Bokelskere.no

Hadde sett fram til disse bøkene, men dessverre innfridde de ikke mine forventninger. Første bok er helt ok, denne ble mest sovemedisin, da jeg hører de på lydbok... Mulig jeg er 30 år for gammel for disse bøkene... Ei mor som sitter på laptopen hele dagen er litt utenfor min erfaringverden fra min oppvekst med en 70 tallsmor som vaska og jobba hele dagen... så null gjenkjennelseseffekt der... Har en viss sympati med Thue, men dessverre så kryper han ikke helt under huden min...

87 år gamle Kristin har nettopp blitt enke. Heldigvis, tenker hun. Ektemannen har vært så godt som død i flere år allerede, og nå har Kristin det travelt. Hun har en hemmelighet ingen vet om. Et uekte barn må finnes, og Kristin innser at hun trenger hjelp i jakten. Men, kan hun stole på barnebarnet?

Interessant historie hvor leseren blir kjent med ungdomstiden til Kristin, i tillegg til alderdommen, og tiden som ektefelle og mor.

Godt og autentisk skrevet fra et barns perpsektiv. Man får ikke alle svarene man vil, noe forfatteren er kjent for, så man står fritt til å spekulere som leser, noe som nok ikke faller i smak hos alle.

Jeg likte ikke Piken på Toget, hverken boka eller filmen, men jeg likte Langsom ild for syntes persongalleriet var interessante å lese om, og hva med Den blå timen?

Jeg liker å gi forfattere flere sjanser. Spesielt to eller tre sjanser, for forfattere kan ha dårlige dager, de også, og ikke alle bøker treffer. Selv om Stephen King er min favorittforfatter, betyr det ikke at jeg liker alt han har skrevet. Så syns det er spennende og har tid til å gi forfattere noen sjanser før jeg avgjør om forfatterskapet er noe for meg eller ikke.

Lite handling og spenning
Den blå timen er en kort bok på under to hundre sider. Egentlig ganske lettlest, skulle man tro, men selv slet jeg litt med å åpne boka og lese videre. Konseptet virket noe spesielt, og det var noe med karakterene og handlingen som kjedet meg en smule. Og typisk at det også er med en gravid karakter, noe som ofte skjer i krim og thriller bøker. Graviditeten har heldigvis ikke noen stor rolle i boka, men likevel er det et tema jeg ikke har noe interesse av å lese om.

Uansett er Den blå timen om et kunstverk som skaper litt skandale fordi den er laget av bein, og det hevdes at den inneholder et menneskebein, og det må undersøkes. Den er laget av Vanessa, som var en sær kunstner som bodde alene på en øy og hennes mann var stadig utro. Nå har en annen kvinne overtatt bostedet, og hun skal ha vært Vanessas nærmeste venninne. Spørsmålet er om kunstverket inneholder et menneskebein, og i så fall hvem stammer det fra?

Stemningsfullt sted
En noe vag beskrivelse og det er også meningen da boka er nokså kort og det hoppes frem og tilbake i tid. Likte best å lese om Vanessa enn om Grace, og likte settingen på en øde øy og isolasjonsfølelsen. Hadde ikke hatt noe i mot å bo der selv. Men selv om settingen og beskrivelsene var gode og stemningsfulle, var karakterene i seg selv halvdøde og personlig brydde jeg meg ikke noe særlig om karakterene.

Krever heller ikke action på hver side, men med tanke på den korte handlingen, hadde denne psykologiske thrilleren særdeles lite handling, hendelser og spenning. Tror ikke denne forfatterinnen er noe for meg.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

The Travelling Vampire Show ble utgitt i 2000. Året før han døde på selveste Valentinesdagen.

Det er litt "urettferdig" å si at bøkene hans er seksuelle fordi de fleste horror og slasher filmer på den tiden var også svært seksuelle. Det var en del av horror og slasher sjangeren, spesielt i gamle dager. Sier ikke at jeg støtter det, men det har seg slik at horror og slasher sjangeren var sånn før i tiden.

En kamp mot klokka
Denne boka handler om de tre vennene Dwight, Rusty og Slim. De finner ut om dette vampyrshowet som bare kommer for én natt. Det er bare et problem. De er ikke gamle nok til å se det. Som leser følger man dem gjennom dagen og kvelden, mens de møter på den ene utfordringen etter den andre. Kommer de noen gang frem til vampyrshowet, og er denne Valeria en ekte vampyr?

Ikke hans beste bok
Dette er den fjortende boka jeg har lest av Laymon. Har ikke digget alle, men noen av dem. Begynnelsen var noe treg, og det ble mer stemningsfullt og rart etter hvert. Men ble ikke noen fan av hvordan avslutningen utartet seg. Jeg ble også lei av Dwights besettelse av bryster. Den evige tankegangen om jentene rundt ham hadde på seg BH eller ikke.

Noen partier i boka var underholdende, men for det meste var handlingen noe tørr og irriterende. Min favorittbok av ham, er fremdeles Blood Games.

Fra min blogg: I Bokhylla

Er det bedre å åpne døra, eller late som man ikke er hjemme?

Spesielt å invitere seg selv inn
Eve og hennes partner Charlie har kjøpt et hus. Et hus de skal pusse opp. Mens Eve er alene hjemme, kommer det noen på døra. En familie står utenfor og faren påstår at huset var hans barndomshjem. Han ber Eve om en rask kikk i huset. Eve er en forsiktig person og som sier ja for å unngå konflikter. Merkelige ting begynner å skje. Det ene fører til det andre, og det virker som om denne mystiske familien aldri drar. Hva er det som egentlig skjer? Eve klarer ikke å vente til Charlie kommer hjem. Hun vet alltid hva hun skal gjøre.

Jeg er stort sett ikke interessert i bøker som får mye oppmerksomhet og typiske bestselgere, Men noen få ganger tar nysgjerrigheten overhånd. Noe som skjedde denne gang. Denne fikk mye oppmerksomhet da den ble utgitt i fjor, også en god del i år også.

Mystisk start, men prøver for hardt
Begynnelsen var lovende og fascinerende, men forstår ikke hvorfor denne boka ofte ble beskrevet som rar. Jeg syntes ikke den var rar i det hele tatt. Bare litt småspennende noen ganger, men ikke rar eller skummel på noen måte. Jeg syns karakterene var mer rare enn selve handlingen.

Boka er blitt sammenlignet med House of Leaves av Mark Z. Danielewski, fordi forfatteren tvinger leseren til å være en aktiv leser, men We Used to Live Here gjør det ikke på den samme ekstreme måten som House of Leaves gjorde det. I We Used to Live Here er det blitt brukt morsetegn underveis som leseren selv må finne ut av. Selv måtte jeg google meg frem, fordi det kan jeg ikke fra før av. Om det har noe sammenheng med innholdet eller ikke har jeg ikke tenkt å røpe. We Used to Live Here er også en av disse bøkene som begynte som en tråd på Reddit før det ble til en bok. Det hevdes også at det blir en filmatisering, men får se om det blir noe av det til slutt.

Mystisk lesestoff, men ikke noe spektakulært.

Fra min blogg: I Bokhylla

Som vi forlater våre skyldnere er en del av serien De ti bud som er skrevet av forskjellige forfattere. Så langt har det vært kortkrim, kortromaner og kortdystopi. Denne korte boka består av tre noveller.

Utfordrende hverdag
Henriksens skrivestil er noe "cowboyaktig". Dissse novellene består mest av menn fra avsideliggende sted, og som gjør ting på sin egen måte. De liker heller ikke å vise svakheter. Det er nesten som om de er skrevet fra en annen tid.

Den ene historien er om en gutt som er avstandsforelsket i en jente på skolen. Den andre er om to brødre som respekterer hverandre og støtter hverandre i tykt og tynt. Det er bare et problem. Enok er forelsket i kvinnen broren skal gifte seg med, og prøver å gjøre alt han kan for å fortrenge følelsene.

Den tredje historien er den korteste om en fyr som blir stoppet av en politimann. Han prøver å komme seg ut av en kinkig situasjon, men blir han avslørt?

Tynn novellesamling
Noe vagt forklart kanskje, men dette er en bok på bare 191 sider, med tre noveller og novellen om Enok og Seth er den lengste av dem. Personlig syntes jeg alle var noe blasse, bortsett fra den tredje som var litt mørk, men dessverre svært kort. De to andre novellene brydde jeg meg ikke så mye om, og jeg fikk heller ingen bånd til karakterene. Problemet ligger kanskje i at jeg er ikke så glad i novellesamlinger generelt. Jeg leser dem vanligvis fra en favoritttsjangere eller forfattere som jeg leser ofte av. Andre novellesamlinger har jeg noe anstrengt forhold til, da det er kort tid på å sette seg inn i handling og det å bli kjent med karakterene.

Novellene var mest om begjær, vanskelige følelser og seksuell frustrasjon. Skjønner det hadde med temaet og tittelen å gjøre, men det er ikke akkurat temaer jeg syns er interessant å lese om. Det ble noe repeterende og smålei av å lese om menn som var ensporet i tankegangen. Det ble uinteressant i lengden. Ordet indianer er også ofte brukt. Er ikke meningen å virke pirkete, men det er nok et uttrykk som det ikke er lov til å bruke i dag, så vidt jeg vet? Så reagerte litt på det. Dette er min første bok av Henriksen. Har to bøker til av ham som jeg skal lese, men det frister ikke med det første.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse

Vanskelig bransje å være i.

Nick Bishop er en journalist og han har nylig mistet jobben. Han drar tilbake til Maine, hvor han vokste opp, og møter et team som har skapt en mindfullness app som de kaller Clarity. En av skaperne er hans gode, gamle venn Renee, som han tar igjen litt tid med.

Er det ikke nok apper?
Han lover teamet å bruke appen hver dag i to uker og skrive om den. Nick har ikke mye tro på appen, siden det finnes mange lignende apper fra før. Men han har heller ikke mye valg siden han er arbeidsledig.

Mens han bruker appen, hører han plutselig en kvinne som synger en svært urovekkende nattasang. Er det en glitch, og hvem er hun? Etter hvert oppdager han hennes mørke bakgrunnshistorie. Alle andre oppfører seg rart når de hører denne og andre urovekkende nattasanger fra appen. Men ikke ham. Hvorfor?

Tar for mange vendinger uten bestemt retning
Interessant konsept, men var ikke helt fan av hvordan handlingen ble utført. Renee er ivrig etter å få Nick til å huske på ting og snakke om fortiden sin, men senere i handlingen er ikke dette så viktig lenger. Som om det var malplassert eller noe, og Scott Carson, eller Michael Koryta som han egentlig heter, virket veldig nølende om hva han egentlig ville med plottet. Det var nesten som om han ville fortelle mange historier i samme plott eller usikker på hva slags bok han ville skrive. Karakterene hadde heller ikke mye personlighet.

Where They Wait hadde noen spennende aspekter og noe teknologisk horror er skremmende, men ikke denne. Hvordan kan en app være skummel?

Fra min blogg: I Bokhylla

Romy Hausmann skriver vanligvis fiksjon, nærmere bestemt krim. Hun er kanskje mest kjent for boka Elskede barn som også ble til en kort Tv-serie.

Elleve mindre kjente true crime saker
Denne gang har hun skrevet true crime. Ikke bare om én sak, men om elleve saker. Ikke de vanlige sakene om Ted Bundy, Richard Ramirez, Ed Gein og John Wayne Gacy, de mest kjente seriemorderne, men mer om kjente og mindre kjente saker. Det er jo en kjent sak at å lese true crime er noe kontroversielt og skjønner godt jo hvorfor, men samtidig er man jo nysgjerrig på diverse saker og man vil ofte lære mer om dem.

Hausmann skriver ikke bare om sakene som en slags oppramsing, men hun skriver også en del dagboknotater om seg selv, snakker med noen pårørende, eksperter og med noen som jobber med mordsaker til vanlig. Jeg forstår hvorfor Hausmann brukte en god del av seg selv i boka, selv om ingen av sakene hadde noe med henne å gjøre, men hvordan de påvirket hennes hverdag, men selv er jeg ikke helt fan av den delen. Det blir som å se en dokumentar og regissøren bruker mye tid på seg selv, i stedet for innholdet. Man skjønner jo hvis man er en del av temaet, men unødvendig når man ikke er det. Derfor mister man kanskje noe av flyten i boka og det blir litt rotete.

Et større innblikk i pårørendes sorg
Selv har jeg hørt om alle sakene i boka. Jeg hører ikke på podcaster, men ser en del true crime videoer på YouTube og strømmetjenester. Dermed var det ikke noe nytt, men likevel interessant, og boka inneholder både eldre og nyere saker, og tar opp hvordan det påvirker noen av de pårørende og hvordan de lever videre etter å ha mistet noen på en brutal og trist måte. Selv om jeg hadde hørt om sakene fra før, fikk man likevel litt nytt perspektiv underveis og detaljer som man kanskje har glemt.

True crime er nok ikke en bok for alle da ikke alle vil eller liker å lese om krimsaker fra virkeligheten. Noe som er forståelig, men for oss som er interessert i sjangeren, og som har lest mye true crime før det ble populært, finnes det vel andre true crime bøker som er litt bedre og like lærerike. Denne passer vel bedre for nybegynnere som vil lære mer om sjangeren, og som byr på mye informasjon på en grei måte.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

Skrekkfilmer er temaet i den foreløpig siste boken om Martin Servaz. Ikke min yndlingssanger når det kommer til film, så mulig terningkastet bærer preg av det.
Groteske drap og mishandling preger mye av historien, men det er ikke veldig detaljert beskrevet. Som vanlig hoppes det mellom karakterene, men det er forholdsvis lett å henge med. Boka er lettlest og delvis fengende, men synes ikke denne er like bra som en del av de andre bøkene fra forfatteren.
Slutten tilsier at det kommer i hvert fall en bok til i serien.

Livet på Senja blir alt annet enn fredelig ...

En spennende hverdag
Gustav er pesjonist og lever et rolig og kanskje et ensomt liv. Han har en bror og datter, men de bor noe langt unna. Han savner også sin ekskone en smule, men er det gjensidig? En dag oppdager han en bevisstløs kvinne i vannet og redder henne. Det viser seg at kvinnen ikke er fra Norge, men er blitt kidnappet på grunn av menneskehandel. Selv om de ikke snakker samme språk, prøver de å kommunisere på kreative måter. Heldigvis skal broren Ragnar og Gustavs datter, Nora snart komme. Nora kan flere språk og kanskje komme i bedre kontakt med henne. Det viser seg at kvinnen har en mektig far, og på grunn av ham, er hun blitt kidnappet. Hun var blitt ført til et sted hvor de kan forandre utseende og personlighet før de sender ofrene videre av gårde til personen som står bak bestillingen. Det er nesten som i The Sims spillene der man bestemmer hvordan de skal se ut og hvilke personlighetstrekk de skal ha. Men underveis, har hun klart å slippe unna, men hun vet at mennene er fremdeles ute etter henne. De må finne ut hvordan hun skal være trygg på Senja til faren hennes kommer og henter henne. Men er det nok tid?

For mye informasjon som overtar spenningen
Dukkefabrikken er en blanding av thriller og spenning, med hverdagslige mennesker i fokus. Forfatteren tar opp aktuelle og skremmende temaer som menneskehandel. Han beskriver også en gammel og ukomfortabel tradisjon og hvor vanskelig det kan være å stole på fremmede i nød. Selv likte jeg de første hundre sidene, men så ble det som å lese en skoletekstbok fremfor en spenningsbok. Grunnen til det, er at det føltes ut som om jeg leste den ene leksjonen etter den andre, spesielt etter at Nora kommer inn i bilde. Hver gang hun åpnet munnen, ville hun gjerne ramse opp forskjellige faktaopplysninger om det ene og det andre. Vet jo at forfatteren mener det godt og at det er tydelig mange saker han brenner for, men samtidig ble jeg ofte tatt ut av handlingen av den grunn, og det overskygget spenningen som kunne ha vært der. Det ble noe slitsom å lese i lengden.

Men det som jeg likte med boka var de hundre første sidene, og at man fikk perspektiv fra Gustav og gjengen og noen av mennene fra menneskehandelbransjen, hvordan de opererte og ga et innblikk i hvor grusom bransjen er. Man fikk se fra begge sidene, men dessverre opplevdes det ikke som skremmende eller realistisk. Ikke alle partiene. Kan ha noe med fortellerstemmen å gjøre.

Forfatteren skriver med mye innlevelse, men dessverre er det mange budskap som skal med, og det kunne ha vært kortet ned og forsterket, i stedet for å ha med så mye som mulig slik at det ble en smule repeterende. En mørk bok på mange måter, men ikke helt boka for meg. Personlig ønsket jeg mer handling og mindre belæring.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra forfatter, mot en ærlig anmeldelse

Grei krim med mange plot-twister, men det er noe med dialogen og måten boka er skrevet på som er for klisjépreget til at jeg kan gi den høyere terningkast.
Temaet som tas opp, kvinnedrap og mishandling, er viktig, så stort pluss for det.
Forholdet mellom de to politietterforskerne, og måten de takler det på, er dessverre et stort irritasjonsmoment.

Bok to i Ephyra trilogien, og selv om det er litt mye om forelskelse og følelser, var det en god oppfølger og ikke bare en tom mellomstasjon.

Mye ansvar
Justyna og Jurek bor som vanlig alene, i alle fall føles det sånn ut siden foreldrene deres er svært opptatte på jobb. Det sårer også Justyna en smule da hun får vite at foreldrene hennes også eier en leilighet nærmere jobben. Hjemme er det hun som styrer det meste, da broren hjelper sjeldent til med noe. Heldigvis har hun vennen Arun som hun kjenner seg godt og som hun kan være seg selv med.

I forrige bok fikk hun vite noe som sjokkerte henne til en viss grad, og vil hun se disse magiske vesenene igjen. De fargerike ephyraene som svever rundt i lufta og lystrer til det hun sier?

Ting er heller ikke enklere på skolen da Arun skriver blogg med Lotte. En jente i klassen som virker å ha noe i mot Justyna, og Justyna liker ikke at hun nærmer seg Arun. Betyr det at hun begynner å få følelser for ham, og bør hun fortelle ham det? Vil det ødelegge det gode vennskapet? Attpåtil skal klassen på skiferie, og det skal være en konkurranse. Justyna vet at Lotte er god på ski, og hun må til enhver pris sette henne på plass. Gjør hun det for å vinne Aruns oppmerksomhet eller for å bevise noe annet?

Mystiske foreldre
Har lest mange trilogier, og ofte føles bok nummer to som et slags tomrom før ting begynner å skje igjen i bok tre. Det gjorde ikke denne. Ikke så realistisk at Justyna og broren er så mye hjemme alene og tar ansvar, men tar det med en klype med salt. Man skjønner at foreldrene hennes har en spesiell og krevende jobb som de ikke snakker så mye om, likevel er det lett å skjønne hva det kan være i forbindelse med.

Jeg likte å lese fiendligheten mellom Justyna og Lotte bedre enn om følelsene hennes for Arun, for det er et aspekt i bøker jeg aldri har vært interessert i å lese om. Kjærlighet og følelser er ikke for alle å lese om, men jentemobbing er et aktuelt tema som mange kan kjenne seg igjen i. Det kan være både sårbart og tøft lesestoff.

Syns fremdeles det er interessant å lese om disse magiske vesenene, og finne ut hva de egentlig vil med Justyna og kanskje eventuelt få vite hvor de kommer fra. Det er et spennende element i trilogien, så leser gjerne neste bok selv om jeg ikke er helt i målgruppa.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg ble anbefalt denne av en kanadisk venninne, og jeg forstår hennes begeistring. Historien til innfødte nord-amerikanere og kanadiere, er full av urettferdighet og grusomheter. Forfatteren går grundig til verks, men det er sjelden kjedelig. Hans små sting av ironi, letter litt på stemningen. Anbefales på det sterkeste.

Boka minnet meg en smule på Drag me to Hell. Ikke selve konseptet, men tonen. En horrorkomedie som jeg hatet.

Anna og hennes familiemedlemmer drar til Italia for å ha litt ferie sammen. Familien krangler ofte og er stadig frekk mot Anna, men Anna er ikke noe særlig bedre, så det var vanskelig å syns synd på henne. De får ikke komme opp i tårnet på stedet de leier, og Anna opplever mye skummelt. Men er det noe som bare forfølger henne eller kan de andre familiemedlemmene oppleve det også?

Kranglete familie
Det føltes ut som å lese to bøker i én. En del om ferien og en annen del om når Anna vender tilbake til New York. Jeg foretrakk å lese om den delen da de var i Italia og den merkelige familiedynamikken. Familien er ikke spesielt sjokkerende, fordi jeg har lest om verre familier tidligere. Men jeg ble dog lei av alle de italienske ordene og replikkene. Man ble stadig vekk minnet på at Anna var den eneste i familien som kunne litt italiensk. Det var også mange påminnelser om at de var på ferie, ferie og atter ferie. Til tross for det, manglet boka noe av den italienske atmosfæren.

Og retningen handlignen tok, ble noe rotete og jeg mistet interessen underveis mange ganger. Slutten var på en måte lat og skuffende. Å kalle dette horror, er ikke helt riktig. Det er mer humor med noen horrorelementer. Hvis du ikke har lest den ennå, fortvil ikke. Du går ikke glipp av noe.

Fra min blogg: I Bokhylla

God historie fra andre verdenskrig sett fra ungdommens perspektiv. Det er røft og langt fra så sentimentalt som det kunne vært.

Velskrevet, men kjedelig og uinteressant denne synes jeg - urealistisk også. Terningkast ca 3 fra meg.

Anders De LaMotte skriver skikkelig thriller krim.

Er ting som de ser ut som? ...

Kjenner man sine beste venner?
Mens alle andre tror at Sadie tok sitt eget liv, kjente Avery henne aller best og er sikker på at Sadie aldri ville ha gjort det. Hun er lei av Littleport og en viss rik familie. Hun vil vise dem sannheten. Men har hun rett, eller er hun bare besatt av sin døde venninne?

Lite spenning og stemning
Det er morsomt å lese om rike mennesker og deres såkalte drama, men ikke denne gang. Avery var bare sutrete og kjedelig hovedperson, og skrivestilen var temmelig flat. Det føltes ikke ut som en psykologisk thriller i det hele tatt.

Det fleste karakterene var tamme å lese om, og jeg ble ikke så godt kjent med selve stedet. Dette er min første bok av Megan Miranda, og det var som om hun ikke visste hvordan hun skulle skape atmosfære eller spenning. Et veldig skuffende førsteinntrykk.

En noe kortere bokanmeldelse enn til vanlig, men det er ikke mye mer å tilføye uten at det blir like gjentakende og kjedelig som boka ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Ja, en stor forfatter gikk nettopp bort - en spesiell forfatter, jeg har likt alt jeg har lest av han - mangler den siste boken, skal lese den også. Mulig Professor Andersens natt fascinerte meg mest.