Bokelskere.no

Må innrømme at jeg leste så fort at jeg knappest la merke til hvordan den var skrevet ... Det jeg dog la merke til er måten den er delt inn slik at man ikke trenger å forholde seg til hele verden under ett. Lettere å lese på den måten.

Da har jeg endelig fullført Laini Taylors Daughter of Smoke and Bone-serie. De to første bøkene, Daughter of Smoke and Bone og Days of Blood and Starlight, leste jeg i mai-juni i fjor. Jeg likte de godt nok til at jeg ønsket å lese ferdig serien. Dreams of Gods and Monsters er en god avslutning på serien, men dette er nok ikke en av mine favorittserier.

Det er mye jeg liker med Dreams of Gods and Monsters, men det er også ting jeg ikke liker så godt. Dessverre kommer Akiva og Karou, hovedpersonene, under den siste kategorien. Jeg greier bare ikke å heie på dem, og den eneste grunnen til at jeg ønsket at de skulle bli sammen var at jeg var lei av å lese om at de lengtet etter hverandre. Det ble etterhvert litt irriterende, og det gjorde at jeg mistet interessen for plottet, som ellers er veldig bra. Jeg liker best når romansen ikke påvirker plottet, bare spicer det opp, men her styres plottet av romansen. Jeg er egentlig litt lei av det... Det funker i bøker hvor jeg er forberedt på at det er en bok om romanse, men i Dreams of Gods and Monsters vil jeg heller høre om kampene mot Jaels seraphim-hær og hvordan de skal redde verden fra å gå under.

Jeg likte veldig godt det at Akivas seraphim-hær og Karous chimaera-hær endelig jobber sammen. Det førte til interessante situasjoner, og det var spennende å lese om hvordan det funket. Man skulle tro at det aldri ville gå, men så feil kan man ta. Jeg likte godt å se hvordan forholdet mellom de to rasene, seraphim og chimaera, utviklet seg og hvilke problemer som oppstod.

I motsetning til Akiva og Karou, likte jeg bikarakterene kjempegodt. Zuzana og Mik, Karous venner fra jorda, er kjempesøte, og jeg ønsker dem alt godt. Zuzana er skikkelig badass, og Mik er fantastisk der han sitter med fiolinen sin. Jeg liker også Liraz veldig godt. Jeg gjorde ikke det før, men hun har forandret seg mye gjennom den siste boka, og jeg sympatiserte med henne. Ziri er også en av mine favoritter. Han er bare helt nydelig og fortjener det aller beste.

Til slutt vil jeg bare si at jeg synes slutten var litt klisjé og litt cheesy, men ellers likte jeg den ganske godt. Den passet for så vidt godt til boka.

Alt i alt er Dreams of Gods and Monsters en god bok. Historien er god, og jeg liker bikarakterene veldig godt.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Romanen er kort men intensiv, og ekstremt handlingsmettet. Teksten er satt opp, nær sagt som et dikt, og selv om det ikke er på rim, så flyter det veldig fint. Her er ingen klisjèaktige utbroderinger, men betraktninger formidlet på en usminket og ærlig måte. Det er ikke lystig lesning dette her, men med et håp på slutten som gjør den mer vemodig enn trist.

Lillehamringen Erling Storrusten er Espen i denne boken. På samme måte har familien og kjæresten hans også fått en plass i romanen, som gir et levende bilde av hvordan det var å være ung på landsbygda i Norge da krigen brøt ut. Romanen starter i 1940 og med tydelige kapitler og godt merkede overganger er det lett å følge handlingen.

Hun belyser også de store spørsmålene om tilhørighet og røtter, og viser gjennom sine egne opplevelser hvor viktig forutsigbarhet og omsorg er for et barn når det vokser opp. Den andre siden er absolutt en historie jeg vil anbefale deg å bruke tid på.

I denne romanen kommer vi tett på menneskene. Følelsene deres og sinnstilstanden deres kommer tydelig frem, uten at det blir påtrengende eller pinlig for leseren. Romanen viste god innsikt i menneskesinnet og engasjerte meg. Jeg hadde problemer med å prioritere andre ting mens jeg leste, og det er alltid et godt tegn. De mange sprangene i tid var lett å følge med på, selv om de ikke var merket på noe vis..

En overraskende fin bok, om en fin fyr fra 1500-tallet. Anbefales!!

Velskrevet og vanvittig spennende krim i serie, anbefales på det varmeste!!

Hvor skal jeg starte? Wow! Jeg har ikke ord for hvor fantastisk I'll Give You the Sun er. Den tok pusten fra meg, og jeg tror muligens jeg har opplevd min første "book hangover", som de kaller det. Det vil si at selv om jeg er ferdig med boka, er tankene mine fortsatt i den, og jeg har ikke lyst til å lese noe annet enn I'll Give You the Sun om igjen og om igjen. Jeg kommer ikke til å gjøre det, da. Har altfor mange bøker som står og venter på meg...

I'll Give You the Sun er oversatt til norsk. På norsk heter boka Jeg gir deg sola.

Etter at jeg var ferdig med A Dance with Dragons følte jeg at jeg trengte å lese en comtemporarybok. De er ofte lettleste og perfekte å lese etter litt tung fantasy. Jeg tenkte at jeg skulle gi I'll Give You the Sun en sjanse, og det er jeg så glad for at jeg gjorde. Den er så fantastisk på så mange måter. Så vakkert skrevet, så trist og så morsom på en gang.

Jeg elsket å lese om Jude og Noah. De forteller hver sin del av historien, Noah fra da de var 13-14 år og Jude når de er 16. Sammen nøster de opp i hvorfor de ikke prater sammen lenger. De er veldig forskjellige samtidig som de er like. De er jo tvillinger. Det jeg likte så utrolig godt med dem var at de var annerledes. De skilte seg ut fra de fleste andre hovedpersonene i liknende bøker, og jeg tror at det var noe av grunnen til at jeg elsket I'll Give You the Sun så mye som jeg gjorde. Jude og Noah minnet meg om karakterene til Rainbow Rowell, som også har en spesiell plass i hjertet mitt.

I'll Give You the Sun handler om det å være lidenskapelig om noe. For Noah er det kunst. Uansett hva han gjør, planlegger han bilder han skal tegne, og utfra slik de blir beskrevet, er han utrolig flink. For Jude det også kunst, men for henne betyr kunsten noe helt annet enn for Noah. I tillegg har en gammel bok om overtro etter bestemoren hun stadig vekk siterer; hun lever livet sitt etter denne gamle boka. Det var utrolig å lese om dette fordi det er veldig sjeldent i ungdomsbøker, og jeg elsket måten de to tvillingene tenkte på. Noah tenkte i farger og Jude så på verden slik den var i bestemorens gamle bok.

I tillegg elsket jeg bikarakterene. Oscar, Brian, Guillermo og Jude og Noahs foreldre. De er alle fantastiske karakterer med gode og dårlige sider. Aller best likte jeg Oscar og Brian som var fantastiske, og delene hvor de var med, var noen av de beste i hele boka. De var annerledes. Brian som elsket verdensrommet og Oscar med appelsinene. Det gir nok ikke mening for dere som ikke har lest boka...

I'll Give You the Sun er rett og slett perfekt. Det eneste jeg skulle ønske var at vi fikk vite hva Noah sa til Brian mot slutten av boka. Det må ha vært veldig viktig for dem begge, og jeg skulle gjerne visst hva som skjedde. Ellers var boka perfekt! Alle burde lese I'll Give You the Sun. Jeg har i hvert fall tenkt til å lese Jandy Nelsons andre bok, The Sky is Everywhere.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Da var jeg ferdig med den siste publiserte boka i George R. R. Martins A Song of Ice and Fire-serie. Hva skal jeg gjøre nå? Det er ikke flere bøker å lese; de to siste har ikke kommet ut enda. Kanskje jeg endelig får tid til å lese alle de andre bøkene jeg har... Vel, uansett, jeg gleder meg utrolig til neste bok, The Winds of Winter, kommer ut. Kan ikke vente på å få vite hva som skjer videre!

A Dance with Dragons foregår parallelt med A Feast for Crows. Eller i hvert fall første del av boka. Den tar for seg karakterene som ikke var med i A Feast for Crows, og de store favorittene er med i denne boka. Her får vi høre om Jon Snow, Tyrion Lannister og Daenerys Targaryen. Selv liker jeg best Tyrion av de tre. I tillegg får vi høre mer om min nåværende favoritt, Theon Greyjoy, og vi får også møte søsteren hans, Asha Greyjoy (for serieseere heter hun Yara). Det er også mange andre karakterer, og av og til kan det nesten bli litt mange, men det gikk fint for meg å skille dem fra hverandre. Hvis det blir for forvirrende, er det en oppslagliste bakerst i boka.

Theon, min nåværende favoritt, har ikke vært med i bøkene på lenge. Det var gøy å se ham igjen, selv om kapitlene hans var utrolig triste. Det er så forferdelig det som har skjedd ham, og jeg synes absolutt ikke han fortjener det. Ja, han har gjort ting som ikke er helt greit, men han fortjener ikke den skjebnen han har fått. Stakkars Theon.

Det var utrolig gøy å høre om the Children of the Forrest. De er så utrolig interessante, og hele Brans historie er utrolig kul. Jeg gleder meg utrolig mye til å se hvilken vei den tar i den neste boka.

Tyrion på tur er så gøy å lese om. Det er visst en av historiene hvor det er størst forskjeller mellom serien og boka. Det er så forvirrende å diskutere Tyrion med folk som bare har sett serien. Jeg vet aldri hva de vet, og greier store deler av tiden å spoile noe for dem. Ehe... Sorry...

Melisandre har et kapittel cirka midt i boka. Jeg liker ikke Melisandre, og jeg tror om mulig jeg liker henne enda mindre nå. Ugh! Hun skal alltid rote til ett eller annet. Kan ikke Melisandre bare gå og dø i et hull? Hun gjør i hvert fall ikke noe nyttig.

Jeg ble stadig vekk overrasket av hva som skjedde i A Dance with Dragons. Det er rett å slett umulig å gjette seg til, og det er så intenst. Du vet aldri hvem som dør, og det gjør leseopplevelsen ganske nervepirrende. Hva skjer nå? Hvem er den neste som dør? Og dør gjør de. Det er ikke en A Song of Ice and Fire-bok uten at store deler av persongalleriet dør. Her er det også store forskjeller mellom boka og serien. Det er folk som er i livet i boka som er døde i serien...

Som jeg har sagt i alle de andre anmeldelsene mine av denne serien er dette en serie alle burde lese. Men helst ikke hvis du er under femten.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Jeg likte romanen til Vibeke Riiser-Larsen veldig godt, det er sårt å lese om et så ensomt menneske, men handlingen gjorde meg ikke trist av den grunn. Sigrids oppførsel er innenfor det jeg vil tolke som akseptabel, noe som gjør handlingen troverdig.

Bortsett fra en sjablongaktig slutt var boken av skremmende god litterær kvalitet. Jeg sier skremmende fordi det er sjeldent at barne og ungdomsbøker har det - og når den litterære kvaliteten er god er også bøkene mørkere. Bakteppe for boken er Hanseatene i Bergen og hovedpersonen er en tysk gutt som blir sendt dit fordi han ikke kan arve gården. Historien er enkel nok, men tematikken er overraskende voksen, selv om språket er enkelt. Blant annet omtales ting som: incest, homofili, sjalusi, voldtekt, utnytting av andre, dødsfall. Spesielt det seksuelle perspektivet er overraskende - jeg har aldri før lest en ungdomsbok som omhandler temaet overhode (ser selvfølgelig bort fra faglitteratur, jeg tenker skjønnlitteratur). Det er flere sjablongaktige deler i boken, blant annet måten handelsmannen og elskerinnen har sex på og slutten er allerede nevnt.

Feil type sjanger i forhold til hva jeg trodde. Jeg trodde dette var en fagbok om kommunikasjon, og så er det en anadekdotesamling fra en journalist om personer han har møtt og intervjuet. Vet ikke om boken i seg selv var så dårlig, mer det at jeg ikke hadde lånt den i utgangspunktet.

Fantastisk bra sagt! Jeg likte også denne boken veldig godt, selv om jeg ikke syntes Kjetil var en sjarmerende kar, og han gjør mye rart, så traff romanen meg hjemme :)

Krim satt i historiske hendelser, med et godt plott

Ikke like spooky som jeg er vant med fra Indridasons Island, men ok å lese uansett.

En underholdende og ikke minst viktig roman om unges homofili og psykiske problemer. Ikke tatt lett på, men formidlet på en hjertevarm måte

Har brukt lang tid på denne, men er veldig usikker på hvorfor? Den minner utrolig om Narnia i stilen, og er nok midt mellom barne og ungdomsbok. Når jeg leser den ble jeg veldig "Hvorfor elsker jeg ikke denne boken?" Svaret er at jeg vet ikke.

Alltid gøy å lese Carl Barks! Var litt skeptisk til å kjøpe serien, trodde jeg hadde et godt kjennskap til tegneseriene hans, men oppdaget til min store glede at det var mye jeg ikke hadde lest. :) Dette skal hvisnok være den komplette serien - inneholder blant annet forsidene. Anbefales!