Bokelskere.no

Det er mer mellom himmel og jord enn vi vet om. Tema i boka var interessant

Jeg bare elsker stemningen som Levi Henriksen skaper i bøkene sine. Når han skriver kan jeg se og høre menneskene. Han har et stort hjerte for de han skriver om, og jeg liker de alle sammen. Det som er litt morsomt med Henriksen er at "kulissen" er den samme: Bygda Skogli med sine skoger og sin pinsemenighet, men menneskene og relasjonene mellom dem er forskjellig fra novelle til novelle. Dette i kontrast til Hemmingway (som jeg også elsker) hvor menneske (Hemmingway) er den samme gjennom alle bøkene, mens her varierer bakteppet fra bok til bok.

Hørte denne på lydbok og har samme problemer med noveller på lydbok som jeg har med bøker. Det blir for fort ferdig! Heldigvis har Henriksen flere bøker som jeg ikke har lest. Stort pluss at han leser selv. Nydelig å høre på. :)

Vanskelig å omtale dette som en egen bok. Ser bøkene til Riordan omtales som en trilogi. Jeg er litt usikker på hva som definerer en triologi, men dette er egentlig en eneste lang bok som er delt i tre. Kane søskenene har her kommet dit at de er klar over oppdraget sitt, de har fått samlet en del magikere og bokens oppdrag er å få Ra i sirkulasjon igjen. Han er blitt senil og morsomt nok leste jeg nå omtalen av en annen bok: "Hjernen er stjernen" - hvor man forklarer hvordan hjertet i det gamle Egypt ble omhyggelig balsamert og lagt tilbake i kroppen, mens hjernen ble most til en grøt, sugd ut gjennom nesen og kastet. Tror jeg har en teori om hvorfor Ra er så susete!

Har i år lest følgende av Murakami :
-Kafka on the Shore
-Norwegian Wood
-sputnik sweetheart
-The Windup Bird Chronicle

Har elsket alle sammen, men denne er nok den som har vekt minst begeistring. Elsket den lenge, men mot slutten datt eg litt av. Muligens min egen feil då eg las i ein periode med dårlig søvn og liten konsentrasjon slik at eg nok gjekk glipp av ein del og dermed gjekk meg litt vil. Frem til eg ramla av likte eg boka enormt godt. Kommer nok til å gå tilbake å lese denne ein gong til. Likte den nemlig såpass

Mykje mystikk, mykje humor, også ein del dybde. Originalt plott, som alltid med Murakami. Og særdeles sære og samstundes elskverdige karakterar. Til tider litt langdryg då ymse karakterer forteller sine livshistorier.

Likte boka, selv on jeg var skeptisk til å begynne med

Jeg har gledet meg til Crooked Kingdom helt siden jeg leste den første boka i serien, Six of Crows. Crooked Kingdom er siste boka i duologien, (jepp, de finnes), og jeg var veldig spent på hvordan Leigh Bardugo kom til å ende serien. Om det i det hele tatt var mulig å gjøre det i løpet av én bok. Jeg elsket Six of Crows, og hadde derfor veldig høye forventninger til Crooked Kingdom. Den levde definitivt opp til forventningene mine. Boka er faktisk bedre enn jeg hadde forventet.

Jeg elsker persongalleriet i disse bøkene. Leigh Bardugo har skapt seks fantastiske hovedpersoner, og bipersonene er like interessante. Det er helt fantastisk hvor mye de vokser i løpet av boka, og da spesielt Kaz, som definitivt blir en bedre person i løpet av bøkene. Min personlige favoritt er Jesper Fahey, teamets skarpskytter, og det er så gøy å se hvordan han lyser opp tilværelsen i livene deres selv om han har sine egne problemer å hanskes med. Spesielt godt liker jeg scenene med ham og Wylan, som er kjempesøte. Nina, Matthias og Inej er også fantastiske, og jeg elsker egentlig alle karakterene like mye. Jeg er så glad for at jeg har fått sjansen til å bli kjent med dem.

Historien er kjempespennende, og det var fantastisk å hoppe inn i Leigh Bardugos verden igjen. Handlingen har perfekt tempo; ikke for raskt, men heller ikke for tregt, og det var spennende å få vite mer om Ketterdam; byen flere av karakterene er fra. I første boka fikk vi ikke vite så mye om Ketterdam, siden mesteparten av handlingen foregikk andre steder i Leigh Bardugos "Grishaverse", men i Crooked Kingdom spilte Kaz på hjemmebane. Det gjorde at vi fikk virkelig se hvor genial han er, og jeg likte kjempegodt å lære mer om denne korrupte byen han vokste opp i.

Crooked Kingdom er en emosjonell berg-og-dalbane. I det ene øyeblikket fikk boka meg til å le høyt, mens jeg like etterpå hadde tårer i øynene og lyst til å kaste boka på tvers av rommet. Den var altså perfekt. Den godlynte småkranglingen mellom karakterene var fantastisk og kjempemorsom. Samtidig var det deler av boka som gjorde meg utrolig trist, og dette hadde mye med karakterenes fortider å gjøre. Det var gøy, men trist å se hva som hadde ført til at de var kommet dit de var.

Crooked Kingdom var rett og slett perfekt, og utrolig nok likte jeg den bedre enn Six of Crows. Er det mulig?? Perfekt slutt på en av mine favorittserier!! Jeg anbefaler denne serien på det sterkeste!

Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Dette blei ein veldig positiv overrasking, for eg hadde ikkje store forventingar etter å ha sett forsida (eit nærbilete av kyss mellom mann og kvinne...) Boka var også mykje betre enn kva eg førestilte meg etter å ha lese bakpå. Kva som fekk meg til å lese denne boka, anar eg ikkje, men er eg glad eg gjorde det for eg likte den kjempegodt! Her er både humor og alvor, kjensler i massevis, og også ein stemning prega av spenning knytta til kva som skal skje. Dette er det er kallar ein bok med dybde - om ein berre tenker litt etter så er det faktisk enormt mykje å hente i denne vesle boka.

Ho er også filmatisert, og eg likte faktisk filmen sjølv om den ikkje er så mykje å skrike hurra for. Hadde nok ikkje likt filmen like godt utan å ha lese boka først, men med boka nylig lest, og så godt likt, syntes eg det var veldig artig å sjå filmatiseringa.

Fantastisk bra krim med handling i vakre Bergen

Frittstående roman som ikke handler om Jarle Klepp eller Hillesvågsgjengen.

Ikke hennes beste denne her :)

Gripende kjærlighet i livets siste siste fase

Lettlest og interresant.

Fin roman som tar opp viktige spørsmål, og har flotte skildringer av dynamikken i en dysfunksjonell familie

En nydelig roman med spenning og flotte karakterer

To flotte livsskildringer - anbefales!

Da får jeg i såfall plukke den opp snarest før J eg v kommer helt ut av det. Men d frister fint lite å lese i en bok som ikke gir meg glede. Det er det avkobling og leseglede som er viktig for meg og når J eg ikke har funnet det etter over 200 sider er det jaggu ikke enkelt å finne en grunn til å fortsette. Særlig ikke kår hylla er full av bøker jeg higer etter å lese..

Deler din opplevelse av boka. Syntes den ble flat og kjedelig, dessverre! Forsøkte virkelig å like den, men den gang ei. For meg var mye av problemet at det hele opplevdes som en kronologisk oppramsing av et liv, og at alt ble "fortalt" og uke vist. Det er ikke noe plass til leseren her da slt forklares så tydelig at be ikke selv rekker å trekke egne konklusjoner, eller danne egne inntrykk av karakterene og hendelsene. "Show dont tell" brukes ofte som en regel for mange forfattere og akkurat her kunne denne regelen virkelig dratt opp kvaliteten i teksten. Det er sjeldent jeg avbryter bøker (får dårlig samvittighet, pluss at jeg er redd for å glipp av noe som kanskje viser seg å være bra likevel), men denne la j eg bort etter cirka 250 sider

Jeg var kjempespent da jeg fikk høre at J. K. Rowling skulle skrive mer om Harry Potter, men nå ønsker jeg hun ikke hadde gjort det. Dessverre likte jeg ikke Harry Potter and the Cursed Child noe særlig, og er egentlig ganske skuffet. Boka føltes ikke ut som en Harry Potter-historie i det hele tatt...

Historien inneholdt altfor mange klisjeer, og det var til tider lett å gjette seg til hva som kom til å skje. Store deler av tiden føltes det mer som om jeg leste en dårlig fan fiction enn den 8. boka i serien. Jeg hadde ingen problemer med at boka er manuskriptet til et teaterstykke, og var egentlig ganske spent på hvordan det kom til å fungere. For min del var det historien som ødela leseropplevelsen. Den er litt for tynn...

Flere av replikkene var helt utrolig kleine, og jeg har sjeldent opplevd så mange klisjeer på en gang. Ugh, det var litt for ille til tider. Jeg blir litt lei meg bare av å tenke på det.

Likevel var ikke alt bare negativt. Jeg likte Scorpius Malfoy, Draco Malfoys sønn, kjempegodt. Han var søt og nerdete, og han var store deler av grunnen til at jeg fullførte boka. Dessverre likte jeg ikke de andre karakterene så godt, og flere av dem oppførte seg på måter som ikke stemte med tidligere karakteriseringer. De oppførte seg rett og slette ikke som seg selv.

Jeg lånte boka av en venninne, og hun advarte meg at den ikke var så god. Det kan man trygt si. Det funket rett og slett ikke... Jeg må innrømme at jeg er skuffet og bitter, og nekter og tro at Cursed Child er en del av Harry Potter-canon. Bare nei. Jeg nekter.

Sorry, men jeg anbefaler ikke Harry Potter and the Cursed Child. Jeg likte ikke boka, og skulle egentlig ønske at den ikke fantes. Den er ikke verdt det.

Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Skal til Paris i høstferien og dette er en av bøkene jeg leser før jeg drar. Mange gode konkrete tips - jeg skal på flere. Anbefales!