amanda. Jeg gledet meg til å lese den, og begynte å lese den nå i februar. Jeg visste ikke helt hva det var jeg la meg ut på, men likevel tenkte jeg det kom til å bli bra. Og det gjorde det. Likevel var det noen ting jeg ikke synes var så veldig bra med boka. For meg var dette en middels bok, men ikke misforstå. Jeg likte den godt.

Jeg likte veldig godt at man fikk historien fra flere synsvinkler. Som oftest var det fra Somer, Kavita eller Ashas synsvinkel. Somer er adoptivmoren til Asha, og Kavita er hennes biologiske mor. Av og til fikk man historien fra Krishnans, Ashas adoptivfar, Jasus, hennes biologiske far, og bestemoren til Ashas synsvinkler, men det var ikke så ofte. Jeg likte dette veldig godt, fordi man ble dratt inn i to helt ulike verdener, India og USA, og man kunne tydelig se forskjellene. Det var til tider litt skremmende å se. Våre "third world problems" virket så små og tåpelige i forhold til Kavita, som bor i India, sine.

Jeg er ikke helt sikker på hva jeg synes om måten boka er skrevet på. Jeg greide dessverre ikke å leve meg så godt inn i boka, og jeg tror det kan ha noe med hvordan den er skrevet på. Det var til tider litt kunstig, og dialogene virket ikke realistiske. Dette trekker ned for meg. Bøker som dette, som viser forskjellige kulturer, er det viktig å kunne leve seg inn i. Da blir alt så mye sterkere. Nå endte det med at jeg ikke reagerte så mye over de grusomme tingene som skjedde i boka, og jeg pleier å leve meg lett inn i bøker.

I tillegg var ikke oversettelsen det beste jeg har sett. Det var noen skrivefeil her og der, og setninger som hørtes rare ut var det også. Jeg er generelt ikke så glad i norske oversettelser, men finner av og til noen som er veldig gode. Dette var dessverre ikke en av dem...

Én ting jeg likte veldig godt var å lese om den indiske kulturen. Det er en kultur jeg ikke vet så mye om, og det var spennende å lære mer om den. Jeg ble sjokket over ting som er godtatt, og andre ting som virket helt naturlig for meg, er ikke vanlig der. Dette var så rart for meg. Jeg synes det er veldig spennende med andre lands kulturer, så jeg kommer nok til å lese flere slike bøker.

Jeg likte boka bedre mot slutten. Det skjer mer, og jeg begynner å få mer sansen for karakterene. Slutten var egentlig ganske rørende, og hadde hele boka vært som slutten, hadde den vært veldig god.

Alt i alt likte jeg Indias datter godt, men det var noen ting jeg ikke likte så godt. Hvis du er interessert i denne typen bøker, vil jeg anbefale den.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Jeg liker Uvund godt og har de andre bøkene hans også - nettopp derfor oppleves kanskje ikke denne boken som noen revolusjon, men mange gode og nyttige tips.

Bøkene er jo dramatiserte historieforelesninger - og tro du meg: Kjell Hallbing rir rundt Karstein Alnes i et dramatisk tempo! Jeg var ikke en gang klar over hvor historisk korrekte de var før jeg leste etterordet. Jeg har alltid vært klar over at Morgan Kane er en skikkelse som lever i et historisk landskap, men ikke hvor tett opp i historien bøkene faktisk lå. I denne serien er det med etterord av Kjell Jørgen Holbye som er veldig oppklarende. Øyvind Flatnes har etterord som går få våpnene (her lærer jeg mye, aller best var jo delen hvor det viser seg at min påstand i lunchen om at man måtte være forsiktig når man ladet gamle revolvre pga eksplosjonsfaren stemte! :D Ingen som trodde på meg da, men jeg siterer: "En av ulempene med perkusjonsvåpen var faren for at stikkflammen fra en nippel kunne slå over til de andre. Risikoen for sylindereksplosjon var derved overhengende." Som ingeniør er det umulig å ikke være litt fasinert av våpen.

Jeg blir litt lettet over at jeg ikke er den eneste som ikke er begeistret! :)

Det er helt utrolig hvordan forfatteren holder koken over så mange bøker! Mange morsomme scener. Jeg lo for eksempel høyt av hvor komfortabelt det var om bord på skipet: "Madrassen og putene var fylt med pegasusdun (ingen pegasuser ble skadd under tilvirkningen av disse produktene, hadde Leo forsikret henne om), så de var superkomfortable."

Men det som gjør bøkene til hele litterære verk er selvfølgelig at de er befolket av virkelig mennesker om ikke karikaturer. Det er interessant å se hvor innsiktsfullt forfatteren skildrer personene i boken. (tatt i betrakting adersgruppen de er ment for) Tar med to sitater som illustrerer bra hva jeg tenker på.

Helten er ikke bare en helt, det er en splittelse mellom hans indre opplevelse og det han objektivt har oppnått: "Men Percy følte seg ikke mektig. Jo flere heroiske ting han gjorde, jo mer innså han sine egne begrensinger."

Jason oppdager at det har sine fordeler å være "kongen på haugen":
"Jason så forlegen ut, men han protesterte ikke. "I dette mannskapet på sju ... så vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre, Jeg er ikke vant til å være en av så mange, tja, likeverdige, Det føles som jeg svikter dere."

En spennende del i serien om kriminalpsykologen Sebastian Bergman

Anbefales på det varmeste!

Jeg har savnet Terry Pratchetts Discworld, eller Skiveverdenen på norsk. Det er et fantastisk univers han har skapt, og I Shall Wear Midnight er bok 38 fra denne verdenen. Det er altfor lenge siden jeg leste de tre andre bøkene om Tiffany Aching, men jeg er glad jeg leste den siste likevel. Selv om ting var litt forvirrende, var det verdt det.

Discworld-serien er ikke en sammenhengende serie, som vanlige serier. Her er det mange bøker fra samme verden, men ikke om de samme karakterene. Noen av dem dukker kanskje opp i flere bøker, men det er mange forskjellige hovedpersoner. Derfor finnes det noen små serier innenfor Discworld-serien. Bøkene om Tiffany Aching (eller Petronella Pine som hun heter på norsk) er en egen liten serie. Gir dette mening for dere? Bare spør hvis det er noe dere lurer på.

Jeg har tidligere lest fem Discworld-bøker. Magiens farge (The Colour of Magic), om Rensvind - en trollmann, Magiske Maurits og hans gløgge gnagere (The Amazing Maurice and His Educated Rodents - fantastisk bok!), om en snakkende katt, Maurits, og en gjeng snakkende rotter, Skrellingene (The Wee Free Men), første bok om Tiffany Aching, En hatt full av himmel (A Hat Full of Sky), bok to om Tiffany og Vintersmeden (Wintersmith), siste bok om Tiffany. Til nå har jeg elsket Discworld-bøkene, og I Shall Wear Midnight er ikke noe unntak.

Jeg elsket hvordan det ble referert til de andre Discworld-bøker i boka. Rottene og Det usynlige universitet fra Magiske Maurits blir for eksempel nevnt, og Tiffany reiser til Ankh-Morpok, byen Rensvind bor i. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg synes slikt er gøy. I hvert fall når jeg tar referansene. Det var sikkert flere jeg ikke tok siden jeg ikke har lest alle bøkene, men sånn kan det gå. Haha...

I Shall Wear Midnight er så utrolig søt og morsom. Hele Discworld-serien til Terry Pratchett er humoristisk, og bøkene om Tiffany Aching er ikke unntak. Jeg lo allerede høyt på første side, og jeg er glad jeg ikke leste boka i offentlighet. Det ville blitt litt flaut...

Dessverre tok det litt lang tid å lese boka. Det kan ha noe med det at jeg var i Nederland én uke med klassen min. Selv om jeg var syk en dag, fikk jeg ikke lest noe som helst på turen. Ikke én eneste side. Det er litt trist egentlig... Men sånn går det når man er på tur.

I begynnelsen av hvert kapittel er det en liten tegning. De er veldig søte, og passer godt. Jeg likte dem veldig godt. Haha, jeg liker små bilder i bøker...

Alt i alt likte jeg I Shall Wear Midnight veldig godt. Det var bare litt synd at det var så lenge siden jeg leste de andre bøkene om Tiffany Aching, 4-6 år siden tror jeg... Eh... Jaja, nå har jeg i hvert fall lest den, og jeg likte den kjempegodt. Jeg anbefaler.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

En skjønn bok, skrevet på en litt spesiell måte

Litt underfundig og dyster, men med et forfriskende originalt plott, så denne vil jeg gjerne anbefale!