Bokelskere.no

Mye av det som fenger med Morgan Kane er glimtene av ekte mennesker. Kane og mange av de rundt han har karakter (og i tillegg har Hallbing med en rekke "pappfigurer" av noen biroller, innimellom). Det slo meg sterkt da jeg leste om hvordan Kane reagerer da Pauline irettesetter kapteinen: "Det var grusomt stygt sagt! sa Pauline rasende - Selv De må da vite om De blir skutt på forfra eller bakfra! Kane bannet med stive lepper. Det var det dummeste hun kunne ha sagt" Så enkelt viser Hallbing hvordan kapteinen ikke tåler noe kritikk og hvordan Kane vet det.

Liker også godt tilleggstoffet, og i denne boken er det om skytevåpenet utvikling: "Nå må vi huske at metallurgien var svært primitiv på den tiden. Kanonene hadde følgelig store svakheter. Det krevde mot å være artillerist i de dager! Kanonerene hadde derfor sitt eget "laug" og sin egen skytshelgen, Santa Barbara. Ikke desto mindre ble de beskyldt for å stå i ledtog med djevelen. Onde tunger på sto at i felten verken plyndret, drakk eller voldtok de unge piker, og bare det var jo mistenkelig!"

Jeg er så utrolig glad i disse bøkene! Hvorfor begynte jeg ikke på The Raven Cycle tidligere? Da har jeg lest tredje boka i Maggie Stiefvaters Raven Cycle, og selv om den ikke er den beste boka i serien, er det fortsatt en utrolig god bok, som jeg likte kjempegodt.

I Blue Lily, Lily Blue er det like spennende å se Blue og the Raven Boys utvikle seg, og jeg liker kjempegodt å se interaksjonene dem imellom. De utfordrer hverandre som personer, men samtidig er de der når noen av de andre trenger det. Spesielt godt likte jeg at vi får se en mykere og mer rolig versjon av Ronan, og det blir tydelig at han ikke er en så stor drittsekk som han vil folk skal tro. Spesielt godt likte jeg hans scener med Adam. Gansey har også forandret seg mye, og jeg liker helt klart Gansey slik han er nå mye bedre enn slik han var i starten.

Noe av det jeg likte best med Blue Lily, Lily Blue, er Adams utvikling gjennom boka. Adam går fra å være Adam Parrish, one man army, til å innse at det ikke er så ille å be om hjelp når det trengs. Dette gjør at han får et mindre anstrengt forhold til de andre, spesielt Gansey, og han krangler mye mindre med dem. Jeg blir så glad når jeg ser hvor mye Adam har vokst gjennom historien.

Det var gøy at Mallory faktisk dukket opp i historien. Man har fått høre om ham siden første boka, og Gansey har pratet med ham på telefonen, så derfor var det gøy da han faktisk dukket opp i historien. Mallory er eldgammel og utrolig rar, og jeg må si meg enig med Ronan og Adam om at han var ganske irriterende. Likevel likte jeg godt at vi faktisk fikk sett hvordan han var som person, og det gjorde også at jeg fikk sett en ny side av Gansey.

Historien var like spennende som i de to første bøkene, men ikke like emosjonell. Jeg hadde problemer med å legge boka fra meg, og hele tiden var jeg nødt til å vite hva som kom til å skje videre. Maggie Stiefvater kom med den ene plot twisten etter den andre, og jeg klarte aldri å gjette meg til hva som kom til å skje videre.

Blue Lily, Lily Blue er ikke like god som de to første bøkene, men den er fortsatt en av de bedre jeg har lest i det siste. Det sier mer om de to første enn om Blue Lily, Lily Blue. Jeg likte boka supergodt, og anbefaler serien på aller sterkeste!

Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Jeg kan ikke tro hvor gode disse bøkene er! Jeg leste ferdig The Dream Thieves i går, og er allerede 120 sider inn i Blue Lily, Lily Blue, bok tre. Til nå er The Dream Thieves min favoritt. Skulle trodd det ikke var mulig at serien kunne bli bedre etter den første boka, men Maggie Stiefvater motbeviste det. Jeg er bare ... wow ... mind blown!!

The Dream Thieves fokuserer mye på Ronan Lynch. Han er helt klart min favoritt blant the Raven Boys, og det er fordi han er så utrolig interessant. Ronan er et paradoks. Han lyver aldri, men er en mester til å sno seg unna sannheten. Han er rebelsk og sint og er helt klart den som banner mest, men samtidig er han katolikk og går i kirka hver søndag. Jeg likte utrolig godt å se hvordan han utviklet seg gjennom boka og se han godta rollen som Greywaren. Kanskje han endelig kan få litt fred med seg selv.

I tillegg likte jeg utrolig godt å se de andre karakterene, Blue, Gansey, Adam og Noah, utvikle seg. De blir alle mer modne, og de lærer seg bedre og bedre hvordan de skal arbeide sammen. Likevel krangler de, og det går ikke alltid like bra. Det er en av tingene jeg liker så med disse bøkene. Maggie Stiefvater skriver om fem ulike og sterke personligheter, og det er veldig realistisk at de krangler; at de ikke er enige om alt. Bøker hvor hovedpersonene ikke krangler er egentlig litt urealistisk... Likevel er det ikke noe gøy når de krangler, og det har hendt at tårene begynte å renne ved enkelte anledninger. Av en eller annen grunn er det verst når det er Adam som krangler med en av de andre...

I The Dream Thieves introduserer Maggie Stiefvater noen nye karakterer, og blant dem er Joseph Kavinsky. Jeg må innrømme at jeg ikke liker Kavinsky i det hele tatt. Jeg er fortsatt usikker på hva agendaen hans var, og hva det var han egentlig ville med Ronan. Kavinsky gikk på Aglionby sammen med Ronan og de andre, og han gikk helt klart under kategorien "farlig". Han var likere Ronan enn noen av de andre, og det var det som var mest skremmende. Kavinsky var rebelsk på en selvdestruktiv måte, og han var helt klart ikke redd for å ta med seg alle rundt seg da han eksploderte. Jeg var livredd for at han kom til å trekke Ronan med seg.

Historien er like spennende som i den første boka, om ikke mer spennende. Jeg har aldri lest noe liknende før, og det er en fantastisk følelse. Hele tiden blir jeg overrasket av nye fasetter ved virkeligheten Maggie Stiefvater har skapt, og alt virker så godt planlagt. Det er en emosjonell berg-og-dalbane, og jeg var gjennom så godt som alle følelsene en bok kan fremkalle. I det ene øyeblikket lo jeg høyt av de geniale dialogene, mens jeg i andre øyeblikk satt med tårer i øynene. Jeg var redd for hvordan det kom til å gå, mens andre ganger var jeg utrolig lettet. Glede, tristhet og sinne var også følelser jeg var innom mens jeg leste The Dream Thieves. Det er rett og slett en av de beste bøkene jeg har lest på lenge!

Jeg gleder meg utrolig til å se hvordan det går videre med Blue og the Raven Boys, og jeg er så glad for at jeg har både Blue Lily, Lily Blue og The Raven King, de to siste bøkene, slik at jeg kan lese dem med en gang. The Raven Cycle anbefales på det aller sterkeste!

Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Elsket denne som barn! Kjenner enda håret reise seg på hodet etter innledningen om at heksene kan være hvem som helst - den snille læreren din, kanskje en heks? Har ikke lest den som voksen da.

Spennende historie om hekser som dreper barn. Den ble nok ikke min favoritt blant forfatterens titler, men god underholdning var det.

Herlig miks av humor, alvor og nostalgi. Tanker en noe mot villig kjenner seg igjen i. Språkbruken er også upåklagelig og løfter boka mange hakk.
Det er sjeldent jeg leser så lange bøker uten å kjenne et snev av utålmodighet eller iver etter å bli ferdig, rett og slett fordi lange bøker ofte er unødvendig langdryge. Med denne boka koste jeg meg derimot gjennom det hele og var oppriktig lei meg da den tok slutt. Trøster meg med at jeg nå kan se TV-serie basert på boka, som jeg ikke en gang visste om før nylig. Kommer garantert til å lese mer av Johan Harstad

Kane er guide for en gjeng landsbyboere som prøver å finne barna som er tatt av apachene. Jeg liker godt beskrivelsen av Rico. Er mindre begeistret for Kane sine kvinner. Kvinnene er mye mer pappfigurer - kulisser enn mennene.

En "Alice i eventyrland" varsjon av de populære dustedagbøkene. Jeg liker de enda, selv om jeg synes de mer jordnære bøkene er bedre.

Fin og "vid" bok - her er det oppskrifter for liten og stor, herre og dame + stor variasjon i mønstre og vanskelighetsgrad. Mye jeg kunne tenke meg å lage!

Veldig mange flotte kofter, dessverre (eller heldigvis, jeg har nok på pinnene som det er) var det ingenting som var 100% treff. Fint at mange av de eldre mønstrene blir resirkulert slik at oppskriftene er oppdatert i forhold til garn og pinnestørrelsen og hvordan koftene brukes i dag. I boka står det: "Før skulle koftene gjerne være det ytterste plagget når man var ute i naturen, det fantes ikke fleece og goretex på den tiden, Det ble stikket på tynnere pinner enn nå, for å få en stiv og robust kofte som holdt kroppen varm, selv i regn og vind." Har ikke tenkt over dette før nå (alt jeg har tenkt er at de må jo ha frosset som f* før, for så varmt er det jaggu meg ikke med ull - vinden går jo rett gjennom!

Ingen poeng i å gjenta det som alt er blitt sagt om innhald og handling. Vil betre nevne at det einaste som gjer at eg trillar ein firer og ikkje femmer er språket, det trekker ned. I mi meining skal ein femmar-bok verr solid i både språk og plott. Her var det mykje bra og eg likte boka, men språket lever ikkje opp til det eg forventer av ein femmar-bok. Sterk 4 pluss :-)

Jeg fikk Kollektivt selvmord av en venninne for over et år siden. Det var enten til jul i forfjor eller til bursdagen i fjor, men det er ikke så viktig. Det som betyr noe, er at det er superlenge siden, og jeg har dessverre ikke fått lest den før nå. Jeg har hørt mye om boka tidligere siden både pappa og søsteren min har lest den, og jeg hadde derfor store forhåpninger. Boka var ikke så morsom som jeg hadde håpet, men likevel likte jeg den godt.

Jeg har tidligere lest Harens år av Arto Paasilinna, og det eneste jeg husker er at jeg likte den godt. Det er ganske mange år siden, og jeg leste den over skulderen til mamma på flyet hjem fra ferie en gang. Jeg husker ikke hvor vi hadde vært eller hvor gammel jeg var, men jeg husker at jeg likte boka godt, selv om jeg sikkert var altfor liten til å forstå den.

Arto Paasilinna viser oss en ganske deprimerende del av det finske samfunnet, og hvor riktig det er vet jeg ikke, men det virker som om finnene er et ganske suicidalt folkeslag. Hvor representative karakterene i Kollektivt selvmord egentlig er, vet jeg ikke, så man må nok ta det med en klype salt. Likevel kan det godt hende at det er høy selvmordstatistikk i Finland. Arto Paasilinna er kjent for å ta opp samfunnsproblemer i bøkene sine og skrive om dem på en humoristisk måte, så det ligger nok noe i det.

Selvmord er et veldig alvorlig tema, og det er utrolig trist når noen føler at dette er eneste utvei. Likevel klarer Paasilinna å skrive humoristisk om teamet, samtidig som han får frem at det kanskje ikke er eneste utvei. Selv om livet ser fælt ut for øyeblikket, kan det bli bedre, og det er verdt å gi livet en ny sjanse. I tillegg forteller han at man ikke er alene i desperasjonen sin, og at ved hjelp av andre kan man overkomme de største hindere.

Jeg må innrømme at jeg trodde Kollektivt selvmord kom til å være morsommere. Ikke misforstå meg, jeg likte boka godt, men den levde dessverre ikke helt opp til forhåpningene mine. Boka er morsom, men ikke så morsom at jeg lo høyt. Det var mer den typen "det er morsomt, men jeg ler kun inni meg"-morsomt. Gir det mening?

Det skjer så utrolig mye rart i Kollektivt selvmord. Historien er helt absurd og til tider litt urealistisk. Likevel synes jeg den var underholdende, selv om jeg var litt forstyrret da jeg var ferdig med boka. Haha, men det var en god type forstyrret. Karakterene i boka kommer ut for så utrolig mange surrealistiske situasjoner, og det hele er så utrolig rart.

Alt i alt likte jeg Kollektivt selvmord godt, men boka er nok ikke blant mine favoritter. Likevel er det en god bok, og det kan godt hende at andre synes den er mye morsommere enn det jeg gjorde.

Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Glimrende debutroman! Godt lagt opp, spennende til tusen uten klisjèer.

Regnmakeren. Er egentlig amerikansk men finnes norsk versjon av nåde bok og lydbok. Hører på den nå :-)

Rotete og lite spennende thriller, skrevet av en med stor innsikt i økonomisk kriminalitet. Godt språk men det holder ikke når handlingen er så oppstykket

Kjempefin fortsettelse av Italienske sko, som står stødig alene om du ikke har lest den første. Et fint farvel med den nylig avdøde forfatteren

Historien er fin, men denne engelske utgaven bød på utfordringer for meg å lese

Fin historie om å tørre å være seg selv. En bok for gruppen 9-12 som ikke passer spesielt godt for voksne, sånn mange barne og ungdomsbøker gjerne gjør. Til det er den for forutsigbar og barnslig i språket

Tradisjonell og en smule forutsigbar dameroman, men med "noe" som gjorde det til en behagelig leseopplevelse

Deler din opplevelse av "for lange bøker". Eneste unntaket er boka Buzz Aldrin hvor mye ble det av deg i alt mylderet? Lang bok, som jeg likevel ikke fikk nok av :)