Et varp!!!!!

Jeg har fremdeles ikke lest "Svart bok" av Orhan Pamuk, men det kommer! ;-) Og denne lille diskusjonen deres på denne tråden bidrar i høy grad til å fremskynde prosessen. ;-)

For øvrig holder jeg på med boka "Verden i ubalanse" av Amin Maalouf, og den (faktabok/debattbok) er så tankevekkende at den kommer til å endre mine synspunkter om mangt og meget!

Autentisk og eksotisk om livet i Tyrkia i første halvdel av 1900-tallet

Irfan Orga (f. 1908 d. 1970) vokste opp som sønn av Hüsnü og şevkiye i Bayazit, en velstående familie i begynnelsen av det 20. århundre. Først senere - etter at Atatürk (f. 1881 d. 1938) tok over makten i landet, og demokratiserte Tyrkia, ble alle tyrkere pålagt å ta seg et etternavn. Tilfeldighetene førte til at dette etternavnet ble Orga.

I bokas etterord, ført i pennen av sønnen, beskriver han sin far slik:

"Han var en omtenksom og snill person, en vis og følsom mann med psykologisk og forståelsesfull innsikt, en mann av ære. Hans oppskrift på livet var hans mors oppfatning av at "det er vulgært å skryte" og hans farmors advarsel mot å "la noen forstå at du er fortvilet. Ta på deg dine beste klær og se stolt ut, så oppnår du hva som helst ... ellers får du ikke annet enn spark"."

I et herskapelig hus på en høyde i Istanbul kunne familien, som altså etter hvert bar familienavnet Orga, nyte både utsikt, frisk luft og sollys, akkurat slik Irfans mor helst foretrakk dette. I en tid hvor kvinnene levde i skjul bak lukkede dører og alltid tildekket av slør de få gangene de entret verden utenfor, ga mangel på gjenboere stor frihet mht. akkurat dette. De første årene av Irfans oppvekst var preget av mye kjærlighet, trygghet og ikke minst gamle tradisjoner.

Ved inngangen til første verdenskrig ble Irfans far kalt til tjeneste som soldat. Og med familiens mannlige overhode ute av syne, begynte forfallet i familien. I første rekke ble farmoren redningen, men etter hvert ble det nødvendig for moren å gå ut i arbeid. Tyrkia befant seg i en brytningstid, hvor det forbundet med skam for kvinner å oppholde seg for mye utendørs, samtidig som nøden tvang dem til det. Den virkelige nedturen ned i fattigdommen startet imidlertid da deres hjem brant ned til grunnen, og familien mistet alt de eide. Irfan og broren Mehmet ble etter hvert sendt til Kuleli, hvor de ved å forplikte seg til en 25 års kontrakt, fikk seg en millitær utdannelse.

Samtidig følger vi Tyrkias dramatiske historie som kuliminerte i Atatürks død i 1938 og etter hvert utbruddet av andre verdenskrig, som til slutt førte Irfan i eksil i London.

På en måte synes jeg det er litt synd at tittelen på boka er endret til "Adjø Istanbul", for det naturlige ville ha vært rett og slett å kalle den "Et portrett av en tyrkisk familie" (rett oversatt fra originaltittelen på engelsk). Boka er uansett meget godt skrevet, selv om jeg kanskje ikke vil gå så langt som Daily Telegraph som er sitert med ordene "Boka er et lite mesterverk" på smussomslaget. Gjennom nokså korte kapitler gir Irfan oss små blikk inn i det typiske tyrkiske hverdagslivet i tiårene 1920-1940. En ting er beskrivelsen av hammam, basarene og skikkene, men noe ganske annet er beskrivelsene av de forandringer som skjedde ved overgangen fra det sultanstyrte osmanske riket til det demokratiske Tyrkia med Atatürk i spissen fra 1923. Fra den ene dagen til den andre var religion blitt en privatsak, og det å bære religiøse plagg var forbudt. Denne utviklingen forklarer langt på vei hvorfor Tyrkia er nokså annerledes enn resten av den muslimske verden i sitt forhold til religiøse uttrykk.

Ekstra spennende er det at boka er selvbiografisk og dermed også en autentisk historie. Dette har jeg spesielt sansen for, evig nysgjerrig som jeg alltid er på å lese om andre kulturer og kanskje spesielt den muslimske kulturen (som for øvrig er så mangefascettert og forskjellig fra land til land at det ikke går an å snakke om kun en kultur). Tyrkia var for øvrig ikke alene om å ha det vanskelig rent økonomisk i 1920- og 30-årene, idet de delte skjebne med resten av Europa. Sult, fattigdom og nød gjorde at mange døde av helt banale sykdommer. Men i motsetning til svært mange andre familier i den tiden, hadde familien Orga i det minste gamle familieklenodier som ble solgt unna for å brødfø familien enda en stund til. Alt i alt en bok som helt klart fortjener terningkast fem!

Helt til slutt kan jeg ikke la være å bemerke sønnens opplysninger om at boka ble skrevet mens familien bodde på Inverness Terrace 21 i Bayswater, nettopp der jeg og min mann bodde på hotell under et av våre London-besøk (i 2001)!

Orhan Pamuk er en annen interessant tyrkisk forfatter.

Jeg kommer nok til å lage en omtale av boka i morgen ettermiddag. ;-)

Absolutt! Jeg snublet over den rett før jul, og bare måtte ha den! Jeg er snart ferdig med den, og jeg liker den veldig, veldig godt!

Hmmm ... Det visste jeg ikke ...

Jeg har i grunnen de samme erfaringene som deg: jo mer jeg planlegger på lesefronten, jo mindre blir det av ... Litt forstemmende, men dog ...

Det jeg imidlertid vet er at jeg har sånn ca. 300 eide, uleste bøker, og at jeg akter å gjøre et solid jafs inn i denne bunken, samtidig som jeg i det minste skal gjøre et forsøk på å begrense nyinnkjøp. For her er det gjerne slik at prinsippet om "sist inn, først ut", altså lystprinsippet, er det som følges. Det burde jo selvsagt ha vært slik at de bøkene som har ventet lengst, leses først ...

Uansett - noen planer har jeg, og her er de:

• Lese hele Hamsuns August-triologi (jammen på tide!)

• "Uro" av Skårderud

• Tre-fire bøker av Mario Vargas Llosa

• Min kamp 6 av Karl Ove Knausgård

• Et lite knippe av bøker om qi gong og tai chi

• En liten stabel med bøker om Afrika av Tomm Kristiansen

• Pluss en rekke mursteiner som har blitt liggende litt for lenge - som "Magikeren", "Shantaram", "Mandarinene" osv.

Jeg blir nok ikke fri for lesestoff i 2012 heller! ;-)

Her er min bokopplevelse:

"Verdensmestrene" av Henrik H. Langeland er ment å skulle bli første del i en triologi om flere Oslo-familier med temmelig ulik bakgrunn. I denne første boka, som starter med at Oddvar Brå brakk staven under den dramatiske stafetten den 25. februar 1982, følger vi fire 12-åringer gjennom hele 1982. Langrenn står sentralt i deres liv.

Lars er sønn av vestkant-familien Meltzer, der faren er advokat som sine forfedre flere generasjoner tilbake, og hvor tradisjoner står i fokus. De har alltid bodd i Hemingland med Nordmarka og ypperlig skiterreng som nærmeste nabo. Herr Meltzer praktiserer ikke bare fin-juss i jobbsammenheng - det gjør han også når sønnen skal oppdras. Her er det ikke rom for så mye som en millimeters slinger i valsen - til Lars sin store fortvilelse mang en gang. Eller Laurentius Michael Meltzer som han egentlig heter ... Og den godeste herr Meltzer har store ambisjoner på vegne av sin sønn og hans langrenn-trening!

Vennen og nabogutten Hauk, som egentlig heter Henrik August Eriksen, befinner seg i skiløypa i det magiske øyeblikket da Brå brekker staven. I et basketak klarer Lars å sikre seg en del av den brukkede staven, bare for å oppleve at denne blir borte igjen nokså snart etterpå. Mistanken hviler over Hauk ...

Vi introduseres også for Remi Halvorsen fra Oppsal, en gutt som har en fullstendig annerledes oppvekst enn Lars og Hauk. Men der Lars og Hauk kan regne med et velbemidlet "bakkemannskap" på hjemmebanen, har ikke Remi de samme mulighetene. Det han imidlertid har - i motsetning til de andre guttene - er en frihet på hjemmebanen som de andre bare kan drømme om.

Simone Bugge Kristoffersen vokser opp i en raddis-familie, som ikke for noen pris vil ha noe med kapitalkreftene å gjøre, og som er så politisk bevisst at det å oppfylle datterens største ønske om å få en Barbie-dukke, er helt og fullstendig uhørt. Idet Oddvar Brå brekker staven, befinner hun seg på Kreta, og hun blir vitne til at faren har et sidesprang med en av damene som jobber på hotellet der de bor ...

Og sist, men ikke minst, blir vi kjent med Amar Singh, som ankommer Fornebu rett etter at Oddvar Brå har brukket staven. Han skal gjenforenes med sin far og kan se frem til en tilværelse på Oslos østkant, nærmere bestemt Haugerud. Gjennom ham får vi oppleve gjengkulturen blant innvandrerne i Oslo, viktigheten av å høre til et sted, ha noen "venner" som kan beskytte ham når dette blir nødvendig. Han blir opptatt som medlem av den etter hvert så beryktede Tveita-gjengen. Og det ved å benekte sin indiske sikh-bakgrunn og gi seg ut for å være pakistansk muslim ...

Gjennom den mer enn 20 timer lange lydboka, eller nesten 600 siders papirutgaven, følger vi Lars, Hauk, Simone, Remi og Amar gjennom hele 1982, frem til jula 1982, hvor Lars omsider får oppleve sin jomfrutur fra Mylla og ned til Oslo sammen med sin far. Dette er også en historie om enorme klasseskiller som ikke først og fremst fremvises gjennom ytre materiell velstand eller mangel på sådan. Snarere er det heller noe som vises gjennom gamle, nedarvede tradisjoner gjennom generasjoner, hvor det å være født inn i spesielle familier forplikter langt utover egne behov og ønsker. Sånn sett har kanskje Laurentius mer til felles med Amar enn noen av dem kan ane. Men dersom det er noe som faktisk forsvinner litt på 1980-tallet, så er det de verste økonomiske skillene mellom de sosiale klassene - uten at det hjelper det minste dersom man er fra en lavere klasse og gjerne vil menge seg med fiffen ...

Etter en noe treg start, som for øvrig er helt akseptabel all den tid dette er ment som starten på en triologi bestående av tykke bøker, synes jeg at det ble en grei flyt i boka. Anders Ribu er en oppleser jeg bare får mer og mer sansen for, særlig når han viser evne til å sjonglere fra beste vest-kant-bokmål til nordlandsk, og det på en ganske fornøyelig måte. Den som utvilsomt får størst plass i boka, er Lars, mens vi egentlig så vidt blir kjent med Amar. Det ligger imidlertid i kortene at Amar kommer til å bli mer fremtredende etter hvert. Lars, hvis oppvekst er preget av en fullstendig kadaverdisiplin fra farens side, tar ut sine verste sider langt fra foreldrenes radius, og fremstår sånn sett som en dobbeltnatur slik Johan Borgen har beskrevet det i "Lillelord" og slik Lars Saabye Christensen har beskrevet Adrian i "Maskeblomstfamilien". Det er nesten ikke en hendelse i Norges offentlige liv på den tiden som unngår oppmerksomhet i boka. Alt fra kommende skistjerner (Dæhlie og Alsgaard) til Treholt-saken berøres og flettes inn i handlingen.

Som et tidsbilde gir "Verdensmestrene" et interessant blikk på en av de mest interessante tiårene som har vært i nyere historie. Man kan romantisere 50-tallet, snakke om det optimistiske 60-tallet og oppveksten av olje-Norge på 70-tallet, men det var på 80-tallet de virkelig interessante tingene skjedde! Jeg var selv noe eldre på den tiden enn ungdommene i "Verdensmestrene", og kanskje nettopp derfor er jeg i stand til å identifisere meg med mye av det som skjer i boka - i alle fall når det gjelder alt annet enn skitreningen, som for meg er litt fjernere. Fordi jeg husker så mye av det som skjedde på den tiden, samtidig som jeg fremdeles var ung. Jeg knekker sammen og tilstår at det å lese denne boka var kos, kos, kos! Når jeg like fullt ender opp med å gi den terningkast fem - og altså ikke en sekser - er dette fordi jeg synes boka haltet litt når Remis og Simones familie ble beskrevet, men det er mulig at dette skyldes at de ikke fikk fullt så mye oppmerksomhet som eksempelvis Lars og Hauk ... Dessuten er jeg spent på Amars fremtid i Tveitagjengen! Jo, jeg står for at boka fortjener terningkast fem! Fordelen med å lese denne boka ett år etter at den utkom, er at jeg slipper å vente så lenge på bok nr. 2. Og måtte den komme veldig, veldig raskt! (Jeg er veldig sikker på at mannen min og jeg kommer til å sloss om å få lese bok nr. 2 først!)

Jeg ønsker alle en riktig god og fredfull jul og et godt nytt år! Og en stor takk til alle dem som har inspirert meg til å oppdage bøker jeg aldri ville ha blitt oppmerksom på på egen hånd!

Det eneste jeg i grunnen ønsker meg på disse sidene, er større raushet i enkelte sammenhenger! For øvrig er dette det beste nettstedet jeg vet om! Håper jeg får mer tid til å delta i diskusjonene også i tiden fremover!

På bakgrunn av det du skriver, er jeg veldig sikker på at du kommer til å like boka. Her er det nemlig ikke rent lite nostalgi ute og går. Gleder meg til å høre hva du synes!

Å, hvordan kunne jeg glemme ham!!!

60-talls tristesse

I "Jeg skal gjøre deg så lykkelig" introduseres vi for åtte familier som bor i en oppgang i en boligblokk i Trondheim på midten av 1960-tallet. Utad nokså like, men høyst ulike når vi bare blir kjent med dem, skal det vise seg. Mens mennene er på jobb, foregår det et yrende liv blant de hjemmeværende fruene i blokka.

Det er så lytt, så lytt mellom leilighetene at det knapt er mulig å ha et privatliv. Dette plager kvinnene som ønsker å ha noe for seg selv. Alle vokter på alle, og er en hund etter nyheter i en tid hvor det i grunnen aldri skjer noe. Vi får et ørlite glimt inn i mennenes verden, men mest av alt handler dette om kvinnene; den første generasjon kvinner som hadde flyttet langt bort fra sine hjemsteder, og som måtte skape noe helt eget fra bunnen av, nesten uten rollemodeller. Som er i etableringsfasen, og som fyller hverdagene med barn, vasking, slarving og ukeblader ...

I en tid hvor husmorrollen var forbundet både med stolthet og ære, og hvor alt skulle være gullende rent, ja helst skinne, og hvor man laget all maten fra bunnen av for å spare noen øre her og noen øre der - for å få strukket de knappe husholdningsbudsjettene lengst mulig - var det ingen som snakket om kvinneundertrykking. I så fall måtte det være kvinnene selv som undertrykket hverandre, der de slarvet om alt og alle som var ørlite annerledes enn dem selv. Vel, hvis det skulle være akseptabelt å være annerledes, måtte man være det på den riktige måten. Men stakkars den som ikke strøk alle klærne sine, som ikke tok trappevasken seriøst nok, som ikke laget maten fra bunnen av - da fikk man nemlig gjennomgå!

Et ektepar i blokka har nettopp fått en liten baby, men alt er ikke som det skal. Babyen gråter ikke lenger, mor befinner seg åpenbart i en svangerskapsdepresjon og hun og mannen kommuniserer særdeles dårlig. Et annet ektepar er ikke helt som andre, fordi mannen er oversetter og sånn sett har et fritt yrke hvor han kan komme og gå som han vil, mens kona, som er engelsk, driver frisørsalong på kjøkkenet for å spe på inntektene. Øverst i blokka rager familien Foss; han handelsreisende i Toro suppeposer, hun en lekkerbisken av en kvinne som er slank, alltid brun og med rødlakkerte negler, men som kjeder seg til døde mens mannen er på reiser siden de enda ikke har fått barn som hun kan fylle hverdagen med. Veien til et pjolterglass eller to for å få de lange dagene mer levelige, er ikke lang ...

Og så har vi lille Nina, den morløse datteren til Karlsen, som ikke har egen nøkkel til leiligheten og alltid vandrer rundt nærmest som en hjemløs, luktende av tiss fra de skitne klærne sine fordi faren aldri får til disse husmorgreiene, og heller ikke har all verdens forståelse for et lite barns behov. Men lille Nina har begavelser innenfor matematikk som er helt unike. Vi aner et forsømt løvetannbarn, som nok kommer til å klare seg, men som på veien opp til voksen alder får det kronglete, der hun higer etter en kjærlighet faren ikke er i stand til å gi henne, og som derfor synes det er ok å sitte på fanget til vaktmesteren, selv om han rister så rart og hvisker "jenta mi" inn i håret hennes. Dessuten har vi husmødrene som får til alt helt perfekt, og som bruker seg selv som målestokk når de feller sine strenge, strenge dommer over de andre som etter deres syn åpenbart ikke holder mål.

Boka er delt i tre. I den første delen blir vi kjent med alle familiene. I den andre delen følger vi en dørselger fra dør til dør i oppgangen. Han selger kikkehull. For nitten kroner kan hver familie få montert et kikkehull med vidvinkel-glass slik at de kan se hvem som ringer på, og dermed kan velge å la være å åpne for hvem som helst. På sin vei oppover etasjene får vi hans tolkning av det han ser inne i hver av leilighetene. I siste del er det borettslagets økende rotteplager som skal til livs.

Jeg tror man må ha levd en stund for å få fullt utbytte av denne boka, for styrken i den ligger åpenbart i det lett gjenkjennelige fra denne epoken av historien. Ellers tror jeg man nok kan oppfatte denne boka som litt kjedelig, der husmødrene stort sett er opptatt av vasking, vasking og atter vasking. Men det var jo slik det var! Og Anne B. Ragde har virkelig gjort grundig research for å skrive denne boka! Mange ganger ble jeg sittende og skogg-le over de morsomme personkarakteristikkene. Som hun som for alvor vurderer å få et barn til når mannen begynner å snakke om at han skal avvikle kontoret sitt for å spare penger, og sitte hjemme med oversettelsene sine. Hun vil ikke ha ham hjemme! Dagene vil hun da ha til fri disposisjon! Eller hun som steiler da mannen hennes foreslår at hun skal ta seg en jobb. Har hun ikke nettopp giftet seg for å slippe å jobbe utenfor hjemmet, kanskje?

Opphenget i "blad-dagen" som et høydepunkt i uka husker jeg godt selv. Til og med den grusomme høyfjellsola er med i boka! De damene som valgte å holde seg utenfor det tette sladre-miljøet kvinnene i mellom, fikk virkelig gjennomgå. Var de kanskje finere enn dem? Der de gikk med nesen i sky og ikke nedlot seg til å menge seg med dem ... Og hvis man på toppen av det hele var barnløs, ble man møtt med en voldsom skepsis. Var man i det hele tatt kvinnelig når det kom til stykket? I en tid hvor det var knapphet på det meste, vakte det stor oppsikt om noen fikk seg en fryser eller fikk installert telefon. Å ringe riks var rådyrt, og dette gjorde man ikke i tide og utide.

Jeg synes at Anne B. Ragde har lykkes godt med sitt prosjekt om å skrive om 1960-tallets husmødre! Hun skildrer med sin sedvanlige humor og varme husmødrenes enkle liv i en optimistisk tidsalder, der det meste pekte oppover. Med Cuba-krisen som bakteppe i en tid hvor radioens posisjon var sentral i ethvert hjem, og hvor det enda ikke var vanlig med TV, treffer hun stilsikkert en epoke det har vært skrevet et lass av bøker om, men aldri på den måten som hun gjør det her. Selv om det er nærliggende å trekke en viss parallell til den norske filmen "Støv på hjernen", handler denne boka om så mye mer. Her er det dessuten mer hverdagsrealisme. For øvrig vil jeg fremheve at boka fremstår som språklig godt gjennomarbeidet. Om den blir stående som stor litteratur i ettertiden er ikke godt å si, men den hever seg i alle fall godt over det jevne middelmål hvor bestselgere flest befinner seg. Her blir det derfor terningkast fem!

He-he ... Morsomt!

På min liste rager Karl Ove Knausgård høyest hva gjelder kulhet (10 poeng til ham!). Ingen tvil om det! Deretter kommer Knut Faldbakken! Han er et skikkelig mannfolk! Dessuten må jeg få med multikunstneren Ketil Bjørnstad! Og Roy Jacobsen, selvsagt! Edvard Hoem er også en av de kuleste forfatterne jeg vet om! ;-) Jeg tror jeg vil gi samtlige av dem jeg har nevnt 10 poeng, jeg. Bad boy-faktor er jeg overhode ikke opptatt av, for øvrig.

Jeg er nettopp ferdig med denne boka, og mtp slutten så synes jeg at den var storslagen! Uten å røpe noe som helst for nye lesere, kan jeg si så pass at det var prikken over i´en i forhold til dobbeltmoralske, hvor ingenting er slik det nødvendigvis ser ut til.

Jeg skal skrive en omtale av boka i morgen formiddag, og leker allerede med en slags tittel - 60-talls-tristesse eller noe i den gata?

Forresten ekstra morsomt at jeg traff på forfatteren på vei hjem fra jobb i dag. Plutselig ble jeg oppmerksom på at hun satt utenfor Tanum i Byporten (Oslo) og signerte bøker. Jeg hadde boka i sekken, plukket den frem, fikk en dedikasjon, diskuterte kjapt litt om boka med forfatteren og gikk lykkelig videre - vel vitende om at MIN bok nå er ekstra spesiell for meg! ;-)

For meg varierer antall leste bøker fra det ene året til det andre, men i år håper jeg at jeg klarer å få lest 130 bøker, uten at jeg håper at dette blir ansett som et uttrykk for at jeg er mer opptatt av kvantitet i forhold til kvalitet. Ei heller som samlemani på titler. Når det er sagt har jeg definitivt samlemani på bøker, og i den grad jeg er opptatt av antall leste bøker, så er det at innkjøpte bøker faktisk blir lest. Hvor mye jeg får ut av hver bok kan sikkert diskuteres, men etter at jeg ble medlem av Bokelskere samt begynte å blogge om bøker, er det ingen tvil om at jeg får mer ut av dem enn tidligere.