Bokelskere.no

Her er min anmeldelse av Fare for gjentakelse (ekstern lenke)

Ser ut som du likte den bedre enn meg. Jeg syntes den var innholdsløs og kjedelig. Når en bok er på så få sider, forventer man jo noe. Boka hadde et viktig tema, men det var det eneste som var positivt med boka, men ellers var den tvers gjennom kjedelig og altfor forutsigbar:/

Gleder meg. Har denne boka i en av mine mange "ikke lest ennå" bunkene mine, men den skal selvfølgelig leses.

Leste denne i dag, synes den var hakket bedre enn Ned til hundene. Terningkast 4 fra meg også

Helt enig. Jørn Lier Horst er den krim-forfatteren som passer meg best - liker ikke så mye vold og grusomheter - men her er det nok spenning likevel, og hovedpersonene er veldig sympatiske.

Lin savner kjæledyret sitt, Rufus, som ligger begravd under en rosebusk i hagen i huset de leier. Ting er ikke som de skal i dette huset, synes Lin. Selv om det regner, er det rim på busker og trær. Da en pakke ankommer med to nøkler i, starter Lins eventyr. I kjelleren finner hun inngangen til eventyrriket Sylver. Der møter hun igjen Rufus, og får forklart at Sylver er full av barns døde kjæledyr. Lin er kalt til Sylver for å redde riket fra undergang, men ikke alle er interessert i at Lin skal lykkes med oppdraget sitt...
Forfatteren har laget et fantastisk vinterunivers med Sylver, og denne boka kommer nok til å glede mange barnehjerter i årene som kommer.

Cadence er en Sinclair, og da gjelder spesielle regler for hvordan man opptrer. Dette gjelder også på familiens private øy, der Cadence tilbringer hver sommer sammen med besteforeldrene, tanter og søskenbarn. De er en gjeng på fire som kaller seg Løgnerne, og selv om de aldri har kontakt resten av året, er de som erteris i ferien. Etter ulykken er derimot alt forandret, og ingen vil fortelle Cadence hva som virkelig skjedde den skjebnesvangre kvelden.
En medrivende bok om kjærlighet, vennskap, normer og oppvekst.

Noen ganger drømmer man om å være "større" enn man egentlig er ...

Daniel er den yngste i familien. I hele sitt liv har han sett opp til storebroren, Moses. Moses er tøff, lar ikke noen sette ham på plass og går sine egne veier. Daniel er konfliktsky, og hater seg selv for sin feighet når han ikke klarer å forsvare seg selv eller noen han er glad i. Brødrene bor i et indianerreservat. De er vant til harde kår, ta det de får og gjøre det beste ut av det. På dagtid går de på skolen og de vasker biler som deltidsjobb. Faren deres døde i en ulykke, moren deres har funnet seg en ny type som de bor sammen med. Han er voldelig og Daniel og Moses hater ham. Ting blir farlig og innviklet når storebroren Moses, havner i farlig miljø som involverer narkotika ...

Det er ikke hverdag jeg leser en norsk forfatter som setter handlingen i et amerikansk miljø, og spesielt ikke i et indianerreservat; hvor det er knusktørre veier og øde strekninger. Har dog lest om tøffe miljøer, men kanskje i en voksnere grad enn for ungdom. Men dette er ikke tøffere enn at ungdom tåler å lese det. Boka er realistisk og handler om relasjoner, svik, det å vokse opp i harde kår og klare å beskytte seg selv så godt man kan. Og det klarer K. Hjulstad å formidle på en levende og troverdig måte. Vi møter i boka rettferdige karakterer som støtter hverandre og de litt mindre greie, og man vil bare det beste for guttene som møter den ene motgangen etter den andre, men likevel prøver de å holde sammen, selv om ting av og til ser veldig mørkt ut.

Det skjer noe hele tiden i boka, og man blir godt kjent med de fleste karakterene. Jeg leser mange ungdomsbøker selv om jeg egentlig er for gammel til det. Uansett, ingen bøker har aldersgrense, men det som irriterer meg generelt med ungdomsbøker er at det nesten alltid inneholder en kjærlighetshistorie, og det synes jeg ikke er så nødvendig. Skjønner jo at ungdommer er begeistret for kjærlighetshistorier og forelskelser, men selv syns jeg det er for det meste irriterende, og det kan være med på å ødelegge en god historie. Det syntes jeg det gjorde i denne boka. Minnesota og støvet hadde vært så mye bedre og tøffere hvis den uskyldige kjærlighetshistorien uteble.

Minnesota og støvet er en bok på bare 197 sider. Derfor blir denne anmeldelsen mindre enn til vanlig. Vil jo for all del ikke røpe noe. Alt i alt en god bok om vanskelig oppvekst og det å holde sammen i tøffe tider. Selv om boka ikke nådde helt opp for min del, var det en fin og vemodig bok å få med seg.

Takk. Det samme. Vi får støtte hverandre så godt vi kan:)

Honor rømmer fra en svikefull forlovede i England og reiser til Ohio med søsteren Grace som skal gifte seg. Overfarten blir tøff for den unge kvekerkvinnen, og da hun endelig ankommer Amerika i 1850, synes hun alt er totalt forskjellig fra trygge Dorset. Det er mye nytt å sette seg inn i både når det gjelder språk, natur og levesett, og Honor klarer ikke å føle seg hjemme.
Heldigvis får Honor to gode venninner som blir gode å ha når hun må ta valg som setter livet hennes i fare.

Tror jeg lar være å søke på sykdomsgrupper på fb, men takk for tipset likevel. Er redd det blir litt vel mye sykdom og når man er syk selv så er det jo helst ikke sykdomsnakk man vil høre, eller snakke om. Sånn er det med meg:) Men det er jo bittert at noen forlater en fordi man er syk og ikke kan være med på ting foreløpig og andre er mindre tålmodige. Men noen savner jeg, men det er ikke noe man kan gjøre noe med. Folk kommer og går. Det er en del av livet, men det er ekstra bittert med den tidligere mobbingen at jeg har ikke lett for å stole på folk. Så det er ikke bare , bare for meg å være sosial heller. Jaja ...

Fargeleggingsboka er ok den, men ikke helt det samme. Det er motiver som jeg kunne ha tegnet selv, men i og med at jeg ikke er i form til å skape noe selv får jeg bare fargelegge andres verk først.

Jeg holder meg unna Netflix og lignende for det er synd at det er så mye digitalt. Det er ingenting som er personlig lenger. Jeg liker å se personlige samlinger istedet for at alt skal bli styrt digitalt. Det mister mye særpreg, men så er jeg utrolig gammeldags:) Kan ikke noe for det, men, men ...

Nok pjatt fra min side. På tide å logge av kjenner jeg. Har ikke sittet så mye ved pc'n i dag, men tåler ikke så lenge av gangen. Er ikke den jeg en gang var, haha. Og det er bare å ta den tiden du trenger for å svare meg når du hører fra meg igjen. Jeg forstår tilstanden. Vi er i litt slow-motion for tiden. Det er noe vi ikke kan for. Men takk for praten så lenge og takk for at du/dere holder ut med meg:)

Ha en fin uke.

Er bare lei av å være "sviktet" av alle. Det er jo bare foreldrene mine og broren min med hans familie som jeg har kontakt med. Venner jeg hadde før har forduftet og folk jeg jobbet for i perioden 2011 - 2013, og som jeg trodde vi var litt venner, har også gitt meg opp og sviktet meg. Det er det som er bittert med alt. At alle bare forlater meg. Ble jo mobbet fra jeg gikk på barnehagen og til jeg ble ferdig med videregående, så jeg er jo vant til å bli sviktet av folk. Men enda verre å bli sviktet av folk i senere årene som man hadde jevnlig og god kontakt med. Jaja ...

Er ikke helt i energimodus til å male noe ennå, spesielt ikke landsskapsmalerier som før i tiden. For har man ikke inspirasjon eller energi til det blir det bare rot, det har jeg prøvd:) Men har en fargeleggingsbok for voksne som jeg fargelegger i litt iblant. Det er jo ikke all verdens. Men litt avveksling fra all lesingen, og så bestiller jeg litt filmer/tv-serier som jeg ser på blu-ray spilleren. Foretrekker gammeldagse måten istedet for å skaffe meg Netflix og lignende. Men alt føles så monotont og kjedelig. Det er det som er kjipt med det hele.

Det er bare å sende meg PM du også underveis. Jeg lover å ikke mase på deg:) Men du er vel den jeg har best conncetion med her inne:) Og har omtrent de samme utfordringene her i livet. Så vi får bare holde ut så godt vi kan og holde kontakt:)

Jeg logger av for i natt. Men takk for praten, men vi snakkes vel igjen:)

Skjønner det, men misunner andre som får referanser, jobb og alt det der, mens jeg blir sittende hjemme. Av og til skjønner jeg ikke hvorfor jeg gidder å stå opp for hver dag er akkurat den samme. Og kontakten jeg har er stort sett foreldrene mine. Ikke noe galt i det og setter pris på støtten jeg får, men vil jo ikke være avhengig av hjelpen deres som kjøring, støtte når jeg skal handle osv, (pga hyppige svimmelhetsanfall), men er bare så lei av å føle meg hjelpesløs. Og at ting går så tregt. En time er flere dager for meg. Skjønner at du og jeg er i nesten samme situasjon. Forskjellige symptomer, men nesten samme situasjon.

Hadde ikke kalt deg fiasko for du er jo en overlever du også som må holde ut med dine utfordringer og det skjønner jeg at det ikke er gøy. Jeg savner bare å være stolt av noe eller finne noe som gjør meg glad. Husker ikke en gang sist jeg smilte. Lei av å være msiunnelig på andre. Kunne godt ha vært hvem som helst istedet for å være i denne situasjonen. Skulle ønske jeg var død av og til slik at jeg fikk slippe å være meg. For orker ikke tanken på at dette skal være så langvarig og det er tredje året jeg er pasient. Å være pasient er kjedelig.

Jaja, ikke meningen å høre/virke sur, men lei av å ha dårlige perioder. Det har det vært for mange av.

Ja, jeg er ikke dum og naiv som tror at alt på sosiale medier er bare fryd og gammen. Og jeg tenker ikke bare på fb, at det er bare folk der som er lykkelige. Men folk rundt meg ellers også som jeg ser daglig, mine nærmeste. De har alt i livet på plass.De har jobb, familie osv ... de har gjort alt riktig. De har noe å være stolte av og utrettet det ene og det andre i livet. Så det er ikke bare de på fb jeg tenker på, men de rundt meg også. Det er kjipt å være den i familien som "aldri" får til noe, uansett hvor støttende mine nærmeste er så ser jeg på meg selv som en fiasko. Jeg har ikke noe å være stolt av og det er en ekkel følelse.

Ja, tror Stephen King produserer minst to bøker i året. Det var derfor han måtte finne på et annet forfatternavn tidlig i perioden fordi han var så aktiv i skrivingen. Hadde jeg hatt skrivetalentet hans hadde jeg nok aldri kjedet meg:)

Håper du får tid til Pet Sematary en gang. Den er spesiell og jeg liker atmosfæren i boka så godt. Og ja, skjønner det kan bli mye bøker på en gang av og til. Har det samme problemet selv. Går ikke tom for lesestoff med det første. Men skulle ønske jeg hadde andre ting i livet enn bare bøker, men, men, er bare lei av å være "tålmodig" og at ting ordner seg for "alle" andre.

Beklager for sent svar. Sitter i min sure boble for tiden. Lei av å lese om andres lykke på nettet og alle virker så tilfreds, mens jeg selv ikke vet hva jeg skal gjøre med dette såkalte livet, og hva som må til for at jeg skal holde ut. Kjedelig å være sykmeldt, arbeidsledig og venneløs, men sånn har det blitt.

Det er det som er så genialt med Stephen King. Uansett hva han skriver og uansett hvor hinsides det er iblant, så virker det likevel troverdig. Jeg skjønner bare ikke hvor han tar fantasien fra:)

Foreslår gjerne Pet Sematary. Det er min favoritt av ham.

Jeg styrer unna romantiske komedier også ved juletider. Jeg orker ikke engang å se Love actually, haha, så holder meg til skrekkfilmer:) Håper du kommer deg ut av lesetørka. Vet hvordan det er. Selv blir jeg apatisk av det for jeg har ikke så mange andre hobbyer for tiden.