Denne boka handler ikke om ME, altså. ;-) Men forfatteren har ment at kognitiv terapi virker også på mange ME-pasienter.

Her er for øvrig den linken jeg leste da jeg googlet litt på forfatteren i forbindelse med at jeg skrev omtalen av boka hans:

tilsvar til Hypokonderklinikkleger

Og her er Wilhelmsens svar!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Klokt og innsiktsfullt om kognitiv terapi

Jeg har en stund vært på jakt etter god litteratur som omhandler kognitiv terapi uten at psykiske lidelser er et hovedtema, og i den forbindelse kom jeg nokså tilfeldig over denne boka. Ingvard Wilhelmsen er lege og driver verdens første klinikk for innbildt syke, den såkalte Hypokonderklinikken, i Bergen. Tidligere har han utgitt bøkene "Sjef i eget liv" (2004), "Livet er et usikkert prosjekt" (2000) og "Hypokondri og kognitiv terapi" (1997). "Kongen anbefaler" utkom i 2006, og etter dette har Wilhelmsen også utgitt boka "Det er ikke mer synd på deg enn andre" (2011). Han har pådratt seg mange ME-pasienters vrede ved å hevde at de aller fleste ME-pasienter kan komme seg ut av sykdommen ved å jobbe med holdninger og atferd. For øvrig er han vel ikke alene om å hevde dette, idet dette er grunnfilosofien bak den såkalte LP-behandlingen av ME-pasienter.

I "Kongen anbefaler" er det kognitiv terapi som står i fokus. Kognitiv terapi er en samtaleterapi som legger stor vekt på pasientens tankeliv, synspunkter og holdninger til sentrale temaer og hendelser i livet. For å sitere forfatteren på side 8:

"Dersom man opplever store følelsesmessige problemer, viser det seg ofte at man har ett eller flere punkter hvor man har valgt eller glidd inn i uhensiktsmeessige eller irrasjonelle måter å tenke eller handle på. Når pasienten innser dette, blir det ofte et spørsmål om alternative måter å se ting på."

Det spesielle med akkurat denne boka er at forfatteren bruker kong Haralds holdninger, slik de har kommet til uttrykk i offentligheten, som bakgrunn for sin tilnærming til de ulike problemstillingene. Alle trenger et forbilde, noe(n) å strekke seg etter, og når vi nå engang har en meget klok og fornuftig konge her i landet - hvorfor ikke bruke nettopp ham som forbilde? Wilhelmsen tegner et bilde av en pragmatisk konge, med svært sunne og fornuftige holdninger til det meste. Selv om kongen lever et nokså annerledes liv enn folk flest, har han på mange felter en rekke problemer og utfordringer i likhet med folk flest. Bl.a. har han hatt sin rikelige andel av sykdommer, herunder både kreft og hjerteproblemer. Kongens holdning om at han er frisk inntil det motsatte er bevist, er en tanke som flere kan ha godt av å ta innover seg. Man kan ikke velge om man er frisk eller syk, men man kan velge om man vil oppfatte seg som frisk eller syk. For øvrig morsomt at forfatteren trekker frem hvordan kongen klarte å slutte etter mange, mange år som røyker og mange, mange mislykkede forsøk på røykeslutt. Men så bare bestemte han seg for at nå ville han ikke røyke mer, og da var det "skuffende enkelt" å slutte. Jeg har nøyatig samme opplevelse fra ca. tre år tilbake. Tankens kraft er sterk når man virkelig ønsker en forandring fra det dypeste, innerste av seg selv!

De aller, aller fleste bekymringer slår aldri til, og dette innebærer at det som regel er bortkastet tid og energi å bekymre seg om mye og mangt i livet. Dette er en holdning de aller fleste av oss ikke har problemer med å forholde seg til, men fullt så enkelt er det dessverre ikke for alle. Wilhelmsen tar frem en del eksempler fra egen praksis, og disse eksemplene er tankevekkende. Som kvinnen som følte at hun kunne forhindre at fæle ting skjedde dersom hun konsentrerte seg maksimalt om sin bekymring ... Gjennom å vinkle dette med at "du godeste - du har jammen mye makt - hvis det er slik at man ved å bekymre seg kan forhindre at slik og sånn skjer, så burde vi jo gå ut til det norske folk og advare dem om dette ...", klarer han å få pasientene som kommer til Hypokonderklinikken til å innse hvor absurd dette er. "En tanke er bare en tanke", og den trenger slett ikke å være sann.

side 82 skriver Wilhelmsen følgende:

"Det er i terapi likevel umulig å ikke gi råd eller å påvirke andre. Personlig gir jeg mest generelle råd, av typen:

Vær nøktern og pragmatisk

Ikke ta sorgene på forskudd

Aksepter det eneste sikre her i livet, nemlig at du en gang skal dø

Øv deg på å ta avgjørelser under tvil

Ikke gjør unntaket til hovedregel

Ta hensyn til deg selv

Unngå usunne avhengighetsforhold

Ikke krev at andre skal ta spesielle hensyn til deg

Øv deg på å skjelne mellom ønsker og krav

Vær fleksibel"

Hans råd om at man ikke skal stole på følelsene sine, ikke stole på tankene sine og ikke lytte til kroppens signaler, er blitt veldig feiltolket av enkelte i ettertid. Men når man leser hva han faktisk skriver fra side 83 og utover - i den konteksten dette er skrevet - så er det ikke vanskelig å følge hans resonnement. Følelser gir slett ikke alltid noen indikasjon på hva som er rett, de fleste ellers friske kropper har mange vondter uten at det er noe alvorlig fatt med en og tankene er ofte direkte villedende. Negative tanker som følge av indre dialoger på ville veier og atferdsmønstre som bunner i automatiserte reaksjoner, kan føre galt av sted dersom man atpåtil bruker disse som rettesnor i livet. Dette betyr imidlertid ikke at vi aldri skal følge følelsene våre, lytte til tankene eller kroppens signaler. Vi må bare være mer bevisst når vi gjør det.

Helt til slutt (side 103) understreker Wilhelmsen at det er viktig at vi er konge i vårt eget liv. "Det er nemlig slik at dersom du ikke er sjef i ditt eget liv, vil du nesten automatisk forsøke å være sjef over andre." Typisk er den avmaktsfølelsen en sykelig sjalu person i bunn og grunn føler.

"Dersom kong Harald ikke var konge i sitt eget liv, kunne han blitt en tyrann, en kontrollerende og manipulerende monark, som utnyttet sin posisjon og makt til egen vinning og selvtilfredsstillelse. ... At han er fri, selvstendig og trygg, gjør at kong Harald kan tjene sitt folk; han trenger ikke å herske over dem."

"Kongen anbefaler" er en spennende innføring i hva kognitiv terapi egentlig handler om, og gjennom å bruke kongen som et forbilde på et menneske med en pragmatisk tilnærming til livet, gjør han stoffet i boka veldig tilgjengelig også for andre enn sitt eget fagmiljø. Boka er både klok, varm og innsiktsfull. Dessuten er den meget interessant - så interessant at jeg ikke klarte å legge den fra meg, men måtte lese den fra perm til perm i ett. Her blir det terningkast fem!

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Jeg vil overhode ikke sammenligne Allendes "Summen av dagene"-prosjekt med Knausgårds Min kamp-prosjekt. Knausgård er nådeløs mot seg selv! Det er ikke Allende. Dessuten er Knausgård en veldig mye bedre forfatter enn Allende. Han graver dypere, er mer analytisk og reflekterende, og han setter seg i mye større grad "utenfor seg selv", mens Allende vurderer det meste nesten utelukkende ut fra sitt eget perspektiv. ;-)

Men for meg som har fulgt Allendes forfatterskap helt siden hun slo gjennom med "Åndenes hus", var dette en interessant bok. Ikke minst for å få en forklaring på hvorfor hennes forfatterskap har haltet så mye i de senere år ...

Godt sagt! (3) Varsle Svar
Denne teksten røper noe fra handlingen i en bok. Klikk for å vise teksten.
Godt sagt! (1) Varsle Svar

Det er helt nydelig å høre disse bøkene i lyd! ;-)

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Denne gangen røper jeg ikke så mye av handlingen som sist, så jeg synes godt teksten kan stå uten spoiler. ;-)

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Om håp og drømmer på begynnelsen av 1800-tallet

I denne andre boka om folket på Innhaug har Olines datter Magret blitt ei ung jente på 8-10 år, og vi befinner oss i 1818. De verste uårene er et tilbakelagt stadium, men fremdeles lider de fattigste og Norge er nå underlagt Sverige. Selv om Oline har gjort det som står i hennes makt for å gi datteren en kjærlighetsfylt og så normal oppvekst som mulig, har ikke bygda glemt at Magret er en lausunge med ukjent far. Oline har ikke ønsket å oppgi hvem faren til barnet er før hun kan fortelle Magret om dette selv.

Magret vokser opp som en selvsikker og fremmelig ung pike, nesten like vakker som sin mor og med de samme brune øynene og svarte hår som faren. Det spekuleres i at faren hennes må ha vært en farendes fant. Matmoren på Ås er særlig hatsk både mot Oline og Magret, siden Oline i sin tid ga broren hennes Knut på båten. Og hun ser ikke med blide øyne på at begge sønnene, tvillingene Erik og Jørn, er svært betatt av lausungen fra Innhaug ... Om det så er det siste hun gjør, skal ikke det kvinnemennesket under samme tak som henne på Ås!

Sjokket er stort for Magret da hun en dag får det slengt i seg at hun er en lausunge. Hun skjems pga. det moren har gjort uten å være gift, og en periode vil hun ikke ha noe med henne å gjøre. Lite skjønner hun hvor mye det hele handler om misunnelse, fordi hun selv er så vakker og ildfull, noe som gjør at alle guttene i bygda kretser om henne og ikke de andre jevnaldrende jentene. Like fullt skal hennes skjønnhet etter hvert skape mer problemer enn noe annet for henne, fordi hun selv ikke er i stand til å bedømme den virkning hun har på de unge mennene i bygda.

Oline ønsker at datteren skal få en trygg og god fremtid og unngå de problemene hun selv hadde, og ser for sent at datteren roter det skikkelig til for seg ...

På samme måte som i den første boka om folket på Innhaug, grep også denne boka fullstendig tak i meg. Denne gangen handlet det mer om et levd ungdomsliv enn det som ble Oline til del da hun var ung og kun fikk oppleve en sommerforelskelse. Og Oline som øyner sjansen til å få seg en mann - en enkemann med tre små barn - kan hun sette hensynet til seg selv først når mor Gjertrud får slag og brorens kone svinner hen? Det er så mange lag i historien, og det handler ikke utelukkende om Magret som går seg vill i sin ungdomstid, men om mange forhold i bygda, hvor det å passe inn er av største viktighet. Dessuten handler det om pliktfølelse for slekta og gården, og dette går foran alt annet. Gudstroen beskrives som sterk, og feiltrinn kunne få store konsekvenser for et menneske selv om ingen visste noe. Bare tanken på Guds straff på dommens dag var nok til at enkelte kunne å gå fra forstanden. Hildegunn Eggen leser helt nydelig, og hun tilførte faktisk min leseopplevelse mye! Her blir det terningkast fem! Og jeg er mer enn klar for tredje bok i serien - "Nytt rotfeste"!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Om effektiv selvledelse

Boka "Selvledelse" gir en praktisk innføring i hva det vil si å utvikle sin egen evne til å lede seg selv. Dette er helt nødvendig i et arbeidsliv hvor "tidsbesparende teknologi paradoksalt har gitt oss dårligere tid enn noensinne", for å sitere forlagets presentasjon av boka. Her får vi et innblikk i ulike selvledelsesteknikker, det vil si systematisk selvutvikling av ferdigheter, tenkemåter, verdier og kunnskap, som kan bidra til at man får bedre kontroll over egen tid. Spesielt praktisk er denne teknikken i bedrifter der både ledere og medarbeidere i stor grad arbeider selvstendig, og der verdiskapningen er knyttet til spisskompetansen hos den enkelte.

Geir Thompson, redaktør av boka, innleder boka med kapittelet "Ta tiden tilbake! Hvorfor selvledelse er viktig", og her presenterer han dilemmaet dagens mennesker sliter med: hvordan vi dynges ned med informasjon, og hvordan de nye tidsbesparende kommunikasjonsmidlene slett ikke erstatter de gamle, men kommer i tillegg. Dersom man ikke klarer å styre sin egen tiv bevisst, øker riskoen for utbrenthet og sykefravær. Som han skriver på side 12 i boka:

"Hovedtanken bak teorien er at ledere og medarbeidere skal lære å lede seg selv. Ved å anvende ulike strategier er siktemålet å heve egne prestasjoner, og samtidig øke sin egen trivsel på jobben. Slikt sett dreier selvledelse seg om systematisk selvutvikling."

Thomas Hylland Eriksen tar i kapittelet "Fanget av hastighet" for seg noen av informasjonssamfunnets utilsiktede bivirkninger, hva som må til for å gjenerobre kontrollen over tiden, hva som er de største knapphetsgodene i informasjonssamfunnet og hvordan man kan gjenerobre dem. Dette er hentet fra hans velkjente bok "Øyeblikkets tyranni". Han innfører her begrepet "langsom tid", som ga meg en rekke aha-opplevelser. Når alt skal gå så fort, får man ikke tid til å dvele ved noe som helst lenger - særlig ikke fordi vi også blir avbrutt absolutt hele tiden. Vi vil hele tiden ha mer av alt, men døgnet er like fullt fremdeles kun bestående av 24 timer ... Begrep som "tidsklemma" er velkjent for de fleste, mens komprimering av og stabling av tid er nytt. Men alt har sin pris, og man må foreta noen valg. Hva er viktigst når det kommer til stykke? Det hele handler om å ta regien i sitt eget liv, og dermed er vi over i bokas neste kapittel som er skrevet av Geir Tompson. Tompson tar bl.a. for seg arbeidsfærens kolonisering av privatsfæren, og hvordan man kan gå frem for å motvirke at skillet mellom arbeidsfæren og fritidsfæren oppheves.

"Noen ting kan bare gjøres langsomt og sammenhengende; noen typer aktiviteter krever endog at man har tomme mellomrom, fleksibel tid, for at de skal kunne lykkes (det gjelder spesielt innen kreativ virksomhet); og ofte får man det ikke engang til når man prøver, men bare når man ikke prøver altfor hardt. Av og til består den beste formen for effektivisering å installere en ny kaffemaskin, med god kaffe, på pauserommet." (side 35 fra Hylland Eriksens kapittel)

" "Hvis du haster gjennom livet, ser du kanskje målet i det fjerne, men ikke blomstene langs veien." Det gamle kinesiske ordtaket minner oss om at det er viktig å stoppe opp og glede oss over det som gir rikdom og dybde i tilværelsen." (side 58 fra Tompsons kapittel)

I resten av boka får vi en innføring i de ulike selvledelsesmetodene, strategier for å bedre egne prestasjoner, en forståelse for den viktige forskjellen mellom indre og ytre motivasjon, ulike kognitive strategier for bl.a. å lære å unngå dysfunksjonelle tanker, viktigheten av subjektiv selvtillit mtp. evne til mestring, viktige forutsetninger for å lykkes og prosessen fra lederstyring til medarbeiderstyring for å utvikle kompetente og selvstendige medarbeidere. Her er superledelse et viktig stikkord.

"Det overordnede mål for superledelse er myndiggjøring av medarbeiderne ved å sette dem i stand til å lede seg selv. Dette innebærer ikke at lederen kan innta en laissez-faire lederstil, hvor vedkommende har abdisert som leder og har overlatt ansvaret til medarbeider. Lederen skal være aktiv, ikke i å styre medarbeider, men i å stille spørsmål og legge til rette for selvledelse. For å si det med David Kvæbek: Lederens oppgave er å hjelpe medarbeiderne til å lykkes, så får det ikke hjelpe at lederen også lykkes." (side 128)

"Hovedhensikten med superledelse er å redusere medarbeidernes avhengighet av lederen, samt lære medarbeiderne å påvirke seg selv slik at de kan oppnå topp resultater. Det kan de oppnå gjennom å lære kunsten å lede seg selv. Opplæringen krever en dyktig superleder, som igjen forutsetter at man forstår filosofien bak superledelse, lærer seg superledelseskonseptet samt utøver en atferd som er konsistent med konseptet." (side 129)

Mot slutten av boka gjør Tompson rede for hvordan selvledelse kan bli et viktig virkemiddel for å skaffe seg strategiske fortrinn, herunder hvordan man kan implementere dette i virksomheten. Og helt til slutt tar Thomas Gad for seg begrepet personlig branding, som handler om å bygge opp et personlig varemerke. Han tar for seg fire ulike dimensjoner; den funksjonelle, den sosiale, den mentale og den åndelige. Dessuten understreker han viktigheten av å kartlegge hvilke store atferdsmønstre man har og hvordan disse er retningsgivende for ens liv. På denne måten kan man identifisere om det er spesielle mønstre man synes er både viktige og irriterende, og som man helst ønsker å forandre på. Hvilken retning ønsker man at ens egen utvikling skal ta? Han angir følgende sjekkliste som man bør reflektere over:

"- lever jeg i samsvar med mitt eget motto? - lever jeg opp til min misjon? - lever jeg livet mitt i retning av min misjon? - er jeg tro mot mine verdier? - opptrer jeg i samsvar med min stil? - lever jeg i samsvar med min posisjonering og min kompetanse? - påvirker jeg mine oppgivelser slik jeg vil?" (side 167)

Gad påpeker at fenomenet som er utrolig viktig for personlig suksess noen ganger kalles karisma, entusiasme, opprømthet, iver eller lidenskap. Dette kalles også kongruens i NLP-terminologien - og kongruens innebærer at alt i deg, aller deler av deg, er avstemt etter det du gjør i øyeblikket. Hver og en av oss må dessuten finne en stil som passer til vår egen personlighet og ikke forsøke å gjøre noe som står i skarp kontrast til den, eller søke etter en rask virkning ved å forandre personlighet. Sånn sett lander boka i det som etter hvert har blitt en svært vanlig lederstil i vårt moderne samfunn, nemlig å være en såkalt autentisk leder. Da er det langt på vei samsvar mellom egne verdier og arbeidsplassens verdier, og man trenger ikke å gå på akkord med seg selv. Det er dessuten mye enklere for medarbeidere å stole på og ha tillit til en autentisk leder, fordi vedkommende vil fremstå som mer ekte enn en som i stor grad tar på seg en slags rolle idet man går inn dørene på jobben.

Dette har vært en spennende og annerledes bok å lese om ledelse og selvutvikling! Jeg regner med at jeg må pløye gjennom den minst en gang til før jeg skal skrive prosjektoppgave samt avlegge muntlig eksamen i mai. Jeg kan imidlertid anbefale boka varmt også for andre enn dem som skal følge kurset effektiv selvledelse på BI i vår. Og hvis jeg skal fristes til å gi boka terningkast, så må det bli en fem´er.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Herlig bok om kjærligheten til litteraturen

Jeg har kjent til denne boka ganske lenge, og så snublet jeg tilfeldigvis over den på en av mine mange raid i forbindelse med årets Mammut-salg. Der lå den - kostet bare 99 kroner - og jeg var ikke sen om å grabbe den til meg. Og etter mindre enn en uke i hus, var den lest! Fort gjort en lørdag ettermiddag, rett og slett. Jeg ble bergtatt fra første stund, og jeg skjønte raskt at forfatteren og jeg er en del av den samme, store familien: bokelskerne!

I "Leselykke" formidles en stor og altoppslukende kjærlighet til bøkene. Nokså tidlig setter hun bokens - eller kanskje rettere: fortellingens - betydning i sitt rette perspektiv:

"Lesing er ikke som vi tror, en ensom ting. Den oppfordrer til noe sosialt og fellesmenneskelig. Dermed blir den enda mer grensesprengende. Litteraturen utvider sitt felt gjennom å deles med andre. Og skal en bli litt filosofisk, kan en fortsette resonnementet og minne om at litteraturen berører noe helt grunnleggende i mennesket fordi den organiserer menneskets fremste særtrekk; nemlig evnen til språk.

Litteraturen formidler mening og sammenheng langt ut over situasjonen den er skapt i og universet den formidler. I møte med leserens sinn transformeres de trykte bokstavkonstruksjonene til verdener skapt gjennom leseprosessen i dialoger og samtaler sinn i mellom. Det har litteraturen - eller la oss kalle den fortellingen - alltid gjort. Lenge før den tekniske utviklingen ga muligheter til mangfoldiggjøring; lenge før en og samme fortelling gjennom masseproduksjon kunne nå ut til svært mange flere enn dem som i tidenes morgen satt rundt bålet og lyttet til den fortalte tekst.

Dermed kan vi gjerne si at når vi i dag opplever tekstlig magi gjennom litteraturen, oppnår vi også en slags kontakt med den aller tidligeste litterære opplevelse; og dermed med de aller første deltakere i lesesirkelen.

Den som utfoldet seg rundt bålet i de tidligste tider." (side 12)

Når forfatteren skriver om sin første tilnærming til voksenlitteraturen ved at hun og hennes venninne lånte bøkene i Angelique-serien på biblioteket, måtte jeg virkelig smile. For akkurat dette har jeg også opplevd! Kanskje kunne jeg ha vært 12-13 år da en venninne og jeg oppdaget denne serien, og under sterk tvil fikk lov til å låne disse av den strenge bibliotekaren på vårt nær-bibliotek - etter at hun hadde gransket oss over hornbrillene sine, mens hennes hender med grønnmalte negler med glitter i fiklet med bøkene vi hadde funnet frem til. Og vi skjønte fort hvorfor når vi rødmende leste de saftigste partiene i bøkene ... Og dem var det ikke helt få av i bokserien som inneholdt tykke, tykke bøker om alt fra kretsen rundt Frankrikes Napoleon til flukten til den nye verden over Atlanterhavet, alltid med den vakre heltinnen i sentrum for begivenhetene. Du store tid, for noen eventyr!

En annen ting jeg kjente meg godt igjen i var beskrivelsen av leselysten i en tid, hvor man var helt ukjent i forhold til hva som var god og såkalt høyverdig litteratur, og hva som tilhørte "kiosklitteraturen". Med samme iver kastet også jeg meg over hva det skulle være - bare historien fenget. Når andre i denne perioden kritiserte min lesesmak, fikk dette alle piggene ut. Og jeg har siden tenkt - fordi jeg ikke glemmer akkurat dette - at aldri, aldri skal jeg kritisere et ungt menneskes litteratur-smak! Til og med Frøken Detektiv-bøkene ble en sikker og solid inngangsport til min egen kjærlighet til bøkenes verden. Det er noe med å la folk få utvikle seg i sin egen takt, i tråd med sine egne interesser til en hver tid.

"Det gikk også lang tid før jeg tok innover meg at dimensjonen smal-bred var noe en helst skulle forholde seg til når det gjaldt litteratur. Verken smaksdommer, historiske kanoniseringer, kvalitetsvurderinger eller påstått vanskelighetsgrad kunne stoppe en ung og ivrig leser - rett og slett fordi jeg ikke hadde oppdaget, og heller ikke savnet slike kategorier.

Det var på mange måter ei herlig tid: En kunne gyve løs på et hvilket som helst litterært verk. Uten lesebriller!" (side 70)

Etter hvert som lesegleden har ført meg videre, har jeg selvfølgelig - slik også forfatteren skriver om seg selv - utviklet min lesesmak, og vet at det finnes både god og dårlig litteratur - og svært, svært mye mellom disse ytterpunktene.

Denne lille boka om leselykke er en liten perle av en bok - en sånn bok jeg gjerne skulle ha skrevet selv! Det var kos, kos, kos å lese den! Her blir det terningkast fem!

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Det er mange veger inn i bøkenes verden, og filmen er en av dem som er best oppmerket og lett å gå.

Vi er mange som har snublet ut av kinosalens mørke med rulletekstens henvisning til bok og forfatter i hodet, for så å søke frenetisk rundt i boklader og bibliotek for å finne boka filmen bygde på.

Og akkurat det er vel verdt bryderiet. Om noen av oss trodde vi kjenner boka fordi vi så filmen, har vi kunnet oppdage at vi tok feil.

Oftest opplever vi boka som annerledes og rikere, med større dybder, andre nyanser og med mer vidtrekkende perspektiver. Filmen kan blekne etter slike tekstmøter, og jeg kjenner folk som er så skeptiske til filmatiseringer av bøker at de aldri oppsøker dem.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Det gikk også lang tid før jeg tok innover meg at dimensjonen smal-bred var noe en helst skulle forholde seg til når det gjaldt litteratur. Verken smaksdommer, historiske kanoniseringer, kvalitetsvurderinger eller påstått vanskelighetsgrad kunne stoppe en ung og ivrig leser - rett og slett fordi jeg ikke hadde oppdaget, og heller ikke savnet slike kategorier.

Det var på mange måter ei herlig tid: En kunne gyve løs på et hvilket som helst litterært verk. Uten lesebriller!

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Den som er opptatt av litteratur, vet at noen bøker er bedre enn andre.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

For unge folk er lesning en forutsetning for å bli "gagns menneske", slik det er blitt sagt.

Det dreier seg ikke bare om å lese for å lære, det dreier seg like mye om å lese for å leve.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Lesing er ikke som vi tror, en ensom ting. Den oppfordrer til noe sosialt og fellesmenneskelig. Dermed blir den enda mer grensesprengende. Litteraturen utvider sitt felt gjennom å deles med andre. Og skal en bli litt filosofisk, kan en fortsette resonnementet og minne om at litteraturen berører noe helt grunnleggende i mennesket fordi den organiserer menneskets fremste særtrekk; nemlig evnen til språk.

Litteraturen formidler mening og sammenheng langt ut over situasjonen den er skapt i og universet den formidler. I møte med leserens sinn transformeres de trykte bokstavkonstruksjonene til verdener skapt gjennom leseprosessen i dialoger og samtaler sinn i mellom. Det har litteraturen - eller la oss kalle den fortellingen - alltid gjort. Lenge før den tekniske utviklingen ga muligheter til mangfoldiggjøring; lenge før en og samme fortelling gjennom masseproduksjon kunne nå ut til svært mange flere enn dem som i tidenes morgen satt rundt bålet og lyttet til den fortalte tekst.

Dermed kan vi gjerne si at når vi i dag opplever tekstlig magi gjennom litteraturen, oppnår vi også en slags kontakt med den aller tidligeste litterære opplevelse; og dermed med de aller første deltakere i lesesirkelen.

Den som utfoldet seg rundt bålet i de tidligste tider.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Wow! Du skriver så bra om denne boka at jeg skjønner at jeg ikke vil gå glipp av denne! Takk!

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Spoiler.

Storslagen romanserie fra 1800-tallets bygde-Norge

"Folket på Innhaug" er den første av i alt fire bøker om Innhaug-folket. De tre neste bøkene heter "Magret", "Nytt rotfeste" og "Veiene møtes". Handlingen i bøkene foregår over tre generasjoner og er lagt til fjellbygdene i Sør-Trøndelag og Mørekysten i årene 1810 til 1870.

I denne første boka introduseres vi først og fremst for Oline, datter av Gjertrud og Ole - folket på storgården Innhaug. Gjertrud og Ole har hatt et godt ekteskap, og da Ole dør etter en ulykke, knuses Gjertrud av sorg. Det er på hengende håret at barna hennes får henne ut av senga og i gang med livet igjen. Den tidligere så milde kvinnen er med ett blitt besk og bitter.

Gården overtas av odelsgutten Bård, som er gift med Karen. På gården bor også ugifte Magret, som i ung alder skadet det ene beinet sitt og som derfor følte at hun ikke var noe koneemne for noen ...

Denne sommeren reiser Oline og Magret til sætra for sommeren. Der skal de passe på sauene mens de er på sommerbeite. En av bygdas flotte karer Knut har et godt øye til Oline, som er den nydeligste jenta han vet om. Henne vil han ha! Problemet er bare at Oline ikke nærer de samme følelsene for ham, og hun "kjøper" seg mer tid når han presser på for å få et svar ut av henne.

I løpet av sommeren treffer imidlertid Oline en engelskmann i skogen. Peter er utdannet prest, og i ham finner Oline den store kjærligheten. Der Knut er brå og pågående, er Peter øm og hensynsfull. Oline gir seg hen til ham i løpet av sommeren, og da Peter skal dra tilbake til England, men med lovnad om å komme tilbake, er det på det rene at Oline er gravid. De avgir et løfte til hverandre om at det skal bli dem så snart Peter er tilbake igjen. Problemet er bare at Peter dør på overfarten til England ...

Gjertrud blir fra seg av raseri da hun finner ut hvordan det er fatt med datteren. Skammen er nesten ikke til å holde ut, og i et ubetenksomt øyeblikk ønsker hun død over datteren og hennes ufødte barn. Dersom det ikke hadde vært for Magret og brorens kone Karen, for ikke å snakke om Maren, hennes bror Hans´ tilkommende, er det ikke godt å si hvordan det hadde gått med Oline. Hun føder etter hvert datteren Magret, og det er henne romanserien i all hovedsak skal komme til å handle om. Å vokse opp som uekte barn på den tiden, var ikke lett.

Samtidig får vi høre om sult- og krisetid rundt 1812, mens Danmark-Norge var i krig med England, og hvor folk overlevde ved å lage brød av bark. Mang en familie mistet både ett og flere barn i blodsotten, en sykdom som blomstret jo mer bark de måtte ha i brødene sine ...

Tidligere har jeg lest Anne Karin Elstads serie om Julie, og jeg kom da til at jeg måtte få med meg Innhaug-bøkene også. Denne første boka om Oline fra Innhaug skuffet ikke! Jeg elsket boka fra første stund! Elstad skriver svært realistisk om hvordan det var å være kvinne i et bygdesamfunn for rundt 200 år siden. Bare den scenen hvor Oline skulle til presten for å avtale tidspunkt for dåpen av Magret, er til å få grøsninger av. Den gangen tilhørte virkelig prest, lærer og lensmann øvrigheten i samfunnet, og dem satte man seg ikke ustraffet opp mot. Oline nektet å oppgi navnet på barnets far, og dette var nærmest for majestetsfornærmelse å regne. Vi skjønner at det ikke skal bli lett for henne å være alene om å oppdra datteren. Jeg trodde for øvrig at mye fra Julie-bøkene kom til å være nokså likt i Innhaug-bøkene, men kan forsikre om at så ikke var tilfelle. I Innhaug-bøkene er det fokus på andre ting - i all fall så langt. Om ikke de litterære kvalitetene i boka kvalifiserer til Nobelprisen, så er det en fascinerende, følelsesladet og spennende historie som fortelles. Her blir det terningkast fem.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Hovedhensikten med superledelse er å redusere medarbeidernes avhengighet av lederen, samt lære medarbeiderne å påvirke seg selv slik at de kan oppnå topp resultater. Det kan de oppnå gjennom å lære kunsten å lede seg selv. Opplæringen krever en dyktig superleder, som igjen forutsetter at man forstår filosofien bak superledelse, lærer seg superledelseskonseptet samt utøver en atferd som er konsistent med konseptet.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Det overordnede mål for superledelse er myndiggjøring av medarbeiderne ved å sette dem i stand til å lede seg selv. Dette innebærer ikke at lederen kan innta en laissez-faire lederstil, hvor vedkommende har abdisert som leder og har overlatt ansvaret til medarbeider. Lederen skal være aktiv, ikke i å styre medarbeider, men i å stille spørsmål og legge til rette for selvledelse. For å si det med David Kvæbek: Lederens oppgave er å hjelpe medarbeiderne til å lykkes, så får det ikke hjelpe at lederen også lykkes.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

En spesiell historie fra virkeligheten

"I havet er det krokodiller" er basert på en sann historie om Enaiatollah Akbari og hans flukt fra Afghanistan til Italia. Forfatteren Fabio Gedas har gjort hans historie om til en roman - en meget lesbar sådan! Boka er allerede oversatt til 30 språk, og det er en fantastisk historie som fortelles.

Hovedpersonen Enaiat og hans to søsken vokste opp i landsbyen Nava i Afghanistan. Faren ble tvunget til å arbeide for Taliban, og da han ble drept av landeveisrøvere, krevde oppdragsgiverne barna hans som kompensasjon. Til alt hell var barna ute og lekte da moren ble oppsøkt av Taliban, slik at de ikke fikk se ansiktene deres og dermed kunne gjenkjenne dem. Moren skjønte imidlertid at hun måtte få barna av sted, idet de ellers risikerte å bli tatt til fange som slaver.

Moren smuglet Enaiat over grensen til Pakistan og forlot ham der. Bare ti år gammel måtte han klare seg selv. I første omgang fikk han jobb på en byggeplass, hvor han nærmest jobbet for knapper og glansbilder. Viktigst av alt var imidlertid at han ble del av et miljø og fikk mat og tak over hodet i den mest sårbare tiden etter at han ble alene.

Siden flyktet Enaiat til Iran, så videre til Tyrkia og etter en strabasiøs flukt i en plastbåt sammen med flere andre kom han til Hellas. Etter mye om og men klarte han omsider å komme seg med en lastebil uten å bli oppdaget, og slik havnet han i Italia, hvor han til slutt fikk opphold som politisk flyktning. Da hadde det gått noen år siden han forlot Afghanistan.

Det som gjorde at Enaiat overlevde var flere ting. Det ene var at han uansett hvor han kom, traff papirløse afghanske flyktninger som seg selv. De beskyttet og tok vare på hverandre. Det andre var at Enaiat var språkmektig. Han lærte seg raskt de vesentligste nye ordene i de ulike landenes språk, og dette var ofte et være eller ikke være mtp. overlevelse og at han i det hele tatt kom seg videre. En tredje ting var at han hadde fått med seg noen viktige verdier hjemmefra, og som nok gjorde at de menneskene han møtte underveis ønsket å hjelpe denne hyggelige og høflige gutten. Det siste moren hans fikk ham til å love, var tre ting han aldri måtte gjøre i livet - ikke bruke narkotika, aldri bruke våpen og aldri stjele. Da han omsider kom til Italia og det var klart at han kom til å få bli, var det kun en ting som sto i hodet på ham: å få gå på skole! Men aller først måtte han lære språket! Det gjorde han og i dag går han på universitetet. Sånn sett er dette en suksesshistorie fra ende til annen!

Boka er ikke noe litterært storverk, men historien er sterkt og fascinerende. Dessuten er den viktig i den forstand at den gir afghanske flyktninger et menneskelig ansikt. Jeg håper at denne lille, beskjedne boka blir lest av riktig mange! Og helt til slutt: Espen Sandvik leser helt nydelig! Her blir det terningkast fem.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Finsk oppgjør med bygdedyret

"En lykkelig mann" er det niende Paasilinna-boka som er oversatt til norsk, og den åttende jeg leser av hans bøker. Og jammen har det ikke kommet ut enda en på norsk - altså den tiende - i disse dager ... Det er for øvrig litt å ta av, for Paasilinna har så langt skrevet 35 bøker, og det kommer stadig flere.

Tilfeldigvis ble jeg oppmerksom på denne forfatteren i 2008, og det var i første rekke "Harens år" som vakte min begeistring. En begeistring som vedvarte i bok etter bok, men som dessverre begynte å dale da jeg leste "Den senile landmåleren" og "Prosten og hans forunderlige tjener" - begge etter min bedømmelse terningkast tre-bøker. Dette har ført til at det satt litt langt inne å starte på enda en av hans bøker ... Noe av det som gjorde utslaget i positiv retning var nok at lydbokutgaven av "En lykkelig mann" plutselig dukket opp foran meg sist jeg var på biblioteket, samt at den kun består av fire CD´er ... Jeg ga ham en ny sjanse, og det er jeg veldig glad for at jeg gjorde!

I denne boka opplever jeg at Paasilinna er på høyden igjen! Og jeg undres om det skyldes at dette var blant hans første bokutgivelser? Han skrev den nemlig i 1976, dvs. året etter "Harens år". Oppi alt det finske vanviddet er det også denne gangen et dypere alvor, hvor samfunnskritikeren Paasilinna ved hjelp av avvæpnende humor refser det bestående.

I "En lykkelig mann" befinner vi oss i den lille bygdekommunen Granbacka. Det skal bygges en bro over Daudmannselva, og det er broingeniøren Akseli Jaatinen som skal lede arbeidet på vegne av veivesenet. Han har ikke før ankommet, før bygdedyret brøler mot ham. Her tåler man ikke fremmede, og definitivt ikke fremmede med makt! Lokalbefolkningen gjør det som står i dens makt for å få ham jekket ned noen hakk, men de regner ikke med å møte så stor motstand som Jaatinen er i stand til å mobilisere. Ordfører Jämkini og bygningssjef Kainulainen kommer fort til kort, for Jaatinen klarer i løpet av kort tid å detronisere dem fullstendig. Og det på en så elegant måte at de ikke skjønner rekkevidden før det er for sent. Og hvis noen trodde at det var til ugunst for den lille bygda, så tar man feil. Jaatinen er riktignok en ambisiøs mann, men dum er han ikke. Han sørger for at godene blir fordelt mer rettferdig. Og kanskje er det derfor han er så lykkelig når alt kommer til alt?

Dette er en herlig bok full av humor og finsk galskap! Og ja: jeg gleder meg til å lese flere av Paasilinnas bøker! Og kanskje kommer jeg til å være noe mer bevisst på når bøkene er skrevet - tidlig eller sent i forfatterens karriere ... Denne gangen blir det terningkast fem!

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Sist sett

AnneWangIngvild STorill RevheimRandiAJakob SæthreKarin BergEirin EftevandMarenmarithcEster SIreneleserKirsten LundHedvigBeathe SolbergGro-Anita RoenHelge-Mikal HartvedtMarianne  SkageVibekeAndré NesseVariosaSiv ÅrdalIngebjørgHarald KPiippokattaSigrid Blytt TøsdalSissel ElisabethHilde Merete GjessingMads Leonard HolvikEllen E. MartolBirkaGroSynnøve H HoelLinda RastenAnne-Stine Ruud HusevågTanteMamieEirik RøkkumToveVigdis VoldEivind  VaksvikRisRosOgKlaging