Jeg har sagt det mange ganger, og jeg sier det igjen: The Sandman av Neil Gaiman er en av de aller beste tegneseriene jeg noen gang har lest. Med hvert volum viser Neil Gaiman hva for en utrolig forfatter han er, og teamet som illustrerer imponerer like mye hver gang. Man skulle tro at en serie ville ha blitt svakere med tiden, men med The Sandman er det motsatt. The Sandman blir bedre og bedre for hvert volum, og Worlds' End er ikke et unntak.
I Worlds' End møter vi forskjellige reisende, som alle har måttet søke ly i vertshuset Worlds' End, da de ble overrasket av en storm. Disse reisende kommer fra forskjellige tidsepoker og verdener, men alle ble nødt til å stoppe på grunn av den samme stormen. En reality storm, som de kaller det. Hva som har forårsaket denne stormen vet de ikke, men mot slutten av historien begynner vi å få en mistanke om hva det kan være. For å få tiden til å gå, forteller de reisende historier fra sine verdener. De forteller om sine egne opplevelser, og mange av disse historiene kan virke utrolige, men fortelleren hevder alltid at historien er sann.
Neil Gaiman har skapt et utrolig persongalleri, (som vanlig), og man blir fort investert i historiene til de forskjellige karakterene. Det er spesielle historier, og de har alle sin fortellerstil. Dette reflekteres i tegningene. Det er forskjellige illustratører til de forskjellige historiene, og det passer perfekt. Vi merker lett når det skifter mellom historie og "virkelighet", og de forskjellige historiene får alle sitt eget særpreg. Til tider møter vi på karakterer fra tidligere volumer, og hvis vi er heldige, dukker en av Dreams søsken eller Dream selv opp i historien.
Neil Gaiman er et geni når det kommer til historiefortelling, og det vises virkelig i Worlds' End. Her er det historier inne i historier, og det er en utrolig smart tegneserie. De som sier at tegnerserier ikke er ordentlig litteratur har helt klart ikke lest The Sandman. Dette er bedre litteratur enn flere bøker jeg har lest. Ikke alle tegneserier er som Donald...
The Sandman er rett og slett min favorittegneserie noen sinne, og jeg kan ikke anbefale den mange nok ganger. Worlds' End er et utrolig volum. Jeg kan ikke vente på å få lest The Kindly Ones, volum ni.
Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på bloggen min.
Marte som svar til Grethet87 :
23:44, 21. mai 2016 Diskusjon: Grethet87 om Mormor hilser og sier unnskyld av Fredrik Backman av Fredrik Backman
Enig. Hat denne på lydbok (storytell-appen) og går egentlig bare og irriterer meg over hovedpersonen og over dette eventyrlandet. Blir utålmodig.... Er vel kommet til kap 8 eller noe. Vurderer å gi denne opp, men har jo hørt så mye bra da
Ser ikke noe poeng i å gjenta alt som andre allerede har sagt. Nøyer meg derfor med en tilføyelse : dette er den type bok en blir oppriktig lei seg for at tar slutt, og etterpå er det vanskelig å kjipt å finne en ny bok å lese fordi en vet at den ikke kommet til å overgå, eller en gang tilsvare, det er nettopp har lest. Anbefales på det varmeste, med andre ord
Jeg har lest min første tyske bok. Yay! Det er ganske utrolig at jeg kom meg gjennom boka. Tintenherz, eller Blekkhjerte som den heter på norsk, har jeg lest før, men det er utrolig lenge siden.
Da jeg var i Berlin med tyskklassen min, bestemte jeg meg for å kjøpe en tysk bok. Jeg endte opp med Tintenherz av Cornelia Funke siden jeg har lest boka på norsk, men det er utrolig mange år siden. Å lese en tysk bok håpet jeg ville hjelpe meg å bli bedre i tysk, og det har det nok også gjort. Det ble lettere og lettere å lese boka jo lenger ut i historien jeg kom.
På en måte traff jeg veldig godt med når jeg begynte å lese boka samtidig som det var et veldig dårlig tidspunkt. Hadde jeg lest boka på et annet tidspunkt, ville jeg nok ha brukt mye kortere tid. De siste ukene har jeg hatt utrolig mye prøver, og har ikke hatt tid til å lese i det hele tatt. Derfor tok det meg over en måned å lese Tintenherz. Likevel passet det veldig godt med tanke på at jeg har kommet opp tysk skriftlig eksamen, og har eksamen nå til mandag. Det å lese tysk er en veldig godt måte å øve på.
Historien er litt barnslig med tanke på at hovedpersonen, Meggie, er tolv år, og da jeg leste boka for første gang var jeg omtrent like gammel. Sånn sett likte jeg den mye bedre da, men det betyr ikke at den ikke var underholdende nå også. Det er en søt historie, og jeg fikk litt flash back til da jeg gikk på barneskolen.
Meggie er en søt jente. Tolv år gammel, og kanskje litt veslevoksen, men det er vanskelig å ikke bli glad i henne likevel. Hun blir kastet inn i den ene vanskelige situasjonen etter den andre, og hun tar det hele med glans. Meggie er rett og slett en veldig sjarmerende jente, selv om hun til tider virker litt for voksen for alderen sin.
Tintenherz er en bok jeg har mange minner om fra da jeg var rundt Meggies alder. Derfor tenkte jeg at det var en god bok å lese da jeg bestemte meg for å lese en tysk bok. Språket var akkurat passe vanskelig, og historien er sjarmerende. Jeg anbefaler denne serien, men kanskje for folk som er litt yngre enn meg. (Jeg er 18, just so you know.)
Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på bloggen min.
Anna som svar til Stefanie Hauglund :
15:59, 21. mai 2016 Diskusjon: Stefanie Hauglund om Tintenherz av Cornelia Funke av Cornelia Funke
Jeg ser det er lenge siden du skrev denne anmeldelsen, men jeg tenkte at du sikkert ville likt å vite at alle tre bøkene i denne serien er oversatt til norsk. På norsk heter de Blekkhjerte, Blekkblod og Blekkdød.
Vi liker mykje av det samme, ser eg. Så då vil eg anbefale deg serien True Detective! Knallgod krim (trass i at han er amerikansk ;-)) Og den britiske serien Broadchurch :)
Har aldri lese noko av Ragnar Hovland uten å le godt!
El Gringo er tilbake i Sonora.
him siterer Makt og maktbruk i arbeidslivet av Endre Sjøvold (side 13)
18:20, 15. mai 2016 Ingen har det som favoritt.
De fleste av oss later til å tro at om vi bare gjør vårt beste og arbeider hardt, vil det gå oss vel. Slik er det dessverre ikke. Godtroende som vi er, har vi en lei tendes til å ikke lytte til våre følelser, og oppdager ofte for sent at vi blir utsatt for maktbruk fra mennesker som ikke vil oss vel.
... Blir litt mørkeredd av å lese denne boken. Mye av det den beskriver er kanskje det jeg personlig opplever som maktens paradoks: Det er de verste og beste blant oss som søker makt. De verste søker makten til seg selv, de beste søker makten for å utrette noe. Tanktevekkende bok som tilbyr mange verktøy og en teoretisk tilnærming til maktbruk.
Synes dette var en god definisjon i boken: "Empati gjør oss i stand til å føle en annens smerte og dermed ønske å tre støttende til. Det finnes noen mennesker som har en meget sterkt utviklet empati, men mangler evnen til å avlaste smerten. Tidligere var dette en diagnose kalt psykopati". Det er ikke slik at alle som behandler andre dårlig er psykopater, men jeg tror vi overvurderer det med at personer oppfører seg dårlig utilsiktet og at alt kan ordnes med at man forklarer ting. Jeg tror i mange tilfeller det er slik at de skjønner at det blir ubehagelig for andre, men regner gevinsten (for seg selv eller formålet) som så viktig at andre mennesker sitt ubehag kan prioriteres vekk.
Av ren nysgjerrighet: Hva ser du på når du en sjelden gang fører sansene med lyd og bilde fremfor tekst? :-)
Ikke helt min tekopp. Historien er en annen, men personene er de samme som i "Faen ta skjebnen" etter min mening. Mye ungdomslitteratur - også den jeg elsker, som feks Harry Potter - dreier seg om å stå utenfor, være anderledes og - både på tross og på grunn av dette - bli kjent med og akseptere seg selv. Gjerne gjennom dramatiske hendelser. Litt usikker på hva som ikke falt i smak, men tror det er at personene blir for "enkle".
Elsket bøkene om Dustefjerten (Rune Belsvik). Av andre bøker husker jeg godt Det suser i sivet og alt om Mumitrollet
Sist sett
