Bokelskere.no

Jeg har lest boka, og her er min omtale av den:

Etter mitt i sin tid svært uheldige møte med Herta Müllers roman "Mennesket er en stor fasan i verden", som jeg absolutt ikke likte, har jeg kvidd meg svært lenge for å prøve en bok av henne på nytt. Selv ikke det faktum at hun fikk Nobels litteraturpris i 2009, kunne egentlig rokke meg ... Eller det faktum at "Mennesket er en stor fasan i verden" faktisk ble utgitt for rundt 25 år siden, helt i starten av forfatterens karriere, og at hun jo kunne ha utviklet seg til det bedre ... Men så kom jeg over en annen bokbloggers omtale av "Pustegynge". Elisabeth har i sin blogg "Bokstavelig talt" (http://elbakken.blogspot.com/2010/11/herta-muller-pustegynge.html?showComment=1300554746868#c2283138154037370338) skrevet om denne boka, og det var noe med denne som gjorde at jeg tenkte at jeg burde prøve likevel. Da boka at på til plutselig var tilgjengelig som lydbok, var det i grunnen bare å hive seg rundt og sette i gang! I to dager har jeg gått med denne lydboka på ørene, og du verden FOR en bok! Jeg likte den 100 %! Så takk til Elisabeth som fikk meg til å undres på om jeg skulle forsøke med på Herta Müller på nytt!

På slutten av andre verdenskrig levde den tyske minoritetsbefolkningen i Romania et heller usikkert liv etter hvert som Hitler-Tysklands makt ble svekket. Da russerne overtok makten i Romania, ble alle tyskere - menn som kvinner - mellom 17 og 45 år deportert til tvangsarbeidsleire i Sovjetunionen. 17 år gamle Leopold Auberg var en av dem, og dette er historien om hans fem år lange opphold i en sovjetisk arbeidsleir.

Det er en meget brutal historie som fortelles. I arbeidsleiren handlet absolutt alt i bunn og grunn kun om en ting: å overleve! Vi får også høre parallelle historier om hvordan enkelte ble tatt og deportert til Sovjektunionen - som Trudi Pelikan som lenge trodde at hun skulle klare å unnslippe. Nysnø ødela imidlertid alt:

"Det kommer jeg aldri til å tilgi snøen, sa hun. Nyfalt snø kan man ikke etterligne, man kan ikke ordne snøen slik at den ser uberørt ut. Jord kan man ordne, sa hun, og sand og til og med gress, hvis man anstrenger seg. Og vann ordner seg selv, fordi det sluker alt og straks lukker seg igjen når det har slukt. Og luften er alltid ferdigordnet, fordi man ikke kan se den i det hele tatt. Alt bortsett fra snøen ville ha tiet stille, sa Trudi Pelikan."

Forholdene i arbeidsleiren er ubeskrivelige. Fangene utsettes ikke bare for sult, men for farlige arbeidsforhold som for mange ender med døden. Enten frøs folk ihjel, sultet ihjel, ble skadet uten å få medisinsk hjelp, døde som følge av forgiftninger fordi de ikke ble skånet for farlige stoffer ... Mat uten næring, luseplager ... Men i stedet for å klage over dette, snakket fangene om sin "hjemlengsel". Den rommet alt! Ingen trengte å presisere noe - alle skjønte uten ytterligere forklaringer. Detaljene i forfatterens lyriske måte å beskrive de brutale forholdene i leiren på, overlater derimot lite til fantasien ... Gjennom en tidvis manende fortellerstil levnes det liten tvil om hvilke lidelser fangene ble påført av Sovjet-makten. Mens fangene selv altså omskrev sine lidelser, og kanskje nettopp av den grunn klarte å holde ut ...

Leopold kommer til slutt hjem - fremmedgjort både for seg selv og for sin familie. Heller ikke der ønsket noen å snakke om deportasjonen, men dette levde på alle vis videre i ham. Og i de andre familiemedlemmene.

Gjennom boka "Pustegynge" har Müller gravet en glemt historie frem i lyset; nemlig Stalins forfølgelse av tyske rumenere under og etter andre verdenskrig. I bokas etterord forteller forfatteren om sitt prosjekt med å intervjue tidligere deporterte i sin egen landsby. Det er detaljer fra disse intervjuene forfatteren har flettet inn i historien og dermed gjort til vesentlige deler av Leopolds historie. Dette etterlater liten tvil om at grusomhetene faktisk har funnet sted og ikke er basert på fri diktning. Det gjorde noe med min opplevelse av boka, som en dag kommer til å lede til at jeg leser mer om GULag-leirene. For øvrig skjønte jeg aldri hvorfor de deporterte var så skamfulle over sine opphold i Sovjet-leirene og at dette var noe man bare ikke snakket åpent om ... Som om de skulle ha vært skyld i sin egen skjebne på dette punktet ...

Her blir det terningkast fem. Jeg kommer absolutt til å forsøke meg på flere av Herta Müllers bøker etter hvert.

Det synes jeg er trasig! At markedkreftene påvirker så mye - uten at kvaliteten er avgjørende!

Så hyggelig å høre! ;-)

Når jeg leser bøker som denne, fatter jeg ikke hvorfor den liksom ikke "tar av" på salgslistene (som et uttrykk for at mange oppdager boka og får lyst til å lese den). Er vi SÅ avhengige av markedskreftene når det kommer til stykket? Jeg liker å tro at bøkene har kraft nok i seg selv til å bli oppdaget, men så er det ikke slik likevel.

Denne boka er også veldig godt skrevet!

Her er min bokomtale:

Denne romanen er basert på en sann historie om en AIDS-epidemi som oppsto blant bønder på landsbygda i Kina som følge av organisert kjøp og salg av blod. Bokas forteller er en tolv år gammel gutt - Xiaoqiang - som er død på grunn av forgiftning - en følge av landsbyboernes hevn over hans far, som er ansett ansvarlig for den ulykke som hadde rammet landsbyen deres.

Handlingen er lagt til landsbyen Ding, som har beliggenhet på slettelandskapet i østre Henan. Selv om fattigdommen var stor, hadde bøndene stort sett nok å spise hver dag. Drømmen om noe mer rikdom lå imidlertid der, og skulle senere gjøre landsbyens folk mottakelige for det som senere skjedde.

Da muligheten for å tjene gode penger gjennom kjøp og salg av blod på vegne av myndighetene oppsto, var Xiaoqiangs far Ding Hui tidligst ute av alle. I begynnelsen var landsbyens folk meget skeptiske. De følte at det å skulle selge sitt eget blod ikke hadde noen god klang. Ding Hui fikk sin far - i boka kalt bestefar av fortelleren Xiaoqiang - til å organisere en busstur til en annen landsby som allerede hadde solgt blod i lengre tid. For betaling fikk Dings beboere en tur dit for å se hvordan velstanden hadde økt etter at beboerne begynte å selge blod. Dette ble helt avgjørende, og etter dette sto folk bokstavelig talt i kø for å selge blodet sitt for noen skarve blodpenger. Der hvor skepsisen fremdeles rådde, skjelte konene ut sine ektemenn som de mente ikke var mannfolk nok dersom de ikke solgte litt blod. At Ding Hui brukte de samme sprøytene om og om igjen - etter hvert infiserte sprøyter - for å øke profitten og holde kostnadene nede, var ikke de uvitende bøndene i stand til å skjønne rekkevidden av ...

Etter en tid begynte folk å bli syke. De ble rammet av "feberen". Etter hvert ble det klart at det var tale om HIV og AIDS, en uhelbredelig og dødelig sykdom. Da folk skjønte sammenhengen, oppsto det et raseri mot dem som sto bak blodhandelen. I Ding ble det Ding Hui som ble gjenstand for dette raseriet, og det i en slik grad at familien til slutt måtte flytte. Underveis tok bestefar seg av de syke i landsbyens skolebygning. Dette for å hindre smitte mellom de friske og de syke. Men selv om folk var døende av AIDS, sluttet de ikke å intrigere, lyve og stjele ... til bestefars store fortvilelse ... Innimellom skjedde det imidlertid også mange gledelige ting - som at det oppsto kjærlighet mellom syke og døende mennesker.

Da myndighetene skjønte hva som hadde skjedd, forsøkte de å dempe folks raseri ved å dele ut gratis kister. Men dette førte bare til enda mer svartebørshandel og at de som ble rike på blodsalget nå ble enda rikere ... Og som om ikke det var nok, gjorde bl.a. Ding Hui store penger på å sørge for at unge og ugifte ofre av sykdommen - for lengst døde - kunne inngå ekteskap i det hinsidige. For store summer penger skulle disse altså slippe å leve ugifte i det hinsidige. Og Ding Hui ble stadig rikere, mens flere og flere døde ...

Denne romanen inneholder en gruoppvekkende historie om hvordan mange landbysamfunn gikk i oppløsning som følge av AIDS-epidemien etter omfattende salg av blod. Men til tross for alt det grufulle som forfatteren forteller, er fortellerstilen nærmest poetisk. For å sitere baksideteksten på boka: "Dette er en historie om enkeltmennesker og hele samfunn som går til grunne fordi deres små drømmer om et bedre liv brukes mot dem av et likegyldig system som gir griskheten fritt spillerom. Men det er også historien om ukuelige livskrefter og om livsdrømmens grenseløse utholdenhet - selv langt inn i døden." Historien gjør virkelig inntrykk!

Denne boka har fått meg til å lese meg mer opp på problematikken på nettet, og det er sjokkerende å lese at antall HIV-smittede i Kina nå utgjør flere enn 10 millioner. Det er alminnelig antatt at denne epidemien skyldes blodoverføringer med HIV-infisert blod, og at dette har foregått over store deler av landet, i stort omfang og over lengre tid. Når forfatteren selv i etterordet av boka beskriver en stor sorg og ble fylt av en følelse av fortvilelse over det han hadde skrevet, så er dette langt på vei veldig forståelig, ettersom det er hans egen hjemprovins Henan dette handler om. Han skriver:

"Det var som om jeg så de hvite sørgekuplettene og vimplene, og det enorme øde og folketomme slettelandet.

Jeg visste at den smertelige fortvilelsen ikke alene skyldtes arbeidet med Landsbyens blod. Det var et utbrudd av sorg oppsamlet gjennom mine år som forfatter. Solen flommet inn gjennom vinduet og fikk støvpartiklene som svevde i luften til å skinne og hviske til meg fra alle kanter, som de avdøde sjelene i romanen min. Hodet mitt var tomt det ene øyeblikket og fylt av kaotiske tanker det neste. Jeg gråt. Jeg vet ikke hvorfor jeg led, eller hvem jeg gråt for, eller hvorfor jeg for første gang i livet ble overmannet av en hittil ukjent håpløshet og fortvilelse. Gråt jeg for resten av verden? Eller for hjemprovinsen min, Henan, og de talløse AIDSsyke der og lidelsene deres?"

Dette er den andre boka til Yan Lianke som er oversatt til norsk. "Tjen folket" utkom i 2008. Også den en liten perle av en bok, som dessverre altfor få har oppdaget!

Jeg mener at "Landsbyens blod" fortjener terningkast fem.

Jeg skjønner. ;-) Jeg er nok veldig, veldig fascinert av andre verdenskrig, og denne romanen tilførte noe nytt i så måte. Dessuten synes jeg den var veldig godt skrevet. Personene i boka krøp under huden på meg.

Jeg kjøpte "The Promise" av Chaim Potok - en bok som dessverre aldri har blitt oversatt til norsk. Etter bøkene om Asher Lev MÅ jeg lese mer av denne forfatteren!

Jeg gleder meg VELDIG til flere har lest denne boka og det kommer flere innlegg på denne tråden! ;-)

Dette er en bok som gjorde sterkt inntrykk på meg og som jeg er forundret over at ikke flere har oppdaget enda! Er det flere som har lest denne i den senere tid?

Jeg har et ekstra eksemplar. Du kan få dette av meg. Send adressen din til meg på mail, så sender jeg boka i posten. ;-)

Herlig! ;-)

Denne novellen er noe av det beste jeg har lest noen sinne! Morsomt at flere og flere blir oppmerksom på den!

;-) Og jeg hulket meg i sin tid gjennom slutten på "Tusen strålende soler"! Noen vil sikkert synes at det er patetisk, men jeg står for det! ;-)

For et flott innlegg! Du sier akkurat det jeg også kjemper imot, og som kanskje av og til skinner litt for tydelig gjennom i mine meningsutvekslinger. (Hvilket ikke forhindrer meg i å "ta helt av" i begeistringens rus når jeg kommer over bøker som for meg oppleves som fantastiske innenfor den mer klassiske litteraturen - og brenner etter å frelse verden til å lese den samme boka.)

Jeg diskuterer litteratur med mange - mest andre steder enn på Bokelskere - og jeg har mange ganger opplevd at jeg har snakket begeistret om en eller annen ny forfatter - og hvor vedkommende jeg snakker med ikke vet helt hva man skal våge å mene før man har snakket med "sine" for å vurdere om det er greit å mene det ene eller det andre om ditt og datt. Livende redd for å ha feil meninger om de gale bøkene ... Man kunne jo bli tatt for å være lettvekter, og måtte gud forby! Og da kan man ikke ha på seg at man var så fordømt naiv at man trykket f.eks "Strålende soler" til sitt bryst i sin tid! Det blir flaut og noe man helst vil skjule.

Jeg elsker at folk leser! Uansett hva! De aller, aller fleste har potensiale i seg til å utvikle smaken sin og bli kritisk til det de leser (som i seg selv absolutt er en positiv ting - dette avspeiler jo også hvordan man leser aviser, forholder seg til ting som presenteres i de fleste medier egentlig). Og så er det et fåtall som ikke har et slikt potensiale, og hvor det er en stor fare for at de sluker litt for rått de stereotype klisjeene de blir presentert for i enkelte bøker, og tror at dette er det eneste sanne bildet på virkeligheten. Hvilket jo er synd, fordi verden ikke er svart-hvitt, men så mye, mye mer komplisert.

Jeg har et yrke hvor jeg skriver mye, og jeg merker godt om dem jeg jobber sammen med er vant til å lese bøker eller ikke. De som leser en del, skriver betydelig bedre enn de som nesten ikke leser bøker i det hele tatt. Og når det er tale om stereotype oppfatninger av forhold i verden som det påstås også segmenteres inn i politikken, så tenker jeg (i alle fall sett fra et europeisk ståsted) at jeg ikke kjenner meg helt igjen i dette bildet. (Derimot synes dette lett gjenkjennelig i den amerikanske politikken.) Mon tro om det egentlig er medias skyld at det ser slik ut - fordi det ikke nytter å fange interessen hos journalister hvis man snakker for "vanskelig". Absolutt alt skal tabliotiseres til enkle, slagkraftige uttrykk/statements - og der er det ikke plass til dyptgående analyser. Dermed tvinges politikere og andre debattanter til å forenkle og forenkle og forenkle budskapene sine - med fare for at de selv virker rimelig enkle til slutt ... Jeg tenker ikke da først og fremst på politikere som tilhører den ytterste høyrefløy og som faktisk HAR stereotype holdninger og dertil hørende enkle løsninger på ting .. ;-)(De mest ekstreme blant disse leser antakelig ikke noe særlig i det hele tatt ... og de kunne faktisk hatt godt av å lese "Tusen strålende soler" for å skjønne at det er mennesker som dem selv det handler om, selv om Afghanistan er langt, langt unna Norge. Folk er folk, uansett kultur og rase.)

Kanskje du er litt for raskt ute etter den forrige debatten som til forveksling ligner på denne? Jeg føler i alle fall at jeg sa det jeg hadde å si i den forbindelse.

Det kan jo være verdt å gi det hele litt tid - evt. forsøke å løfte tråden etter en uke eller to? Temaet er interessant nok!

Jeg så "Sult" for mange, mange år siden - lenge før jeg var moden nok til å sette pris på filmen. Gleder meg til å se den med mine nye Hamsun-entusiastiske briller! (Introspektiv ER riktig ord. Ble i tvil, men googlet det. )

Da har jeg lest den, og her er min bokomtale:

I denne lille boka møter vi familien Telemann som reiser på ferie til Garmisch-Partenkirchen, eller Mixing Part som Bror Telemann liker å kalle det. Han hater for øvrig tyskere, mens kona Nina elsker alt det tyske. Bror Telemann er dramaturg ved teateret, mens Nina Telemann er norsklærer i den videregående skolen.

Det meste av boka består av rene dialoger mellom Bror Telemann og kona, mens barna - tre i alt - befinner seg i bakgrunnen. Stilen er helt umiskjennelig for Erlend Loe. En stil jeg egentlig begynner å bli litt lei, men som jeg likevel dras mot. Jeg "må" liksom få med meg Loes bøker okke som ...

Familien skal altså feriere i Mixing Part i hele juli, men nokså fort begynner det å skjære seg mellom ektefellene. Med en rekke urkomiske dialoger krangler de seg gjennom ferien, og i god fellesferiestil er de underveis nærmest på skilsmissens rand, uvant som de er av tilbringe så mye tid sammen. Mens Telemann fantaserer om kokebokforfatteren Nigellas fristende kropp, tar Nina det hele ut litt lenger. Hun innleder en affære med en tysker ...

Mange ganger ble jeg sittende og humre og le underveis. Som denne dialogen på side 18:

"Det skjer forresten ganske ofte at jeg opplever at jeg er alene i et rom og så viser det seg at du også er her. Du er en stille type.

Det er du også.

Du mener vi er stille typer begge to?

Ja."

Eller når Bror Telemann bekymrer seg for deres åtte år gamle sønn (side 38):

"Han er en sjeldent fjern åtteåring som flyter rundt i sine egne tanker og ikke bekymrer seg over at andre ikke når inn til ham. Flere år etter at barn flest har sluttet å si rare og søte ting, gjør Berthold det fortsatt. Nina og Telemann lurer på om de vil makte å gjøre ham til et levedyktig og handlekraftig individ."

Eller når han forklarer hvordan de to byene Garmisch og Partenkirchen ble ett (s. 82):

" ... så ble de slått sammen før vinterolympiaden i 1936.

Jeg skjønner.

Men det ville ikke innbyggerne.

Ok.

Hitler bare bestemte det.

Typisk Hitler."

Boka er for det meste veldig morsom, men av og til også innmari irriterende. Akkurat det tror jeg også har vært forfatterens hensikt. Han kunne utvilsomt ha dratt det hele enda lenger, og muligens kunne det da ha blitt en enda mer interessant roman av det. Slik som han har valgt å skrive "Stille dager i Mixing Part", ble det morsomt nok der og da, uten at han er i nærheten av å skrive stor litteratur. Egentlig var det enkelte sekvenser som kunne minne om "Tatt av kvinnen", hvor han presenterte vrengebildet av den moderne kvinnen. For Bror Telemanns kone Nina er virkelig ikke helt god, der hun manipulerer mannen sin gjennom å sette opp ikke rent få listige feller for ham. Men på samme måte som i "Tatt av kvinnen", tar Bror Telemann igjen til slutt. Og først når han blir ordentlig slem, blir Nina interessert i ham som ektemann igjen ...

Alt i alt en bok litt over middels - og som fortjener terningkast fire. Uten Erlend Loes oppleserstemme kan det tenkes at boka ikke hadde fått mer enn terningkast tre ...

Herlig! Gleder meg til å høre hva du synes om den etter hvert! Jeg for min del lurer på om jeg skal kjøpe opp restopplaget i min lokale ARK-butikk - for påkomne gave-anledninger. Er redd denne boka vil bli vanskelig å få tak i når de siste bøkene er utsolgt ...

Nei, du sier noe, Karin! Jeg har også tenkt på at jeg snart må ta meg lese- og filmpermisjon. Det er så mye jeg ønsker å bruke tiden min på, men døgnet går rett og slett ikke opp. ;-)

He-he ... ;-)

Samleboksen koster 249,-, så det var ikke så gærent. Jeg savner Benoni og Rosa riktignok, men dette må da bli utgitt snart? Alt annet kommer jo fortløpende på DVD´er ... ;-) Jeg skal se "Telegrafisten" først, tror jeg. Jeg husker den som svært fornøyelig (filmatisering av "Sværmere"). Gleder meg!

Jeg ble veldig inspirert av diskusjonstråden din og fløy sporenstreks til Platekompaniet og sikret meg en Hamsun samleboks med filmene "Sult", "Pan, "Telegrafisten", Markens grøde, "Landstrykere" og "Hamsun"! ;-)