Slik Liesel skulle oppdage, har en tyv bruk for mange ting: Evne til å bevege seg lydløst. Mot. Fart. Men det fantes en forutsetning som var enda viktigere enn dette: Flaks.
Det er ikke ofte jeg leser en bok flere ganger, likevel er jeg ekspert på å få overfylte bokhyller. Og det til tross for at jeg låner et betydelig flertall av bøkene jeg leser, på biblioteket. Altså - jeg er langtfra flink nok til å kvitte meg med bøker jeg er ferdig med. Jeg må presisere at enkelte av bøkene i samlingen min vil ha en udiskutabel plass i hylla, så lenge jeg lever, av den grunn at jeg har et spesielt forhold til disse. Slike bøker utgjør imidlertid et mindretall av samlingen. Det at mine overflødige bøker i altfor liten grad blir solgt/kastet, kan skyldes at jeg implisitt tenker " jeg kan aldri vite helt sikkert at jeg ikke vil få bruk for denne/disse boka/bøkene igjen". Jeg har samme utfordringer i.f.t tidsskriftene jeg abonnerer på. Våger ikke kaste. Slik sett havner jeg nok langt på vei i "kjekt å ha" - kategorien. Angående "drøm om hjemmebibliotek" , så er nok dette ikke realtstisk så lenge jeg ikke har så stor leilghet. Behovet for å "vise frem bokhyllene" til gjester er nok til en viss grad tilstede, men ikke fordi jeg ønsker å "skryte" av at jeg leser mye. Motivet er vel mer å stimulere de av gjestene mine som ikke leser så mye, til å endre på dette ;-)
For en gammel jomfru jeg blir, jeg har ikke engang mot nok til å elske døden.
Har nylig fullført den boka . og jeg kan garantere at de vil havne på årets "Topp 5- liste"
Det var nytteløst. Folkemengden var seg selv. Den lot seg ikke påvirke, her kunne man ikke presse seg frem, eller snakke fornuft. Du pustet med mengden og sang sangene deres. Du ventet på mengdens ild.
Se på verden, se på hvor mange av våre makeløse ledere som påstår seg å vite hva Gud vil !. Det er ikke Gud det er noe i veien med, det er alle skrikhalsene som sier at de tror på Ham, og påberoper seg Hans hellige navn, mens de meler sin egen kake !
"Det er typisk norsk å være god"
Gro H. Brundtland
Jeg kan i alle fall nevne tre bøker med masse handling som jeg nesten ikke klarte å legge fra meg - d.v.s. de ble lest både mens jeg laget mat, ventet på trikken, o.s.v. : 1: "Mengele Zoo" av Gert Nygårdshaug 2: "Shantaram" av G.D. Roberts og 3: "En bønn for Owen Meany" av John Irving. I alle disse tre bøkene var handlingen såpass spennende at jeg bare måtte lese videre for å vite hvordan det hele fortsatte. Selv om det ofte var mye bråk rundt meg da jeg leste disse, ble jeg ikke distrahert i det hele tatt, siden jeg var såpass engasjert i handlingen.
Alt som ikke fantes, måtte finnes opp og manes fram. Hvis Gud ikke fantes, måtte Gud diktes. Det hadde jeg skjønt siden jeg var ti.
Hvem begynte å dekke bord og snakke om tørkepapir og kluter og servietter, vel vitende om at han sto ved siden av en som var bortført mot sin vilje ?. Bare den som det ikke gikk an å regne med.
Jeg hadde visst det. Alle visste det. At det kunne skje bare noen kvartaler unna. At det skjedde hele tiden, og at avstanden, om det skjedde i nabogaten eller i en annen verdensdel, ikke spilte noen rolle. Noen datt brått gjennom en luke og ned i svarte mørket mens andre pyntet kake.
Jeg var flink en periode og kvittet meg med halvparten av boksamlingen min. Nå har det dessverre kommet til sikkert like mange nye. Det er sjelden jeg kjøper bøker til full pris, det går i bruktbøker, engelske og bøker på salg her i Norge. Jeg er flink til å låne bøker på biblioteket for jeg leser svært sjelden en bok to ganger. Planen min etter at jeg hadde halvert boksamlinga var at jeg kun skulle ha bøker som betydde noe helt spesielt for meg i bokhyllene, samt fagbøker. Nå er nok fortsatt mesteparten av boksamlingen min fagbøker, men i sommer tok det helt av med å kjøpe romaner (sukker litt oppgitt over meg selv). Jeg tenkte at det var "kjekt å ha"...og jeg tenker at hvis de ikke er spesielt gode, kommer de til å bli gitt videre. Mange av de engelske romanene jeg ønsker å lese, finnes ikke i norske bibliotek så de kan jeg forsåvidt forsvare at jeg kjøper, men mange andre bokkjøp er unødvendig.
Tror jeg må ta en runde i bokhylla mi i ettermiddag og se om det er noen som kan skifte eiere :)
Takk for et fint innlegg som minnet meg på gleden av å ha få ting!
Ser at du og jeg er noe ulike i synet på lange setninger, Steinar ;-)
Skriftstørrelse og linjeavstand har mye å si for meg. Det samme har setningenes lengde. Bøker med lange setninger/mange bisetninger, synes jeg har et minus, rent språklig. Selv om dette hittil ikke har medført at jeg har gitt opp noen bok. I de tilfeller jeg har avbrutt en bok, har det vært pga det innholdsmessige.
Jeg kjenner meg igjen i så godt som hele svaret ditt. Ikke minst siste avsnitt. Dersom en bok virkelig fenger meg, går det lett noen hundre sider på 2-3 timer.
Både bokas innhold, språkkvalitet og leserens engasjement betyr mye mht lesehastighet, etter min mening. Selv blir jeg lett frustrert når jeg leser bøker med lav språkkvalitet. F-eks dersom forfatterens budskap formidles såpass dårlig at jeg flere ganger må lese avsnitt om igjen. Jeg har erfart at endel forfattere er dyktige til å formidle komplisert stoff på en lettfattlig måte. Men som du sier, jeg setter ikke automatisk likhetstegn mellom god språkkvalitet og rask lesing. Jeg har lest mange bøker med godt språk, som det har tatt tid å fullføre, fordi innholdet har vært sterkt eller tankevekkende.
Den som var hinsides det rasjonelle, hadde ikke lenger rammer, og uten rammer kunne man gjøre hva som helst.
Jeg fikk en frysende fornemmelse av det ukontrollerbare ved ord;- i løpet av det et døgn eller to kunne det som startet som en uskyldig opplysning gå via diverse mellomledd og ende som en skjebnesvanger ide i en forskrudd hjerne.
Det hendte ofte at sjåfører kommenterte bøkene mine. Enten ved å si at de hadde lest dem, eller tvertimot, at de aldri kom til å lese dem. "Nei bøker leser jeg ikke, gitt !". Jeg hadde ofte hørt den. Han her hadde sikkert ikke lest mer enn Clas Ohlsons samlete kataloger.
Den der leverer lånte bøger tilbake, kan du betro alt du ejer.
Storm P